Kommentarer til En folkefiende / Den politiske Kandstøber (Hans Mikkelsen), XL 

Når ingen uten keiseren fatter yndest for musene ... 

           Kalliope, eposets og Hans Mikkelsens muse.  


Etter omtalen i Dannemarks Riges Historie av Hans Mikkelsens sekretærstilling hos Christian 2 går Holberg rett over til trykkingen av et brev som ekskongen sendte til borgermesteren i Danzig, der Mikkelsen hadde skrevet en fortale. Saken er behandlet i Carl Ferdinand Allens Breve og Aktstykker til Oplysning af Christiern den Andens og Frederik den Førstes Historie. Dette materialet stammer fra Christian 2s arkiv fra eksiltiden, som først ble funnet i 1824. Vi skal imidlertid ikke sitere fra brevene, som Holberg trolig ikke har kjent i detalj, men basere oss på Allens kommentartekst. For øvrig viser omtalen av brevet i DRH at Holberg er godt orientert om saken. 
      I oktober 1525 ble det avholdt et møte mellom Hans Mikkelsen og Johan Vendeland, der Danzigs borgermester presenterte en plan for et luthersk-demokratisk opprør i Hansabyene, et opprør som ifølge Vendeland ville bane veien for Christians gjenerobring av den danske trone, uten besvær for majesteten. Mikkelsen lot seg overbevise om planens fortreffelighet, og 5. desember samme år utgikk et brev fra Christian 2 til Vendeland. Ifølge Allen er brevet ikke skrevet av Hans Mikkelsen: 

«Den flydende Latin og det salvelsesfulde Foredrag passer ikke paa nogen anden af Kongens Tjenere end Paulus Petrus Kempe, som da netop en kort Tid opholdt sig hos Kongen.» 

Kempe var, motsatt Mikkelsen, magister. Den aktuelle passasjen i DRH tyder på at heller ikke Holberg mente Mikkelsen hadde forfattet kongens brev. Her skriver han nemlig at brevet var «saa bevægeligt, at Hans Mikkelsen Borgemester udi Malmøe, lod det siden trykke med en Fortale». Det er nærliggende å oppfatte dette dithen at kongen, via en kompetent lærd person (jfr. over), har forfattet selve brevet, og at Mikkelsen siden har tilføyd en fortale. Underforstått har Mikkelsen tenkt at brevet ville kunne bevege danskene til å ønske den fordrevne kongen velkommen tilbake; det er i dette øyemed han har bestemt seg for å trykke det. 
      Holberg refererer innholdet i brevet. Christian skriver at han gleder seg over innføringen av reformasjonen i Danzig. Videre: “I samme Brev bekiender han sine Synder, som han i sin Velmagt har bedrevet, og tilstaar at det er Guds Straf, som ham er vederfaret.” Deretter erklærer Christian at han har antatt den evangeliske lærdom. Hvortil Holberg kommenterer at man må mistenke at verdslige årsaker ligger bak denne overgang, ettersom kongen samme steds ber om danzigernes hjelp til å komme tilbake til sine riker.
      Christian 2 hadde gjort seg skyldig i en rekke synder, men størst av disse var nok ansvaret for Stockholms blodbad – et ansvar han riktignok deler med erkebiskop Gustav Trolle. Holberg behandler den grufulle udåden i DRH. Etter å ha tilkjennegitt forståelse for nødvendigheten av å sette seg i respekt overfor svenskene, som har spilt ball med sine regenter i hundre år, skriver han: 

«Men, at anrette et almindeligt Blod-Bad, og at myrde saavel Høye som Lave, saavel Gamle og Skyldige som Unge og Uskyldige, saavel Forældre som Spæde Børn, og Herrer og Tienere, er noget som hverken Theologie eller Politici, kand forsvare ...» 

Spørsmålet er hva Holberg har ment med uttalelsen om at dette blodbadet ikke kan forsvares teologisk. Christians opptreden i Sverige var ikke styrt av teologiske, men av maktpolitiske hensyn; målet var å gjenopprette Kalmarunionen. Det åpner for at uttalelsen sikter til Christian 2s brev til borgermesteren i Danzig, som indirekte forsvarer ugjerningen teologisk. Her forklarer kongen at før han ved Guds nåde ble gjenfødt ved troen på Kristus, visste han ikke hvordan han skulle styre riket – eller rikene. Derfor syndet han, idet han hevnet seg på sine fiender og gjengjeldte ondt med ondt. Kongen unnlater ikke å nevne at også hans motstandere og undersåtter har syndet. Men den som angrer sitt tidligere liv, vil få Guds tilgivelse, og de tidligere fiendene kan leve sammen i broderlig kjærlighet. Christians omvendelse har samtidig politiske konsekvenser. Krig og ufred er nå det verste han vet, og han ønsker kun å gjenvinne sine riker med fredelige midler, i samarbeid med Østersjøbyene. 
      I sin fortale bekrefter Mikkelsen Christians ord, og forklarer at brevet skal offentliggjøres for at hele verden skal få øynene opp for kongens uskyld og mildhet, og at han alltid har ønsket å inngå forlik med sine fiender.
      I begeistringen over Christians reformatoriske utgytelser og botferdige sinn hadde Mikkelsen i april 1526 på eget initiativ latt brevet trykke i Lier, der kongen holdt et begrenset hoff. 

Christian 2s barn, Dorothea, Hans, Christina, avbildet i 1526.

Ifølge Allen var Vendeland på dette tidspunkt blitt arrestert i Danzig, der han kort etter ble henrettet som oppvigler. Christian selv befant seg på reise til sin erkekatolske svoger, Joakim av Brandenburg. Tidspunktet for å spre budskapet om kongens overgang til lutherdommen – og maskepi med opprørere – kunne ikke vært dårligere valgt. Så pådrog da også Mikkelsen seg en sterk reprimande fra sin herre. 
      Få år senere, i 1531, stevner den bløtgjorte fyrste inn Oslofjorden med fjorten skip og flere tusen mann, i et siste forsøk på å gjenerobre tronen. Den som hadde muliggjort felttoget, var kongens katolske svoger, keiser Karl 5; Christian hadde på dette tidspunktet sørget for å konvertere til katolisismen. Som nevnt i innlegget 10.6.19 benyttet den danske ekskongen samtidig anledningen til et lite vinterfelttog mot svenskene i 1532, der han slo til med sitt gamle tyranniske jeg. At dette er blitt fanget opp av Holberg, fremgår av kommentaren om endeliktet til kongens støttespiller Ture Jönnson, som Christian hadde kommet til å mistro etter synet av en velutrustet svensk hærstyrke: «Dagen derefter fant man Thure Johanssens Legem uden Hoved paa Gaden i Konghelle.»

Første gang Holberg bruker pseudonymet Hans Mikkelsen, er altså i det komiske helteeposet Peder Paars, der en innenlandsk, nær sagt innaskjærs, kjærlighets- og handelsreise antar episke dimensjoner sammen med skipets kaptein, kremmeren Peder Paars. Forbildet er først og fremst Vergils imperialistiske epos om Aeneas' legendariske reise fra Troja via Kartago til Latium, som ender med grunnleggelsen av Romerriket; en ubeskjemmet hyllest til keiser Augustus. 
      Holbergs biografier om Christian 4, Frederik 3 og Christian 5 adskiller seg ikke nevneverdig fra Vergil i så måte, de er positive, til dels panegyriske, skildringer av ættefedrene til den sittende monark, enevoldskongen Frederik 4. Etter at Holberg i 1712 hadde donert det håndskrevne manuskript med de to første biografiene til Frederik 4, fikk den lærde løfte både om professorat og reisestipend. 
      I sin latinske selvbiografi, i "Første levnedsbrev" (Ole Thomsens oversettelse i LHS) skriver Holberg:

"Vejen til denne ære (professoratet) banede en håndskreven bog in folio, som jeg allerunderdanigst bragte det over mit hjerte at tilegne Hans Majestæt Kongen. Da jeg nemlig kun havde få bekendtskaber blandt honoratiores, forekom det mig, at

studiernes håb og impuls ligger ene i kejserens hænder.

Og mit håb blev ikke gjort til skamme. For jeg mærkede straks, at visse bække fra denne gavmildhedens kilde blev kanaliseret over mod mig."

Sitatet, fra Juvenals "Satire 7", 1, lyder i G.G. Ramsays oversettelse slik: "On Caesar alone hang all the hopes and prospects of the learned". Det er flere satiriske lag i satiren, og det siterte verset har en klar undertekst: I det øyeblikk alle den lærdes forhåpninger knytter seg til keiseren, vil han måtte rette seg etter keiserens ønske (dette understøttes senere i "Satire 7"). Det er tydelig at det økonomiske aspektet veier tungt blant den lærdes forhåpninger, noe som fremtrer som en svært sannsynlig årsak til at Holberg har benyttet dette verset i "Første levnedsbrev". At den lærde samtidig må rette seg etter fyrstens ønske om hva som skal skrives, er en selvfølge. Hverken en keiser eller en enevoldskonge vil belønne en lærd som skriver negativt om ham privat eller hans regime, tvert imot vil de kunne straffe ham, for eksempel ved landsforvisning eller henrettelse.

I 1719, mot slutten av Store nordiske krig, etter nesten hundre år med utarmende krig med nabolandet Sverige, griper Holberg atter pennen for å hylle en person med alle de midler til opphøyelse som en lærd råder over, og det er ingen som overgår det klassiske helteeposet. 

           Venus utstyrer sin sønn Aeneas med våpen.

Tittelfiguren er tilsynelatende kjøpmann fra Kalundborg*, men som jeg har argumentert for i en rekke innlegg og i Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, er Peder Paars et fordekt portrett av Christian 4. Innholdet i kremmerens reisekiste peker mot dansk import av artikler som "allene tiene til Vellyst"; finere tekstiler og andre varer som en påkostet kledning krevde, inngikk som viktig del av dansk import. Paarses kjærlighets-/handelsferd foregår tre år før Kalmakrigen, nemlig i 1608, som er slutten på den gode tiden da danskene kjente lite til vellyst og overdåd, men likevel følte seg mer rike, i betydningen tilfredse. 

Venus stiger opp av Paarses reisekiste, der hun har voktet over Dorotheas kontrafei (Wilhelm Marstrand).

Den nøyaktige betydning av jaktens varelast eller cargo er jeg mer usikker på. En mulighet er at denne består nettopp av importerte varer av samme typen som i reisekisten, som skulle tjene til danskenes vellyst, eksempelvis finere tekstiler, pels og krydder. Cargoen blir inndratt eller ranet på Anholt, en karikatur av Danmark. Det finnes nøyaktige protokoller over cargoen, noe som bringer tanken på Øresundtoll-regnskapene. I fjerde bok (1720) opplever Peder Paars å bli ribbet for andre gang, nemlig av Niels hverver, en hentydning til Christian 4s soldathverving i Tyskland før Keiserkrigen, der han skulle lide et forsmedelig tap. Niels' hvervetaktikk består i et triks med en sølvmynt, åpenbart Christian 4s underlødige Corona danica eller Danske krone. Da Peder Paars endelig kommer frem til sin Dorothea, en hentydning til oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg, er han raka fant, liksom Christian 4 mot slutten av sin regjering.

Dorothea av Brandenburg (fra Philipp Brandins gravmæle over Ulrik av Mecklenborg og hans to hustruer i Güstrow). 
      
Hvis man ut fra en satirisk vinkel skulle søke etter en tenkt forfatter til en biografi om kapteinen, dommeren, generalen og merkantilisten Christian 4, er det knapt mulig å tenke seg noen bedre enn kjøpmannen Hans Mikkelsen, som hadde blikket rettet mot handelens og borgerskapets interesser, alltid rede til å dekke over eller unnskylde hva enn kongen måtte ha av lyter eller, og som gjøv løs på krevende skriftlige oppgaver blottet for enhver lærd kvalifikasjon. 

Etter et lite jobboppdrag vil jeg vende tilbake til gjennomgangen av En folkefiende, nemlig til scenen der Morten Kiil dukker opp med stokken sin og etterlyser apespill med byfogden (les borgermesteren). Det er åpenbart at noen trenger å bli rettet - eller tuktet.           

* Det er mulig at Holberg har valgt Kalundborg som kremmerens hjemby for å hentyde til et av danmarkshistorienes viktigste dokumenter, nemlig Udelelighetsbrevet, som ble vedtatt på et stendermøte i Kalundborg i 1494. Her heter det at 

"Danmark er et frit kårerige (valgrige) og kunne (det) derfor ej gøre være (blive gjort) eller fulgt at samtykke (i) det (at) Riget, slotte eller stæder, skal partes eller deles udi flere Herrers vold end een." 

Her fastslås det altså at Danmark er et valgrike, noe som ble gjort til skamme etter innføringen av eneveldet i 1660, da all makt ble gitt til den sittende konge av oldenborgerdynastiet og der arverekken er nøye regulert, slik det fremgår av Kongeloven (1665). Med dette bortfalt den instansen som hadde makt til å rette eller kritisere kongen og sette grenser for hans regjering, noe jeg mener Holberg er sterkt kritisk til, men som han ikke kan si på grunn av de lærdes betingelser under eneveldet.
      Planen var at Paarses reise skulle gå fra Kalundborg til Dorothea i Århus. Ifølge min hypotese er altså Dorothea en hentydning til oldenborgernes stammor Dorothea av Brandenburg, som fikk Kalundborg, en gang Danmarks viktigste slott hvor det ble avholdt stenderforsamlinger og riksråd og der Riksarkivet ble oppbevart, som enkesete. Dorothea døde på Kalundborg slott i 1495, året etter at Udelelighetsbrevet var blitt underskrevet. Enkedronningen spilte en ikke uvesentlig rolle i dansk politikk og ønsket blant annet at Danmark skulle deles mellom sønnene kong Hans og hertug Frederik (det vil si slik at Frederik fikk Hertugdømmene), noe Udelelighetsbrevet satte en stopper for. 

 





      

Kommentarer til En folkefiende / Den politiske Kandstøber (Hans Mikkelsen), XXXIX

Nordens Nero og Nøye testamenth

I tidligere innlegg har jeg argumentert for at Holbergs pseudonym som forfatter til verkene fra den "poetiske raptus", Hans Mikkelsen, hentyder til Christian 2s rådgiver, storkjøpmannen Hans Mikkelsen, borgermester i Malmø. I to skrifter maner Holberg frem kongerådgiveren som en tenkt kongebiograf. Også eposdikteren Hans Mikkelsen er biograf. Tilsynelatende forteller han i Peder Paars historien til en kremmer, men tittelfiguren er skildret som en parallell til Aeneas i Vergils Aeneiden, gudinnesønn og grunnlegger av Romerriket, og Peder Paars fremtrer da også som en  kongelig kremmer. Opptoget som den bankerotte kremmeren beæres med i femte bok, bringer eksempelvis tanken på et kroningstog. Forklaringen på dette er at kremmeren er et kongeportrett, nemlig av Christian 4  (jfr. tidligere innlegg). Anholts øvrighet, fogd Woldemar, er på sin side et portrett av Danmarks første fødte enevoldskonge, Christian 5. Skildringen av den krigsklare fogden til hest før "slaget" mot Peder Paars kan punkt for punkt ledes tilbake til Rytterkongen, Christian 5 (jfr. bl.a. innleggene 2.9.18 og 18.9.18).

Da Christian 2 i 1523 ble tvunget til å flykte fra Danmark etter å ha pådratt seg adelens vrede, fulgte Hans Mikkelsen med. På denne tiden hadde kongen erhvervet seg tilnavnet «tyrann» eller «den onde», som knytter seg spesielt til det beryktede Stockholms blodbad. «Nordens Nero» var heller ikke noe flatterende kallenavn. 
      Etter at Christian hadde latt seg krone til svensk konge i Stockholm i 1520, ble en rekke personer som hadde støttet riksforstanderen Sten Sture, henrettet på torvet utenfor slottet. Nærmere 100 personer, hvorav flere hadde vært gjester ved kroningsfesten, ble halshugget eller hengt – alt etter stand og stilling. Blant de henrettede var to biskoper og en flere adelsmenn. Siden ble likene brent på store bål på Södermalm. Samtidig ble liket av Sten Sture – som hadde falt i kamp mot danskene tidligere på året – gravd opp og slengt på bålet sammen med de andre ofrene. 
      Men Christian 2s rykte som tyrannisk fyrste skyldes ikke bare Stockholms blodbad. For å sikre sin posisjon i Norge for kongen frem med hård hånd. Han møtte dessuten sterk motstand i hjemlandet, særlig fra adelen. Christian arbeidet nemlig for å utvide og bestyrke kongemakten på bekostning av adelens og kirkens posisjon. I bestrebelsene på å nå dette målet søkte kongen støtte hos borgerskapet, og det er mot denne bakgrunn Hans Mikkelsens rolle må forstås. Den driftige kjøpmannen var hovedmannen bak Det demokratiske borgerparti, som ønsket å styrke sin stilling på adelens bekostning. På slutten av Christian 2s regjeringstid kom de nye landslovene som innebar et sterkt inngrep i adelens og kirkens makt. Hovedforfatteren til disse lovene var Mikkelsen.
      Etter flukten slo Christian 2 seg ned sammen med eksdronning Elisabeth, Karl 5s søster, deres tre barn og flere støttespillere i Lier i Brabant. Samme år besluttet han å utgi Det nye testamente på dansk, noe som gjerne tolkes i lys av bestrebelsene på å gjenvinne tronen. Vinteren 1523/1524 – etter at forsøket på å utruste et felttog mot Danmark hadde støtt på hindringer – oppholdt Christian seg i Wittenberg. Her hadde han jevnlig kontakt med Luther, og det var under inspirasjon av reformatorens oversettelse av Det nye testamente til tysk, Das Newe Testament Deutzch ideen om en dansk bibeloversettelse dukket opp. 

Das Newe Testament Deutzch utkom i Wittenberg, 21. september, 1522.


Thet Nøye testamenth utkom i 1524, og det var Hans Mikkelsen som hadde fått ansvaret for gjennomføringen. Selve oversettelsen kan hovedsakelig tilskrives Christiern Vinter; en annen oversetter var den danske humanisten Henrik Smith, som tilhørte kretsen rundt den landflyktige kongen. Men også kjøpmannen sluttet seg til det lærde selskap, og han oversatte Paulus’ brev og enkelte andre stykker, idet han benyttet Luthers tyske oversettelse. I tillegg skrev Mikkelsen et eget brev, som han satte inn foran Paulus’; et brev som hverken var stilet til romerne eller korinterne, men til «alle Danscke mend och qwinner». Brevet inneholdt et voldsomt angrep på den øverste ledelse i Den katolske kirke, samtidig som Luthers budskap, evangeliets betydning, ble fremhevet. Fordi Gud har «rørt Kongeligh Maiestat konning Cristiern, Danmarcks, Swerigs, Norgis koning, etc. allis woris naadige herre oc konning, ath hand haffuer ladet wdset the fijre Euangelia paa Danske», kan alle få del i frelsen. Det vil si etter at de har lest Nøye Testamenth. 

"THETTE ERE THAT NØYE TESTAMENTH PAA DANSKE RET EFFTER LATINEN VDSATTHE. WITTENBERG: MELCHIOR LOTTER, 1524"

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Blant de mest forbitrede kritikerne var teologen og historikeren Poul Helgesen, som i 1527 forfattet «EET KORT OCH TILBØRLIGT SWAR» på 

«THET KETTERLIGE WCRISTELIGE OCH WBESINDIGE BREFF, SOM THEN WBESCKEMMEDE KETTERE HANS MICKELSEN AFF MALMØ, LOD WDGAA MET THET NY TESTAMENTE, THER KONNINGH CRISTIERN LOD YNCKELLIGE OCH WTILBØRLIGE FORWANDLE PAA SITH TIJRANNISCKE WILDT».

                     Poul Helgesen (ca. 1485–1534).

I tillegg til Mikkelsens brev ble det satt inn et portrett av Christian 2 og det danske riksvåpen av den tyske maler og tresnittmester Lucas Cranach, som var dedikert lutheraner og hadde åpnet sin bolig for det eksilerte kongeparet under oppholdet i Wittenberg. Dette er så vidt meg bekjent første gang et fyrsteportrett er trykket i en bibel. Mikkelsens brev provoserte langt flere enn den i utgangspunktet reformvennlige Helgesen – i så sterk grad at det i en rekke tilfeller er revet ut – sammen med portrettet av kongen. Også selve oversettelsen ble kritisert, språket var enkelte steder så dårlig at det var umulig å forstå. 
      En del av Poul Helgesens kritikk angår det forhold at en ulærd, en kjøpmann, har utgitt Det nye testamente:

"Wij haffde icke wist ath tw æst Apostel, Bisp oc prest, wden tw haffde saa giffuet teg till kende, och fordi wdi the stycker, tw meen ath freeste andre, tha røber tw tith eget geckerij oc stolthed, ther tw med welder tegh till then macht, tw hwercken æst kalledt till aff Gud, eller aff noget mennisckis samtycke. Wij kwnde well tencke ath tw æst alle haande mand, och serdelis hwad theg lyster ath wære, nw Borgemestere, i morgen Konningh Cristierns Raadt, een anden dagh hans kiøpmand, som ther sijes tw wast ij iaar wdi Andorpe marcked, ther nest stadholdere, saa prest, bisp oc pawe, och hwad er thet ther tw kant icke wære (...)"

Man må kunne gi Helgesen rett i at Mikkelsen ved å føye inn sitt eget brev i Det nye testamente, før Paulus' brev til romerne, er nær ved å opphøye seg selv til apostel. I rollen som brevskriver fremtrer Mikkelsen på ett plan som en parallell til de bibelske brev- og evangelieforfatterne Paulus og Johannes, og selve brevet som et motstykke til Skriftens tekst. Hensikten er, og her må vi igjen gi Helgesen rett, å forvandle inntrykket av Christian som tyrann til en nådig fyrste som Gud har beveget til å oversette evangeliene, nemlig for at folket skal kunne lese Guds egne ord i stedet for å ta imot avlat eller reise til Roma:

"Nw haffuer Gud sckichet eder then dyre gaffwe, guddomelig sandhedsins liwss for dørren, euangelium hans hellige ord, wor leffnet oc affløßning, ath i inthe ydermere tørffue wmage eder, en oplade øgnene ath see, oc ørhin ath høre, fordi afflad oc naade er ingen sted, wden ther som Guds euangelium predickis, som er Guds ord (...)."      

Uaktet kjøpmannens brev vurderes ut fra en katolsk eller protestantisk synsvinkel, må det karakteriseres som formastelig, og det gjorde Hans Mikkelsens navn beryktet. Skjønt det er ikke sikkert ideen til å innlemme det særdeles apokryfe brevet i Det nye testamente stammer fra Mikkelsen. Det kan ha vært Christian som bestilte et kombinert forsvarsskrift (i eget tilfelle) og et skandskrift (mot de katolske prestene). Sjelden har vel en dansk bibelutgivelse vært mer styrt av personlige maktpolitiske hensyn enn Christian 2s Nøye testamenth; eksilkongen kalkulerte med støtte fra protestantene i Danmark. Den ferdige boken fremstod da også som et kongelig propagandaskrift. Skjønt enestående er den ikke. I Christian 4s bibel fra 1633 er trykket kongens portrett omgitt av hans seks formenn fra oldenborgerdynastiet, inklusive Christian 2. Bibelutgiveren fremstår som alvorstynget og er barhodet, men på toppen av våpenet over kongens hode er en lukket bøylekrone, symbolet på arvekongedømmet. 

Den samme typen krone er avbildet på frontispisen til Mosebøkene, der den holdes frem for en mistrøstig kong David / Christian 4 og kong Josia / den utvalgte prins Christian, begge med middelalderkroner, av kongesalveren Samuel, som et løfterikt håp om at arvekongedømme skal innføres i Danmark - gjeninnføres ifølge frontispisens ikonografi (jfr. innlegget 26.1.18).

      
Helgesen understreker det formastelige i at en ulærd person har påtatt seg rollen som religiøs læremester, og han sammenligner Mikkelsen med personer som han mener har brakt med seg Luthers ideer til Danmark etter besøk i tyske ølstuer.

"(...) oc en wiltu kaldis then wijße Hans Mickelsen. Tw giffuer nw merckellige till kende, hwad thet er een farlig ting, ath bliffwe mester eller doctor paa een maanitz tid. Thet hender teg fordi, som een part aff wore ny læremestere, wij daglige faa hiem aff Tydscke land, ther strax the haffwe wærid med ath dricke i Dantscken eller Køningßbergh een thønne prytsing, eller oc i Straalsund en thønne øl, tha ere the saa wijse, ath the kwnne spotte oc bande Pawer, Bisper, Prester, Mwncke, fortale himmel oc iord och disputhere paa all then lerdom som wærid haffuer wdi then hellige kircke, ij fiorthenhwndret aar, oc spotte the helgen ther med blod, bøger oc lerdom, teghen och wnderlige gierninger, haffue bestørcket aff Guds naade then christen tro, oc then gantscke christendom ther med kommet wnder Guds lydilße. Saadan een klerk æst tw, oc saa bliffuen sijden tw wast wdi Wittenberg, tho eller tre maanede, wden ath thet kunde dess snarer henge wed teg, ath tw tilfornet wast Baccalaureus, oc ther till med forfarin wdi møghen sckalcke handell, oc falske omslag."

Det var ikke før på begynnelsen av 1900-tallet det ble kjent at flere oversettere hadde vært involvert i utgivelsen av Nøye testamenth. Bare én ikke-bibelsk person har fått sitt navn i boken: Hans Mikkelsen, utover omtalen av kongen i Mikkelsens brev og i teksten under Cranachs portrett. Slik sett har borgermesteren i Malmø fått en svært fremskutt plass i den første bibelutgaven på dansk. Og han kan ikke beskyldes for å ha satt sitt lys under en skjeppe. Slik lyder åpningen av brevet: “Naade oc fred aff Gudt fader, wor herre Jesu Christo ønscker iegh Hans Mickelssen, alle Danscke mend och qwinner, wnge oc gamble."
      For Holberg har Mikkelsen fremstått enten som oversetter av hele Nytestamentet eller av enkelte deler. Samtidig bærer det redaksjonelle og den teologiske argumentasjon borgermesterens stempel. Mikkelsens delaktighet i oversettelsen og utgivelsen av Nøye testamenth åpner for videre spekulasjoner: Dersom den borgerlige bibeloversetter Hans Mikkelsen er modell for Peder Paarses tilsvarende borgerlige forfatter med dennes lærde aspirasjoner, ville det ikke være unaturlig om stadssatyrikus Hieronymus på sin side henspiller på sin navnefar, den særdeles reputerte bibeloversetter Hieronymus (ca. 347–419), en av Kirkens store lærde (2.2.18 og 22.5.19). 

Bibeloversetteren med et av sine symboler, en kardinalshatt eller galero, i bakgrunnen. En galero er prydet med et sinnrikt snorsystem der antall dusker forteller om bærerens kirkelige rang; jo flere dusker, desto høyere rang. I vertshusscenen i Peder Paars blir stadssatyrikus Hieronymus kritisert fordi han, en lærd, bærer en bred gullsnor i hatten sin. Hieronymus’ svar er mildt sagt kryptisk: "Ret! sagde Manden da, jeg saadant bør at giøre, / I seer mig derfor just en Snor om Hatten føre; / Man kand fast efter den som Lygt i Mørket gaae. / I laste, kiære Mand! det, som I ej forstaae."   
      
Hieronymus-navnets fortsatte betydning gjennom Holbergs "poetiske" forfatterskap fremgår av den hyppige bruken av rollekarakteren Jeronimus; “Jeronimus” er en variant av “Hieronymus”. 
      Man må mistenke at det primære målet for borgermesterens evangeliske felttog – og inntrengen på lærdommens enemerker – var Christian 2s gjenerobring av sine riker og ikke lutherdommens seier. Holbergs offisielle syn på Hans Mikkelsen fremkommer i Dannemarks Riges Historie, der han listes opp som en av de berømmelige og anselige menn fra denne vonde tid i Danmarks historie, da den lovformelige konge ble jaget fra landet og hans onkel, hertug Frederik, overtok tronen. Holberg trekker blant annet frem Mikkelsens usvikelige troskap mot kong Christian. Når det gjelder kjøpmannens akademiske kvalifikasjoner, blir han mer unnvikende. I stedet for å fastslå at Mikkelsen var i besittelse av den lærdhet som hans oppgaver skulle tilsi, skriver han: “det sees, at han har været vel studeret, deraf at Kong Christian betienede sig af ham, som en Secreterer.” Rent retorisk tar Holberg det for gitt at Christian 2 bare ville ansette vel studerte menn som sekretærer. Men denne kongen er ikke kjent for spesielt fornuftige valg av folk til å bistå seg i statsstyrelsen, noe som kan illustreres av den andre personen som var kongens nærmeste rådgiver ved siden av Mikkelsen, vertshusholdersken og forretningskvinnen Sigbrit Willems. Mor Sigbrit, som hun ble kalt på grunn av sine kunnskaper som klok kone, fylte en tid både rollen som finans- og innenriksminister. Holberg forteller i DRH at Sigbrit hadde vært høkerske i Amsterdam og solgt nøtter og epler (disse opplysningene stammer visstnok fra en smedevise). I ettertid er nok Sigbrit mest kjent for sin avtale med Christian om at datteren Dyveke, som var viden spurt for sin skjønnhet, skulle komme i seng med ham da han besøkte Bergen som kronprins i 1507.

      Her følger et utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert):

"Holberg etterlyser i DRH en vurdering av Christian 2 ut fra en borgerlig synsvinkel, og 'Hans Mikkelsen er innrammet av 'borger'-referanser: 'af en Borger i steden for en Herremand, af Hans Mikkelsen Borge mester (…)'. Det er også verdt å merke seg at Holberg bruker den tenkte biografens danske borgerlige navn, 'Hans Mikkelsen', og ikke en latinisering, som var vanlig blant de lærde. Biografer – og kongelige sekretærer og bibeloversettere – ble hentet fra den akademiske stand der samtlige per definisjon var latinere. Det falt derfor naturlig å bruke en latinisert form av navnet, kanskje særlig i faglig sammenheng, for eksempel når man opptrådte som forfatter – eller oversetter, for den saks skyld. Hans Mikkelsen derimot omtaler seg som 'Hans Mickelsen' i brevet til det danske folk i Nøye testamenth. Og så vidt meg bekjent var dette den eneste navneformen han benyttet. Motsatt benevner Holberg en annen kjent Hans Mikkelsen som 'Mag. Hans Michaelius' i DRH. Det dreier seg om presten og skolemesteren Hans Mikkelsen, som var hoffpredikant på Frederiksborg og siden ble utpekt til tuktemester (lærer) for Frederik 2s førstefødte sønn, Christian, da denne var seks år gammel. Dette hvervet skjøttet Hans Michaelis i elleve år. 
      Borgeren Hans Mikkelsen pyntet seg riktignok ikke med et akademisk navn, men vek ikke tilbake fra å ta på seg krevende teologiske lærde oppgaver. Dette bringer tanken på Holbergs beskrivelse av bryggeren og poeten Hans Mikkelsen, som heller ikke lot seg avskrekke av lærde utfordringer. I 'Just Justesens Betænkning over Peder Paarses Historie' imøtegås noe av kritikken mot Peder Paars: 

'Mand holder det ogsaa for en U-rimelighed, at en Borger udi Callundborg, ja en Borger, der slet og ret heeder Hans Mickelsen, og haver saadan ulærd Navn, kand citere Latinske og Grædske Bøger, et stort Paradox! ligesom der icke findes mange Borgere, saa vel her, som paa andre Stæder, der have vel studeret. Jeg har i det ringeste icke været paa nogen liden Stæd, hvor jeg jo har fundet saadanne; Saa at denne store Feil maa alleene bestaa der udi, at han icke gaf sig et meere Academisk Navn, som Johannes Michaelis, eller Michaelides, saa hafde man icke tvilet paa, hand jo var en meget lærd Mand.' 

Her er «borger» gjentatt to ganger om Hans Mikkelsen. Videre er ordet brukt i en sammenheng som minner om beskrivelsen av den historiske Hans Mikkelsen i DRH, der det står at Mikkelsen må være «vel studeret» fordi han er blitt benyttet som sekretær av Christian 2. Borgermesteren og kjøpmannen er jo selv et godt eksempel på at det angivelig finnes flere borgere, «der have vel studeret». Mikkelsens bibeloversettelse og befatning med utgivelsen av Nøye testamenth viser imidlertid utover all tvil at denne borgeren ikke var «vel studeret». Det er også symptomatisk at han ikke har oversatt fra den sedvanlige greske bibeltekst, men fra tysk. Misforholdet mellom krav og faktisk viten i borgermesterens tilfelle fremtrer som en parallell til bryggerens mangelfulle kunnskaper. Påstanden i 'Just Justesens Betænkning over Peder Paarses Historie' om at Mikkelsen kan sitere  latinske og greske bøker, må tas med et forbehold. Mikkelsen røper selv i fortalen til 'Tredie Edition' at han har 'alle de Passager om Avind, Venus, Neptunus, Æolus, Discordia samt Mirackler og underlige Ting, som findes i dette Verck' fra tyske Jochums 'Historia sui Temporis' (Hans samtids historie). Det dreier seg om et fiktivt verk, med latinsk tittel og tysk forfatter, hvis «Stiil er reen og Jydsk», bortsett fra i fortalen, der han har pyntet med noen lybske eller nedersaksiske ord. Dette er ifølge Mikkelsen vanlig når forfatteren ønsker å vise at han behersker mer enn ett språk. Hvorfra bryggeren har hentet det episke stoffet om Odyssevs og Aeneas, røpes ikke. Men det er lite som taler for at det er fra greske og latinske bøker. I Peder Paars er dessuten guder og helter fra gresk og romersk mytologi behandlet meget fritt. Dermed oppstår en ny parallell mellom de to blad Hans Mikkelsen: Begge behandler stoff fra klassiske kilder uten kunnskap om originalteksten og svært lemfeldig." 

I neste innlegg skal omtales Mikkelsens fortale til et brev Christian sendte til borgermesteren av Danzig, der ekskongen bekjenner sine synder. I fortalen forklarer Mikkelsen at han publiserer brevet for at hele verden skal få øynene opp for kongens uskyld og mildhet.       

                                                       

































Holberg etterlyser i DRH en vurdering av Christian 2 ut fra en borgerlig synsvinkel, og «Hans Mikkelsen» er innrammet av «borger»-referanser: «af en Borger i steden for en Herremand, af Hans Mikkelsen Borgemester ...». Det er også verdt å merke seg at Holberg bruker den tenkte biografens danske borgerlige navn, “Hans Mikkelsen” og ikke en latinisering, som var vanlig blant de lærde. Biografer – og kongelige sekretærer og bibeloversettere – ble hentet fra den akademiske stand der samtlige per definisjon var latinere. Det falt derfor naturlig å bruke en latinisert form av navnet, kanskje særlig i faglig sammenheng, for eksempel når man opptrådte som forfatter – eller oversetter, for den saks skyld. Hans Mikkelsen derimot omtaler

Kommentarer til En folkefiende (og En Kandstøber, Hans Mikkelsen), XXXVIII

Er Holbergs kongebiografier etterrettelige?  

Også i «Libr. II. Epigramm. 96.» maner Holberg frem Christian 2s tro tjener som en tenkt kongebiograf:

"Og hvis Hans Mikkelsen Borgemester udi Malmøe havde skrevet Christiani II Historie, havde samme Konge ikke været saa ond, som han findes hos Hvitfeld, og hos de Svendske Historieskrivere."

Hovedbudskapet i "Epigramm. 96." er at oppfatningen av hva som er dyder og hva som er lyter hos en person, er relativ. Selve epigrammet lyder: "Nomina Virtutum, Vitiorum sæpe novantur, / Ut ratio est hominum, temporis atqve loci." I Peter Zeebergs oversettelse: "Ordene ændrer sig tit når man taler om dyder og laster, alt efter hvor og hvornår, eller af hvem der blir talt." Det er altså først og fremst den oppfatning som uttales, det vil si bekjentgjøres for andre, som er Holbergs tema. Gjerninger kan vurderes svært forskjellig i ulike land og til ulik tid. Det samme kan sies om skrifter; smaken er svært foranderlig. For å illustrere påstanden nevner Holberg en viss skribent som har anmerket hvor ofte smaken i England har endret seg på dette området. Holberg konkluderer som følger:

"Herudi maa man og rette sig efter Tiderne; og maa man holde for, at en Bog er velskreven, naar den er skreven efter Tidernes Smag."

Med dette kommer Holberg selv i fokus, ettersom han da Moralske tanker utkom i 1744, kunne se tilbake på en lang karriere som forfatter. Her skal det riktignok nevnes at det meste stoffet i Moralske tanker er oversatt fra den latinske epigramsamlingen som Holberg utgav i 1737, og "Epigramm. 96." er med få unntak identisk med "96." fra denne samlingen. Men også i 1737 hadde Holberg en stor litterær produksjon bak seg, og man må vel kunne si at Holbergs bøker er velskrevne, noe som altså vitner om at skribenten klokelig (eller nødtvungent) har rettet seg etter tidens smak. Her skal jeg skyte inn et norsk eksempel: Det er vel få forfattere som har anvendt denne lærdommen bedre enn Henrik Ibsen, noe som har fått litteraturforskere til å hevde at Ibsen har endret oppfatninger i tråd med tiden, men som forfatteren selv sier i "Til min ven revolutions-taleren" (1871?): "Jeg er, hvad jeg var, mit hele liv." 
      Jo viktigere samfunnsmessig rolle en person innehar, desto mer omtale oppnår han, og blant Holbergs eksempler er det da også fortrinnsvis fyrster. For øvrig skriver han om dem som omtaler fyrsten, nemlig historieskriverne, en gruppe Holberg selv tilhører. Jeg siterer fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter om Holbergs første steg på den akademiske karrierevei: 

"I 1711 utgav han sin første bok, INTRODUCTION Til de fornemste Europæiske Rigers Historier, som han sendte til kongehuset med en tilegnelse til kronprinsen, den senere Christian 6. Året etter fikk Holberg audiens hos kongen selv, Frederik 4, og overleverte majesteten et håndskrevet eksemplar av historien til kongene Christian 4, Frederik 3 og Christian 5. Skriftet var ment som en anbefaling av ham selv til en professorstilling ved universitetet, og kongen lovet ham da også et professorat samt et stipend til en større utenlandsreise. I 1717 tiltrådde Holberg professoratet i metafysikk, en akademisk gren som han avskydde; tre år senere rykket han opp til professor i klassisk litteratur, og så i 1730 nådde han den etterlengtede lærestol i historie." 
      
Dersom vi ønsker å være " rette filosofuser", det vil si kloke lesere, bør vi under studiet av Holbergs kongehistorier tenke på hvor og når de er skrevet, og av hvem. Det er nemlig ingenting i "Epigramm. 96." som tyder på at Holberg mener seg hevet over andre historieskrivere i den forstand at han har vært mer objektiv. Det er neppe tilfeldig at Holberg som var ansatt som professor ved universitetet i København og skrev under eneveldet, i sine lærde skrifter, deriblant kongehistoriene, omtaler oldenborgerne i tidens panegyriske stil og skriver positivt om eneveldet. 
      I tråd med Holbergs egne spådommer kunne det hevdes at de konger som er avrisset som et mønster på dyd i Dannemarks Riges Historie, kan komme til å miste all sin glans, når man tar hensyn til den tid da deres historie ble skrevet. Motsatt kan regenter som er fremstilt som onde tyranner, bli forvandlet til "store og duelige Førster". Dette bringer tanken på omtalen av eposdikteren Hans Mikkelsen i "Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære.": "Maaskee naar han er død, skal man til Skyer løfte / Hans Skrifter og ham selv skal blant Poeter sætte, / Ham som de hade og forfølge, dadle nu (...)". Årsaken til at Mikkelsen hates nå (1722), er at han bruker pennen som rakekniv, det vil si skriver satirisk om en konge, en undertekstlig hentydning til Midas' hoffbarberer som tømte seg for kunnskapen om kongens lyte, eselørene, i et hull (jfr. innlegget "Kongen som støpte fremmede mynter om til danske kroner og reformerte hele riket").
      Ut fra Holbergs logikk i "Epigramm. 96", hvor han kategorisk hevder at fyrstebiografier er uetterrettelige, burde forfatterens egne historier om oldenborgerne vurderes med tanke på at de er skrevet under eneveldet av en professor ved universitetet i København. Dersom man velger ikke å gjøre dette, må det bety at man mener Holberg kritiserer alle andre fyrstebiografer for å være preget av tiden, stedet og forfatterens posisjon (les forhold til øvrigheten eller fyrsten), men at han selv derimot skriver uavhengig av disse begrensende omstendigheter. Holberg var misfornøyd med de ufrie forholdene for skribentene, og for å unndra seg sensurens argusøyne skapte han en ulærd medforfatter, som kunne skrive det han ville fordi det angivelig bare var tull, som et korrektiv til sin egen lærde historieskrivning. Og denne har altså fått den tvilsomme ære av å bli oppkalt etter Christian 2 forsvarer og retusjør, Hans Mikkelsen. 
      Holberg vektlegger at man spesielt må være på vakt når man leser “Munke-Krøniker”, fordi der kan en dyd gjøres til en last og vice versa. Som eksempel nevner han “Friderich den Anden” (den tyske keiser Fredrik 2., 1194–1250) – “een af de største Regentere, der nogen Tiid haver siddet paa Thronen”. I munkekrønikene blir Fredrik 2. avmalt som den hesligste tyrann, mens udugelige fyrster derimot oppløftes til skyene. Dette forklarer Holberg med skribentenes temperament, “deres Acido og Alcali”. 
      Dette siste er utvilsomt satirisk. Det tilhører elementær historiekunnskap at Fredrik 2, som anses som en av middelalderens ypperste europeiske fyrster, er blitt demonisert i geistlige kilder. “Stupor mundi” (“Verdens under”), som han ble kalt på grunn av sine glitrende talenter – blant annet snakket han seks språk – stod nemlig ofte i konflikt med Kirken eller Pavestaten. To ganger ble den høyt priste hohenstauferfyrsten bannlyst, og pave Gregor 9 kalte ham for Antikrist. 
      Det er ikke skribentens dårlige humør forårsaket av for mye syre i blodet, som er årsak til at Fredrik 2 avmales som en heslig tyrann, men munkenes servilitet overfor paven. Dette er et svært viktig punkt. Paven er munkenes ypperste øvrighet (under Gud), og deres fremstilling av fyrsten er farvet av dette. Her kan det trekkes en undertekstlig linje til forholdene under det danske enevelde, da kongen var skribentenes ypperste øvrighet (under Gud). 
      En viktig årsak til at oppfatningen eller omtalen av en fyrste er relativ, skyldes tidens omskiftelighet. Da Holberg begynte å skrive danske fyrsters historie, var eneveldet relativt nytt i Danmark. Med innføringen av eneveldet ble plutselig betingelsene for omtalen av danske konger totalt forandret, idet den sittende oldenborger kunne befale at en skribent skulle henges, alternativt halshugges, eller landsforvises, hvis han ikke likte det som ble skrevet enten om ham selv eller hans forfedre. Det er innlysende at en skribent under slike betingelser lett kan forvandle en  udugelig konge til en stor hersker. Så får man når eneveldet avskaffes, gå løs på portrettet med "Svovl og lignende Ingredienser", slik at det negative bildet kommer frem, for å snu litt på den magre fotografs kjente replikk i Peer Gynt. Har så dette skjedd med Holbergs kongebiografier? Svaret er et ubetinget nei. Som eksempel kan nevnes Holbergs fremstilling av Christian 4s angivelig heroiske opptreden på "Trefoldigheden"s dekk under Sjøslaget i Kolberger Heide i 1644, Danmarks mest berømte eksempel på dyd utvist av en konge (jfr. den danske kongesangen "Kong Christjan stoed ved høien Mast"). Det er ingenting å utsi på omtalens panegyrikk, bortsett fra at Holberg har sørget for å trekke frem avslørende detaljer som at kongen, flåtens øverstkommanderende, stilte i natthue og fektet rundt med et sverd midt i røyk og damp på et dekk, hvor det ikke fantes en eneste svensk fiende. Dette siste skriver han riktignok ikke, men det er en talende utelatelse (jfr. innleggene 25.11.18, 18.1.19). Christian 4 var enevoldskongen Christian 5s store ideal, og han viste stadig frem bestefarens blodflekkede klær fra sjøslaget til prominente gjester på Rosenborg slott. Det er utenkelig at Holberg i skildringen av Christian 4s opptreden skulle skrive at øverstkommanderende trolig ble vekket av kanontorden da han lå og slumret i sin kahytt og sporenstreks sprang opp på dekk i bare skjorten, nær sagt, men med sin kjære kårde som han fektet rundt seg med i vilske, kanskje omtåket av alkohol, som kongen gjerne trøstet seg med på denne tiden.    
      
Holbergs satire i "Epigramm. 96." fortsetter under fremleggelsen av nok et "bevis" på betydningen av skribentens humør for fremstillingen av fyrsten: 

“... hvorpaa fornemmeligen kand citeres til Exempel Procopius, hvilken udi de fleste af hans Skrifter afmaler Justinianum som en stor Regent, men udi et særdeles Skrift giør ham til et Monstrum: thi Regentens Characteer forandres efter Skribentens Humeur.”

Den byzantinske historikeren Prokopios (ca. 500–560) er kjent for sine vidt forskjellige beskrivelser av keiser Justinian. I Polemon (“Kriger”) priser han Justinian, og i Peri Ktsimaton (“Byggverk”) er han panegyrisk i beskrivelsen av keiseren og dennes byggevirksomhet. I Anecdota derimot hudfletter forfatteren både keiseren og hustruen Theodora, samt Justinians feltherre Belisarios, som Prokopios hadde vært rådgiver for. “Anecdota” betyr direkte oversatt “ikke utgitt(e) (skrifter)” og refererer til en rekke skandalehistorier fra det byzantinske hoff, som Prokopios var kjent med, men ikke ønsket – eller våget – publisere. Det er disse historiene om en inkompetent og ond keiser og hans vulgære sexavhengige ektemake som er opphavet til ordet “anekdote”. I forordet skriver historikeren at han vil fortelle om det som egentlig skjedde i Romerriket. Han forklarer at det ikke var mulig så lenge visse personer ennå levde å fortelle sannheten om det de gjorde, slik en historiker burde. Dersom han hadde gjort dette, ville deres horde av spioner ha oppdaget det og drept ham på grusomste vis. Ikke engang sine nærmeste slektninger våget han stole på. Dette er grunnen til at han ble tvunget til å skjule den virkelige forklaringen på mange ting, som han har måttet glatte over i sine tidligere bøker. 
      Prokopios nærer frykt for at det han nå vil fortelle, ikke kommer til å bli trodd av fremtidige generasjoner. De vil kunne oppfatte det han skriver som fiksjon, ja, innlemme ham blant dikterne; underforstått: Så utrolig er det han har å fortelle. I så måte har Prokopios intet å frykte fra Holbergs side. I "Liber III. Epigramm. 91.", som omhandler historiefaget, beskylder Holberg historikerne som har befattet seg med Konstantinopels historie (det vil si de som følger etter de berømte greske og romerske historieskrivere, som Thukydides, Plutark, Herodian, Sallust, Livius og Suetonius), for å ha en stil som minner mer om poesi enn om prosa; unntak er Prokopios og et par andre historikere.
      i innledningen til Anecdota forteller Prokopios videre at han lenge har hatt et inderlig ønske om å frigjøre seg fra byrden som denne historien representerer; det vil si så lenge den ikke er blitt fortalt. Dette minner granngivelig om følelsen til kong Midas’ hoffbarberer, som bare måtte lette seg for sin hemmelighet om kongens lyte. Men Prokopios har holdt på hemmeligheten av frykt for at fremtidige tyranner når de leser om Justinian, vil prøve å etterligne dennes handlinger. Skjønt etter å ha grunnet lenge bestemmer Prokopios seg for å skrive ned historien. Det som har ledet til denne beslutningen er at fremtidige tyranner skal se at de som feiler på denne måten, ikke kan slippe unna gjengjeldelsen, nemlig dommen over deres onde handlinger. Så stiller forfatteren spørsmålet om noen ville ha kjent til Semiramis’ tøylesløse liv eller Sardanapels eller Neros avsindighet, dersom ikke dette var blitt nedtegnet av samtidige menn. Prokopios skriver videre: “Først vil jeg avsløre Beliarios’ dårskap, siden Justinians og Theodoras nederdrektighet.”

                                Justinian og Theodora.

Den siste biograferte fyrsten som Holberg nevner før Christian 2, er en tyrann og skurk med bibelsk gjenklang: Herodes den store (73–4 f.Kr.), som styrte i Palestina og Judea under romersk overherredømme. Holberg skriver at dersom historieverkene til Nikolaos fra Damaskus ikke var gått tapt, ville man fått et annet portrett av Herodes enn det Josefus har skapt. Det er ingenting som taler for at Holberg med denne uttalelsen mener at man i så fall ville fått et sannere portrett av den beryktede Herodes, som skal ha vært samme konge som den Matteus forteller stod bak barnedrapene i Jerusalem, idet han fryktet det skulle fødes en konge som ville bli større enn ham. Herodes sørget dessuten for at hustruen Mariamne og to av deres sønner ble drept, for bare å nevne noen av kongens udåder. Det er ikke lærd tradisjon for å bestride Herodes’ ettermæle som tyrann. Historikerne synes samstemte i at den beryktede jødekongen – som visste å tekkes den romerske øvrighet – hadde mange grusomheter på sin samvittighet. 

      Det er ingenting som tyder på at Holberg oppfattet Josefus som en spesielt upålitelig kilde. Han refererer flere steder til den jødiske historiker, som oppgis som kilde til Jødiske Historie (1742). Josefus Flavius (37– ca. 100) kom fra en fremstående jødisk prestefamilie og hadde deltatt i motstanden mot romerne og blitt tatt som fange. Han kom senere til å stå i et nært forhold til keiserfamilien og ble frigitt. Det var i Roma han skrev sine kjente historieverk, blant annet Den jødiske krig og Jødenes gamle historie. Josefus regnes som en svært viktig kilde til jødisk historie, spesielt under det første hundreåret etter Kristi fødsel og den aller tidligste kristendommen. Holberg hevder tidligere i teksten at Herodes ved siden av sine mange lyter også hadde store dyder. Her er det naturlig å forstå “dyd” i betydningen “dyktighet” og ikke som noen moralsk oppgradering av den beryktede kongen. 
      Nikolaos’ forsvunne verdenshistorie, bestående av 144 bind, behandler tiden til og med Herodes’ regjering. Holberg er som historiker på stadig jakt etter opplysninger som kan utfylle eller moderere en subjektiv fremstilling. Men Nikolaos' tapte portrett av Herodes ville neppe vært mer sannferdig enn Josefus sitt, snarere tvert imot. Nikolaos var nemlig venn av keiseren og regnes som hoffhistoriker. Og er det én stand som krediteres med liten troverdighet hos Holberg, så er det hoffolk, som per definisjon er smiskere.
      Etter omtalen av Nikolaos går Holberg rett over til borgermesteren i Malmø, idet fokuset skifter fra Herodes til Christian 2; fra den ene tyrannen til den andre, for å si det slik. Og de to tyrannene hadde begge en nær fortrolig, som aldri sluttet å tale fyrstens sak. Til og med etter Herodes’ død fortsatte Nikolaos å forsvare kongens navn. Hans Mikkelsen hadde ikke denne muligheten, ettersom han døde lenge før den legemssterke oldenborgeren. Men så lenge han levde, gjorde kjøpmannen alt for å fremme kongens sak. Nikolaos’ bøker om Herodes var rene panegyrikker, noe som er naturlig ettersom historikeren både tilhørte hoffet og var en viktig politisk rådgiver for kongen. Den panegyriske skildringen av Herodes skal for øvrig ha smittet over på enkelte deler av fremstillingen av samme tema hos Josefus. Også Mikkelsen ville fått sin naturlige plass i kategorien panegyrikere, dersom han hadde skrevet Christian 2s historie.

Historikerne er uenige hvorvidt Herodes den store gav ordre til å myrde alle guttebarn under to år i Jerusalem, slik det står i Matt 2,16. 

Christian 2 er tilskuer under Stockholms blodbad, der nærmere 100 menn ble henrettet, derav flere høyadelige, som fremstod som motstandere av Christian 2.

Holberg nærer ingen illusjoner om at det skrives uhildede historier om fyrster; det er leseren som må søke den historiske sannhet bak historikusens ord. Heller ikke Hans Mikkelsens historie om Peder Paars kan tas for pålydende. Dette skyldes dels eposgenrens krav til opphøyelse av hovedpersonen eller helten, dels skyldes det materiens beskaffenhet; Hans Mikkelsens historie om Peder Paarses havari, hans tap og ruin, er en fordekt fortelling, en Historia arcana, om Christian 4 eller kaptein Christian Frederiksen, som liksom Aeneas seilte ut på havet for å skape et verdensrike, men som mislyktes og i tillegg tapte store deler av det riket han styrte da han inntok tronen. Peder Paars, som ble ranet for all edelmynt på Anholt, en karikatur av det danske eneveldet (jfr. innlegget 6.8.18), vendte "fast som nøgen" hjem til sin festemø Dorthe i Ålborg, en metafor for Dorothea av Brandenburg, oldenborgernes stammor (jfr. innlegget 15.5.18). Den bankerotte kremmeren fra Kalundborg er et satirisk portrett av den mislykkede merkantilisten Christian 4 og helteeposet et anslag mot danskenes hang til artikler som bare tjener til vellyst (jfr. innholdet i kremmerens kiste og jaktens kostbare cargo).

Etter havariet til Paarses jakt stiger de romerske keiseres stammor, Venus, opp fra kremmerens reisekiste, der hun har skjult seg for å beskytte Dorotheas kontrafei (Johan Frederik Clemens).   
     
Den aktuelle passasjen i "Libr. II. Epigramm. 96." omhandler altså tre fyrster med et tyrannisk rykte. Fredrik 2 er ifølge katolske krøniker en heslig tyrann, Justinian er en fordervet tyrann ifølge Prokopios’ Hemmelige historie, mens Herodes er en grusom tyrann i henhold til alle skrifter bortsett fra bøkene til kongens hoffhistoriker. Og det hele munner ut i omtalen av Christian 2 (les Christian tyrann), som blir fremstilt som den milde fredsfyrste av Hans Mikkelsen i hans fortale til et brev fra Christian 2 til borgermesteren i Danzig (skal omtales i neste innlegg), som Mikkelsen lot trykke i 1526 for å spre inntrykket av en bløtgjort konge.    
      Denne oppfatningen deles ikke av Arild Huitfeldt, og som det fremgår av Dannemarks Riges Historie, heller ikke av Holberg. Som et siste forsøk på å gjenvinne tronen foretok eksilkongen i 1531 et felttog mot Norge, og vinteren 1532 gjorde han en liten avstikker til Sverige, der han slo til med sitt gamle tyranniske jeg. Til tross for anstrengelsene til kongen og hans støttespillere – rikshovmester Ture Jönnson ledet blant annet en storm mot Karlsborg der mange svensker ble drept – samlet fienden sine styrker og gikk til motangrep. Holberg forteller at da Christian fikk se den velutrustede svenske hærstyrken, skal han ha beskyldt Jönnson for å ha sveket ham. Omtalen av Christians krigstokt mot svenskene avsluttes på følgende lakoniske vis: «Dagen derefter fant man Thure Johanssens Legem uden Hoved paa Gaden i Konghelle.» Hvorav man kan slutte at Holberg neppe fester lit til Mikkelsens beskrivelse av den bløtgjorte konge.

Christian 2 avbildet på altertavlen i St. Knuds kirke i Odense (1515-25), da han fremdeles var dansk konge.

I neste innlegg skal vi se nærmere på enkelte av gjerningene til storkjøpmannen Hans Mikkelsen, som høyst sannsynlig har gjort ham fortjent til å nevnes ved siden av den store historikus Arild Huitfeldt, riktignok satirisk.










 

---