Kommentarer til Peder Paars, X (Jacob von Tyboe, Niels Klim, Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land).
Filosofene som forsømte ekteskapets fornemste plikt.
I forrige innlegg argumenterte jeg for at Holbergs gjennomgangsfigur Pernille, alternativt i kort- eller kjæleformen Nille, hentyder til Gaius Petronius Arbiter, Satyricons antatte forfatter, og at hun har en underliggende satirisk eller satyrisk funksjon. Holberg bruker både formene "satirisk" og "satyrisk", derimot bare "Satyricus". Det er mulig "satyrisk" og "Satyricus" er ord Holberg selv har skapt. De opptrer første gang i hans første skjønnlitterære verk, det komiske helteepos Peder Paars. En av hovedtesene i bloggen Det lærde Holland er at Peder Paars er et satirisk epos over forholdene i Danmarksriket, der de sentrale karakterer er fordekte portretter av historiske personer. Eksempelvis hentyder Peder Paars og fogd Woldemar til henholdsvis Christian 4 og Christian 5; fogdens fullmakt Christen Stork til Peter Griffenfeld, med kallenavnet Griffen. Det er mulig at Petronius' satiriske portrett av keiser Nero og hans innerste krets i Satyricon inngår i bakgrunnen for Holbergs antatte nyord "satyrisk" og "Satyrikus".Dersom Pernille (Nille) har en satirisk/satyrisk rolle i de komiske tekstene, kan Woldemars datter Nilles hueblokk sikte til en historisk person. I siste instans kan en identifisering av denne personen bidra til å kaste lys over opptoget i eposets nest siste sang, der en dåraktig kremmer, kaptein og general "dyrcket blev som Gud". Blant Justesens noter til Hans Mikkelsens beskrivelse av dette opptoget er referansen til Jamblikos' Egyptiske Mysterier, forelegget for tittelen på Paul Botten-Hansens romanfragment Norske Mysterier, som er illustrert av Henrik Ibsen. Før dette temaet belyses, skal Pernilles rolle i Jacob von Tyboe undersøkes nærmere.
Tilsynelatende kontrasterer den griske tøsen Pernille den kyske Lucilia i et sort-hvitt scenario. Men på grunn av den rolle Lucilias navnedag, utvilsomt luciadagen, spiller, kommer Lucilia selv til å fremstå som en kontradiksjon mellom det ærbare, kyske / sankta Lucia og det erotiske, lidderlige / Lucilia, Lukrets' hustru (jfr. for øvrig forrige innlegg).
Som nevnt i forrige innlegg, har den skjønne Lucilia en ulykksalig virkning på magister Tychonius' "filosofhjerte", et motiv som opptrer i en litt annen utforming i enakteren Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land, oppført første gang i 1751. Leander reiser med sin tjener Sganarel til Det filosofiske land, der de møter livsfjerne filosofer og sexsultne hustruer som klager over at mennene ikke oppfyller sine ekteskapelige plikter. Også i Niels Klim, den underjordiske rejse (på latin 1741) som danner basis for komedien, møter vi underernærte forskerfruer.
På sin reise under jorden kommer Niels Klim til Vitenskapslandet, der mennene er fullstendig oppslukt av filosofi og innviklede vitenskaper. Han møter en doktorhustru inne i hovedstaden. Hun er vennligheten selv overfor den fremmede, som hun vil redde fra å bli dissekert eller "anatomisert" i vitenskapens interesse, og de bestemmer seg for å rømme. Etter en stund kommer hun inn på et tema som Klim ikke føler seg komfortabel med; han skjønner at hun ønsker en gjenytelse for sin tjenstvillighet, som moralske hensyn forbyr ham å gjøre. Doktorhustruen forteller med stor innlevelse om de gifte kvinnenes vanskelige situasjon; de lærde skolemestere er så dypt begravet i sin forskning at de aldeles forsømmer sine ekteskapelige plikter. Hun forteller videre (Peter Zeebergs oversettelse):
"'Jeg kan sværge på,' sagde hun, 'at det ville være ude med os hvis ikke en og anden ærlig og barmhjertig tilrejsende med jævne mellemrum lindrede vores nød og lagde deres lægende hænder på de lidelser der plager os sådan.'"
Klim later som om han ikke forstår hva hun vil og setter opp farten, men ved dette flammer hennes begjær enda mer opp.
| "Bønnerne nytted kun lidt, hun slog om til en hæmningsløs vrede, næverne trued med hævn, og i vanvid, med flagrende lokker (...)" Klim fortsetter like fullt fremover, og den forsmådde griper tak i en flik av klærne hans. Han setter alle krefter inn og river seg løs fra fruens grep. Bak seg kan han høre henne skjelle og gjenta "din utaknemmelige køter!". Filosofhustruen forvandler seg med ett slag fra en vennlig, bedende kvinne til en furie, noe som bringer tanken på filosofen Lukrets' sexsultne hustru Lucilia, som serverer ektemannen en kjærlighetsdrikk med den virkning at han blir gal og tar sitt eget liv (jfr. forrige innlegg). |
"De (ektemennene) fordybe sig saaledes i Studeringer, at de forsømme de meest magtpaaliggende Ting. De forglemme det fornemste, som er Ægteskabs Pligt. Er det ikke sandt, Syster?"
Første kvinne bekrefter dette, og alle tre bryter ut i bitter gråt. Leander spør hva tredje kvinne mener med "Ægteskabs Pligt". Dette leder til følgende replikkveksling:
"Anden Qvinde: Siig du det Syster, som har været længst giftet.
Første Qvinde: Lad Margrethe sige det.
Tredie Qvinde: Lad Lucie sige det."
Her fremgår det at Margrethe er tredje kvinne, videre er det sannsynlig at Lucie er annen kvinne. Første kvinne er i så fall Agathe(?), hvis navn åpenbares i scene 16. Her opptrer navnene i en replikk på latin, alle med a-endelse: Lucia, Margaretha, Agatha. Dette er kjente helgennavn med tilsvarende merkedager; på norsk lussidagen, marit vassause og ågotsmesse som alle er avmerket på primstaven, noe jeg kommer tilbake til.
Filosoffruen Lucie/Lucia peker via forskerfruen som ble forvandlet til en furie i Niels Klim, tilbake til Lucilia som skal feire navnedag, utvilsomt på luciadagen, i Jacob von Tyboe (jfr. forrige innlegg). Kontradigmet sankta Lucia og Lucilia, Lukrets' hustru, som Lucilia-karakteren personifiserer, inngår som viktig del av plottet i Sganarals Reyse til Det Philosophiske Land.
Lucie, Agathe(?) og Margrethe overlever ved å forføre, eller friste, fremmede menn på besøk i Det filosofiske land. Dersom de ikke hadde hatt denne muligheten, ville de ha forgått, forteller de. Eller blitt forvandlet til hevngjerrige furier, kan det legges til.
Det komiske motivet sexsulten hustru peker mot en tekst av grunnleggende betydning for Holberg; Bibelens beretning om skapelsen og syndefallet, der menneskets livsbetingelser fastslås med dommens ubønnhørlighet. Lucie og de andre hustruene er, for å sitere Peer Gynt, "Evas naturlige Datter". Matt 19 gjengir hva Jesus lærte om ekteskapet, vers 4-5:
4. Men han svarede og sagde til dem (fariseerne): Have I ikke læst, at den, som skabte dem af Begyndelsen, skabte dem Mand og Qvinde, 5. og sagde: Derfor skal et Menneske forlade Fader og Moder og blive fast hos sin Hustru, og de To skulle blive eet Kjød?"
Jesus viser til 1 Mos, 1,27; her er verset i sin sammenheng:
"27. Og Gud skabte Mennesket i sit Billede, han skabte det i Guds Billede; Mand og Qvinde skabte han dem. 28. Og Gud velsignede dem, og Gud sagde til dem: Vorder frugtbare og mangfoldige, og opfylder Jorden, og gjører den eder underdanig; og regjerer over Havets Fiske, og over Himmelens Fugle, og over hvert Dyr, som kryber paa Jorden."
Gud har pålagt mann og kvinne å være fruktbare, oppfylle jorden og legge den under seg. Dette påbudet får sin særlige utforming etter syndefallet. Gud sier til kvinnen:
"Jeg vil meget mangfoldiggjøre din Kummer og din Undfangelse: med Smerte skal du føde Børn, og din Attraa skal være til din Mand, men han, han skal herske over dig."
Holbergs beskrivelse av de sexhungrige filosof- eller forskerhustruene i henholdsvis Niels Klim og Sganarels Reyse til Det philosophiske Land føyer seg etter Bibelens beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne. Disse hustruene begjærer ektemannen og oppfyller slik sett sin arvelodd, mens han unndrar seg det fornemste blant de "mest magtpaaliggende Ting"; "Ægteskabs Pligt". Hvilket vil si å tilfredsstille hustruens begjær, slik at hun føder barn, i smerte, og jorden oppfylles.
Holbergs kritikk retter seg i de to komediene utvilsomt mot mannen som fordyper seg i filosofiens irrganger, inklusive stjernehimmelens mysterier. Her kan den anatomiske forskningen, som har til hensikt å kartlegge menneskekroppen i minste detalj, tilføyes. I korthet dreier det seg om menneskets jakt på kunnskap om eller innsyn i skjulte ting, å utspeide livets innerste hemmeligheter. Det får stå som et åpent spørsmål om Holberg knytter dette motivet til menneskenes brudd på forbudet om ikke å spise av kunnskapens tre. Det som står fast i henhold til Bibelen, er at menneskene har tilranet seg kunnskap om forskjellen på godt og ondt, men er nektet å spise av livets tre som ville gjort dem udødelig.
Mannen skal holde seg til sin hustru, herske over henne og oppfylle jorden. I Det filosofiske land der mannen bryter disse påbudene, får han ikke den tilbørlige respekt fra hustruen, som gjør det hun har lyst til, nemlig forføre fremmede menn, og hun lurer og bestjeler ham. Mannens absurde studeringer har også andre uønskede konsekvenser.
Gud forkynner sin straff over mannen fordi han hørte på sin hustru og åt av den frukt Gud hadde forbudt ham:
"17. (...) da vorde Jorden forbandet for din Skyld; med Kummer stal du æde deraf alle dit Livs Dage. 18. Og den skal bære dig Torn og Tidsel, og du slal æde Urter paa Marken. 19. I dit Ansigts Sved skal du æde Brødet (...)"
I Det filosofiske land er det ingen som bryr seg om de postsyndefalne jordforhold. Slik beskriver Niels Klim synet som møter ham:
"De veje jeg gik ad, var stenede og spærret af grøfter og huller så jeg måtte stride mig af sted på forrevne og tilsølede ben gennem et landskab der snart var knoldet og ujævnt, snart så sumpet at jeg vadede i vand til livet, for broer var der ingen af. Men jeg kæmpede mig tappert gennem besværlighederne, vel vidende at kun gennem vanskeligheder når man til stjernerne. Efter en times strabadser mødte jeg en bondemand, som jeg hilste høfligt på og spurgte hvor langt der var tilbage til Mascattia, dvs. Videnskabslandet. Han svarede: 'Du skulle hellere spørge hvor langt der er til du er ude igen, for du befinder dig midt i landet.' Det svar kom helt bag på mig, og jeg udbrød: 'Hvordan kan det gå til at et land hvor der ikke bor andet end videnskabsmænd, ligner et komplet vildnis og ikke et civiliseret land?' Han svarede at landet nok skulle komme til at se bedre ud – så snart indbyggerne fik tid tilovers til den slags petitesser. Lige nu, sagde han, havde de ikke andet i hovedet end himmelen, og de havde alle sammen travlt med at finde en vej op til solen. Så man måtte have dem undskyldt at de foreløbig lod markerne ligge uopdyrkede hen."
Forskerne bryr seg heller ikke om Guds påbud om å herske over dyrene:
"Ved byportene så jeg i stedet for vagtposter både gæs og høns, fuglereder og edderkoppespind. På gaderne rendte svin og forskere rundt mellem hinanden. De sidste adskilte sig kun fra svinene i legemsbygning – hvad skidt og møg angår, lignede de dem på en prik. (...) Byens torv var meget stort og udsmykket med forskellige statuer og søjler, forsynet med indskrifter. Dem gik jeg hen til for at prøve om jeg kunne læse nogle af teksterne. Men mens jeg stod og baksede med det, mærkede jeg pludselig at jeg blev varm og våd ned ad ryggen. Jeg så mig tilbage for at finde kilden til det varme vandløb, og fik øje på en forsker der stod og tissede mig op ad ryggen. Han var så fortabt i sine overvejelser at han tog mig for den statue han plejede at tømme sin blære op ad."
Forskerne, som er skapt i Guds bilde, oppfører seg som dyr, og de viker tilbake fra det tunge jordarbeidet òg å være ett kjød med hustruen og herske over henne. Heller ikke i Det filosofiske land frembyr mennene et fristende skue, men er ifølge første frue både "skimlede og forrustede". Selv er de tre kvinnene. liksom de andre kvinnene i komedien, kledd som "de 3 Gratier". Det er usikkert hva som konkret skal legges i dette, men generelt er å si at gratiene tradisjonelt har vært fremstilt med minst mulig klær, kanskje et flortynt draperi eller en drakt som avslører perfekte unge kvinnelige former.
Rafaels "Tre gratier".
LHS kommenterer: "Det drejer sig sandsynligvis – som foreslået af Julius Martensen – om en henvisning til de tre Gratiers kostumer i Det Kongelige Teaters opførelse i årene forinden af den franske komedie Les Grâces (1745) af G.-F. P. de Saint-Foix (...)". Det som er sannsynlig, er at kvinnenes kostyme og fremtoning har vekket latter. Polyphemus, som hjelper kvinnene med å bedra mennene, omtaler disse i en replikk i scene 16 (se under) som "Matroner", noe som kan antyde at de ikke er helt unge. Men "matronenes" attrå etter menn er det ingenting å utsi på, og den forsterkes ved de fremmedes, nemlig Leanders og Sganarels, ytre. Detaljer som nevnes er Leanders parykk, hans talje eller midje og Sganarels ben. De fremmede er kledd i 1700-tallets herredrakt; innsvinget frakk og strømpekledde ben. I tillegg har altså Leander lokket parykk, trolig av samme type som Holberg selv bar. Til sammenligning går filosofmennene i fotside kjortler.
Lucie, Margrethe og Agathe(?) bestemmer seg for å flykte sammen med Leander og Sganarel som står i fare for å bli "anatomisert". Kvinnene stjeler med seg ektemennenes kostbarheter, og Polyphemus anretter et narrespill overfor de tre filosofene. Mens flyktningene står gjemt i en krok, kommer Polyphemus inn på scenen og kaster seg nesegrus ned. Doktoren, som er til stede sammen med tre filosofer, spør hva som har skjedd. Polyphemus forteller at han har hatt et forunderlig syn som har fordunklet hans øyne, slik at han nesten ikke kan skjelne noe lenger. Her er det mulig vi skal gi en tanke til mytens Polyfemos, som liksom andre kykloper var enøyet og i tillegg var blitt blindet av Odyssevs.
"Polyfemos blindes," rekonstruksjon av skulptur fra Tiberius' villa ved Sperlonga.
"For et Øyeblik siden; Da Jeg gik ud paa Marken, saae jeg tvende Personer i usædvanlige klæder, havende 3 Matroner med sig. De samme vinkede ad mig, og, da jeg kom dem nær, sagde den eene: Gak strax ind udi Staden, og forkynd, hvad du har seet. Jeg er Jupiter, og denne Person er Mercurius. Vi have paataget os Menneskelig Skikkelse, og ere nedsteegne af Himmelen for at bortføre disse 3 dydige Matroner, og at sætte dem blant Gudindernes Tall, saasom jeg har holdet dem for gode at leve længere blandt syndige Mennesker: videre sagde han, forehold deres Mænd, at de have syndet mod Himmelen ved de haarde Ord, som de have ladet falde mod den øverste blant Guderne, og at saadan Synd maae saaledes forsones, at de strax forføye sig hver Hiem til sit Huus, at de der udi 3 Dage faste og bede, og at de siden Jupiter og Mercurio til Ære stifte en aarlig Fæst, som skal føre Navn af Bortførelsens-Fæst. Da hand dette havde udtalet, begyndte alle at skinne som Solen, og foer op igiennem Luften."
Replikkens første del kan bringe tanken på Lukasevangeliets beretning om Jesu fødsel:
"8. Og der vare Hyrder i den samme Egn, som vare ude paa Marken og holdt Nattevagt over deres Hjord. 9. Og see, Herrens Engel stod for dem, og Herrens Klarhed skinnede om dem, og de frygtede saare. 10. Og Engelen sagde til dem: Frygter ikke; thi see, jeg forkynder eder en stor Glæde, som skal vederfares alt Folket. 11. Thi eder er idag en Frelser født, som er den Herre Christus, i Davids Stad."
Akkurat liksom Lukasevangeliets hyrder beretter Polyphemus om et syn han har hatt ute på marken. I henhold til Odysseen var også Polyfemos hyrde, noe som kan understøtte hypotesen om at Holberg knytter an til denne mytiske figuren. Polyfemos' kjærlighet til havnymfen Galatea var også et populært motiv i hyrdediktningen.
Romersk veggmaleri som viser nymfen Galatea og hyrden Polyfemos (100-tallet f.Kr.)
Skjønt i Lukasevangeliet forkynner det himmelske sendebud at en frelser er født til alt folkets store glede, mens Jupiter derimot forkynner at han har funnet tre "dydige Matroner" for gode til å leve blant syndige mennesker. Det er således en diametral forskjell mellom Gud som sender sin sønn Kristus ned til jorderiks syndige mennesker for å frelse dem, og Jupiter som tar med seg tre angivelig dydige koner fra den syndige jord opp til himmerik.
Jupiters/Polyphemus' evangelium lyder som skjønn musikk i filosofenes ører, de løfter hendene opp og roper:
"O Magnum Miraculum."
LHS kommenterer:
"(lat.) ‘O hvilket stort mirakel!’ Filosofferne (herunder doktoren) slår her over i en slags latinsk hymne, hvad der understreger hele episodens (pseudo-)religiøse karakter."
Når man googler "O Magnum Miraculum" og "psalm", treffer man rett på Hildegard av Bingens antifon til jomfru Maria, "O, quam Magnum Miraculum", og en rekke av de påfølgende treff gjelder også denne teksten; her oversatt til engelsk av Nathaniel L. Campbell:
"How great the wonder is!
Filosoffruen Lucie/Lucia peker via forskerfruen som ble forvandlet til en furie i Niels Klim, tilbake til Lucilia som skal feire navnedag, utvilsomt på luciadagen, i Jacob von Tyboe (jfr. forrige innlegg). Kontradigmet sankta Lucia og Lucilia, Lukrets' hustru, som Lucilia-karakteren personifiserer, inngår som viktig del av plottet i Sganarals Reyse til Det Philosophiske Land.
Lucie, Agathe(?) og Margrethe overlever ved å forføre, eller friste, fremmede menn på besøk i Det filosofiske land. Dersom de ikke hadde hatt denne muligheten, ville de ha forgått, forteller de. Eller blitt forvandlet til hevngjerrige furier, kan det legges til.
Det komiske motivet sexsulten hustru peker mot en tekst av grunnleggende betydning for Holberg; Bibelens beretning om skapelsen og syndefallet, der menneskets livsbetingelser fastslås med dommens ubønnhørlighet. Lucie og de andre hustruene er, for å sitere Peer Gynt, "Evas naturlige Datter". Matt 19 gjengir hva Jesus lærte om ekteskapet, vers 4-5:
4. Men han svarede og sagde til dem (fariseerne): Have I ikke læst, at den, som skabte dem af Begyndelsen, skabte dem Mand og Qvinde, 5. og sagde: Derfor skal et Menneske forlade Fader og Moder og blive fast hos sin Hustru, og de To skulle blive eet Kjød?"
Jesus viser til 1 Mos, 1,27; her er verset i sin sammenheng:
"27. Og Gud skabte Mennesket i sit Billede, han skabte det i Guds Billede; Mand og Qvinde skabte han dem. 28. Og Gud velsignede dem, og Gud sagde til dem: Vorder frugtbare og mangfoldige, og opfylder Jorden, og gjører den eder underdanig; og regjerer over Havets Fiske, og over Himmelens Fugle, og over hvert Dyr, som kryber paa Jorden."
Gud har pålagt mann og kvinne å være fruktbare, oppfylle jorden og legge den under seg. Dette påbudet får sin særlige utforming etter syndefallet. Gud sier til kvinnen:
"Jeg vil meget mangfoldiggjøre din Kummer og din Undfangelse: med Smerte skal du føde Børn, og din Attraa skal være til din Mand, men han, han skal herske over dig."
Holbergs beskrivelse av de sexhungrige filosof- eller forskerhustruene i henholdsvis Niels Klim og Sganarels Reyse til Det philosophiske Land føyer seg etter Bibelens beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne. Disse hustruene begjærer ektemannen og oppfyller slik sett sin arvelodd, mens han unndrar seg det fornemste blant de "mest magtpaaliggende Ting"; "Ægteskabs Pligt". Hvilket vil si å tilfredsstille hustruens begjær, slik at hun føder barn, i smerte, og jorden oppfylles.
Holbergs kritikk retter seg i de to komediene utvilsomt mot mannen som fordyper seg i filosofiens irrganger, inklusive stjernehimmelens mysterier. Her kan den anatomiske forskningen, som har til hensikt å kartlegge menneskekroppen i minste detalj, tilføyes. I korthet dreier det seg om menneskets jakt på kunnskap om eller innsyn i skjulte ting, å utspeide livets innerste hemmeligheter. Det får stå som et åpent spørsmål om Holberg knytter dette motivet til menneskenes brudd på forbudet om ikke å spise av kunnskapens tre. Det som står fast i henhold til Bibelen, er at menneskene har tilranet seg kunnskap om forskjellen på godt og ondt, men er nektet å spise av livets tre som ville gjort dem udødelig.
Mannen skal holde seg til sin hustru, herske over henne og oppfylle jorden. I Det filosofiske land der mannen bryter disse påbudene, får han ikke den tilbørlige respekt fra hustruen, som gjør det hun har lyst til, nemlig forføre fremmede menn, og hun lurer og bestjeler ham. Mannens absurde studeringer har også andre uønskede konsekvenser.
Gud forkynner sin straff over mannen fordi han hørte på sin hustru og åt av den frukt Gud hadde forbudt ham:
"17. (...) da vorde Jorden forbandet for din Skyld; med Kummer stal du æde deraf alle dit Livs Dage. 18. Og den skal bære dig Torn og Tidsel, og du slal æde Urter paa Marken. 19. I dit Ansigts Sved skal du æde Brødet (...)"
I Det filosofiske land er det ingen som bryr seg om de postsyndefalne jordforhold. Slik beskriver Niels Klim synet som møter ham:
"De veje jeg gik ad, var stenede og spærret af grøfter og huller så jeg måtte stride mig af sted på forrevne og tilsølede ben gennem et landskab der snart var knoldet og ujævnt, snart så sumpet at jeg vadede i vand til livet, for broer var der ingen af. Men jeg kæmpede mig tappert gennem besværlighederne, vel vidende at kun gennem vanskeligheder når man til stjernerne. Efter en times strabadser mødte jeg en bondemand, som jeg hilste høfligt på og spurgte hvor langt der var tilbage til Mascattia, dvs. Videnskabslandet. Han svarede: 'Du skulle hellere spørge hvor langt der er til du er ude igen, for du befinder dig midt i landet.' Det svar kom helt bag på mig, og jeg udbrød: 'Hvordan kan det gå til at et land hvor der ikke bor andet end videnskabsmænd, ligner et komplet vildnis og ikke et civiliseret land?' Han svarede at landet nok skulle komme til at se bedre ud – så snart indbyggerne fik tid tilovers til den slags petitesser. Lige nu, sagde han, havde de ikke andet i hovedet end himmelen, og de havde alle sammen travlt med at finde en vej op til solen. Så man måtte have dem undskyldt at de foreløbig lod markerne ligge uopdyrkede hen."
Forskerne bryr seg heller ikke om Guds påbud om å herske over dyrene:
"Ved byportene så jeg i stedet for vagtposter både gæs og høns, fuglereder og edderkoppespind. På gaderne rendte svin og forskere rundt mellem hinanden. De sidste adskilte sig kun fra svinene i legemsbygning – hvad skidt og møg angår, lignede de dem på en prik. (...) Byens torv var meget stort og udsmykket med forskellige statuer og søjler, forsynet med indskrifter. Dem gik jeg hen til for at prøve om jeg kunne læse nogle af teksterne. Men mens jeg stod og baksede med det, mærkede jeg pludselig at jeg blev varm og våd ned ad ryggen. Jeg så mig tilbage for at finde kilden til det varme vandløb, og fik øje på en forsker der stod og tissede mig op ad ryggen. Han var så fortabt i sine overvejelser at han tog mig for den statue han plejede at tømme sin blære op ad."
Forskerne, som er skapt i Guds bilde, oppfører seg som dyr, og de viker tilbake fra det tunge jordarbeidet òg å være ett kjød med hustruen og herske over henne. Heller ikke i Det filosofiske land frembyr mennene et fristende skue, men er ifølge første frue både "skimlede og forrustede". Selv er de tre kvinnene. liksom de andre kvinnene i komedien, kledd som "de 3 Gratier". Det er usikkert hva som konkret skal legges i dette, men generelt er å si at gratiene tradisjonelt har vært fremstilt med minst mulig klær, kanskje et flortynt draperi eller en drakt som avslører perfekte unge kvinnelige former.
LHS kommenterer: "Det drejer sig sandsynligvis – som foreslået af Julius Martensen – om en henvisning til de tre Gratiers kostumer i Det Kongelige Teaters opførelse i årene forinden af den franske komedie Les Grâces (1745) af G.-F. P. de Saint-Foix (...)". Det som er sannsynlig, er at kvinnenes kostyme og fremtoning har vekket latter. Polyphemus, som hjelper kvinnene med å bedra mennene, omtaler disse i en replikk i scene 16 (se under) som "Matroner", noe som kan antyde at de ikke er helt unge. Men "matronenes" attrå etter menn er det ingenting å utsi på, og den forsterkes ved de fremmedes, nemlig Leanders og Sganarels, ytre. Detaljer som nevnes er Leanders parykk, hans talje eller midje og Sganarels ben. De fremmede er kledd i 1700-tallets herredrakt; innsvinget frakk og strømpekledde ben. I tillegg har altså Leander lokket parykk, trolig av samme type som Holberg selv bar. Til sammenligning går filosofmennene i fotside kjortler.
Lucie, Margrethe og Agathe(?) bestemmer seg for å flykte sammen med Leander og Sganarel som står i fare for å bli "anatomisert". Kvinnene stjeler med seg ektemennenes kostbarheter, og Polyphemus anretter et narrespill overfor de tre filosofene. Mens flyktningene står gjemt i en krok, kommer Polyphemus inn på scenen og kaster seg nesegrus ned. Doktoren, som er til stede sammen med tre filosofer, spør hva som har skjedd. Polyphemus forteller at han har hatt et forunderlig syn som har fordunklet hans øyne, slik at han nesten ikke kan skjelne noe lenger. Her er det mulig vi skal gi en tanke til mytens Polyfemos, som liksom andre kykloper var enøyet og i tillegg var blitt blindet av Odyssevs.
"For et Øyeblik siden; Da Jeg gik ud paa Marken, saae jeg tvende Personer i usædvanlige klæder, havende 3 Matroner med sig. De samme vinkede ad mig, og, da jeg kom dem nær, sagde den eene: Gak strax ind udi Staden, og forkynd, hvad du har seet. Jeg er Jupiter, og denne Person er Mercurius. Vi have paataget os Menneskelig Skikkelse, og ere nedsteegne af Himmelen for at bortføre disse 3 dydige Matroner, og at sætte dem blant Gudindernes Tall, saasom jeg har holdet dem for gode at leve længere blandt syndige Mennesker: videre sagde han, forehold deres Mænd, at de have syndet mod Himmelen ved de haarde Ord, som de have ladet falde mod den øverste blant Guderne, og at saadan Synd maae saaledes forsones, at de strax forføye sig hver Hiem til sit Huus, at de der udi 3 Dage faste og bede, og at de siden Jupiter og Mercurio til Ære stifte en aarlig Fæst, som skal føre Navn af Bortførelsens-Fæst. Da hand dette havde udtalet, begyndte alle at skinne som Solen, og foer op igiennem Luften."
Replikkens første del kan bringe tanken på Lukasevangeliets beretning om Jesu fødsel:
"8. Og der vare Hyrder i den samme Egn, som vare ude paa Marken og holdt Nattevagt over deres Hjord. 9. Og see, Herrens Engel stod for dem, og Herrens Klarhed skinnede om dem, og de frygtede saare. 10. Og Engelen sagde til dem: Frygter ikke; thi see, jeg forkynder eder en stor Glæde, som skal vederfares alt Folket. 11. Thi eder er idag en Frelser født, som er den Herre Christus, i Davids Stad."
Akkurat liksom Lukasevangeliets hyrder beretter Polyphemus om et syn han har hatt ute på marken. I henhold til Odysseen var også Polyfemos hyrde, noe som kan understøtte hypotesen om at Holberg knytter an til denne mytiske figuren. Polyfemos' kjærlighet til havnymfen Galatea var også et populært motiv i hyrdediktningen.
Skjønt i Lukasevangeliet forkynner det himmelske sendebud at en frelser er født til alt folkets store glede, mens Jupiter derimot forkynner at han har funnet tre "dydige Matroner" for gode til å leve blant syndige mennesker. Det er således en diametral forskjell mellom Gud som sender sin sønn Kristus ned til jorderiks syndige mennesker for å frelse dem, og Jupiter som tar med seg tre angivelig dydige koner fra den syndige jord opp til himmerik.
Jupiters/Polyphemus' evangelium lyder som skjønn musikk i filosofenes ører, de løfter hendene opp og roper:
"O Magnum Miraculum."
LHS kommenterer:
"(lat.) ‘O hvilket stort mirakel!’ Filosofferne (herunder doktoren) slår her over i en slags latinsk hymne, hvad der understreger hele episodens (pseudo-)religiøse karakter."
Når man googler "O Magnum Miraculum" og "psalm", treffer man rett på Hildegard av Bingens antifon til jomfru Maria, "O, quam Magnum Miraculum", og en rekke av de påfølgende treff gjelder også denne teksten; her oversatt til engelsk av Nathaniel L. Campbell:
"How great the wonder is!
How great the wonder is!
Into the female form subdued
the King
has come.
This God has done, for meekness
mounts o’er all.
And O how great the happiness
is in that form,
for malice,
which from a woman flowed -
a woman then this malice wiped away,
and ev’ry sweet
perfume of virtues she has raised -
the heavens graced
far more than e’er the earth
in chaos cast."
Into the female form subdued
the King
has come.
This God has done, for meekness
mounts o’er all.
And O how great the happiness
is in that form,
for malice,
which from a woman flowed -
a woman then this malice wiped away,
and ev’ry sweet
perfume of virtues she has raised -
the heavens graced
far more than e’er the earth
in chaos cast."
Det store mirakelet er således at Maria ved å føde Kristus, som stadig er jomfru, har vasket vekk den synd som fløt fra Eva; metaforbruken har en tydelig kjønnslig konnotasjon. Salmedikteren og -komponisten Hildegard von Bingen (1098-1179), som tidlig ble oppfattet som helgen uten at den offisielle helligkåring var på plass, er blitt regnet som den første kvinnelige tyske lege på grunn av sine studier av menneskekroppen og sykdommers årsak; selv hadde hun svak helse. Hildegard var naturvitenskapsmennenes skytshelgen, samtidig var hun mystiker, noe hennes medisinske lære bar preg av. Videre hadde hun alt fra barndommen visjoner, noe som forsterket seg i voksen alder, og hun mente å kunne se ting som ville skje i fremtiden. Visjonene oppfattet hun som sendt av Den hellige ånd uten at hennes sanser, altså for eksempel synet, var involvert. Skeptikere har siden forklart visjonene med dårlig syn og muligens migrene. Her kan man ane en sammenheng med den blindede enøyde Polyfemos via Polyphemus' mirakuløse syn.
Det kan hevdes at benediktinernonnen, mystikeren, visjonæren, profeten og naturvitenskapskvinnen Hildegard von Bingen representerte alt det opplysningsmannen og protestanten Holberg reagerte på. Så vidt meg bekjent har Holberg bare nevnt sancta Hildegard én gang, nemlig i Dannemarks Riges Historie, Tomus 1, Anden Periodus. Under omtalen av det danske flaggets historie før Dannebrog trekker Holberg frem skikken med å avbilde dyr på de militære fanene:
"Udi Feldttegn er troeligt, at de Danske have efterfuldt de gamle Tydske, som havde vilde Dyr og Slanger afmalede paa deres Faner, og veed man, at de Franker i lang Tiid førdte Løver og Slanger, hvortil hensigter St. Hildegards Spaadom om Roms Ødelæggelse ved de Nordiske Folk, nemlig at Løven og Slangen skulde træde Ørnen under Fødder."
Den særdeles uheldige formuleringen "Slangen skulde træde Ørnen under Fødder" kan nok tilskrives Holberg selv, og det er nærliggende å tolke passasjen som en satirisk utlegning av Hildegards eskatologiske visjon om de fem udyrene, den glødende hund, den gule løve, den bleke hest, den svarte gris og den grå ulv, som symboliserte riker i Norden og truet Roma (Pavestaten).* Vurdert ut fra Holbergs ståsted over et halvt årtusen senere må den lærde Hildegards visjoner om Antikrists overtagelse av pavestolen ha fortonet seg som fantasi. Det er vel knapt noen lærd person som kan tenkes å passe bedre sammen med filosofene, inklusive doktoren, i Det filosofiske land enn den hellige Hildegard.
Polyphemus' narrevisjon av himmelfarten til de tre kåte gifte kvinnene er harselas med den katolske helligkåring av kvinner, hvis ypperste eksempel er dogmet om den rene eller kyske Jesumoder, som krones i himmelen etter sin død. Himmelfarten, som Jupiter påbyr filosofene å feire som en årlig fest "i Navn av Bortførelsens-Fæst", kan gi flere assosiasjoner, deriblant til navnedagsfeiringen som er motiv i Jacob von Tyboe (jfr. forrige innlegg).
Første kvinne, som vi har identifisert som Agathe?Agatha, uttaler i scene 9 at hennes stuepike har omtalt Leander som den annen Paris. Hvorpå annen kvinne, Lucie/Lucia, utbryter:
"Er han Paris, saa vil jeg nok være Helene. Men see, der staaer jo et heelt Par. Det maa være de samme, som vi løbe gall efter**."
Verdens mest berømte bortløping, riktignok legendarisk, er spartanerdronningen Helenes/Helenas med den trojanske prinsen Paris. Myten er så kjent at den ikke skal fortelles her, utover det at menneskelig skjønnhet spiller en sentral rolle. I tillegg til at Helena ble regnet som verdens skjønneste kvinne, fortelles det at Paris var svært vakker. Uten at det fortelles eksplisitt ydet den bortrøvede, eller snarere bortløpne, Helena ingen synderlig motstand under "rovet", og man oppfatter det gjerne slik at hun var fristet av den unge Paris. Dette spiller Holberg på, og det kan vel tas for gitt at komediens "Helene" ikke helt har innfridd kravet til å fremstå som verdens skjønneste kvinne.
Jacques-Louis David (1748-1825), "Helena og Paris".
Toussaint Gelton (1627-1680), "Paris bortfører om natten Helena i et skib".
"Udi Feldttegn er troeligt, at de Danske have efterfuldt de gamle Tydske, som havde vilde Dyr og Slanger afmalede paa deres Faner, og veed man, at de Franker i lang Tiid førdte Løver og Slanger, hvortil hensigter St. Hildegards Spaadom om Roms Ødelæggelse ved de Nordiske Folk, nemlig at Løven og Slangen skulde træde Ørnen under Fødder."
Den særdeles uheldige formuleringen "Slangen skulde træde Ørnen under Fødder" kan nok tilskrives Holberg selv, og det er nærliggende å tolke passasjen som en satirisk utlegning av Hildegards eskatologiske visjon om de fem udyrene, den glødende hund, den gule løve, den bleke hest, den svarte gris og den grå ulv, som symboliserte riker i Norden og truet Roma (Pavestaten).* Vurdert ut fra Holbergs ståsted over et halvt årtusen senere må den lærde Hildegards visjoner om Antikrists overtagelse av pavestolen ha fortonet seg som fantasi. Det er vel knapt noen lærd person som kan tenkes å passe bedre sammen med filosofene, inklusive doktoren, i Det filosofiske land enn den hellige Hildegard.
Polyphemus' narrevisjon av himmelfarten til de tre kåte gifte kvinnene er harselas med den katolske helligkåring av kvinner, hvis ypperste eksempel er dogmet om den rene eller kyske Jesumoder, som krones i himmelen etter sin død. Himmelfarten, som Jupiter påbyr filosofene å feire som en årlig fest "i Navn av Bortførelsens-Fæst", kan gi flere assosiasjoner, deriblant til navnedagsfeiringen som er motiv i Jacob von Tyboe (jfr. forrige innlegg).
Første kvinne, som vi har identifisert som Agathe?Agatha, uttaler i scene 9 at hennes stuepike har omtalt Leander som den annen Paris. Hvorpå annen kvinne, Lucie/Lucia, utbryter:
"Er han Paris, saa vil jeg nok være Helene. Men see, der staaer jo et heelt Par. Det maa være de samme, som vi løbe gall efter**."
Verdens mest berømte bortløping, riktignok legendarisk, er spartanerdronningen Helenes/Helenas med den trojanske prinsen Paris. Myten er så kjent at den ikke skal fortelles her, utover det at menneskelig skjønnhet spiller en sentral rolle. I tillegg til at Helena ble regnet som verdens skjønneste kvinne, fortelles det at Paris var svært vakker. Uten at det fortelles eksplisitt ydet den bortrøvede, eller snarere bortløpne, Helena ingen synderlig motstand under "rovet", og man oppfatter det gjerne slik at hun var fristet av den unge Paris. Dette spiller Holberg på, og det kan vel tas for gitt at komediens "Helene" ikke helt har innfridd kravet til å fremstå som verdens skjønneste kvinne.
Etter det "store mirakel" / "Magnum Miraculum", Marias bortvasking av Evas synd, har en rekke andre kvinner fått plass i himmelen som helgener, noe som danner bakgrunn for scene 9s siste del. Etter at Polyphemus har fortalt filosofene om hustruenes - matronenes - lysende himmelferd, faller de på kne og synger (oversettelsen etter LHS):
Tutti: Orate pro nobis. / Bed for os.
2den Philosoph: Qvas dignatus Jupiter reddere immortales. / Som Jupiter har fundet værd at gøre udødelige
.
Tutti: Orate pro nobis.
3die Philosoph: O! novæ cœlicolæ! Lucia, Margaretha, cum dilecta Agatha. / O! I nye indbyggere i Himmelen! Lucia, Margaretha og elskede Agatha.
Tutti: Orate pro nobis."
Det tre ganger gjentatte "Orate pro nobis" er et vanlig formular i latinske bønner henvendt til en helgen. Liksom Lucia er som tidligere nevnt Margaretha et kjent helgennavn, som går tilbake til Margaretha fra Antiokia, hvis navnedag, 20. juli, ble feiret i Norge som marit vassause. Når det gjelder det siste navnet, ble Agatha av Sicilia feiret på ågotsmesse, 5. februar. Også Lucia kommer fra Sicilia, og det finnes flere forbindelseslinjer mellom sankt Agatha og sankt(a) Lucia.
Holberg nevner sankt Agatha i "Epistola 5". Et av epistelens motiver er italienske torvhandlere som hevder at deres medikamenter og pulvere er like billige som virksomme, og de tar både himmel og helvete til hjelp i markedsføringen. Tanntrekkere skal være enda billigere:
"(...) saasom de love at udtrække Tænder con adjuto di santa Apolonia, det er med den hellige Apolonia Hielp, efterdi samme Apollonia er Skyds-Helgen for Tænder, ligesom St. Agatha er for Brystet, St. Pancratius for Krampe, St. Blasius for Gurgelen i Halsen &c. hvorudi de efterfølger de gamle Hedninger, som havde en Gud eller Gudinde for hver Sygdom."
Når det gjelder priser på ulike hjelperåd mot sykdom, er dét å si at knapt noen urtekremmer eller doktor fikk bedre betalt enn helgenene. Liksom sankt Apollonia som fikk tennene trukket ut under tortur, ble brystene til sankt Agatha rysket ut med tenger. Når tannpinen spredte seg, kunne man gå til tanntrekkeren, men hvis brystkreften gjorde det samme***, stod bare én mulighet tilbake, å be sankt Agatha om forbønn; orate pro nobis (formelen ble alltid brukt i flertall). Sammen med slike bønner fulgte gjerne en offer- eller votivgave til helgenen. Jo mer folk søkte hjelp for sine plager, desto høyere vokste haugen av skatter rundt de ulike helgenbildene, -relikviene eller -skrinene.
"Som en av de betydeligste kvinnene i middelalderen samlet Hildegard et stort antall relikvier som hun fikk som gaver. Disse kalles Eibinger Reliquienschatz og befinner seg i likhet med Hildegards skrin i sognekirken St. Hildegard und St. Johannes der Täufer i Eibingen. Relikvieskatten oppbevares i et glassalter i den sørlige delen av hovedskipet. Hildegards skrin befinner seg i en grav i kirkens alterrom." (Den katolske kirkes nettside)
Dersom vi nå vender blikket mot Lucia, Margaretha og Agatha, som mennene sender sine bønner til, står disse under scenen "gjemt" i en krok med små skrin fylt med gull og andre skatter under armene, som de har stjålet fra samme menn som nå tilber dem. Dette kan være en hentydning til hva det koster å tilbe helgener som Marit, Ågot og Lussi.
De sexsultne matronene og filosofhustruene Lucie, Margrethe og Agathe? tilbes altså som helgener. Det store mirakel er at de gifte matronene er blitt forvandlet til kyske jomfruer; helgnene Lucia, Margaretha og Agatha døde alle fordi de forsvarte sin jomfrudom. At Lucie har mer til felles med Lucilia, Lukrets' hustru, enn sankta Lucia, kan muligens også antydes ved Lucies vers i siste akt:
"Democritus vil meer ey lee
Men heller fælde Taare
Saa tit, som denne Hændelse
Han Sindet stiller fore.
Med føye Heraclitus vil
Herefter stedse græde,
Thi dette store Skue-Spill
Vil Skiæg og Kinde væde."
Holberg nevner sankt Agatha i "Epistola 5". Et av epistelens motiver er italienske torvhandlere som hevder at deres medikamenter og pulvere er like billige som virksomme, og de tar både himmel og helvete til hjelp i markedsføringen. Tanntrekkere skal være enda billigere:
"(...) saasom de love at udtrække Tænder con adjuto di santa Apolonia, det er med den hellige Apolonia Hielp, efterdi samme Apollonia er Skyds-Helgen for Tænder, ligesom St. Agatha er for Brystet, St. Pancratius for Krampe, St. Blasius for Gurgelen i Halsen &c. hvorudi de efterfølger de gamle Hedninger, som havde en Gud eller Gudinde for hver Sygdom."
Når det gjelder priser på ulike hjelperåd mot sykdom, er dét å si at knapt noen urtekremmer eller doktor fikk bedre betalt enn helgenene. Liksom sankt Apollonia som fikk tennene trukket ut under tortur, ble brystene til sankt Agatha rysket ut med tenger. Når tannpinen spredte seg, kunne man gå til tanntrekkeren, men hvis brystkreften gjorde det samme***, stod bare én mulighet tilbake, å be sankt Agatha om forbønn; orate pro nobis (formelen ble alltid brukt i flertall). Sammen med slike bønner fulgte gjerne en offer- eller votivgave til helgenen. Jo mer folk søkte hjelp for sine plager, desto høyere vokste haugen av skatter rundt de ulike helgenbildene, -relikviene eller -skrinene.
Dersom vi nå vender blikket mot Lucia, Margaretha og Agatha, som mennene sender sine bønner til, står disse under scenen "gjemt" i en krok med små skrin fylt med gull og andre skatter under armene, som de har stjålet fra samme menn som nå tilber dem. Dette kan være en hentydning til hva det koster å tilbe helgener som Marit, Ågot og Lussi.
De sexsultne matronene og filosofhustruene Lucie, Margrethe og Agathe? tilbes altså som helgener. Det store mirakel er at de gifte matronene er blitt forvandlet til kyske jomfruer; helgnene Lucia, Margaretha og Agatha døde alle fordi de forsvarte sin jomfrudom. At Lucie har mer til felles med Lucilia, Lukrets' hustru, enn sankta Lucia, kan muligens også antydes ved Lucies vers i siste akt:
"Democritus vil meer ey lee
Men heller fælde Taare
Saa tit, som denne Hændelse
Han Sindet stiller fore.
Med føye Heraclitus vil
Herefter stedse græde,
Thi dette store Skue-Spill
Vil Skiæg og Kinde væde."
Det eneste verket som er bevart etter Lukrets, er lærediktet Om tingenes natur, som bygger på Demokrits natursyn (via Epikur). Ifølge kirkelæreren Hieronymus er diktet skrevet under påvirkning av Lucilias "kjærlighetsdrikk", som også ledet til filosofens død.
* Scivias (1141-1151).
** Ordbog over det danske sprog: "løbe, rende gal. 1. (dagl., nu l. br. i rigsspr.) fare omkring i vildskab; føjte om; især: gaa paa kommers; sværme; more sig".
*** Jfr. Holbergs to omtaler av kreft:
"(...) Forsamlinger at tillvoxe med en utroelig hastighed, og at æde om sig som en kræft igiennem it helt land." (Betænkning om Conventicler)
"(...) Exempel udi Historien paa en saa hastig og stor Mortalitet , der ligesom en Kræft udbreder sig i alle Landets Parter, og fast intet levner, hvor den kommer." (Betænkning om den nu regierende Qvæg-Syge)
