Det lærde Holland

tirsdag 24. mars 2020



Maria Magdalena - synderinne på jorden og helgen i himmelen 

                      Om Holbergs Magdelone



Virkelighetsfjerne filosofer og vitenskapsmenn; metafysikere, logikere, retorikere, stjernekikkere, anatomister etc. er et gjennomgangsmotiv i Holbergs "poetiske" eller skjønnlitterære diktning. Filosofene/forskerne står i et motsetningsforhold til kvinnene de beiler til eller er gift med, som er virkelighetsnære. Kvinnene lar seg styre av sin natur slik den er blitt formet av Gud etter syndefallet; deres attrå er til mannen. Mannen derimot viker tilbake for å følge sin bestemmelse slik den ble fastlagt av Gud, deriblant det tunge jordarbeidet (jfr. forrige innlegg). Kvinnene lever under dommen; mennene har skapt et regime på tvers av dommen.          
      Både filosof-/forskerhustruen og ektemannen, i Tychonius' tilfelle beileren, er karikert fremstilt. I Erasmus Montanus eller Rasmus Berg er ikke den tilbeilede kvinnen, Lisbed, et tydelig karikert portrett, liksom filosofen, Erasmus Montanus, men hun forråder så menn ikke sin bestemmelse. 
      Vi møter Lisbed, Erasmus' forlovede, første gang i første akt, scene 5, som skildrer et møte mellom Lisbed, foreldrene Jeronimus og Magdelone, degnen og Erasmus' foreldre Jeppe og Nille. Jeppe forteller at sønnen kommer i dag eller i morgen. Lisbed utbryter: " Ach, er det mueligt, nu er min Drøm fuldkommen." Jeronimus spør hva hun drømte. Lisbed svarer: "Jeg drømte, at jeg laae hos ham i Nat." Rent formelt sier Lisbed at hun drømte at hun lå i sengen sammen med Erasmus, men uttrykket "ligge hos" betyr i denne sammenheng "ligge med" eller "ha samleie med". Magdelone irettesetter ikke datteren for denne intime betroelse; tvert imot støtter hun datteren: "Der er dog noget ved Drømme. Drømme er ikke at foragte." Jeronimus på sin side er mildt irettesettende: "Det er sant nok; men, dersom I gode Piger tænkte ikke saa meget paa Mandfolk om Dagen, drømte I ikke saa tit om dem om Natten. Du drømte vel ligesaa sterkt om mig i de Dage vi vare forlovede sammen, Magdelone?" Magdelone bekrefter dette: "Det er min Troe sant; men nu har jeg min Troe ikke i nogle Aar drømt om dig."
      Magdelone sverger her ved sin gudstro på at hun, like så sterkt som Lisbed, drømte om sin forlovede. Overfladisk sett er "min Troe", et hyppig brukt uttrykk i komedien, å betrakte som et munnhell, men fordi motivet kvinnens attrå etter mannen er så present i denne teksten, òg i tilsvarende tekster som Niels Klim, den underjordiske rejse og Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land, er det nærliggende å tolke Magdelones bruk av uttrykket i religiøs eller bibelsk forstand. I henhold til en undertekstlig lesning er den unge Magdelones tro at hun skal attrå Jeronimus, og at mannen og kvinnen skal oppfylle jorden, slik det står i Bibelen. 
      Jeronimus og Magdelone er gjennomgangsfigurer i Holbergs komedier. Jeronimus er dansk form av Hieronymus, etter kirkefaderen som er mest kjent for å ha oversatt Bibelen til latin fra hebraisk og gresk (Hieronymus er omtalt i flere tidligere innlegg, deriblant 11.10.19). Magdelone er en variant av det bibelske Magdalena. Maria Magdalena (fra Magdala) var blant kvinnene som fulgte og hjalp Jesus og disiplene. Lukas og Markus forteller at Jesus hadde utdrevet syv onde ånder av henne. Maria Magdalena er nevnt en rekke ganger i evangeliene; hun stod ved Jesu kors og var den første som så Jesus etter oppstandelsen; hun spilte således en viktig rolle. 
      Det har, særlig tidligere, vært vanlig å identifisere Maria Magdalena med den ikke navngitte synderinnen
i Luk 7,36-50. Lukas oppgir ikke hva som er årsaken til at kvinnen omtales som synderinne, men det er vanlig å oppfatte det slik at hun har vært prostituert. Denne tradisjonen har stått så sterkt at når Holberg valgte Magdelone som navn på sin komediekarakter, er det nærmest utenkelig at ikke synderinnen Magdalena har vært i forfatterens tanker. 
      Da synderinnen fikk vite at Jesus var innbudt til en fariseer i byen der hun bodde, møtte hun opp med en alabastkrukke med salve og stilte seg bak ham ved hans føtter. Hun begynte å gråte og med tårene vasket hun Jesu føtter, siden tørket hun dem med sitt hår, kysset og salvet dem. 

"47. Jesus (til fariseeren:) Jeg siger dig: For den Sags Skyld, at hendes mange Synder ere forladte, er det, at hun elsker meget; men hvilken Lidet forlades, elsker lidet. 48. Men han (Jesus) sagde til hende (synderinnen): Dine Synder ere dig forladte. 49. Da begyndte de, som sadde tilbords med ham, at sige ved sig selv: Hvo er denne, som endog forlader Synder?"


Rubens' fremstilling av synderinnen som steller Jesu føtter hos Simon fariseeren.

Det er i hovedsak to motsatte måter å oppfatte fortellingen om synderinnen på. Katolikkene vektlegger angeraspektet, og Maria Magdalena ble lenge hyllet som den botferdige synderinne. I dag trekker man i Den katolske kirke ikke lenger en direkte linje mellom synderinnen med alabastkrukken og Maria Magdalena. Skjønt på kirkens nettside innledes listen over dem den hellige Maria Magdalena (minnedag 22. juli) er skytshelgen for, slik: "kvinner, angrende synderinner, de forførte, frisører, hanskemakere, gartnere, parfymefabrikanter (...)." Her er det kun gartnere som viser til Maria Magdalene slik hun er omtalt i skriftstedene hvor hun er navngitt (her Joh 20); de andre gruppene peker alle mot synderinnen i Lukas 7. Frisører viser til synderinnens hår som hun tørket Jesu føtter med (og til Maria fra Betania, jfr. under), som billedkunstnerne gjerne har fremstilt som utslått, rikt og vakkert. Synderinnen har, ulikt gifte kvinner, trolig gått med utildekket hår. Dersom hun har vært prostituert, kan hennes utseende ha røpet dette. Alabastkrukken antyder en kostbar velduftende salve, og denne kan synderinnen godt ha hatt forut for Jesu besøk. Det er salvekrukken som er bakgrunnen for at hun er parfymemakernes skytshelgen, det samme gjelder for hanskemakerne; tidligere var hansker parfymert. 
      Tradisjonen for å identifisere synderinnen med Maria Magdalena har stått sterkt også i protestantiske land. Dette ser man av de ulike Magdalena-stiftelser - Magdalena-asyl, Magdalena-hjem - som ble etablert fra midten av 1700-tallet, der enkelte var virksomme helt til slutten av 1900-tallet. Disse var primært beregnet på "falne" kvinner, prostituerte og ugifte mødre. Tanken var at synderinnene skulle gjøre bot likesom synderinnen i Lukas 7, som altså ble identifisert med Maria Magdalena. Men motsatt synderinnen i Galilea, som vasket Jesu føtter med sine tårer, skulle magdalenene gjøre bot ved hardt arbeid, for eksempel ved å vaske andres klær. Tanken var dels at pønitensen skulle virke rensende på synderinnen, samtidig mente man hardt arbeid dempet tilbøyeligheten til et lastefullt liv. Utvilsomt inngår rent samfunnsmessige hensyn, som behovet for å begrense kjønnssykdom og uønskede svangeskap samt sysselsetting av "løsere eksistenser", som viktig del av bakgrunnen for de ulike Magdalena-stiftelser. 
      Ut fra en rent religiøs luthersk forståelse av Lukas 7 er det synderinnens kjærlighet til eller tro på Jesus som frelser henne. Alle kvinner, også de som er gift, er ifølge Luther syndige etter Evas fall i paradishaven. I Den protestantiske kirke er ikke ekteskapet et sakrament slik som i Den katolske. Menneskeparet er skapt til å være ett kjød, synde, formere seg og forderves; trøsten er frelsen symbolisert ved nattverden. I henhold til Luthers lære er ikke en kvinne syndig fordi hun har ligget med en mann uten å være gift, men på grunn av at hun, som alle mennesker, har kjønnsdrift. Heller ikke nonner er ut fra en slik forståelse unndratt syndestraffen  
      At syndestraffen er et tema som interesserer Holberg, fremgår blant annet av Niels Klim, den underjordiske rejse og Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land, slik jeg har argumentert for i de to siste innleggene. Her vil jeg særlig trekke frem Polyphemus' narrevisjon av de tre kåte gifte kvinnene Lucia, Margaretha og Agatha, alle helgennavn, i sistnevnte komedie (jfr. forrige innlegg). 
      Holbergs klart lutherske budskap lyder: Alle kvinner er synderinner. I forlengelsen av dette kan det, retorisk, hevdes at de er magdalener; de frister mannen fordi de attrår ham. Tidligere var det ganske vanlig å knytte seksuelt begjær hos kvinner til et syndig levnet eller prostitusjon. Jo mer begjærlig en kvinne var, desto mer syndig var hun, noe som toppet seg med prostitusjon; dette altså ifølge en utbredt forestilling. 
      Det er pave Gregor den store (540-604), kirkelærer og helligkåret, som er opphavet til tradisjonen som hevder at Maria Magdalene er identisk med synderinnen i Lukas 7. Samtidig identifiserte Gregor synderinnen med Maria fra Betania, søster av Lasarus og Marta. Videre mente han at de syv onde ånder Jesus utdrev av Maria Magdalena, var de syv dødssynder. På denne tiden var Magdala kjent som en lastefull by, noe som bidrog til identifikasjonen. 
      Holberg skriver i Almindelig Kirkehistorie (1738) om sammenblandingen av Maria Magdalene med andre evangeliske kvinner, det vil si: Han nevner bare én annen kvinne: 

"Han (Jesus) blev efterfuldt af mange Folk, ogsaa af Gudfrygtige Qvinder, blant hvilke var Maria Magdalena, af hvilken han havde uddrevet 7 Diævle. Denne Maria Magdalena meene nogle at være den samme Maria, som aftørrede JEsu Fødder med sit Hoved-Haar, og bestænkede dem med Salve. Andre derimod holde for, at det har været tvende adskilte Personer."


Passasjen fremtrer som merkelig, for det kan ikke råde tvil om at Maria Magdalena ble blandet sammen med to andre kvinner. Som forfatter av Almindelig Kirke-Historie (1738) er Holberg godt orientert om Gregor den store, som han både omtaler og siterer. Det er verdt å merke seg at Holberg trekker frem akkurat den detaljen fra fortellingen om Maria fra Betania som er identisk med en sentral detalj i fortellingen om synderinnen, fotvaskingen og den kostbare salven. Utover det nevner han bare navnet, Maria; synderinnen er som kjent ikke navngitt. Dette er neppe uttrykk for forglemmelse, men en bevisst utelatelse eller tåkelegging. Så vidt meg bekjent omtaler Holberg ikke noe sted synderinnen i Lukas. Men de to stedene han nevner Maria Magdalena utover ovennevnte sitat, viser unektelig til den Maria Magdalena som har smeltet sammen med Maria fra Betania og synderinnen. 
      Holbergs uklarhet på dette punktet kan muligens tolkes som uttrykk for et ønske om ikke å gå nærmere inn på den bibelske karakteren som gjennomgangsfiguren Magdelone er oppkalt etter, nemlig synderinnen Maria Magdalena eller bare Magdalena, som ble frelst ved sin tro på eller kjærlighet til Jesus.
      Før den videre gjennomgang av forbindelsen mellom Holbergs komediefigur Magdelone og Magdalena-tradisjonen vil jeg vise til en passasje i innlegget 28.1.20: "Det lengre latinske sitatet (fra Tychonius' replikk) er en sammenblanding av den danske magistereden og ordlyden i de tilfeller der det romerske senat hadde besluttet å overdra eneveldig makt til konsulene (...)." Narren Erasmus Montanus, som utgjør en parallell til narren Tychonius, foredrar med en tilsvarende sammenblanding i en av sine replikker. I begge de to filosofenes replikker finnes hentydninger til det danske enevelde skjult under en tynn ferniss. De høyttravende filosofene danner motstykke til de begjærlige jordkvinnene. Spesielt i Erasmus' tilfelle er sammenhengen med den romerske keisers allmektighet tydelig, et tema som skal utdypes i neste innlegg. Men Erasmus har som kjent utviklet sitt lærde standpunkt, sin persona, nær sagt, ved universitetet i København, og når Holberg uttaler seg om Roma, kan det være et skalkeskjul for Danmarksriket. 
      I en rekke innlegg har jeg argumentert for at opplysningsideologen Holberg er grunnleggende kritisk til eneveldet, der kongen er opphøyet til en halvgud som står over loven; det er Holbergs systemkritikk som er drivkraften bak hans poetiske raptus. Ved en skjebnens tilfeldighet eller ironi viste det seg da også at den første fødte enevoldskonge i Danmark, Christian 5, ikke var utstyrt med anlegg til å kunne styre et land; snarere kunne det hevdes at de fleste dansker var født med bedre åndsevner enn den legitime oldenborgerætling.
      Motpolene den sexsultne jordbundne synderinne og den narraktige himmelvendte ektemann er på et underliggende plan harselas med opphøyelsen av en mann, som liksom alle andre menn er kommet av jord og vil bli til jord, nemlig den eneveldige danskekonge. Det er i denne kontekst Arleqvins ydmyke bønn til Colombine i De U-Synlige (1731) må forstås. Tjeneren, med det arketypiske klovnenavnet Arleqvin, trygler Colombine, oppkalt etter den rappkjefta tøsen i commedia dell'arte, om å forbarme seg over ham. Idet han synker stadig dypere ned på selvrespektens rangorden, omtaler han seg som "din ringe Jordklimp (...) din indtil Døden forbundne ringe Kaalorm, Madik og Oldenborger." Dette virker komisk av flere grunner, dels fordi en tjener sammenligner seg med en oldenborger òg at sistnevnte omtales i samme åndedrett som en jordklump. Men ut fra Første Mosebok er den til enhver tid sittende oldenborger på den danske trone nettopp å lignes med en ringe jordklump, et begredelig faktum som ble søkt tildekket under utfoldelsen av grenseløs pomp og prakt og hoffleveranser av himmelsk kongepanegyrikk og påfuglkontrafeier.       
      I innleggene om "Democritus og Heraclitus" argumenterer jeg for at skjemtediktets sentrale tema, menneskets litenhet under himmelen, i siste instans sikter til den danske enevoldskonge (jfr. blant annet
innlegget 16.7.18). Det er ikke påstanden om enkelte syndige kvinners angivelige hellighet som er det egentlige mål for Holbergs kritikk, men den syn
dfrihet som Kongeloven skjenket oldenborgerkongen; det handler ikke om uskyldig morskap, men om det aller viktigste for Danmarksriket: regimet eller styreformen. I siste instans er Holbergs "poetiske" forfatterskap et memento om menneskets fordervelighet og behov for Guds frelse. 

Innenfor en protestantisk forståelse frelses synderinnen som vasket Jesu føtter ved sin gudstro. Ifølge tradisjonell katolsk tro er synderinnen blitt renset og har steget til himmels etter sin død, hvorfra hun, under navnet Maria Magdalena, som helligkåret kan hjelpe mennesker nede på jorden. Dette omtaler Holberg i Dannemarks Riges Historie under beretningen om Slaget på Bornhøved mellom Valdemar Seier og en nordtysk koalisjon 22. juli 1227 (noter er fjernet; oversettelse fra LHS):

"Saasom nu de Tider vare meget frugtbare paa Mirakler, og Slaget skeede paa Mariæ Magdalenæ Dag, sagdes der, at Mariæ Magdalenæ Billede blev seet udi Luften, og giorde en Skye imellem den allierede Krigs-Hær, at Solen ikke skulde stikke dem i Øyene. Men det er ikke troeligt, at Maria Magdalena har paataget sig den Umage for een af de hesligste Forrædere, som Græven af Sverin, hvis Navn stedse bør staae sort afmalet hos Efterkommerne: det kostede kun at fingere udi de Tider, da alting blev troed. (...) For at giøre dette Slag dis prægtigere paa de Allieredes Side have nogle foregived at Kongen selv blev fangen, men Albertus Stadensis, som levede paa samme Tiid siger at han undflyede af Slaget; thi hans Ord ere disse: Rex per fugam elabitur (kongen unnslipper ved flukt). Der findes endnu over dette store Slag et saaledes lydende Vers.


Anno milleno duo C. Septemqve viceno
In fontis capite cecidit gens Danica lite
Magdala qvando pia scandit super astra Maria.


(I år 1227 ved kildens utspring [dvs. Bornhoved] falt det danske folk i strid, på den tid hvor den fromme Maria Magdalena stiger opp over stjernene)."

Holberg skriver også om Maria Magdalena-dyrkelsen i Almindelig Kirke-Historie, "DET XIII SECULUM":

"Dette Seculum regnes ellers for at være sørgeligt, i Henseende til det Christne Herredoms Undergang i det hellige Land, skiøndt Historien viser, at disse Conqueter havde tient til intet andet, end at udtømme Europa fra Folk, og at opfylde alle dets Kirker og Klostere med Reliqvier; Thi alt hvad som udi Orienten gaves ud for Helligdom, hvor u-troeligt og u-rimeligt det end var, saa blev det dog antaget, og en stor Deel deraf endnu med stor Agtsomhed forvares, sær udi Spanien, hvor man, for Exempel, til Oviedo allene, efter Lucii Marinæi Vidnesbyrd, seer et Stykke af det Manna, som Israels Børn aade i Ørken, een af de 30 Sølv-Penninge, som soldte Christum for, et Stykke af Mosis Kiep, hvormed han deelede det røde Hav, et Stykke af Prophetens Eliæ Kaabe, een af St. Petri Skoe, som han brugte paa den høyre Fod, en Deel af Mariæ Magdalenæ Haar, hvormed hun tørrede Christi Fødder, og andet."

Holberg er sterkt kritisk til troen på alskens helgener, relikvier, mirakler og varsler. Sankt Maria Magdalena er således ikke et positivt forbilde for Magdelone-karakteren, men kan oppfattes som en illustrasjon av opphøyelsen eller helliggjørelsen av et syndig menneske. Magdelone-karakteren illustrerer på sin side den kvinnelige delen av den syndige menneskehet gjennom en "fornedrelse", der konsekvensene av syndefallet er vektlagt; blåst opp, kunne man si: attrå etter mannen, barnefødsler og aldring.


  
           Tizians "Den botferdige Magdalena" (1531).

  
Magdelone er gjerne en godtroende eldre kvinne, en matrone eller kone, som har lagt ungdommens skjønnhet og tiltrekningskraft bak seg og som på komediens nåtidsplan kan skue tilbake på et levet liv, det vil altså si i synd. Litterært er hun å anse som motsetningen til teaterscenens, det være seg komediens eller tragediens, tradisjonelle unge, skjønne heltinne. Men det er underforstått at Magdelone en gang har vært attraktiv, et poeng som er tydelig i Erasmus Montanus, der Magdelone i tilbakeskuelsens lys fremstår som den unge begjærlige kvinnen, parallelt til datteren Lisbed. 
      Men som nevnt, er ikke Magdelone bare karakterisert ved sin identifikasjon med den begjærlige datteren, men ved sin tro. Dette er parallelt til kvinnen i Lukas 7; hun synder òg tror på Jesus. En slik dobbelthet, synd og tro, er også motiv i scene 6, tredje akt, der Magdelone og Lisbed treffer Erasmus for første gang. Mor og datter er svært hjertelige. Lisbed, som strømmer over av erotisk lengsel, gjør gjentatte forsøk på å omfavne Erasmus, men Jeronimus forbyr henne dette, ettersom studenten nylig har ytret den kjetterske påstand at jorden er rund og dermed ikke lenger kan regnes som "et skikkeligt Menniske, og en god Christen." 


Magdelone trøster Lisbed ved Erasmus' standhaftighet (Wilhelm Marstrand).

"Lisbed" er forkortelse av "Elisabeth", en form som nevnes to ganger i komedien. Navnet går tilbake til Elisabeth i Lukas 1 og er gresk for hebraisk Elisjeba, "Gud er fullkommen". Elisabeth var av Arons ætt, presteætten, og gift med presten Sakarja. Paret, som var gamle, levde etter Herrens bud og var gudfryktige, men de hadde ingen barn fordi Elisabeth var ufruktbar. På den tiden Herodes var konge i Jødeland, ble Sakarja oppsøkt av en engel mens han brant røkelse i Herrens tempel. Engelen forkynte at Gud hadde hørt Sakarjas bønn, og at Gud ville skjenke hans hustru Elisabeth en sønn, som han skulle gi navnet Johannes ("Gud er nådig"). 

"Og du skal have Glæde og Fryd af ham, og Mange skulle glædes over hans Fødstel. 15. Thi han skal være stor for Herren, og ikke drikke Viin og stærk Drik, og alt fra sin Moders Liv af fyldes med den Hellig-Aand,16. og omvende mange af Israels Børn til Herren deres Gud. 17. Og han skal gaae frem for ham i Elias Aand og Kraft, at omvende Fædrenes Hjerter til Børnene og de Ulydige til de Retfærdiges Sindelag, at berede Herren et velskikket Folk."

Sakarja tviler på engelens, Gabriels, ord, og som straff blir han slått med stumhet. En stund etter at Sakarja vendte hjem fra prestetjenesten, ble Elisabeth med barn. Hun reagerer annerledes enn mannen:

" Thi saaledes haver Herren gjort mod mig i de Dage, der han saae (i Naade) til mig, for at borttage min Forsmædelse iblandt Menneskene."

Seks måneder senere varsler Gabriel Maria om at hun har funnet nåde hos Gud.

"31. Og see, du skal undfange og føde en Søn, og du skal kalde hans Navn Jesus. 32. Han skal blive stor og kaldes den Høiestes Søn, og Gud Herren skal give ham Davids, hans Faders, Throne. 33. Og han skal være en Konge over Jakobs Huus evindelig, og der skal ikke være Ende paa hans Kongerige."

Maria undrer over dette, ettersom hun er jomfru. Gabriel forteller at Elisabeth, Marias slektning, er fruktsommelig og at intet er umulig for Gud. Maria svarer: 

"38. (...) See, jeg er Herrens Tjenerinde, mig skee efter dit Ord!"

Noen dager senere drar Maria til byen der Sakarja og Elisabeth bor. Hun går inn i huset og hilser på Elisabeth. Ved Marias hilsen spretter barnet i Elisabeths liv. Hun blir fylt av Den hellige ånd og sier med høy røst:

"42. (...) Velsignet er du iblandt Qvinderne, og velsignet er dit Livs Frugt! 43. Og hvorfra kommer mig det, at min Herres Moder kommer til mig? 44. Thi see, der din Hilsens Røst kom mig til Øren, sprang Fosteret i mit Liv med Fryd. 45. Og salig er hun, som troede; thi det skal fuldkommes, som henne er sagt af Herren."

Deretter følger Marias lovprisning av Herren:

"46. (...) Min Sjæl ophøier Herren, 47. og min Aand fryder sig i Gud, min Frelser, 48. fordi han haver seet til sin Tjenerindes Ringhed. Thi see, nu herefter skulle alle Slægter prise mig salig. 49. Thi han haver gjort store Ting imod mig, han, som er mægtig, og hvis Navn er helligt. 50. Og hans Barmhjertighed varer fra Slægt til Slægt mod dem, som ham frygte. 51.Han haver øvet Magt med sin Arm, han haver adspredt dem, som ere hovmodige i deres Hjertes Tanke. 52. Han haver styrtet de Mægtige fra (deres) Throner og ophøiet de Ringe. 53. De Hungrige haver han opfyldt med gode Gaver, og de Rige haver han afviist tomhændede. 54. Han haver antaget sig sin Tjener Israel ved at ihukomme Barmhjertighed 55. — som han tilsagde vore Fædre — i mod Abraham og hans Afkom til evig Tid."

Holberg gjenforteller skriftstedet i Jødiske Historie, Tomus II, Tiende Bog:  

"Maria fæstede da Troe til hans Tale, og sagde: See jeg er HErrens Tienerinde, mig skee efter dine Ord; Og derpaa besøgte Elisabeth, hvilken, saa snart hun hørte Mariæ Hilsen, sprang Fosteret i hendes Liv, hvorpaa de begge udbrøde i den Lovsang til GUD, som findes hos Lucam."

Beskrivelsen er unøyaktig, ettersom det bare er Maria som utbryter i lovsang til Gud, mens Elisabeths hyllest er direkte rettet til Maria, skjønt indirekte til Gud. Det er verdt å understreke at både Elisabeth og Maria tror. Elisabeth er kvinnen som ble funnet rettferdig av Gud til å føde Johannes, som skulle preke et botsbudskap der dåpen inngikk som vesentlig del. De som mottok dåpen, bekjente sin synd. Samtidig preket Johannes om Messias' komme og at gudsriket var nært.

Lisbed/Elisabeth og Magdelone ivrer begge for at den fysiske formæling mellom de to forlovede skal fullbyrdes raskest mulig, ved at giftermålet kommer i stand. Lisbed stoler fullt og fast på at hennes rent korporlige håndtering av Erasmus vil få ham på andre tanker enn de astronomiske spekulasjoner. Hun styrter altså frem mot forloveden, men blir stoppet ved Jeronimus' utbrudd: "Bliv fra ham, siger jeg." Magdelone derimot tar langt lettere på Erasmus' kjetteri:

"Magdelone: Jeg vil min Troe ogsaa have noget at sige herudi; thi er hun jer Daatter, saa er hun ogsaa min.|

(...)

Jeronimus: Hør Kone, du maa vide, at jeg er Mand i Huset, og at jeg er hendes Far.

Magdelone: Du maa ogsaa vide, at jeg er Kone i Huset, og at jeg er hendes Moer.

Jeronimus: Jeg meener at en Far er altid meer end en Moer.

Magdelone: Og jeg meener ney; thi at jeg er hendes Moer, derom kand ingen tvile; men om I – – – ja jeg vil ikke sige meer, thi jeg ivrer mig.

(...)

Jeronimus: Hvad vil du sige dermed, min Kone? er jeg ikke hendes Far, saa vel som du er hendes Moer. Hør Lisbed, er jeg ikke din Far?

Lisbed: Jeg troer jo, thi min Moer siger det. Jeg troer, at I er min Far, men jeg veed, at hun er min Moer.

Jeronimus: Hvad synes jer om den Snak Hr. Foged?

Jesper: Jeg kand ikke sige at Mammesellen har uret deri; thi – – –

Jeronimus.
Det er nok, kom lad os gaae. (...)"

Dette er en finurlig replikkveksling, som kretser rundt den lutherske øvrighetsdoktrine (jfr. flere av innleggene om En folkefiende, deriblant 18.1.19). Magdelone sverger ved sin tro på at hun som kone i huset og mor til Lisbed har noe å si. Heri har hun rett; som øvrighetsperson står hun over husholdningens tjenere og datteren. Men Jeronimus har rett i at en far alltid er mer enn en mor, i den forstand at han skal råde over sin hustru.  
      Det fremgår med all tydelighet at Magdelone, liksom datteren, overhodet ikke bryr seg om Erasmus' standpunkter; de to kvinnene er i denne saken utelukkende opptatt av at ekteskapet skal realiseres. Først da vil Lisbeds drøm, å ligge med Erasmus, bli virkelighet; en drøm Magdelone vet alt om, for å si det slik. Kvinnenes sterke interesse for det kjønnslige er enda mer poengtert i Niels Klim og Sganarels Reyse, men ettersom motivet fjern filosof er så sentralt i Erasmus Montanus, kan det nærmest tas for gitt at Lisbed og Elisabeth er/var sexsultne liksom filosof-/forskerfruene. Trolig er det for å understreke dette poenget Holberg lar Magdelone hinte om at hun kan ha ligget med flere menn enn Jeronimus. Replikken viser at hun bærer sitt navn med rette; Magdelone har, potensielt, hatt sex med en mann hun ikke var gift med, liksom synderinnen i Lukas eller magdalinnene.        
      Lisbeds svar der hun sier at hun tror på morens utsagn om at Jeronimus er hennes far, men at hun ikke vet det, bygger opp under usikkerheten om Magdelones moral. Den mest sannsynlige årsaken til at Lisbed vet at Magdelone er hennes mor, er at hun kan se det med sine egne øyne, det vil si at hun og moren ligner på hverandre. Det Jesper hinter til, er at flere kan se at en kvinne først er gravid, siden føder, men ingen uten kvinnen selv og mannen er til stede når barnet avles. Kanskje ønsker Holberg i siste instans å peke på forskjellen mellom tro og viten, som er så vesentlig innenfor kristendommen. Menneskene skal tro på Gud, selv om de ikke kan se ham. 
      Viten, spesielt om de himmelske fenomener, er det Erasmus og hans "Commilitones" eller medstudenter søker. Men da studenten sitter og stirrer opp på stjernehimmelen i vognen fra København, faller han ut tre ganger slik at han, ifølge broren, bonden Jacob, er nær ved å bryte halsen itu av lutter lærdom. I Erasmus Montanus er det bondegjerningen, der jordarbeidet, Adams syndestraff, utgjør en så viktig del, som har hedersplassen. 
      Det er neppe tilfeldig at Erasmus' far heter Jeppe, opprinnelig kallenavn til Jakob, etter jødenes stamfar. Sannsynligvis er Jacob hans rette navn, for hans andre sønn, komediens egentlige helt, heter altså Jacob. Det fremgår at det er Jacob som er den klokeste av de to brødrene. Det er mulig Holberg med dette hentyder til fortellingen om den bibelske Jacob. Navnet betyr "den som lurer eller snyter" og "hæl" (jfr. Jakob som holdt Esau i hælen), og riktig nok lurte Jacob til seg førstefødselsretten fra tvillingbroren. Senere fikk Jakob i en drøm følgende løfte av Gud (1 Mos 28):

"13. Og see, Herren stod ovenpaa den (stigen) og sagde: Jeg er Herren, din Faders Abrahams Gud og Isaks Gud; det Land, som du ligger paa, Det vil jeg give dig og din Sæd. 14. Og din Sæd skal blive som Støv paa Jorden, og du skal udbredes mod Vester og mod Øster, og mod Norden og mod Sønden; og i dig og i din Sæd skulle alle Slægter paa Jorden velsignes." 
      
Motsatt Magdelone viser Jeronimus sterk interesse for de teologiske konsekvenser av sin kommende svigersønns nye tanker, som han mener er djevelens påfunn. Overfladisk sett er dette uttrykk for komediekarakterens notoriske forstokkethet, men vi skal i neste innlegg se at Jeronimus' forbitrelse er vel begrunnet; her er det for eksempel verdt å merke seg Erasmus' skryt om at han kan innbille folk hva som helst.