Dagens facebook-innlegg - det hollandske genremaleriet og moralen (redigert)

SKAL DET VÆRE ET GLASS, FRØKEN?

Gabriel Metsu: "Mann og kvinne ved virginalet" (olje på eiketavle, ca. 1665).

Inskripsjonene på virginalet er fra Salmene. Bemerk det høye, tynne glassets falliske konnotasjon og nærheten mellom mannens og kvinnens føtter. På bakveggen henger et landskap à la Jacob van Ruisdael og delvis skjult bak forhenget ett som baserer seg på Metsus eget bilde "Helligtrekongersaften", et tema som er skildret på flere hollandske malerier; langt de færreste er så tekkelige som Metsus. 

                                                     Landskap av Jacob van Ruisdael.

Gabriel Metsu, "Helligtrekongersaften".

Helligtrekongersaften kunne utarte til den rene fylleorgie, slik det fremgår av bildene til Jan Steen (de to bildene øverst) og Jacob Jordaens. Delvis skjult bak forhenget på Metsus maleri av det unge paret er altså et annet maleri som viser hva som kan skje i forlengelsen av at den unge kvinnen - jomfruen ved virginalet - takker ja til å drikke av glasset som den unge - virile - mannen byr henne. Det er verdt å merke seg at helligtrekongersaften feires i familiens skjød, og at alle malerne har avbildet små barn som deltar sammen med de voksne. På de nederste bildene blir barna tørket i baken, noe som forteller mye om hollandsk genremaleri. 

Studier av hollandske folkelivsbilder er interessant med tanke på Ibsens dikt "I Billedgalleriet", der dikteren/fortelleren stiller følgende retoriske spørsmål:

"Og tør da ikke jeg i en Sonnet,

Som Anemonen med den gyldne Iris,

Forbinde Rafael med Jan van Mieris? –"

Med Rafael hentydes det til dennes Madonna-malerier, som omtales i

Del VII, strofe 1:

"Og Rafaels «Sixtinske Jesu-Moder»

Med Frelserbarnet mellem sine Hænder; 

(...)"

Men hvem var nå Jan van Mieris? Han levde i årene 1660 til 1690, og døde altså ung. Fra hans hånd er det bevart få bilder. Jan er med sin begrensede produksjon ikke spesielt interessant utover det at han bærer samme fornavn som Wergelands blomstermaler, Jan van Huysum - en viktig referanse i diktet - og tilhørte den kjente malerfamilien van Mieris. Hans bror Willem (1662–1747) har etterlatt seg flere malerier, deriblant genrebilder fra viltboder, 

som er av spesiell interesse, ettersom ett av disse henger i Gemäldegalerie 

Alte Meister; et annet hang i Det Kongelige Billedgalleri i København. Men den mest betydelige i familien, og med størst produksjon, er faren, Frans van Mieris (1635–81). Også Willems sønn, Frans van Mieris d.y. (1689–1763), ble maler og fortsatte i tradisjonen etter faren. Med genrebildene til de ulike representanter for van Mieris-familien bringes man rett inn i husligheten – og vertshuslivet – til hollenderne på 1600-tallet.  

                   SKYTTEN EKDAL OG DE HOLLANDSKE                                             TYVHOGGERNE

Den store ulykke i familien Ekdals liv er avsløringen av gamle Ekdals tyvhogst på statens grunn, en utilslørt referanse til rettssaken mot proprietær Jens Nicolai Jenssen, som baserte seg på forstmester P.C Asbjørnsens undersøkelser og innstilling. Hovedtiltalen lød på delaktighet i tyveri av tømmer fra statens skoger. Advokat Bernhard Dunker sørget for å få kaksen Jenssen, som åpenbart var skyldig, frifunnet i Høyesterett. En småkar i sammenligning, en husmann, ble dømt for tyvhogst i en lavere rettsinstans. Kort etter begikk han selvmord. (For opplysninger om rettssaken, se Truls Gjefsen, Peter Christen Asbjørnsen - diger og folkesæl.) 

Det er ikke noe sted far og sønn Ekdal heller vil være enn inne på loftet, hvor de i fantasien forvandler ribbede tørre juletrær, kaniner og høner til frisk storskog med fryktinngydende bamser og prektig storfugl. 

"GREGERS ser deltagende på ham (gamle Ekdal): Og nu jager De aldrig mere. 

EKDAL: Å, skal ikke sige det, far. Jager nok en gang iblandt. Ja, ikke på den måden, da. For skogen, ser De, – skogen, skogen –! (drikker) Står skogen bra’ deroppe nu?

GREGERS: Ikke så gild som i Deres tid. Den er hugget svært ud.

EKDAL: Hugget ud? ( sagtere og ligesom ræd) Det er farlig gerning, det. Det dra’r efter sig. Der er hævn i skogen."  

"Ekdal" = "ek-dal", et konstruert stedsnavn som sikter til en dal der det vokser mye eik.* På 1800-tallet var det svært lite eikeskog igjen i Norge. Dette kunne Asbjørnsen raskt konstatere da han i 1859 innledet sitt første oppdrag for Indredepartementet med å undersøke rester av eikeskog ved Mandal. I sin innberetning forklarer Asbjørnsen hvordan først vikingenes strandhogg, siden hanseatenes og hollendernes omfattende uthogging hadde rasert eikeskogen og lagt rike skoger øde (Gjefsen, s. 287). 

Felles for tyvhoggerne var behovet for eik til skipstømmer, noe som bringer tanken hen på det ekdalske lofts arvelater: "den flyvendes Hollænderen". Tidsepoken de store oppdagelser - den nye verdens rikdom; ostindiahandelen; hollandske, engelske og danske kompanier, kolonier, jakten på passasjer - baserte seg på seilskuter med skrog av eikeplanker. Kort sagt: uthogging av eikeskog! Desto større forbruk av eksotiske varer, jo mer rasering av skogen. Sagnfiguren den flyvende hollenderen er innbegrepet av europeernes jakt på merkantil fortjeneste der hollenderne stod i fremste rekke; et hybrisprosjekt som påkalte Guds hevn - "der er hævn i skogen", nemlig når menneskene hugger den ned.

                  Willem van de Velde d.y., "Hollandske skip ved havblikk" (ca. 1665). 

Men hollenderne trengte eikeplank til mer enn skuter. De store oppdagelser var det hollandske maleriets gullalder, og man antar at det ble skapt flere  millioner bilder. I tiden før lerretet ble tatt i bruk, var treplater vanlig underlag for malerier.  Til dette formålet foretrakk de hollandske malerne – Nord-Europas største billedmestere – eik, og de eldste hollandske maleriene er gjerne malt på eiketavler. Skjønt eikeplaten forsvant ikke med en gang da lerret ble tatt i bruk på 1400-tallet; i en overgangsperiode, faktisk til langt inn på 1600-tallet, ble lerret og eik brukt om hverandre. For eksempel er flere av maleriene til Rubens malt på eik, deriblant «Villsvinjakt». 

           Rubens "Villsvinjakt" (1615-20), Die Königliche Gemäldegalerie, Dresden.

Det høyt priste norske nasjonalmaleriet, både Dahls og Gudes landskaper og Tidemands folkelivsbilder, baserer seg i siste instans på gamle hollandske tavler fremstilt av eik, i flere tilfeller norsk. Med sine mesterpensler hadde hollenderne satt standarden for all senere malerkunst i Nord-Europa. De norske eventyrillustratørene som Tidemand og Gude, Eckersberg, Werenskiold og Kittelsen; alle stod i gjeld til de hollandske mesteres evne til å skape naturtro folkelivsbilder og forheksende landskaper med ville dyr og fugler på eikeplank. 

* Ekdal sikter trolig samtidig til I.C. Dahl, det norske landskapsmaleriets far, som Ibsen besøkte i Dresden i 1852. Dahl hadde bodd i Dresden siden 1818 og innledet karrieren som landskapsmaler med å kopiere de hollandske mestere. Viktige forbilder for Dahl er Allaert van Everdingen
og Jacob van Ruisdael, som begge har malt en rekke landskaper på eiketavle.

           Landskap av Jacob van Ruisdael (1628/9-1682), malt på treplate 

                                                ("oil on panel"), trolig av eik.

                                             

                      "Professor Dahl ved staffeliet", malt av sønnen Siegwald Dahl i 1848.

                                                   I.C. Dahl, "Fra Stalheim", 1842.

Dagens facebook-innlegg (redigert)

Å SKYTE DE BJØRNER NI ... 

I 1883, året før utgivelsen av Vildanden, utkom Asbjørnsen og Moes illustrerte Eventyrbog for Børn (første hefte), et verk som er blitt stående som et lysende eksempel på norsk bokillustrasjon. Det er kjent at Ibsen skaffet seg boken. Med illustrasjonsløftet for de norske folkeeventyrene, der flere av de mest betydningsfulle malerne bidrog, befinner vi oss i brennpunktet for Ibsens lidenskap, billedkunst. En lidenskap som har sine røtter i et avlukke på Venstøp mer enn førti år tilbake i tid. Den første illustrerte eventyrutgaven, Norske Folke- og Huldre-Eventyr, ble utgitt i 1879. Bøker med bilder i er et sentralt tema i Vildanden. 

Gamle Ekdal, forhenværende storskytte, lystig løytnant og slurvete skogoppmåler (annen akt): "(...) Men tør nok sige, jeg har været en glup jæger, jeg. Bjørn har jeg også skudt. Har skudt hele ni."

Historien refererer til skytten, forstmannen og eventyrsamleren P.C. Asbjørnsens "Matthias Skytters Historier":

"Han (Matthias Skytter) pratet om alt mulig, om jakt og jaktvesen, og om hvor urimelig det var at Ola Gjørtier, som var Gjerdrum-sokning, skulle sette opp fuglestokker i Solbergmarka; dertil fikk jeg historien om de ni bjørnene som Matthias skulle ha skutt, hans reise til Hallingdal da presten flyttet, og en mengde bare altfor sanne bemerkninger om hvor ille og ufornuftig Gjerdrumsokningene fór med almenningen sin, og meget mere som jeg nu ikke minnes."

Ekdals tyvhugst, som førte til dom og fengselsstraff, refererer generelt til Asbjørnsens kamp mot "tyvhugsttrollet", der allmenningen var et sentralt begrep, og spesielt til saken mot proprietær Jens Nicolay Jenssen.

Under nasjonalromantikken var skytten med bakgrunn i bondekulturen et kjært ikon. Bilde t.v.: Johan Fredrik Eckersberg, "En Bjørnejagt". Bilde t.h.: Adolph Tidemand, "Bjørnejægernes Hjemkomst". Begge trykket i Christian Tønsberg, "Norske Folkelivsbilleder" II, 1858. Ibsen har skrevet tekst til to av "folkelivsbildene" i dette bindet: Tidemands "Et Gravøl" og Knud Bergsliens "En "Brudevielse". Både Eckersberg og Tidemand var blant illustratørene av Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger.

Dagens facebookinnlegg - Det er ikke bare Holberg som har sett det litterære potensial i Christian 4s historie 

                                                     H.C. Andersen (August Grahl, 1846)

KONGENS NYE KLÆR / CHRISTIAN 4 OG DE HOLLANDSKE SILKEVEVERNE

I mars 1620 meddelte Christian 4 Riksrådet at han hadde "riget til bestyrkelse og fordel” latt bestille adskillige gode håndverkere fra Nederlandene, som han regnet med ville ankomme til København i løpet av våren. Kongen ble på denne tiden bestormet av en rekke utenlandske prosjektmakere som ville bistå ham med opprettelse av industriforetak, og desto mer fantasifulle, jo mer lydhør var kongen. Det viste seg da også at de omtalte håndverkere skulle starte silkeproduksjon i Danmark. Allerede 1. mai satt de nederlandske håndverkerne bak vevene sine i Silkegade. Men neppe var silkeproduksjonen kommet i gang, før problemene viste sig, og i 1624 endte Silkeverket som en dundrende fiasko. (Jfr. Benito Scocozza, "Christian 4.")

Bilde øverst: F.C. Lunds tegning av Karel van Mander IIs gobelin "Christian 4s kroningstog".
Bilde nederst: Vilhelm Pedersens illustrasjon til H.C. Andersens "Kejserens nye Klæder".


ALVEKONGENS SYV DØTRE / CHRISTIAN 4 OG HANS SYV DØTRE MED KIRSTEN MUNK

I Peer Gynt er en scene der tittelfiguren bergtas. Fjellets fyrste er Dovregubben, som dels står i gjeld til H.C. Andersens eventyr «Elverhøj» (1845). Det satiriske eventyret er skrevet i dialog med Heibergs kongelige bestillingsverk Elverhøj (1828). Eventyret skildrer et møte mellom en norsk trollkonge og hans to uoppdragne sønner fra Dovrefjell og den danske Alvekongen (Elverkongen). I Heibergs Elverhøj blir Alvekongen beseiret av Christian 4.

        Johan Christian Ryge som Christian 4 i Elverhøj. Karel van Mander IIIs portretter har
    vært retningsgivende for kongens kostyme, hår- og skjegg. Tegnet og kolorert av Chr. Bruun.
                                   "Ex. af Danske Theater-Costumer, 2. samling 1828".

Så kunne man forvente at Alvekongen i Andersens eventyr hadde Heibergs Alvekongen (Ellekongen) som forlegg, men slik er det ikke. En nærlesning av teksten avslører noe besynderlig: Alvekongens familieforhold minner påfallende om Christian 4s. Eventyrets alvekonge har syv døtre. Det hadde Christian 4 også, nemlig med Kirsten Munk . Og disse kunne være skikkelig trollete; både Kirsten og døtrene hennes var beryktet for munnhuggeri og voldsomt temperament. Videre råder det flere sammenfall mellom enkelte av Christians døtre og Alvekongens, blant annet følgende:

"[…] saa kaldte han den yngste af sine Døttre frem; hun var så spinkel og klar, som Maaneskin, hun var den fineste af alle Søstrene; hun tog en hvid Pind i Munden, og saa var hun rent borte, det var hendes Kunst."

Christian var av den oppfatning at Kirstens yngste datter, Dorothea Elisabeth, ikke var hans, og han refererte til henne som «den kasserte frøken». Piken ble etter hvert sendt bort og endte i kloster.

"'Ho, ho!' sagde Trold-Gubben, 'slap det derud. Men hvad kan den Syvende og Sidste?'
«Den Sjette kommer før den Syvende!» sagde Elverkongen, for han kunne regne, men den Sjette ville ikke rigtig komme frem.
'Jeg kan kun sige Folk Sandhed!' sagde hun, 'mig bryder Ingen sig om, og
jeg har nok at gøre med at sye på mit Liigtøj!'"

Dette minner om Christian 4s mest berømte datter, Leonora Christina, som ble anklaget for å ha deltatt i landsforræderiet til mannen, Corfitz Ulfeldt, og satt fengslet i Blåtårn i 22 år. Her benyttet hun tiden til å sy på sitt liktøy som en dydig protestantisk matrone, mens hun stadig fastholdt at hun hadde sagt sannheten.

Kvinne for sin kastor. 

(Gerrit van Honthorsts portrett av Leonora Christina, 1647)

                                    Kristian Zahrtmann, "Leonora Christina i fengsel", 1875.

FREMDRIFTSPLAN FOR BLOGGEN DET LÆRDE HOLLAND (under arbeid)

Den videre gjennomgang av Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat vil bli utsatt i perioder på grunn av et samarbeidsprosjekt med museumsfotograf Nils Torske ved Levanger Fotomuseum om Ibsens Vildanden (1884). Jeg har foreløpig planlagt fire nye innlegg om komedien.

(6)  I scenen mellom Tyboe og Jesper der krigsmannens hollandske kallenavn, "den brabandske Jacob", avsløres, uttrykker Jacob undring over alt hans pallask (ryttersabel) kunne tåle "i de Tiider", nemlig under Brabants beleiring og det stoore Slag, som stoed ved Amsterdam". I Jespers tilsvar flyttes fokus fra pallasken til hendene til den som fører våpenet. Basert på et sammensurium av heltevitae presenterer snyltegjesten en historie hvor Aleksander den store opptrer som Nebukadnesars general og imponerer med å hugge hodet av den største engelske tyr med ett hugg. Nebukadnesar ber Aleksander låne seg sin sabel, men klarer ikke å gjøre Aleksanders karstykke etter. Kongen blir sint og sier: "Dass ist jo die rechte Sabel nicht, Hr. General?" Aleksander svarer: "Jeg laante Eders Keyserlige Majestæt min Sabel, men icke mine Arme." Det som særlig bidrar til replikkens finte, er den absurde forestilling om at fyrsten skal kunne låne krigsheltens arm sammen med sverdet hans. Den åpenbare logikk er: Det går an å låne bort et sverd, men ikke en kroppsdel, navnlig armene.  
      Christian 4 må ha tenkt annerledes da han i 1616 innstiftet ridderordenen Den Væbnede Arm, som ble gitt til tolv adelsmenn som hadde utmerket seg under Kalmarkrigen. Ordenstegnet av emaljert gull med diamanter forestiller en harniskkledt høyre arm med hevet sverd i hånden. 

Den Væbnede Arm skiller seg ut fra andre ordener hvor det er sjelden med kroppsdeler. Ordenstegnet bærer årstallet 1617, hundreåret for Luthers 95 teser og symboliserer kampen for protestantismen. Det kan være designet med tanke på dem som skulle komme til å gjøre seg bemerket under fremtidige kamper mot den romersk-katolske keiser. I 1633-34, på et tidspunkt da det var vitterlig for all verden at kongen hadde tapt kampen mot katolisismen, ble Den Væbnede Arm kombinert med Elefantordenen. Til tross for et par spredte forsøk ble ordenen aldri siden gjenopplivet.     


      

Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat (7) - en krigsmann i røde klær og hatt med plumasjer (utkast)

        Illustrasjonbilde fra hjemmesiden til Det Nationalhistoriske Museum - Frederiksborg Slot

I tredje akt, første scene forteller Pernille til Leonora at hun holder av begge de to beilerne til hennes datter Lucilia, nemlig Tychonius og Tyboe. På visse måter setter hun likevel mer pris på sistnevnte, noe hun forklarer med at han er "en raisonabel Mand", som her skal forstås som "klok" nok til ikke å akkordere i pengesaker, det vil si spandabel. Dette føyer seg inn i et av komediens hovedmotiver: Personene rundt Tyboe smisker for å oppnå noe, det være seg penger eller andre foræringer, alternativt tilbud om bevertning. Men Pernille har flere grunner for å favorisere krigsmannen: "saa er jeg naturlig portered for røde Klæder. Mit Hierte spiller i mit Liv, naar jeg seer de Plumager, hand har paa sin Hat." 

Adjektivet "portered" finnes kun benyttet én gang i Holbergs skrifter, nemlig her i Pernilles replikk. Uttrykket "være portered for" (être porté sur) betyr i denne sammenheng å "føle en dragning mot". Sammensetningen "naturlig portered for" fremtrer som en antitese idet "portered" slett ikke er et "naturlig" ord på dansk, spesielt ikke i munnen til en tjenestepike. Snarere er Pernilles bruk av uttrykket affektert; dette harmonerer med den generelt forlorne betydning av fransk mote og coutume i Holbergs komedier. 
      Det er nærliggende å knytte det singulære "portered" til et ordpar som opptrer i samme akt, scene 5 som skildrer Tyboes ankomst til Leonoras hus: nemlig "Portechaise" og "Porteurer". 

Den store krigsmann har funnet det betimelig å besøke sin hjertes utkårede, Lucilia, i noe så ukrigersk som en bærestol, for øvrig en innretning Holberg bare hadde forakt til overs for. Forklaringen på dette paradokset kan søkes i historien til Tyboes modell, Christian 4. Som omtalt i Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat (4) ble den uovervinnelige krigshelt fra Kalmarstriden på sine eldre dager befordret rundt i København i bærestol, visstnok Danmarks første. Kilden er et brev til Corfitz Ulfeldt av 5. september, 1644:

"Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi, daa uyl der danske tølppel tyl at mouere den. Huorfor du skaldt lade lede 8 tystøldrager op her y Byen, som sliigdt kan forrette, huilcke uyl kledis och giørris En uys vnderholding om Maneden. Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags, inden Aarriit."

Kongen mener altså at det er behov for så mange som åtte bærere - som skal utstyres med livré. Antallet kan sammenstilles med Tyboes ordre til sine portører:

                                               Tyboe.

Hvor ere I Hunde henne alle 8te?

Christoff.

Der var ingen uden jeg, som fuldte Herren.

Tyboe.

Peste de tetebleu. Ihr forfluchte Skabhalsen! har jeg icke sagt hundert million tausend mahl, daß wen ich engrassirt bin in Compagnei mit Frauenzimmer, at I alle 8te skal være tilstæde?

(til Porteurerne, træckende Kaarden)

Hør Porteurs! giebet achtung: Rex um kehrt euch.

Tiraden, som viser at Tyboe er av den oppfatning at han råder over åtte bærere, liksom Christian 4, avsluttes med at Tyboe forveksler den tyske militærkommando "rechts" (høyre) med "Rex", "konge" på latin. Tyboes innledningsreplikk kan imidlertid oppfattes slik at han i virkeligheten har 7 bærere, for han nevner bare syv navn. I samme replikk stiller han spørsmålet: "Skal jeg holde 6 til 8te Tienere, og dog ingen Opvartning have?" Her er det er naturlig å fokusere på tallet i midten, altså 7. Vekslingen mellom 7 og 8 kan minne om Gert Westphalers gnål om de syv kurfyrster, som etter Westfalske fred var blitt til de åtte kurfyrster. Blant portørene finner vi Tyboes tjenere Peer - ved denne anledning kalt Peiter av krigsmannen - og Christoff. Det er sannsynlig at Holberg har ment at disse skal ha livré, for i første akt forteller Jesper om Peer at han nylig er kommet i Tyboes "Liberie". Det betyr at i hvert fall to av portørene ideelt sett har stilt i livré, og siden herren går i røde klær, er formodentlig livréfarven rød.  
      På den tiden komedien ble utgitt, bar danske soldater rød frakk, farven på resten av bekledningen og besetningen kunne variere mellom de forskjellige regimentene. Kildene forteller at i enkelte tilfeller kunne hele uniformen være rød, det vil si at også strømper og knebukser var røde. 

Dette skal bl.a. gjelde Livgarden på begynnelsen av 1700-tallet, men den vanlige mundering var rød frakk og vekslende farve på bukser og strømper og i tillegg til dette: på mindre klesdetaljer og besetning. I enkelte tilfeller var tilleggsfarven gul, noe som sammen med rødt ikke kunne annet enn å gi assosiasjoner til oldenborgernes våpenfarver rød og gul. Høyst sannsynlig har også rød som primær bunnfarve samme bakgrunn. Kongehusets hjemmeside opplyser at Livgardens karakteristiske røde uniformsfarve går tilbake til 1660-tallet.
      På Holbergs tid var det imidlertid ikke bare soldatfrakker som utgjorde røde blikkfang i bybildet. I 1709 innførte Dorothea Krag,  som hadde privilegium på postforsendelser i Danmark etter ektemannen Christian Gyldenløves død, røde og gule uniformer for postansatte, der bunnfarven var rød. 

                                       Dorothea Krag, dansk generalpostmester 1703-1711

Sammenhengen med oldenborgernes våpenfarver var uttalt; samtidig fikk postkuskene signalhorn. En mann i røde klær som blåser i en fløyte idet han entrer scenen, kan derfor også peke mot Det danske postvesen, som ble etablert av Christian 4 i 1624, uten synderlig hell - et generelt trekk ved kongens utallige etableringer. 

Senere i scene 5 faller så Tyboes replikk der han forteller om hvilket heroisk inntrykk kongen av Holland har av ham. I innlegg 4 har jeg tolket dette som en hentydning til de hollandske seierherreportrettene av Christian 4 og trukket frem Karel van Mander IIIs maleri. Her pranger krigsherren i oldenborgernes våpenfarver rødt og gult, med rødt som bunnfarve. Hoffmaleren er mester for i alt to portretter der kongen er iført rød trøye og røde bukser med gule eller gyldne blonde- eller kniplingsrender og gult harnisk. Det finnes også et annet rytterbilde malt av van Mander III av kongen iført rød trøye og røde bukser med gul eller gylden besetning, gule hansker og med Rosenborg i fonden (1638). En annen viktig billedreferanse for Tyboes omtale av "Kongen af Holland" er seierherretapetene til portrettmalerens far, tapetmesteren Karel van Mander II, der Christian 4 har vært gjennomgangsfigur, høyst sannsynlig iført rød trøye, røde bukser og hatt med plumasje (jfr. innlegg 1, "Jacobs identitet avsløres i Nummer 4"). Pernilles uttrykk "røde Klæder" passer da også best med et helt antrekk, det vil si både trøye/frakk og bukser. 
      Det er verdt å merke seg at både på de krigerske bildene og byggherreportrettet har Christian 4 en imponerende plumasje eller plumasjer henholdsvis på hjelmen og hatten. Dette kan sammenstilles med Pernilles opplysning om at hjertet hopper i brystet på henne når hun ser plumasjene som Tyboe har på sin hatt. Det finnes vel knapt et bilde av Christian 4 med hatten eller hjelmen avbildet hvor det ikke også er en imponerende plumasje/plumasjer. Når det gjelder offiserenes hatter på Holbergs tid derimot, finnes ingen kjente bestemmelser om at de skulle være fjærprydet. Av offisersportretter finnes ingen hvor hatten er avbildet. Det man vet med sikkerhet, er at den var tresnutet, og at menige soldaters hatter var uten fjær. Søkning på nettet etter offisersportretter fra 1700-tallet viser nesten unntaksvis en tresnutet hatt uten fjær. Tordenskiold er avbildet med tresnutet hatt uten fjær eller plumasje; det kan kanskje tas som et eksempel. Det råder således usikkerhet om den danske offisershatten på begynnelsen av 1700-tallet.
  

Karel van Manders feltherreportretter, til erindring av kongens legendariske beleiring av Kalmar, er malt ca. 1643-1644, på samme tid som Christian 4 gikk til anskaffelse av en portechaise og gav direktiver til Corfitz Ulfeldt om portørene, deres livré og godtgjøring. Samme "herkuleanske" krigsmann som poserer på de hollandske kongeportrettene i røde klær og hjelm med plumasje blir altså båret rundt i København i en portechaise, muligens iført røde klær, men ganske sikkert med hatt med plumasje.