Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, V

Skitne penger

Holberg understreker at danskene ikke må betale for importert luksus slik at pengene (til betaling av arbeidslønn) føres ut av landet, og anbefaler på det sterkeste at innbyggerne hengir seg til landets egenproduserte vellystartikler. Her mangler en viktig forutsetning, så fremt det hollandske mirakel er forbilde (jfr. innlegg IV): Hollandsk klede og kniplinger var beregnet på utlendinger, i tillegg til landets egne innbyggere. Det betyr at produksjonen av finere tekstiler resulterte i innførsel av edelmynt. Når man ikke tar sikte på eksport av de nasjonalt produserte varer; de vil formodentlig være uselgelige i utlandet som flyter over av hollandske høykvalitetsvarer, må de edle mynter til betaling av arbeidslønnen rullere, nær sagte rulle, fra den ene til den andre gaten, la oss si i København; Holberg har hele tiden Danmark i tankene. Den prosjekterte økonomiske snuoperasjon tar sikte på stans eller reduksjon av myntutførselen fra Danmark, men har ingen planer for innførsel av mynt, fra utlandet. Forfatteren gir en megetsigende beskrivelse av den hjemlige danske myntrulling.  

Det er ikke bare omtalen av flittige lediggjengere og fattige piker som knipler seg rike, som påkaller skepsis overfor Holbergs entusiastiske forsvar for et utstrakt dansk luksusforbruk. Forfatteren skriver at et kostbart skilderi like mye pryder et hus når det er gjort i landet, som det defigurerer en manns vegg hvis det er gjort i utlandet. Det første har ingen annen ond følge for landet enn at det transporteres ett tusen daler fra én gate til en annen, fra en rik borger til en fattig skildrer eller tapetmaker. Det kan kalles sjenerøsitet eller almisse overfor en fattig kunstner. Holbergs fremstilling er åpenbart satirisk.

Man skal lete lenger etter en «fattig skildrer» i behov av almisser, som leverer skilderier til en stykkpris av tusen riksdaler. En slik maler, en håndverker ifølge datidens oppfatning, finnes knapt hverken i det nordlige eller sørlige Nederlandene, Europa for øvrig eller hjemme i Danmark. Eksemplet er surrealistisk; undertekstlig er det harselas med Christian 4s tro på at fattige; lediggjengere og landstrykere skulle kunne produsere konkurransedyktige luksusvarer og slik stanse utførselen av edelmynt fra riket.

I passasjen omtaler Holberg «tapetmager» ved siden av «skildrer»; begge er fattige, men likevel i stand til å levere et «skilderie» til tusen riksdaler. Skilderi betyr bilde; i konkret betydning ofte maleri eller trykk. Så fremt det ikke er en skrivefeil, sikter altså forfatteren både til et maleri og til et vevet billedteppe. En fattig tapetmaker får angivelig tusen riksdaler for et billedteppe. Påstanden fremtrer som en parallell til den fattige kniplepiken som får 99 av 100 riksdaler for kniplinger. I forrige innlegg har jeg vist at kniplepiken befinner seg på bunnen av lønnshierarkiet. Kjøpmannen, som har utgifter til garn og mønster, får mest; noen ganger inngår betaling til en handelsreisende; også skatt til kongen er innbaket i prisen.

Et tilsvarende regnestykke gjelder for tapetmakeren. Tapetmakeren er gjerne ansatt hos en annen tapetmaker som driver et verksted. Eieren er kanskje samtidig maler og kan gjøre sine egne billedkartonger, som det veves etter. Han handler farvet garn, holder verksted med vever etc., fører regnskap og mottar betalingen. Den ansatte tapetmakerens arbeidslønn er ganske sikkert avhengig av vedkommendes dyktighet og hvem som har bestilt tapeten. Når det er kongen, er nok lønnen til den ansatte tapetmaker bra. I 1684 betalte Christian 5 reisepenger til tapetmakeren Bernt van der Eichen i Hannover for å dra til Brabant og hente svenner i anledning oppdraget på Rosenborgtapetene, som skulle forestille kongens seire i Skånske krig. van Eichen tilhørte trolig en gammel flamsk veverslekt. Året etter ankom tapetveverne København, og de mottok store beløp frem til avregningen i 1693, da tapetene skulle være ferdigstilt. Dette skriver Katia Johansen og Peter Kristiansen i Rosenborgtapeterne – Christian Vs sejre i Skånske krig 1675–79. Hvorvidt pengene er blitt utbetalt til van Eichen som sjef eller om hver enkelt tapetmaker har mottatt utbetalinger, er jeg ukjent med.

Parallelt til tilfellet med skildreren; det sitter ingen fattig tapetmaker for seg selv og fremtryller kostbare billedtepper. Jo dyrere teppe, desto større er sjansen for at flere tapetmakere arbeider sammen i et verksted, under eieren og sjefen. Å lage et maleri eller en billedtapet krever lang erfaring og opplæring. Utøvelsen av håndverk eller husflid innen luksussegmentet, som billedvevning, maleri, finere stoffer, egner seg ikke for nykommere uten tradisjonens ballast. Christian 4s ambisiøse sosioøkonomiske prosjekt, Tugt- og Børnehuset, strandet, liksom resten av kongens merkantilistiske etableringer.

Ingenting kan bedre avsløre Holbergs satire bedre enn sammenlignelsen mellom påholdenhet i forbruk og forstoppelse. Passasjen følger rett etter beskrivelsen av forskjellen mellom Lakedaimon (Sparta) og Athen, som jeg vil gjennomgå i neste innlegg. Det betyr at «stad» snarere har betydningen bystat eller stat enn by. Metaforbruken er like merkelig som omtalen av de store hull som utførselen av myntstykkene fra Danmark forårsaker (innlegg I).

 

«Thi, naar et land er frugtbart paa konste og handverke, og det haver en hurtig og arbeidsom almue, da er en rig gnier ligesaa skadelig udi en stad, som obstruction i et menneskes legeme; Thi, saa snart der kommer hull paa gnieren, aabnes ligesom aarene paa den syge stad, og blodet, som er de skimlede penge, begynder at circulere og vederqvæge fattige folk ved at skaffe dem arbeid og næring.»

 

Jeg har omtalt passasjen i tidligere innlegg og oversatt den til moderne norsk i innlegget 27.05.2022.

 

«For når et land har høy ekspertise på fremstilling av finere varer (eksempelvis kniplinger, silke, billedtepper, malerier, møbler, smykker) og har en rask og arbeidsom allmue, vil en rik gnier være like skadelig for en bystat (les stat) som forstoppelse i en menneskekropp. For med en gang det kommer hull på gnieren, åpnes liksom årene på den syke bystaten/staten, og blodet, som er de tilsmussede pengene, begynner å sirkulere og bli til glede for fattige folk ved å skaffe dem arbeid og inntekt.»

 

Her gjentas påstanden om at fattige folk, allmuen, kan forvandles til raske og arbeidsomme lønnstagere med høy kompetanse på fremstilling av luksusvarer. I en slik situasjon, åpenbart en utopi, vil en rik mann som er påholden med pengene, kniper igjen på myntene, ha samme skadelige innvirkning på en stat som forstoppelse i en menneskekropp. Metaforen er uttalt fekal, et stilgrep Holberg ofte anvender uten at dette er blitt vektlagt i forskningstradisjonen (jfr. bl.a. innleggene 31.7.2020, «Den grove Holberg», og 28.8.2018, «Niels Klim – En hybringsfortelling av rang»). Midt i metaforen slipper forfatteren forstoppelsen i gnierens tarm og går over til stadens (les landets) blodomløp i stedet, en langt penere metafor enn tarmen. I samme øyeblikk som gnieren gir fra seg mynter, går det hull på ham, forstoppelsen opphører idet lortene strømmer ut. At det er slik metaforen skal forstås, myntene er lik lorter, understøttes av beskrivelsen av pengene som har samlet seg opp inni mannen; «de skimlede penge» vitner om at myntene har samlet seg opp et sted hvor de er blitt grisete. Når forstoppelsen i gnieren opphører, åpnes liksom samtidig årene i den syke staden/landet, hvor det altså må ha vært en blodpropp, parallelt til forstoppelsen i gnierens kropp. Det er naturlig at leseren stiller seg spørsmålet: Er det stadens blod eller gnierens skimlede mynter som sirkulerer fra gnieren til de fattige? Her faller tanken uvegerlig på omtalen av riksdalerne, som rullerer fra en petit maitre til en fattig kniplepike.

På veggen til en bank i Düsseldorf: "Dies Märchen wird wohl niemals Wahr, / das Leben lehrt sei klug und spar."

 

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, IV

     Den fattige kniplepiken og de 99 riksdalerne

   

 

Holberg legger ansvaret for etablering av handelskompanier som segler med egne skip og fabrikker som produserer tidligere importvarer, på fornuftige kjøpmenn. Her unngår han behendig de åpenbare ansvarsforhold: Det er ikke øynene på «rigets indbyggere» «som aabnes»; det katastrofale utfall av myntutførselen kommer ikke «fornuftige kiøbmænd» «for øinene». Det er øynene på regjeringen eller kongen som åpnes; det er de eller han som oppdager at statskassen snart er tom. Hvorfor skulle en ringe kjøpmann bry seg om at kongen er blakk? 

På 1600- tallet var det i Danmark, likesom i Frankrike, fyrsten som sanksjonerte den merkantilistiske snuoperasjon for å utvide skattegrunnlaget; han ville ut å krige og trengte penger. Christian 4, som mente han gjorde alt best selv, var også den som satte de merkantilistiske ideer ut i livet, ved etablering av handelskompanier og manufakturer og ulike reguleringer av handelen. Merkantilismen ble ikke drevet frem av fornuftige kjøpmenn; den kom ovenfra fra krigslystne konger. Siden påhvilte det riktig nok «fornuftige» kjøpmenn å følge opp majestetens nye vyer, for eksempel ved å investere i de oversjøiske handelskompanier og kjøpe stoffer fra de nyetablerte hjemlige manufakturer.   

 

Det er ikke betalingen for fremmede råvarer som kan ødelegge et rike, men betalingen for fremmed arbeidslønn, hevder Holberg. Han eksemplifiserer med alenprisen for klede, vevet ullstoff. Når man kjøper hollandsk klede i kramboden, går 3 mark til Spania for ullen og 3,5 riksdaler til Holland for arbeidslønnen. Når man kjøper en alen klede som er fabrikkert i Danmark, betaler man 3 mark for ullen til en spanier, men 3,5 riksdaler for arbeidslønnen til Danmark. Forfatteren presiserer ikke om 4 riksdaler utgjør den totale alenpris kunden må betale, her kan det eventuelt være påslag som ikke nevnes. Det får være et åpent spørsmål.

Holberg går videre til prisen på kniplinger. Hvis man kjøper utenlandske kniplinger for 100 riksdaler i Danmark, mister landet alle de 100 riksdalerne. Dersom man kjøper kostbare, men danskfabrikkerte kniplinger for 100 riksdaler, forsvinner bare de pengene som gis ut for tråden, ca. 1 riksdaler. De øvrige 99 riksdaler, som er arbeidslønnen, blir i landet. I det danske eksemplet er summen kunden betaler samt postene råvarer og arbeidslønn angitt, men ikke lengden. Hvis man kjøper danskproduserte kniplinger for 100 riksdaler, får kniplepiken arbeidslønnen, 99, mens 1riksdaler går til utlandet for tråd. 

Forfatteren trekker frem England vis-à-vis Polen som et annet eksempel. I England er alenprisen på kniplinger 20 riksdaler, hvorav 19 riksdaler og 5 mark forblir i landet; den importerte tråden koster 1 mark. Holberg forestiller seg en engelsk predikant som tordner mot å bære kostbar klesdrakt: Skam dere, landeødeleggere, som sliter kniplinger til 20 riksdaler per alen! Det ville på dansk lyde: Skam dere, landeødeleggere, som forbruker 1 mark i tråd om året! For de øvrige 19 riksdaler og 5 mark blir værende i landet, og det kan være ett fett for regjeringen om de samme pengene forblir hos en petit maitre eller rullerer og faller i en fattig kniplepikes hender, som bor i en annen gate (sic!). Her gjentas påstanden om at prisen på kniplinger består av to deler: råvarepris og arbeidslønn, til kniplepiken.

Det er nesten latterlig å holde en slik preken i et land, der de kostbare tingene produseres, fortsetter Holberg. I Polen derimot kunne en slik preken ha noe for seg. Det er uklart hva Holberg mener med å stille England opp mot Polen. England fabrikkerer riktig nok kniplinger selv, men det ble også kniplet i Polen. Håndverket eller husfliden kom til England med flamske eller brabantske protestanter som hadde flyktet fra religiøs forfølgelse og krig i de sørlige Nederlandene, og kniplingsproduksjonen stod sterkt i de sørøstlige deler av England. Det er mulig Holberg sikter til at nasjonal produksjon av de ettertraktede flamske eller brabantske kniplinger hadde fått fotfeste i England, og at dét ikke var tilfelle i Polen eller at «haandverk og konste» ikke florerte i Polen slik som i England. I Polen kan i så fall de som «sliter» kniplinger henges ut som landeødeleggere, fordi kniplingene er importert.

Det er ikke luksus som ødelegger et land, men makelighet. Holberg hevder altså, mellom linjene, at danskene har vært for late til å arbeide, nemlig med å produsere luksus, eksempelvis finere vevet ullstoff og kniplinger likesom Holland. Det har ført landet mot avgrunnen, på grunn av den ensidige utførsel av edel mynt.   

Holbergs glødende forsvar for dansk tilvirking av kniplinger, finere klede og andre luksusvarer inneholder flere påstander som kan tilbakevises umiddelbart, dels med bakgrunn i hans egen argumentasjon. Det kan utelukkes at forfatteren, som beskrives som Nordens første økonom og hadde solide kunnskaper innenfor numismatikk, ikke var klar over disse forholdene. Holbergs gjengivelse av flere av merkantilismens grunnleggende dogmer er helt korrekt. Til tross for dette serverer forfatteren påstander som tilsier at han ikke har skjønt noe som helst av merkantilismens forutsetninger. Moderasjonsmannen Holbergs anbefaling av et utstrakt forbruk av danskproduserte vellystartikler kan klart beskrives som satire.

Utgangspunktet for den herskende økonomiske ideologi på 1600- og 1700-tallet, som først i ettertid har fått navnet merkantilisme (via fransk mercantile, fra italiensk mercantile; til latin mercari 'drive handel'), er det hollandske mirakel. Lille Holland, De forente Nederlandene, som både var fattig på folk og naturressurser, kunne på et blunk stille en gedigen krigsflåte, mens store nasjoner som England og Frankrike måtte bunnskrape statskassen og beskatte folket langt over tålegrensen, før de maktet det samme. På 1600-tallet var det Nederland og ikke Britannia som rulet på havet.

Kloke hoder oppdaget at hollenderne var dyktige på eksporthandel, og at denne innbrakte mer penger, mynter i sølv og gull, enn de selv betalte til utlandet for importvarer. De forente Nederlandene hadde en positiv handelsbalanse, mens flere andre lands handelsbalanse var negativ. Sistnevnte gjaldt Danmark, og det er dette Holberg hevder vil føre til landets ødeleggelse i «Om handelen», et klart merkantilistisk argument.

Sentralt i den nederlandske eksporten var tekstiler, bearbeidede ull- og linvarer. Råstoffet var blant annet hjemmedyrket lin og importert ull. Opprinnelig lå tyngdepunktet for den berømte hollandske tekstilproduksjonen, som klede, kniplinger, gobelenger og lerret, i Flandern og Brabant. Men Den nederlandske frihetskrig 1568-1648 mot spansk habsburgerstyre førte til en tilbakegang for tekstilproduksjonen i Sør-Nederlandene. Etter nordstatenes løsrivelse flyttet en rekke protestantiske kjøpmenn og håndverkere til De forente Nederlanderne og brakte tekstilkompetansen med seg. Noen flyktet helt over Kanalen og slo seg ned i England.

Ved sin havnære beliggenhet hadde landet utviklet stor kompetanse innenfor sjøfart, blant annet gjennom et omfattende fiske. Fangsten ble videreforedlet og eksportert, for eksempel spekesild. Da etableringen av oversjøiske handelskompanier tok til på 1600-tallets begynnelse, hadde nederlenderne den etterspurte kunnskap. I dette århundret, som gjerne kalles den hollandske gullalder, var Nederlandene verdens ledende handelsnasjon og kolonimakt med en flåte som overgikk alle andre. I løpet av 1700-tallet inntrådte forfallet, og da Holberg skrev «Om handelen», var den nederlandske tilbakegangen merkbar. Ved århundrets slutt var både De forenede Nederlandene og Det forenede ostindiske kompani en saga blott.

En viktig forutsetning for suksessen var at hollenderne bearbeidet råstoff til artikler innenfor luksussegmentet, varer som kun tjente til vellyst. Det er dette punktet Holberg terper på; så lenge betalingen for arbeidet med fremstilling av finere klede og kniplinger, arbeidslønnen, blir i Danmark, vil det bidra til at landet florerer. Her kan det legges til: likesom Holland på 1600-tallet. Påstanden avviker klart fra merkantilistisk tankegang og praksis. Det er ikke lønnen til dem som faktisk bearbeidet råstoff som ull og lin til klede og kniplinger som gjør et land rikt, men det florerende erhvervsliv. I dette regnestykket utgjør lønnen til tekstilhåndverkerne, som veversken/veveren eller kniplersken, en liten del. Den som tjener mest på kniplingshandelen, er kjøpmannen som skaffer tråd, kanskje mønster, mottar ferdige kniplinger i alenvis for videresalg; kanskje befrakter han dem til kundene og sitter på aksjer i et handelskompani, som eier skip. Noen ganger ble kniplinger solgt av omreisende kremmere. I tillegg kommer regjeringens beskatning, selve merkantilismens kjerne, som er innbaket i vareprisen. Dette involverer et viktig poeng: Når dansker, eller nordmenn, kjøper hollandsk klede i kramboden, inngår betaling til De forente Nederlandene i form av avgifter eller skatter i prisen. Hvis de derimot handler danskprodusert klede, går disse pengene i stedet til landets øvrighet, de ender kort sagt i kongens lomme. Og selv om øvrigheten, under eneveldet kongen alene, kunne legge toll på importvarer, ville kunden måtte betale avgifter eller skatt til en fremmed øvrighet, som del av prisen. Det er feil at en rik mann betaler den høye prisen for finere tekstiler direkte til en fattig kniplepike eller vever.

Her kan det muligens gjøres et unntak for Christian 4 selv, som i det meste fulgte sine egne lyster. I "Tønderkniplinger", https://www.dengang.dk./artikler/2110, står følgende:  lyster. 

"I hans tugt – og børnehus var halvdelen af pigerne (ca. 50) beskæftiget i kniplestuen. I hans dagbog nævner han flere gange, at han har givet penge til en kniplepiger for kniplingerne."

"En kniplepiger" er åpenbart skrivefeil, og jeg kjenner ikke originalen. Formulereringen kan gjerne tolkes slik at kongen har gitt penger til en kvinne som har ledet kniplepikene, men det kan ikke helt utelukkes at Christian har gitt penger direkte til en kniplepike eller kniplepikene. I så fall er det ytterst tvilsomt at hun har kunnet beholde dem. I Tugt- og børnehuset hadde kniplepikene kost og losji, men det er vel sannsynlig at de har fått utdelt noe penger for de ferdige kniplingene. Da kongen handlet lerret og kniplinger i Valsbøl i Slesvig, betalte han til "underskedige (forskellige) kræmmere".

Kniplingsindustrien i Tønder, helt sør i Danmark, som hadde historie tilbake til slutten av 1500-tallet, kan stå som eksempel. Kniplingshåndverket kom til Tønder fra Nederlandene via den vestlige del av Slesvig. Her oppstod raskt et tredelt hierarki. Øverst var kniplingshandleren, som leverte lin og mønstre til kniplersken, som var nederst. Imellom dem rangerte kniplingskremmeren, den handelsreisende som kjøpmennene engasjerte til å bringe kniplingene ut til kunder i Danmark og Nord-Tyskland.

Holberg skriver at Danmark «besynderligen» er det rette land, der manufakturer er en kilde til velstand; årsaken er altså at man ikke kan bytte egne varer mot fremmede varer, og dermed blir det lite rede penger tilbake i landet. Flere ting skurrer ved påstanden: Det er ikke manufakturer som har ført til hollandsk velstand, men husflid! En manufaktur, som er forløperen til fabrikk, er en større håndverksvirksomhet der mange arbeider under samme tak, kanskje med forskjellige arbeidsoppgaver. Spinning, veving og knipling, arbeidsoppgaver som er implisitt i Holbergs eksempler, er tradisjonelt blitt utført hjemme. Enkelte ganger er virksomheten, som spinning og veving, blitt samlet i verksteder, der flere tekstilarbeidere har vært underordnet en leder eller eier. Luksusvarer som finere klede og kniplinger er tradisjonelt ikke blitt fremstilt i manufakturer. Dette er økonomen og historikeren Holberg klar over, og påstanden om luksusmanufakturers velsignelse i Danmark inngår i en nøye uttenkt satire over merkantilismen.

De ettertraktede hollandske tekstilene ble tradisjonelt fremstilt av kvinner i enkle husholdninger, som bygget på generasjoners tekstilkunnskap. Holland hadde hatt en velsmurt hjemmetekstilindustri som leverte kvalitetsstoffer siden middelalderen. Kniplingskunsten kommer først med renessansen, trolig fra Italia. Hollandske jenter fra alminnelige familier var født med kniplenål i hånden. Ved flid og kunstferdighet kunne kvinnene i jevne husholdninger bidra med ekstrainntekt og slik sørge for en viss soliditet i familien.

 Det var også jenter og kvinner uten trygge familierelasjoner som spant, vevde og kniplet under trangere kår, for eksempel i tilknytning til ulike hjem og institusjoner. Dette var en produksjonsform som oppstod etter reformasjonen, da klostrene ble nedlagt og kirken ikke lenger tok seg av dem som trengte omsorg; de fattige, de foreldreløse og andre som falt utenfor. Blant disse var en stor gruppe arbeidsledige, som tigget og vandret langs landeveien, dels sammen kriminelle. For å få bukt med problemet ble det, først i England på midten av 1500-tallet, siden i Holland mot slutten av århundret, opprettet tvangsarbeidshus. Noen av disse ble kalt for spinnehus, ettersom de innsatte menn og kvinner ble sysselsatt med spinning og veving. Etter hvert ble dette tvangsarbeidshus kun for kvinner.

De ulike typer tvangsarbeidshus var manufakturer eller fabrikker uten maskiner. Silkeværket, som Christian 4 grunnla i 1620, kalles noen ganger for manufaktur, men bestod av en rekke verksteder som lå vegg i vegg i Silkegade i København; her arbeidet flere nederlandske vevemestere. Ellers grunnla Christian flere manufakturer for mer nødtørftige varer, som sepe og sement.

Flere tiår senere ble det etablert en rekke manufakturer for luksusvarer i Frankrike, på initiativ av Ludvig 14s handelsminister Jean-Baptiste Colbert. Her arbeidet det håndverkere med spesialkompetanse. Hvorvidt det også fantes tvangsarbeidere blant de ansatte ved disse manufakturene, er jeg ukjent med.

Med Amsterdam Tuchthuis eller Rasphuis som forbilde etablerte Christian 4 et tukthus i København i 1605. I Rasphuis ble det raspet fargetre, et fysisk hardt arbeid; sluttresultatet var rødfarge til tekstilindustrien; tukthuset i København skulle fungere som en tekstilmanufaktur. I 1605 ble det utsendt en ordre om å anholde løsgjengere som streifet rundt og tigget i stedet for å tjene til livets opphold ved sine henders arbeid. Fangene ble innsatt i tukthuset, der de mottok opplæring i tekstilarbeid. Forvandlingen av frie omstreifere til flittige vevere gikk tregt, og etter hvert satset man i stedet på barn og unge som var mer lærenemme; omstreiferne ble satt til grovarbeid på kongens festningsanlegg. Anstalten fikk en egen barneavdeling, og navnet ble endret til Tugt- og Børnehuset. Men selv om man også prøvde å lokke til seg barn fra alminnelige familier ved å fremstille stedet som en god opplæringsanstalt, var det hovedsakelig foreldre som slet med å holde styr på barna sine, som sendte dem dit. Børnehuset var primært en tvangsmanufaktur for fattige og foreldreløse barn, som med jevne mellomrom ble samlet opp rundt i landet og sendt til København (jfr. Scocozza).  

Christians hensikt var å sysselsette landets ledige hender med tekstilproduksjon for å demme opp for importen av finere tekstiler til Danmark. Det går en direkte linje fra Tugt- og Børnehuset til Holbergs helhjertede anbefaling av manufakturer for finere tekstil og andre luksusvarer på dansk jord. Forfatteren skriver at landets velstand ikke kommer fra sparsommelighet, men fra hurtighet og mange arbeidsomme hender. Når manufakturer kommer ordentlig i drift, vil man uten landets skade kunne slite både fint klede, fløyel og kostbare kniplinger. «Om handelen» avsluttes slik (min kursivering):

«Vore sæbe-syderier salt-fabriker, papir og kobbermøller, cartun-trøkkerier, porcellain manufacturen, grove klæde fabriker &c. bøde merkeligen paa det store hull, som fint fremmet klæde, linned og uden lands fabrikerede gallanterier foraarsage, og er derfor ingen tvil paa, at, saa snart disse sidste (luksusmanufakturer) komme i brug, da den gamle klage over mangel af rede penge vill ophøre, de utallige mange bettlere, som forfølge os paa gader og stræder vill forsvinde og landet vrimle af hurtige og arbeidsomme folk.»

 

Holberg maner frem er utopi der tidligere landstrykere, betlere og løse kvinner sitter i manufakturer og hurtig tryller frem de kosteligste stoffer og kniplinger. Andre luksusvarer som han trekker frem, er kostbare møbler, kunstferdige malerier og veggtapeter, der man kan ane at forfatteren ser for seg produksjon i manufakturer av tidligere løsgjengere. Disse importvarene, vanligvis av hollandsk opprinnelse, ble ikke fremstilt i manufakturer, men hjemme hos den enkelte kunsthåndverker eller ofte i et verksted, parallelt til klede.  

 

«Kristi omskjærelse» (1636), kartong trolig Peter Paul Rubens verksted, vevnaden Jan de Clercks verksted, Brussel.  

Kvaliteten på hollandsk håndverk og kunst var meget høy. Holbergs tale for manufakturer som fremstiller varer kun til vellyst, er satire over Christian 4s storstilte prosjekt om å forvandle Danmarks tallrike skare av løsgjengere, halvkriminelle og horer til flittige tvangsarbeidere sysselsatt med fabrikasjon av kostelig klede, gobelenger og kniplinger. Kongen overdrog til institusjonen en så vidt krevende oppgave håndverksmessig og kunstnerisk som vevning av veggtapeter eller gobelenger til Frederiksborg slott (jfr. Heiberg). Hva som ble skjebnen til tukthustapetene, er jeg ukjent med. De som ledet vevearbeidet, var trolig hollandske eller flamske tapetmakere som Christian hadde tilkalt; kartongene ble laget av maleren Jan Clazs van Wick fra Amsterdam, kongens hoffmaler. De Frederiksborg-tapetene som faktisk oppnådde stor oppmerksomhet, var tapetene fra Christians kroning og angivelige bragder under Kalmarkrigen, som kongen bestilte av den hollandske tapetmester Karel van Mander 2 (1579–1623). Han hadde arbeidet flere år i verkstedet til den flamske tapetmester François Spiering. Tapetmesteren var sønn av den flamske maleren Karel van Mander 1 (1558–1606), som er kjent for boken Het Schilder-boeck, «Boken om malerne». Karel van Mander 1 grunnla også et anerkjent malerakademi i Haarlem sammen med Hendrik Goltzius and Cornelis Cornelisz.. Det siste blad Karel van Mander, 3, (1609–1670) virket som Christian 4s hoffmaler i dennes alderdom.

Kvaliteten på tekstilene som ble fabrikkert på Tugt- og Børnehuset kunne ikke konkurrere med kvaliteten på importert klede og lerret. Heller ikke Silkeværket klarte å levere stoffer som tilfredsstilte markedet, og i 1624 måtte Christian gi seg. Riktignok klarte kongen å selge manufakturen/verkstedene til noen hollandske kjøpmenn, men de måtte innstille få år etter.

Christian 4 har etterlatt seg flere imponerende bygninger i København, som lystslottet Rosenborg, Børsen og Rundetårn, men ingen overgår Tugt- og Børnehuset i størrelse. Det forteller hvor mye Christian satset på prosjektet, som skulle omskape de «makelige»; tiggere, landstrykere og barn uten opptuktelse, til flittige og dyktige tekstilarbeidere. Målet var at «hullene» som utførselen av myntstykkene skapte skulle tettes igjen. Hvor pengene til kjøp av danskproduserte luksusvarer skulle komme fra, er tema i neste innlegg.

Det eneste som står igjen av Christian 4s Tugt- og Børnehus er Helligåndshuset fra 1200-tallet; flere eldre bygninger inngikk i bygningskomplekset. Her arbeidet kvinner som var dømt for løsaktighet (Scocozza). 

Litteratur:

Steffen Heiberg, Christian 4. - en europæisk statsmand

Benito Scocozza, Christian 4.

                                             Forts.