|
Dette fremtrer som en parallell til Griffenfeld og hans embetsførsel; alle beskyldninger om bestikkelser og andre misligheter prellet av på den suverene rikskansleren som solte seg i enevoldskongens glans. Heller ikke fengslingen og den påfølgende prosessen i 1676 førte til noen skyldserkjennelse; ikke engang på retterstedet innrømmet den tidligere rikskansler skyld.
Hans Mikkelsen angir også grunnene til at Stork holdt ørene stive under alle beskyldningene; han kunne etterligne en annens håndskrift, sno og vende seg og gjøre hvitt til sort. Det vanlige er at man gjør sort til hvitt, men Stork er altså ekspert på det motsatte; han får en uskyldig person til å fremstå som skyldig, utvilsomt ved å skyve egen skyld over på en annen, noe jeg vil komme tilbake til. Dette er meg bekjent ikke noe Griffenfeld benyttet seg av; likevel kan disse linjer vise til rikskansleren.
Å "holde ørene stive" sikter her i siste instans til hundens signaler; det motsatte er å "henge med ørene". Uttrykket er forklart som følger i Ordbog over det danske Sprog: "i en vanskelig, farlig, kritisk situation (naar det rigtig gælder) holde sig standhaftig, stærk, rolig, fattet, stiv (...)" Stork holder seg altså stiv eller strunk under beskyldningene om misligheter i embetsførselen. Dette bringer tanker på en detalj i Holbergs beskrivelse av Schumacher Griffenfelds opptreden på retterstedet, der kilden er ukjent. Det åpner for at Holberg kan ha lagt til detaljen for egen regning. Det er for øvrig flere avvikende detaljer i Holbergs historie om Griffenfeld.
Den tidligere grev Griffenfeld, nå bare Peter Schumacher, ble ført til retterstedet utenfor Kastellets kirke om morgenen 6. juni (DRH: 11. juni). Sebastian Olden-Jørgensen skriver at Schumacher da han samtalte med prestene og generaladjutant Schack etter konvensjonell rutine skulle ha utvist anger, tilgitt sine fiender og "trøstet af præsterne gå i døden som en 'stakkels synder' forvisset om Guds barmhjertighed."* Så skjedde ikke; delinkventen viste tvert imot en freidig holdning. Holberg skriver:
"I det han nu selv opbandt sit Haar, blev hans Vaaben af Skarpretteren synderbrudt, og derhos udraabt: Dette skeer ikke omsonst, men efter fortiente Løn. Hvorpaa han svarede uden Alteration: Kongen har givet mig dem, han har ogsaa taget dem bort fra mig igien. Derefter faldt han paa sine Knæe, bad GUd om sine Synders Forladelse, og formanede Skarpretteren han skulde ikke bekymre sig, han vilde holde sit Hoved stift nok."
Opplysningen om at Schumacher formante bøddelen om ikke å være bekymret; han ville holde sitt hode stivt nok, er ikke kjent fra andre kilder, og kan være Holbergs redigering av stoffet. Beskrivelsen bringer tanken på en annen "fugl", nemlig den ytterst bestikkelige fullmakten Stork som "tit beskyldet var, holdt Ørene dog stive". Dette får stå som et åpent spørsmål. Opplysningen om at Schumacher bad Gud om sine synders forlatelse, skal neppe forstås slik at han vedgikk det han var anklaget for, men som en bønn; kanskje Fadervår. Hos Bircherod (se under) står det at han bad en kort bønn og deretter sa høyt: Herre Jesu! Jeg befaler min Siæl i din Haand".
Det er som nevnt flere av detaljene i Holbergs beskrivelse av Schumachers opptreden på retterstedet som ikke sammenfaller med det som er kjent fra andre historikere. Blant annet skriver Holberg følgende: "I det han nu selv opbandt sit Haar, blev hans Vaaben af Skarpretteren synderbrudt (...)" Dette står i motsetning til kilden som det er vanlig å referere til, nemlig dagboken til biskop Jens Bircherod*. Her står det at Schumacher hadde en klud om halsen; parykken var oppbundet på hodet, og en hue som var gjort etter persisk eller romersk måte. Alt tyder på at omtalen gjelder Schumacher slik han var da han ankom retterstedet. Litt senere, da delinkventen hadde knelet ned, formidler bøddelkonen via en av prestene at parykken måtte tas av for huggets skyld. Schumacher nektet først dette, men etter å ha tenkt seg om, tok han av seg både parykken og halskluten. Dette ifølge Bircherod.
Bircherods beskrivelse virker mer troverdig enn Holbergs. Det er ikke sannsynlig at delinkventen har brakt med seg eller har fått overrakt et bånd på retterstedet til å binde opp håret. For øvrig er det uklart hvordan "sit Haar" skal forstås. Rent språklig er Schumachers eget naturlige hår den mest nærliggende betydning, men ettersom han faktisk bar parykk, får man tenke det er denne Holberg refererer til. Det er imidlertid ikke vanlig å omtale parykk som hår når man refererer til hele parykken.
Den tidligere rikskansler bar utvilsomt parykk, sannsynligvis oppbundet, fra han forlot sitt kammer i Kastellet inntil han ble bedt om å fjerne den. Så hva sikter Holberg til med den tvilsomme opplysningen om at Schumacher selv oppbandt sitt hår idet våpnet hans ble sønderbrudt av bøddelen?
Skal man dømme ut fra portrettene av Griffenfeld, dreide det seg om en lang og fyldig allongeparykk. Holberg har neppe trodd at bøddelen ville nøye seg med at parykken var oppbundet. Skjønt kanskje delinkventen selv håpet det? Det sannsynlige scenariet er at parykken er blitt bundet opp og huen påsatt inne i Kastellet, der Schumacher satt fengslet. Og hvem annen kan ha hatt interesse av dette enn den detroniserte rikskansler selv? Så kanskje det er dette Holberg ønsker å hentyde til med sin pussige opplysning, som nær sagt ber om å bli undersøkt nøyere.
Huen var av persisk eller romersk type, og det er uvisst hva som menes med dette. Det kan muligens ha vært en karakulhue, det vil si den tradisjonelle persiske huen eller hatten av lammeull. Den må åpenbart ha fått plass utenpå allongeparykken, noe en natthue, som gjerne skulle slutte inntil skallen, ikke nødvendigvis ville ha fått. Hvorvidt det dreide seg om en av Griffenfelds faktiske natthuer eller om det var en hue eller hatt som han hadde valgt for anledningen, er uvisst. Én ting er sikkert; en natthue skulle brukes i stedet for parykken.
En natthue kunne også bæres inne som del av hjemmeantrekket, men ikke i det offentlige rom. Den hadde spesielt til hensikt å dekke den eldre mannens tynnhårede eller skallede isse, men kom naturlig nok i utvidet bruk under parykktiden, da mannen gjerne var glattraket slik at parykken skulle sitte bedre. Det kan også ha vært hygieniske årsaker til at det naturlige håret, om man hadde dette, ble raket bort.
Mannsportrett av Jan Verkolje, 1685.
Mannsportrett av Jan Verkolje, 1693.
Det er mulig Schumacher, som ifølge Bircherod var iført sort slåbrok og tøfler, mente at et sømmelig hus- eller nattantrekk også krevde en hue. Videre kan det tenkes at huen ble brukt i forbindelse med oppbindingen av parykken, slik at en del av denne var stukket inn under huen.
Jeg poster to bilder av Christian 4 på lit de parade i 1648 som et illustrasjonsfoto. Huen er av tilsvarende type som kongens tre bevarte huer fra Slaget på Kolberger Heide. Det er for øvrig verdt å merke seg at lukningen i "slåbroken" minner om lukningen i Schumachers angivelige slåbrok, så kanskje det i begge tilfeller dreier seg om en likdrakt; den praktglade greven kledde seg neppe i sort slåbrok. En slåbrok, som vanligvis er løsthengende, for en herre av hans rang ville helst være i mønstret eller farvet stoff. Den opprinnelige modell er den orientalske kaftan, og plagget spredde seg i Europa på 1500-tallet.
Christian 4s antrekk på lit de parade er i rødt og gult/gull, oldenborgernes våpenfarver.
(Av Bernt Hilwarts, 1648)
Detalj av portrett av den fingerte henrettelsen av Griffenfeld (jfr. under).
Det finnes ett angivelig samtidig anonymt stikk som dokumenterer "henrettelsen" av Schumacher, og dette viser en skallet eller glattraket mann. Innfelt er portrettet av grev Griffenfeld med parykk, uten hue.
Illustrasjon i Sebastian Olden-Jørgensen, Kun navnet er tilbage - en biografi om Peter Griffenfeld.
Årsaken til min interesse for Griffenfelds hodebekledning på retterstedet er hue- og parykkmotivet i Peder Paars, der en hueblokk i fogdegårdens Store sal spiller en viktig rolle under utbruddet av Paarses krigdelirium. Her skal bare kort siteres fra blokkens grusomme skjebne: "Af Løven ingen Stud, af Biørnen intet Hors / Saa slet medhandlet er, som denne Block af Paars." Samtidig bærer en barberer på Anholt navnet Block, utvilsomt en hentydning til nettopp hueblokk (jfr. innlegget 30.4.18 om Holbergs bruk av barbereren som satireverktøy).
Videre inngår en annen blokk, nemlig bøddelblokken, i dommen over desertøren Niels Johansen; kokkens "Hoved paa en Blok / (skal) afhugges med et Sverd." Dette er åpenbart satirisk, for blokk ble bare brukt ved henrettelser med øks, aldri ved henrettelse med sverd. Det er synet av Niels Johansen som dukker opp hos Peder Paars da han får øye på hueblokken, og som gjør ham så rasende. Det er også verdt å notere seg at da fogd Woldemar sitter til hest foran hæren, i strid med Storks råd, er han iført parykk, åpenbart allongeparykk, òg hue (jfr. flere tidligere innlegg, bl.a. 7.7.2018).
Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i Peder Paars – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, gjerne Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de danske konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet, spesielt fra Kalmarkrigen – handlingen begynner "tre Aar for Calmar-Krig" – og til slutningen av Store nordiske krig, da Holberg gir seg i kast med sitt komiske helteepos. I neste innlegg skal vi undersøke årsakene til at hueblokken til Nille, fogdens datter, antenner et slikt glødende hat hos den tilfangetatte kremmerhelten.
* Sebastian Olden-Jørgensen, Kun navnet er tilbage - en biografi om Peter Griffenfeld.
** Jeg siterer fra Uddrag at Biskop Jens Bircherods historisk-biographiske Dagbøger for Aarene 1658-1708.
