Kommentarer til En folkefiende og Den politiske Kandstøber, XLIII
De gamle ansette familier og ringen med stivstikkerne / Holberg og historien om den danske krone
Den radikale redaktør Hovstad ("hov" av hedensk gudshus) fnyser over at det er de rike, de med gamle og ansette navn, som styrer i byen. Doktor Stockmann, som har en naiv tro på at broren vil synes han har gjort en stor oppdagelse, tar til motmæle og sier at disse folkene både har dyktighet og innsikt. Dette har han jo selv erfart, ettersom det er de samme rike som har stått for finansieringen og etableringen av både badeanstalten og vannverket og for driften. Selv har doktor Stockmann ikke gjort noe som helst, og han er når handlingen finner sted, kun ansatt som badelege. Hovstad spør retorisk om de viste dyktighet og innsikt da de la vannledningen der de gjorde. Doktoren vedgår at det naturligvis var en stor dumhet av dem, men han har stadig stor tro på at de vil rette opp det som han mener er feil. Gjennom en rekke innlegg har jeg trukket frem tekstlige detaljer som viser at Ibsen fører publikum bak lyset med det "prægtige" badet, "byens pulsåre" og "livsnerve" (innlegget 21.4.19 inneholder en oppsummering). Blant annet virker det sannsynlig at doktor Stockmann mangler den faglige kompetanse både til å ta prøver og tolke analyseresultatene fra universitetet. Omtalen av doktorens fire sider lange fremstilling, som er forfattet før resultatene forelå, kan peke i denne retning. Hovstad, som har lest manuskriptet før det skal trykkes i avisen, er full av lovord. Da Stockmann under scenen i redaksjonskontoret spør hva Hovstad mener om hans "afhandling"; fremstillingen er på dette tidspunkt blitt oppgradert til avhandling, svarer redaktøren at han synes den er et "rent mesterstykke". Doktoren er overmåte fornøyd med rosen, og Hovstad utdyper sitt synspunkt:
"Den er så grej og så ligetil; en behøver sletikke at være fagmand for at skønne sammenhængen. Jeg tør sige, De vil få hver eneste oplyst mand på Deres side."
Replikken vitner om at det faglige glimrer med sitt fravær. Da byfogden senere spør hva redaktøren synes om oppsatsen, gjentar han opplysningen om at han ikke er fagmann: "Jeg er jo ikke fagmand, og jeg har bare læst den så flygtigt." Også under en senere replikkveksling med Petra viser det seg at Hofstads faglige kompetanse står tilbake å ønske. Petra har innvendinger mot en engelsk fortelling hun har påtatt seg å oversette, og sier til redaktøren at han visst ikke har lest den. Hovstad svarer: "Nej; De ved jo, jeg forstår ikke engelsk; men –".
Det er også verdt å nevne at byfogden leverer "afhandlingen" tilbake til broren, men beholder analyseresultatene. Dette kan forstås slik at Peter Stockmann vil undersøke saken videre, noe som også fremgår av replikkvekslingen, men at byfogden ikke har noen tiltro til brorens fremstilling. Ved dette står vi ved en konklusjon som alt er omtalt (jfr. innlegget 21.4.19), nemlig at doktor Stockmanns uttalelser om fordervelsen fra Morten Kiils garveri på det beste er en overdrivelse, òg at en del av de tidlige vannledningene måtte legges om grunnet manglende erfaring med slike anlegg. Denne argumentasjonen baserer seg på overflateteksten og tar ikke hensyn til det underliggende faktum at hele vannverkssaken er et fantasifoster; et luftkastell, kunne man si for å hentyde til Geske kannestøpers. Bare tanken på at en by uten vannverk skulle gå til kjempeinvesteringer for å lede infusoriefritt vann inn i et brønnhus som tilbyr de besøkende svovelvann eller annet stinkende mirakelvann, er nok til å avfeie hele prosjektet som manipulasjon med godtfolk - det vil si de som Ibsen bruker som modell òg som danner publikum for hans dramatikk.
Ikke uventet viser det seg at Hovstad allerede før vannverkssaken dukket opp, har bestemt seg for å felle de med gamle og ansette navn som styrer i byen, ved hjelp av "Folkebudet". Som nevnt i forrige innlegg har redaktøren trolig allerede klart å få gamle Morten Kiil (som representerer "gudsbudet") "hundsvotert" ut av formannskapet gjennom skriverier i sin avis. Ifølge Hovstad selv har han en ideell begrunnelse for kampen mot de rike; han vil virke for "frigørelse for de mange, for de små, for de undertrykte". Dette er høyst sannsynlig en opportunistisk frase. I scenen i "Folkebudet"'s redaksjonsskontor i tredje akt diskuterer Hovstad, Billing og Aslaksen muligheten for at det er selviske årsaker som styrer den enkeltes politiske valg. Aslaksen sier at når en mann har fått noe mellom hendene, vil ideer som "borgeropdragelsen gennem selvstyre", som Hovstad nevner, få mindre vekt. Hovstad repliserer: "Da gid jeg aldrig vil få noget mellem hænderne!" Aslaksen smiler og sier:
"Hm. (peger mod pulten) På den redaktør-krakken der har stiftamtmand Stensgård siddet før Dem."
Billing spytter og sier:
"Tvi" Slig en overløber."
Hovstad kommenterer:
"Jeg er ingen slingringsmand – og blir det heller aldrig."
I denne replikkvekslingen trekkes en linje mellom sakfører Stensgård fra De unges forbund (1869) og Hovstad. Stensgård er et perfid portrett av slingringsmannen Bjørnson. Sakføreren er opprinnelig radikaler, men avslører seg siden som en ryggslikker med ett mål for øye, samfunnets absolutte topp. At sakføreren fra De unges forbund har avansert til stiftamtmann 13 år senere, underbygger inntrykket av en målrettet streber. Stensgård-karakteren er viktig for tolkningen av En folkefiende av flere grunner. Stensgårds fuglelignelse, som kan karakteriseres som ren idioti (jfr. innlegget 25.11.18), fremtrer som en klar parallell til Stockmanns dyrelignelse under talen i kaptein Horsters sal, der doktoren priser kultiverte puddelhvalper som kan dresseres til å utføre de utroligste kunststykker (jfr. innlegget 14.3.19).
Det er ingen grunn til å tro at Hovstads retorikk om folket, som fremtrer som et ekko av Stensgårds, er mindre hul enn sistnevntes. Det betyr at planen om å ta makten fra de rike i byen har til hensikt å bane veien for ham selv. Dette speiler samtidig sluttpunktet i doktor Stockmanns politiske utvikling, som utkrystalliseres i hans siste setning om sin nye store oppdagelse. Idet han samler familien rundt seg, sier han fortrolig:
"Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene."
Samtidig som doktoren uttaler dette, står han altså omgitt av en tett krets av andre mennesker, nemlig familien som bærer ham på hendene ved å lystre hans minste vink, fra å hente kalotten og pipen og til å bringe toddy og tenne lampen i arbeidsværelset; for bare å nevne noe (jfr. innlegget 14.1.19).
Hovstads forgjenger i redaktørstolen ble stiftamtmann, noe som innebærer at han er overordnet byfogden (magistraten). Ved samme anledning kommer det frem at Billing søker sekretærposten i magistraten. Magistraten er på 1800-tallet statsmaktens representant i byene, konkret byfogden som ledet et kontor med flere ansatte avhengig av byens størrelse, med ansvar for rettsvesen og skatteinnkreving. Peter Stockmann er både byfogd og politimester, og i 1800-tallets første halvdel lå politietaten under magistraten. Ordet "Magistrat" ble tatt i bruk etter innføringen av eneveldet i 1660 om byrådet og borgermesteren, som ble lagt inn under kongen som del av embetsverket. Og som Ludvig 14 skal ha sagt: "L'État c'est moi."
Amtmannens gallauniform overgangen 1800/1900 (Rasmus Theisen).
Amtmannens gallauniform fra 1801 med kjol i oldenborgernes våpenfarver rødt og gult (gull).
Politimesterens gallauniform overgangen 1800/1900
(Johan Brodtkorp Borchgrevink):
Byfogdens gallauniform slutten av 1800-tallet(?)
(Andreas Juel Haslund).
På stykkets nåtidsplan eksisterer altså en øvrighet ved siden av magistraten, nemlig formannskapet, som kan oppfattes som en videreføring av middelalderens byråd. I tillegg til formannskapet ble det valgt et representantskap. Disse institusjonene hadde ansvar for lokale saker som skole, kirke, fattigvesen, veier og vannforsyning.
Hovstad utdyper påstanden om at byens kommunale liv står og råtner i en sump: "Alle byens sager er lidt efter lidt kommet i hænderne på en flok embedsmænd –". Det er mulig Ibsen med uttalelsen til den radikale redaktøren hentyder til tidens store politiske sak: de radikales og Venstres kamp mot embetsmennene eller det som i ettertid er blitt kjent som embetsmannsstaten. To år senere, etter den såkalte Statsrådssaken, ble parlamentarismen innført i Norge. Dersom man bytter ut "byens" med "landets" i Hofstads anklage, blir den riktig. Etter 1814 var det embetsmennene, som var utnevnt av kongen, som for en stor del styrte og rådet i Norge.
Doktor Stockmann innvender at ikke alle sammen er embedsmann, og Hovstad vedgår at han har rett, men som han sier er de som ikke er embedsmenn, de rike med gamle ansette navn i byen, embedsmennenes tilhengere og venner. Hovstad forteller:
"(...) Da jeg overtog «Folkebudet», var det min tanke, at jeg skulde få sprængt denne ring af gamle envise stivstikkere, som sad inde med al magten."
For redaktøren er vannverkssaken, og her forholder han seg utelukkende til doktor Stockmanns greie og liketile fremstilling, kjærkomment skyts mot fienden, de rike. Uttrykket "en ring av gamle envise stivstikkere" virker merkverdig. Det gjelder for øvrig en rekke av uttrykkene i skuespillet, og disse er gjerne en åpning mot en undertekst. "Stivstikker(e), som kun finnes én gang i Ibsens forfatterskap, har den gjengse betydning sta person. "Envis(e)" har samme betydning; andre ord som gjerne brukes, er "egensindig" og "selvrådig". Ordnett forklarer ordet slik: "som er tilbøyelig til bare å følge sin egen mening uten å høre på andres." Det er derfor desto merkeligere at disse sterkt egenrådige personene, det dreier seg åpenbart om en gruppe av flere, utgjør en ring som det må noen utenfra til for å bryte. Hvis alle var like egensindige, burde de selv klare å knekke ringen; det holder at én av dem bryter ut. At ringen er solid, synes fremgå av Hovstads bruk av verbet sprenge. Også under scenen i "Folkebudet"s redaksjonskontor snakker Hovstad om å bryte denne ringen. Spørsmålet presser seg på: Hvordan kan egensindige stabukker danne en nær sagt ubrytelig ring?
Etymologien til "stivstikker" er usikker (jfr. ODS), men "-stikker" henger åpenbart sammen med verbet å "stikke", og for forståelsen av Ibsens valg av substantivet synes "noe stivt som stikker" å være en sannsynlig lesning. Vi kan se for oss en ring der noe stivt som stikker, er plassert med visse mellomrom. Også i Hovstads neste replikk finner vi "stikker", da som verb. Doktor Stockmann minner redaktøren om at han nærmest hadde ødelagt bladet med angrepet på "de rike". For å vise nærheten mellom de to tilfellene av "stikker" skal replikken siteres sammen med de to foregående replikkene (min understrekning):
"(...) at jeg skulde få sprængt denne ring af gamle envise stivstikkere, som sad inde med al magten.
DOKTOR STOCKMANN: Men De har jo selv fortalt mig, hvad ende det tog; De havde jo nær ødelagt bladet på det.
HOVSTAD: Ja, dengang måtte vi stikke piben i sæk, det er ganske sandt. For der var fare for, at badeanstalten ikke skulde komme istand, hvis de mænd faldt. Men nu står den der, og nu kan de høje herrerne undværes."
Det er ikke til å unngå at det opprettes en tekstlig parallell mellom stivstikker og stikker pipen i sekk. Begge uttrykkene utgjør enkelttilfeller i Ibsens forfatterskap; de tilhører språkets eldre ordtilfang og byr på tolkningsproblemer. "Å stikke pipen i sekk" er i hvert fall kjent fra 1600-tallet, men er trolig eldre. Ordnett anfører følgende: "(egtl. stikke pipen ned i lærsekken) stemme tonen ned, trekke følehornene til sig, gi tapt i en strid." For vår del er det betydningen Ibsen legger i uttrykket som er vesentlig, og det er verdt å notere seg det krigerske ved sammenhengen, både den aktuelle og skuespillets gjentatte krigsreferanser. Redaktør Hofstad har til hensikt å sprenge ringen av motstandere og få de "høje herrerne" til å falle, og som nevnt i tidligere innlegg nærer kretsen rundt "Folkebudet" - boktrykker Aslaksen riktignok måteholdent - krigsfantasier. Disse gir liksom "stikke piben i sæk" et alderdommelig uttrykk og maner frem bildet av flåter i røyk og damp og befestninger under storm. Vi kan se for oss at Hovstad har blåst høyt på pipen eller fløyten under de innledende krigsmanøvrer mot de rike, hvilket bringer tanken på piperne som dannet fortropp sammen med trommespillerne når hæren var på utmarsj eller på vei til krigen, kort sagt militære fløytespillere. Piperne, som også kunne delta om bord på orlogsflåten, har spilt oppildnende musikk for de marsjerende soldatene. Samtidig kan piperne ha hatt en signalfunksjon. I det øyeblikk hæren er blitt slått, gjør retrett eller flykter, sier det seg selv at piperne må stikke pipen i sekken eller tornisteret.
Piper og tambur. Tornisteret med opprullet teppe på toppen stikker så vidt frem bak.
I Ibsens sterkt retoriske dikt "Nordens signaler", som oser av kampglød, finnes et lignende uttrykk:
For å understreke den alderdommelige krigsretorikken som preger den radikale kretsen rundt "Folkebudet", skal en av doktor Stockmanns replikker i scenen i redaksjonskontoret siteres:
"Alle flikværks-gubberne må føjses væk, forstår De. Og det på alle mulige områder! Der har åbnet sig så uendelige synsvidder for mig idag. Det står ikke rigtig klart for mig endnu; men jeg skal nok få rede i det. Det er unge friske fanebærere, vi må ud og lede efter, mine venner; vi må ha’ nye befalingsmænd på alle forposterne."
Doktorens "uendelige synsvidder" minner langt mer om den fiendskapen som hersket mellom Danmark-Norge og Sverige på 1600-tallet enn på situasjonen i en norsk kystby mot 1800-tallets slutt. Ibsens bruk av det alderdommelige uttrykket "å stikke pipen i sekk" kan tyde på at "denne ring af gamle envise stivstikkere" også hentyder til et historisk fenomen fra 1600-tallet.
Det finnes en ring med stive "stikkere", her i betydningen spisse ting, som i flere hundre år var et viktig øvrighetssymbol, nemlig kongekronen med spisser som symboliserte middelalderens valgkongedømme. Den ble definitivt vraket i Danmark-Norge da eneveldet ble innført ved et kupp av Christian 4s sønn, Frederik 3. Her skal vi erindre at Hovstad under replikken om de rikes maktring er plassert der Morten Kiil / doktor Morten Luther nettopp har sittet med sin stokk, under speilet (bak hvilket riset har sin sedvanlige plass), like ved kakkelovnen (bak kakkelovnen i mester Hermans stue henger herr Custos/Tuktemester, stokken, og repet som forvandles til løkke). Rammen rundt uttalelsen er den verdslige øvrighet, som altså Hovstad vil bryte ned, konkret ringen med stivstikkerne. Liksom adelsrepresentantene hadde, eller i det minste forsøkte å ha, en bremsende virkning på konger som den ødsle, ærgjerrige og krigerske prosjektmaker Christian 4, vil representantene fra byens ansette familier, som har skapt økonomisk overskudd ved flittighet, sparsommelighet, klokskap og tukt, her kan garvermester Morten Kiil statuere et eksempel, være bedre skikket til å styre enn kunnskapsløse fritenkere og late, ødsle prosjektmakere som doktor Stockmann; en konklusjon som har sin parallell i forholdet mellom Hamburgs byråd og mester Herman. Bak plottet, dette narrespill, anes skyggen til Martin Luther, hvis toregimentslære impliserer at ingen, heller ikke fyrsten, skal være unndratt den verdslige øvrighet.
I "Epistel 94" forsøker Holberg å svare på hva ordet "Crone" kommer av, og når det først ble skikk å krone konger:
"Justinianus er den første, som findes at have brugt en lukked Krone: Men udi Middel-Alderen finder man paa Mynten over alt Keyserlige Kroner med 12 Spidse eller Straaler."
Innledningsvis skriver Holberg:
"Nogle meene, at det Ord Corona haver sit Navn af Cornu eller Horn, efterdi de gamle Kroner vare spidsede, som Horn."
Ovennevnte påstand er beviselig feil. Dette er Holberg klar over, slik det også fremgår av epistelen. Det som er viktig for vår sammenheng, er opplysningen om at de middelalderlige keiserkroner har tolv spisser. Disse tolv spissene, som er påsatt en ring, fremtrer ifølge min hypotese som en parallell til de stive stikkerne på ringen av representanter fra de gamle ansette familier i doktor Stockmanns hjemby.
I den siterte passasjen om keiserkronene oppretter Holberg en motsetning mellom Justinian den stores og senere middelalderkeiseres krone. Justinians krone er lukket, mens de middelalderlige keiserkronene er tolvtakket, noe som skulle tilsi at de er åpne liksom den typiske kongekronen i middelalderen, for eksempel den nordiske, jfr. bildene under av Margrethe 1 (1343-1412), Kalmarunionens herskerinne.
Dronning Margrethes valgbrev av 2. februar 1388, da hun ble valgt til norsk riksstyrer («mektig frue og husbond») av det norske riksrådet. Riksrådenes segl er hengt ved brevet som bevis på dets ekthet. (Store norske leksikon)
Dronning Margrethes gravmæle i Roskilde domkirke. Opprinnelig utført 1413–23. Rekonstruksjon fra 1912. (Store norske leksikon).
Forskjellen mellom en lukket krone slik den fremstod etter innføringen av eneveldet på 1600-tallet, og keiserkronene fra middelalderen er at spissene eller strålene som opprinnelig stod mer eller mindre rett opp, er blitt trukket ut og bøyd slik at de danner bøyler.
Ludvig 15s krone fra 1722 (Louvre-museet). Etter kongens død ble kronen tradisjonen tro testamentert til Saint-Denis (klosterkirken), men ikke før diamantene var blitt erstattet med krystallglass.
Skjønt vurdert ut fra billedmateriale på nettet representerer de undersøkte middelalderske keiserkroner en blanding av den lukkede og den åpne kronen, idet den ytre delen har mer eller mindre opprette spisser, mens den indre delen har bøyle(r). Det fantes også et særegent regale til kroning av den tysk-romerske keiser, men det er ikke dette Holberg sikter til.
Den tysk-romerske keiserkronen (1000-tallet) er bevart og utstilt i Hofburgpalasset.
Dobbeltheten ved de enkelte keiserkroner kan kanskje forklares med at middelalderens keisere styrte i tradisjonen etter de eneveldige romerske keisere; Justinian var den siste i rekken, samtidig som de var valgt av kurfyrstene. Sistnevnte er et stadig gjentatt tema hos Holberg i og med gnålingen til Gert Westphaler. Dette er også tema i Den politiske Kandstøber, som er et viktig forelegg for En folkefiende. Gert Buntmager, som har første replikk i scenen med Collegium politicum, innleder slik:
"Det vil altsammen give sig paa neste Rigsdag; gid jeg var der en Time. Jeg vilde viske Chur-Fyrsten af Mayntz noget i Ørene, som hand skulde tacke mig for. De got Folck veed icke, hvorudi Tysklands Interesse bestaar. (...)"
Kurfyrsten av Maintz var den fremste blant kurfyrstene og hadde stor innflytelse på keiservalget.
Holberg skriver at det er på mynten keiserne er avbildet med krone med tolv spisser eller stråler, noe som altså gjelder overalt. Det er ikke enkelt å lete seg frem til disse kronene på nettet, men jeg poster noen bilder som kan illustrere det Holberg sikter til.
Sigismund (1368-1437).
Maximilian 1 (1459-1519).
Frederik 3 (1415-1493).
En kronering med tolv spisser kan slik sett hevdes å symbolisere fordeling av makt mellom fyrsten og de som har valgt ham. I Det tysk-romerske rike / Heiliges Römisches Reich var maktforholdene sammensatt, ettersom også Riksdagen fungerte som motvekt mot keiserens autoritet. I Danmark derimot var det Riksrådet som både valgte konge og styrte sammen med ham frem til eneveldets innførelse i 1660. De danske og de andre nordiske kongene bar da også åpen krone i middelalderen, men motsatt den tysk-romerske keiser hadde de ingen bøyler på innsiden av ringen med spisser.
Min hypotese er at Holberg i særlig grad interesserer seg for overgangen mellom valgkongedømme og arvekongedømme/enevelde i Danmark, og at dette motivet inngår i epistelens undertekst. Samme tema danner bakgrunn for øvrighetsproblematikken både i Den politiske Kandstøber og i En folkefiende. Hovstads formulering "ring af gamle envise stivstikkere" kan tolkes som en hentydning til den åpne krone med opprette spisser / Riksrådet bestående av folk fra "de gamle ansette navne" (En folkefiende) / "visse Familier, hvor udi Folk hid til dags, ligesom fødes til" å inneha en posisjon (Den politiske Kandstøber).
Danmarks overgang fra valg- til arvekongedømme/enevelde kan avleses klart fra endringen av designet på kongekronen. I løpet av 1500-tallet ble bøylekronen vanlig blant europeiske konger, men da det skulle lages en ny krone til Christian 4s kroning i 1597, ble den åpne typen valgt.
Edvard 3 (1312-1377).
Elisabeth 1 (1533-1603).
Christian 4s krone.
Årsaken var at Christian oppfattet seg som den rettmessige arving til de tre nordiske riker. Kongene som styrte under Kalmarunionen, hadde naturlig nok båret åpne middelalderkroner, og dette ville Christian 4 knytte an til. Men håpet om å gjenreise Kalmarunionen med ham selv som enekonge brast, og etter hvert begynte Christian å bruke bøylekronen som symbol, deriblant på mynten.
Det er verdt å merke at kronen på denne mynten fra 1624 utgjør en mellomting mellom middelalderkronen og eneveldets krone, idet den både omfatter opprette spisser og bøyle. Slik sett minner den om de middelalderske keiserkronene.
På denne såkalte hebreermynten fra 1647, fra slutten av Christians 4s regjering, fremtrer kronen som en fullt utviklet eneveldig krone idet spissene er trukket ut. Dansk Mønt: "Indskriften JUSTUS JEHOVA JUDEX (Herren er en retfærdig dommer) hentyder til Christian 4.s vrede over den svenske hærs indtrængen og hærgen i Jylland i 1643-44. (...) Allerede den 20. januar 1644 har Christian 4. egenhændigt lavet en skitse til den krigsmønt, der pga sit lave sølvindhold skulle være med til at finansiere krigen (Torstenssonkrigen)."
Over kongeportrettet i Christian 4s bibel fra 1633 er avbildet en bøylekrone identisk med den Samuel holder i hånden på hovedfrontispisen (jfr. kronesymbolikken på hovedfrontispisen: innlegg 26.1.18 og 18.6.18).
Christian 4s legendariske krone har tolv spisser, og disse antas å symbolisere Israels tolv stammer. Holbergs opplysning om at også middelalderens keiserkroner har tolv spisser, kan tyde på at dette antallet har hatt en betydning for valget av antall spisser på en krone. Kanskje sikter han med dette også til danmarkshistoriens mest berømte krone, nettopp Christian 4s.
Ideologien bak utformingen av det danske oldenborgerkongedømmet søkte sin legitimitet i Bibelen. Sebastian Olden-Jørgensen har behandlet dette i artikkelen "Transformation"*. Her skriver han at Bibelen utgjør den generelle klangbunn for kroningens liturgi og symbolikk og trekker blant annet frem 1 Krøn 11,3:
"Og alle Israels Ældste kom til Kongen i Hebron, og David gjorde en Pagt med dem i Hebron for Herrens Ansigt, og de salvede David til Konge over Israel efter Herrens Ord ved Samuels Tjeneste."
I Ibsens sterkt retoriske dikt "Nordens signaler", som oser av kampglød, finnes et lignende uttrykk:
| "Da lød et myndigt Kommando-Ord: «Retræt, Ambulance; helt om; mod Nord! Stik Flagdugen ind i Tornystrets Hjørne; I forstyrrer de kredsende sorte Ørne." |
For å understreke den alderdommelige krigsretorikken som preger den radikale kretsen rundt "Folkebudet", skal en av doktor Stockmanns replikker i scenen i redaksjonskontoret siteres:
"Alle flikværks-gubberne må føjses væk, forstår De. Og det på alle mulige områder! Der har åbnet sig så uendelige synsvidder for mig idag. Det står ikke rigtig klart for mig endnu; men jeg skal nok få rede i det. Det er unge friske fanebærere, vi må ud og lede efter, mine venner; vi må ha’ nye befalingsmænd på alle forposterne."
Doktorens "uendelige synsvidder" minner langt mer om den fiendskapen som hersket mellom Danmark-Norge og Sverige på 1600-tallet enn på situasjonen i en norsk kystby mot 1800-tallets slutt. Ibsens bruk av det alderdommelige uttrykket "å stikke pipen i sekk" kan tyde på at "denne ring af gamle envise stivstikkere" også hentyder til et historisk fenomen fra 1600-tallet.
Det finnes en ring med stive "stikkere", her i betydningen spisse ting, som i flere hundre år var et viktig øvrighetssymbol, nemlig kongekronen med spisser som symboliserte middelalderens valgkongedømme. Den ble definitivt vraket i Danmark-Norge da eneveldet ble innført ved et kupp av Christian 4s sønn, Frederik 3. Her skal vi erindre at Hovstad under replikken om de rikes maktring er plassert der Morten Kiil / doktor Morten Luther nettopp har sittet med sin stokk, under speilet (bak hvilket riset har sin sedvanlige plass), like ved kakkelovnen (bak kakkelovnen i mester Hermans stue henger herr Custos/Tuktemester, stokken, og repet som forvandles til løkke). Rammen rundt uttalelsen er den verdslige øvrighet, som altså Hovstad vil bryte ned, konkret ringen med stivstikkerne. Liksom adelsrepresentantene hadde, eller i det minste forsøkte å ha, en bremsende virkning på konger som den ødsle, ærgjerrige og krigerske prosjektmaker Christian 4, vil representantene fra byens ansette familier, som har skapt økonomisk overskudd ved flittighet, sparsommelighet, klokskap og tukt, her kan garvermester Morten Kiil statuere et eksempel, være bedre skikket til å styre enn kunnskapsløse fritenkere og late, ødsle prosjektmakere som doktor Stockmann; en konklusjon som har sin parallell i forholdet mellom Hamburgs byråd og mester Herman. Bak plottet, dette narrespill, anes skyggen til Martin Luther, hvis toregimentslære impliserer at ingen, heller ikke fyrsten, skal være unndratt den verdslige øvrighet.
I "Epistel 94" forsøker Holberg å svare på hva ordet "Crone" kommer av, og når det først ble skikk å krone konger:
"Justinianus er den første, som findes at have brugt en lukked Krone: Men udi Middel-Alderen finder man paa Mynten over alt Keyserlige Kroner med 12 Spidse eller Straaler."
Innledningsvis skriver Holberg:
"Nogle meene, at det Ord Corona haver sit Navn af Cornu eller Horn, efterdi de gamle Kroner vare spidsede, som Horn."
Ovennevnte påstand er beviselig feil. Dette er Holberg klar over, slik det også fremgår av epistelen. Det som er viktig for vår sammenheng, er opplysningen om at de middelalderlige keiserkroner har tolv spisser. Disse tolv spissene, som er påsatt en ring, fremtrer ifølge min hypotese som en parallell til de stive stikkerne på ringen av representanter fra de gamle ansette familier i doktor Stockmanns hjemby.
I den siterte passasjen om keiserkronene oppretter Holberg en motsetning mellom Justinian den stores og senere middelalderkeiseres krone. Justinians krone er lukket, mens de middelalderlige keiserkronene er tolvtakket, noe som skulle tilsi at de er åpne liksom den typiske kongekronen i middelalderen, for eksempel den nordiske, jfr. bildene under av Margrethe 1 (1343-1412), Kalmarunionens herskerinne.
Dronning Margrethes valgbrev av 2. februar 1388, da hun ble valgt til norsk riksstyrer («mektig frue og husbond») av det norske riksrådet. Riksrådenes segl er hengt ved brevet som bevis på dets ekthet. (Store norske leksikon)
Dronning Margrethes gravmæle i Roskilde domkirke. Opprinnelig utført 1413–23. Rekonstruksjon fra 1912. (Store norske leksikon).
Forskjellen mellom en lukket krone slik den fremstod etter innføringen av eneveldet på 1600-tallet, og keiserkronene fra middelalderen er at spissene eller strålene som opprinnelig stod mer eller mindre rett opp, er blitt trukket ut og bøyd slik at de danner bøyler.
Skjønt vurdert ut fra billedmateriale på nettet representerer de undersøkte middelalderske keiserkroner en blanding av den lukkede og den åpne kronen, idet den ytre delen har mer eller mindre opprette spisser, mens den indre delen har bøyle(r). Det fantes også et særegent regale til kroning av den tysk-romerske keiser, men det er ikke dette Holberg sikter til.
Dobbeltheten ved de enkelte keiserkroner kan kanskje forklares med at middelalderens keisere styrte i tradisjonen etter de eneveldige romerske keisere; Justinian var den siste i rekken, samtidig som de var valgt av kurfyrstene. Sistnevnte er et stadig gjentatt tema hos Holberg i og med gnålingen til Gert Westphaler. Dette er også tema i Den politiske Kandstøber, som er et viktig forelegg for En folkefiende. Gert Buntmager, som har første replikk i scenen med Collegium politicum, innleder slik:
"Det vil altsammen give sig paa neste Rigsdag; gid jeg var der en Time. Jeg vilde viske Chur-Fyrsten af Mayntz noget i Ørene, som hand skulde tacke mig for. De got Folck veed icke, hvorudi Tysklands Interesse bestaar. (...)"
Kurfyrsten av Maintz var den fremste blant kurfyrstene og hadde stor innflytelse på keiservalget.
Holberg skriver at det er på mynten keiserne er avbildet med krone med tolv spisser eller stråler, noe som altså gjelder overalt. Det er ikke enkelt å lete seg frem til disse kronene på nettet, men jeg poster noen bilder som kan illustrere det Holberg sikter til.
Sigismund (1368-1437).
Ludvig 4 (1282-1347).
Min hypotese er at Holberg i særlig grad interesserer seg for overgangen mellom valgkongedømme og arvekongedømme/enevelde i Danmark, og at dette motivet inngår i epistelens undertekst. Samme tema danner bakgrunn for øvrighetsproblematikken både i Den politiske Kandstøber og i En folkefiende. Hovstads formulering "ring af gamle envise stivstikkere" kan tolkes som en hentydning til den åpne krone med opprette spisser / Riksrådet bestående av folk fra "de gamle ansette navne" (En folkefiende) / "visse Familier, hvor udi Folk hid til dags, ligesom fødes til" å inneha en posisjon (Den politiske Kandstøber).
Danmarks overgang fra valg- til arvekongedømme/enevelde kan avleses klart fra endringen av designet på kongekronen. I løpet av 1500-tallet ble bøylekronen vanlig blant europeiske konger, men da det skulle lages en ny krone til Christian 4s kroning i 1597, ble den åpne typen valgt.
Årsaken var at Christian oppfattet seg som den rettmessige arving til de tre nordiske riker. Kongene som styrte under Kalmarunionen, hadde naturlig nok båret åpne middelalderkroner, og dette ville Christian 4 knytte an til. Men håpet om å gjenreise Kalmarunionen med ham selv som enekonge brast, og etter hvert begynte Christian å bruke bøylekronen som symbol, deriblant på mynten.
Over kongeportrettet i Christian 4s bibel fra 1633 er avbildet en bøylekrone identisk med den Samuel holder i hånden på hovedfrontispisen (jfr. kronesymbolikken på hovedfrontispisen: innlegg 26.1.18 og 18.6.18).
Christian 4s legendariske krone har tolv spisser, og disse antas å symbolisere Israels tolv stammer. Holbergs opplysning om at også middelalderens keiserkroner har tolv spisser, kan tyde på at dette antallet har hatt en betydning for valget av antall spisser på en krone. Kanskje sikter han med dette også til danmarkshistoriens mest berømte krone, nettopp Christian 4s.
Ideologien bak utformingen av det danske oldenborgerkongedømmet søkte sin legitimitet i Bibelen. Sebastian Olden-Jørgensen har behandlet dette i artikkelen "Transformation"*. Her skriver han at Bibelen utgjør den generelle klangbunn for kroningens liturgi og symbolikk og trekker blant annet frem 1 Krøn 11,3:
Olden-Jørgensen skriver videre:
"Her er alle væsentlige elementer også i de danske kongekroninger til stede: folkets repræsentanter (Israels ældste/rigsrådet), den gensidige aftale (pagten/håndfæstningen) og Guds sanktion (salvingen)."
Historikeren knytter således riksrådets betydning under kroningen til Israels eldste. Disse representerte de tolv stammene. Dette harmonerer med oppfatningen om at de tolv spissene på kronen symboliserer Israels tolv stammer. Da Kristus valgte tolv menn til å være hans disipler, gjorde han dette for å vise tilbake til Israels tolv stammer. Under ritualet ble kronen rent faktisk overgitt til kongen av biskopen (ordinator) og symbolsk sammen med riksrådene. Alle riksrådene skulle berøre kronen, og de som ikke nådde frem, fikk beskjed om å strekke ut hånden.
De tolv spissene på kronen vitner om at helheten, sirkelen, består av tolv deler. Tolv er et vanlig tall å dele en sirkel med. Når det gjelder forelegget for sirkelens betydning, er det naturlig å løfte blikket. Allerede for flere tusen år siden hadde menneskene observert at sol, måne og de andre planetene synlig for det blotte øye, gikk eller vandret i en sirkel på himmelen, langs den såkalte Zodiaken eller Dyrekretsen. Himmelringen ble delt opp i tolv stjernebilder, som har vært av vesentlig betydning både for utviklingen av tidsregning, matematikk og trolig alfabetet, for bare å nevne enkelte områder.
Det er disse spissene, om ikke nødvendigvis alle tolv, som senere forlenges og bøyes inn mot kronens sentrum, slik at denne lukkes og bøylekronen oppstår. Kulturhistorikeren Inge Adriansen skriver i Nationale symboler i Det Danske Rige 1830–2000 at det var maktpåliggende for Frederik 3 at hans eldste sønn, Christian, under kroningen skulle ha synlige tegn på at han hadde arvet tronen. Til tross for rikets vanskelige økonomiske situasjon ble det derfor bestilt nye kronregalier, først og fremst en gullkrone med bøyler som skulle vise at makten nå lukket seg om seg selv, det vil si om enevoldsarvekongen. Skjønt det er ikke riktig å snakke om «kroning» etter 1660. Da Christian 5 besteg tronen i 1670, hadde han før salvingen i Frederiksborgs slottskirke allerede kronet seg selv som Guds utvalgte. Det fantes nemlig ingen undersåtter som var «dygtig, capable og suffisant til at sætte Kronen paa Kongens Hoved».
Det er disse spissene, om ikke nødvendigvis alle tolv, som senere forlenges og bøyes inn mot kronens sentrum, slik at denne lukkes og bøylekronen oppstår. Kulturhistorikeren Inge Adriansen skriver i Nationale symboler i Det Danske Rige 1830–2000 at det var maktpåliggende for Frederik 3 at hans eldste sønn, Christian, under kroningen skulle ha synlige tegn på at han hadde arvet tronen. Til tross for rikets vanskelige økonomiske situasjon ble det derfor bestilt nye kronregalier, først og fremst en gullkrone med bøyler som skulle vise at makten nå lukket seg om seg selv, det vil si om enevoldsarvekongen. Skjønt det er ikke riktig å snakke om «kroning» etter 1660. Da Christian 5 besteg tronen i 1670, hadde han før salvingen i Frederiksborgs slottskirke allerede kronet seg selv som Guds utvalgte. Det fantes nemlig ingen undersåtter som var «dygtig, capable og suffisant til at sætte Kronen paa Kongens Hoved».
Christian 5s krone, som viser at han er unndratt den verdslige øvrighet og kun står under den åndelige.
Det er naturlig å forstå det slik at den åpne kronen symboliserer hele riket eller folket, som altså utgjøres av flere deler. Også riksrådet ble oppfattet som representanter for folket, selv om de kom fra adelen. I "Epistel 94" skriver Holberg følgende:
"Kroners Brug kand man her udi Norden henføre til det 12. Seculum. Thi Svend Grathe, som af nogle Tydske Skribentere kaldes Petrus, siges at have faaet Kronen af Friderico Barbarossa; hvilket vises af samme Keysers Brev til Ottonem Frisingensem med disse Ord: Rex Danorum Petrus coronam regni de manu nostra accepit; med mindre man vil holde for, at ved det Ord Krone forstaaes intet uden Riget, hvormed det ofte confunderes."
"'Moses satt ingen Konge over Jøderne, men overgav Regimentet til den iblant Præsterne, som overgik de andre udi Dyd og Forstand, og er det den, som kaldes ypperste Præst' (a). Det var derfor, at han alleene var betroet til at indtræde udi det Allerhelligste, for at hente GUds Befalning, item at bære Bryststykket eller Urim og Thummim, hvilket var hos ham ligesom Krone og Zepter hos andre Regenter."
"(a) Diod. Sic. Lib. 40 apud. Phot."
Bryststykket, efoden, er omtalt nærmere i Tredje Bog:
"(...) var det saa kaldet Ephod, en Kaabe, som var ikkun 2 Fod lang, paa hvis øverste Ende vare fæstede 2 kostbare Steene, indfattede udi Guld, hvorpaa vare gravne de 12 Stammers Navne paa enhver, og midt udi var et aabent Rum til Bryststykket, hvortil vare fæstede 12 kostbare Steene, over hver af hvilke vare ogsaa udgravne de 12 Stammers Navne. Dette Bryststykke var kaldet Dommens Bryststykke, efterdi derudi var Oraclets Kraft."
Efoden med de tolv, henholdsvis to, edelstenene, som symboliserer Israels tolv stammer, brukes altså ifølge Holberg som kronen og scepteret av andre regenter. Og denne kronen har, stadig ifølge Holberg, tolv spisser, dersom vi snakker om den tyskromerske keiserkrone. Det samme gjelder Christian 4s krone, Danmarksrikets mest berømte regale.
Det kan synes som om tolv har vært et ganske vanlig tall for spissene på middelalderkronene, uten at dette er enerådende. Spørsmålet er om Holberg har sett en sammenheng mellom de tolv edelstenene på efoden og de tolv spissene på henholdsvis mynten med keiserkronene og Christian 4s krone. Også Christian 4s tolvtakkede krone sees på mynten, nemlig på den berømmelige Corona danica eller Dansk krone, Danmarks første kronemynt, oppkalt nettopp etter kronen på reversen. Også på adversen er kronen avbildet, ettersom helfigursportrettet av kongen bærer krone.
Corona danica (1618).
Holberg nevner Dansk krone i Dannemarks Riges Historie og omtaler den mer utførlig i Dannemarks og Norges Beskrivelse:
"Men at fremmede ikke skulde forderve den Danske mynt, føre den ud af landet og besynderlig slaae onde stykker udi form af Danske marker, giorde Hans Majt. 1618. nye mynte love og satt mynten udi en nye orden; og komme udi bemeldte aar ud af det Kongelige mynte-sted de herlige stykker kaldet Danske kroner."
Vurdert ut fra omtalen av hendelsen i andre historieverk virker det sannsynlig at "det Ord Krone" her betyr selve riket, og slik bruker da også Holberg ordet flere steder. Det er for øvrig verdt å merke seg at Holberg i Dannemarks Riges Historie har en annen variant av hendelsen, under omtalen av Knud 5 i forbindelse med maktkampen mellom ham og Svend Grathe:
"Men Kong Knud vilde ikke saa læt miste den Krone, som han eengang havde faaet paa Hovedet (...).
Her skriver altså Holberg at Knud 5 var blitt kronet, noe som må ha skjedd forut for Svends besøk hos Fredrik Barbarossa. Kort etter følger så omtalen av henholdsvis Knuds og Svends besøk hos Fredrik Barbarossa, der Holberg beretter at keiseren nærmest tvinger Svend til å ta riket til len av keiserdømmet. Utgangspunktet for hendelsen er at Knud før dette skjedde, hadde oppsøkt keiseren og tilbudt seg å ta riket i len mot at keiseren støttet ham.
En av myntene til Fredrik Barbarossa.
Fredrik Brabarossa avbildet i det trettende århundre (Strasbourgkatedralen.
Så vidt meg bekjent, skriver ikke Saxo, som er Holbergs kilde, at Knud 5 ble kronet da han ble valgt til konge på Jylland, og her er det mulig Holberg sikter til mynter der kongen er fremstilt med krone, hvorav to ble funnet i henholdsvis 1696 og 1708. Disse er så vidt jeg kan se så slitt at det er vanskelig å bestemme hvilken type krone det dreier seg om. Men en slik tolkning ville knytte an til epistelens gjennomgangstema: myntherreportrettet.
Ensidig preget sølvmynt med relieffportrett av Knud 5 Magnussen og den latinske innskrift CANUT REX (Den Store Danske).
På denne mynten til Svend Grathe bærer kongen krone med bøyle, noe som kan tale for at det samme gjelder Knud 5 på mynten over. Portrettet fremtrer i begge tilfeller som stilisert.
Et av de to hovedtemaene i "Epistel 94" er altså tidspunktet for innføringen av kroning. Ved epistelens avslutning grunner Holberg over årsaken til at ingen kroning er kjent i Danmark eller Norge før Valdemar 2 og Magnus Erlingsson, og han foreslår følgende forklaring:
" Og er det troeligt, at det tilforn ikke haver været brugeligt, efterdi Paven, som ved en Cardinal saadant lod forrette, derfore vilde betinge sig visse Fordeele."
Jeg er usikker på hvorvidt Paven ville sendt en kardinal til en kroning i Norden eller om en erkebiskop ville vært et mer naturlig valg. Men det er verdt å merke seg at Holberg trekker frem motvilje mot å gi fordeler som mulig årsak til at det ikke er kjent noen kroning før de to ovennevnte (eller før Knud 5 Magnussens). Dette peker mot en grunnleggende kjensgjerning ved dette ritualet; den eller de som kroner eller gir en krone til en utvalgt person, gjør ikke dette vederlagsfritt. I Danmark var situasjonen slik at det var riksrådet som "betinget sig visse Fordeele" før de "saadant lod forrette", nemlig i form av kongens underskrivelse av håndfestningen. Olden-Jørgensen skriver i "Transformation" at man fra 1596 utvidet kroningseden ved at kansleren leste opp håndfestningen, mens kongen leste håndfestningens siste avsnitt, som har form som en ed.
I epistelen skriver Holberg at "man ikke kand sige noget sikkert om Kroningers bestandige Brug (i Danmark), førend Kongerne af den Oldenborgiske Stamme." Kort etter følger epistelens avslutning; konklusjonen om avståelse av kroning grunnet motvilje mot å innrømme fordeler. Her er det ikke til å unngå at tanken faller på bortfallet av kroning i Danmark etter at eneveldet ble innført, riksrådet oppløst og håndfestningen tilintetgjort under oldenborgeren Frederik 3, som høyst sannsynlig realiserte farens, Christian 4s, drøm. Denne drømmen ytret seg på flere vis, blant annet på kobberstikkene i Christian 4s bibel* og ikke minst på mynten. Til Frederik 3s kroning ble det skrudd fast bøyler på innsiden av kronen.
Mynt som viser Frederik 3s krone, en blanding av den åpne krone (Christian 4s) og bøylekronen.
Holberg skriver som nevnt at keiserkronen hadde tolv spisser, og det er underforstått at disse er opprette. I Jødiske Historie, Tomus I, Fjerde Bog, står følgende:
"Men Kong Knud vilde ikke saa læt miste den Krone, som han eengang havde faaet paa Hovedet (...).
Her skriver altså Holberg at Knud 5 var blitt kronet, noe som må ha skjedd forut for Svends besøk hos Fredrik Barbarossa. Kort etter følger så omtalen av henholdsvis Knuds og Svends besøk hos Fredrik Barbarossa, der Holberg beretter at keiseren nærmest tvinger Svend til å ta riket til len av keiserdømmet. Utgangspunktet for hendelsen er at Knud før dette skjedde, hadde oppsøkt keiseren og tilbudt seg å ta riket i len mot at keiseren støttet ham.
Så vidt meg bekjent, skriver ikke Saxo, som er Holbergs kilde, at Knud 5 ble kronet da han ble valgt til konge på Jylland, og her er det mulig Holberg sikter til mynter der kongen er fremstilt med krone, hvorav to ble funnet i henholdsvis 1696 og 1708. Disse er så vidt jeg kan se så slitt at det er vanskelig å bestemme hvilken type krone det dreier seg om. Men en slik tolkning ville knytte an til epistelens gjennomgangstema: myntherreportrettet.
Et av de to hovedtemaene i "Epistel 94" er altså tidspunktet for innføringen av kroning. Ved epistelens avslutning grunner Holberg over årsaken til at ingen kroning er kjent i Danmark eller Norge før Valdemar 2 og Magnus Erlingsson, og han foreslår følgende forklaring:
" Og er det troeligt, at det tilforn ikke haver været brugeligt, efterdi Paven, som ved en Cardinal saadant lod forrette, derfore vilde betinge sig visse Fordeele."
Jeg er usikker på hvorvidt Paven ville sendt en kardinal til en kroning i Norden eller om en erkebiskop ville vært et mer naturlig valg. Men det er verdt å merke seg at Holberg trekker frem motvilje mot å gi fordeler som mulig årsak til at det ikke er kjent noen kroning før de to ovennevnte (eller før Knud 5 Magnussens). Dette peker mot en grunnleggende kjensgjerning ved dette ritualet; den eller de som kroner eller gir en krone til en utvalgt person, gjør ikke dette vederlagsfritt. I Danmark var situasjonen slik at det var riksrådet som "betinget sig visse Fordeele" før de "saadant lod forrette", nemlig i form av kongens underskrivelse av håndfestningen. Olden-Jørgensen skriver i "Transformation" at man fra 1596 utvidet kroningseden ved at kansleren leste opp håndfestningen, mens kongen leste håndfestningens siste avsnitt, som har form som en ed.
I epistelen skriver Holberg at "man ikke kand sige noget sikkert om Kroningers bestandige Brug (i Danmark), førend Kongerne af den Oldenborgiske Stamme." Kort etter følger epistelens avslutning; konklusjonen om avståelse av kroning grunnet motvilje mot å innrømme fordeler. Her er det ikke til å unngå at tanken faller på bortfallet av kroning i Danmark etter at eneveldet ble innført, riksrådet oppløst og håndfestningen tilintetgjort under oldenborgeren Frederik 3, som høyst sannsynlig realiserte farens, Christian 4s, drøm. Denne drømmen ytret seg på flere vis, blant annet på kobberstikkene i Christian 4s bibel* og ikke minst på mynten. Til Frederik 3s kroning ble det skrudd fast bøyler på innsiden av kronen.
Holberg skriver som nevnt at keiserkronen hadde tolv spisser, og det er underforstått at disse er opprette. I Jødiske Historie, Tomus I, Fjerde Bog, står følgende:
"'Moses satt ingen Konge over Jøderne, men overgav Regimentet til den iblant Præsterne, som overgik de andre udi Dyd og Forstand, og er det den, som kaldes ypperste Præst' (a). Det var derfor, at han alleene var betroet til at indtræde udi det Allerhelligste, for at hente GUds Befalning, item at bære Bryststykket eller Urim og Thummim, hvilket var hos ham ligesom Krone og Zepter hos andre Regenter."
"(a) Diod. Sic. Lib. 40 apud. Phot."
Bryststykket, efoden, er omtalt nærmere i Tredje Bog:
"(...) var det saa kaldet Ephod, en Kaabe, som var ikkun 2 Fod lang, paa hvis øverste Ende vare fæstede 2 kostbare Steene, indfattede udi Guld, hvorpaa vare gravne de 12 Stammers Navne paa enhver, og midt udi var et aabent Rum til Bryststykket, hvortil vare fæstede 12 kostbare Steene, over hver af hvilke vare ogsaa udgravne de 12 Stammers Navne. Dette Bryststykke var kaldet Dommens Bryststykke, efterdi derudi var Oraclets Kraft."
Efoden med de tolv, henholdsvis to, edelstenene, som symboliserer Israels tolv stammer, brukes altså ifølge Holberg som kronen og scepteret av andre regenter. Og denne kronen har, stadig ifølge Holberg, tolv spisser, dersom vi snakker om den tyskromerske keiserkrone. Det samme gjelder Christian 4s krone, Danmarksrikets mest berømte regale.
Det kan synes som om tolv har vært et ganske vanlig tall for spissene på middelalderkronene, uten at dette er enerådende. Spørsmålet er om Holberg har sett en sammenheng mellom de tolv edelstenene på efoden og de tolv spissene på henholdsvis mynten med keiserkronene og Christian 4s krone. Også Christian 4s tolvtakkede krone sees på mynten, nemlig på den berømmelige Corona danica eller Dansk krone, Danmarks første kronemynt, oppkalt nettopp etter kronen på reversen. Også på adversen er kronen avbildet, ettersom helfigursportrettet av kongen bærer krone.
Holberg nevner Dansk krone i Dannemarks Riges Historie og omtaler den mer utførlig i Dannemarks og Norges Beskrivelse:
"Men at fremmede ikke skulde forderve den Danske mynt, føre den ud af landet og besynderlig slaae onde stykker udi form af Danske marker, giorde Hans Majt. 1618. nye mynte love og satt mynten udi en nye orden; og komme udi bemeldte aar ud af det Kongelige mynte-sted de herlige stykker kaldet Danske kroner."
Etter en detaljert beskrivelse av mynten inklusive sitat fra kongens myntforordning skriver han:
Det er nærmest utenkelig at ikke Holberg har hatt Danske krone i tankene da han skrev om de tolvtakkede keiserkronene på mynten. Innledningsvis i epistelen skriver han:
"Nogle Skribentere tillegge Kroners Invention den ældgamle Italienske Konge Jano; og vidner Athenæus, at der vare adskillige Italienske og Sicilianske gamle Penge, paa hvis eene Side stoed en Krone, og paa den anden en Janus med tvende Hoveder."
Påstanden om at det finnes gamle italienske og sicilianske mynter der en krone er avbildet på den ene siden og Janus på den andre, er feil, noe historikeren og mynteksperten Holberg selvsagt er fullt klar over. Janus var ingen konge, men en gud, og på den tiden det ble produsert Janus-mynter, fantes ikke kroner slik vi oppfatter ordet, det var heller snakk om kranser, noe som også er omtalt i epistelen. Siri Sande (prof. emerit, Det norske institutt i Roma), Jon Risvaag (førsteamanuensis, Seksjon for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU) og den danske numismatiker Anders Harck har alle på forespørsel benektet at de kjenner til slike mynter. Men det er verdt å merke seg at guden Janus tillegges invensjonen av en annen mynt, nemlig bronse- eller kobbermynten. Jeg siterer fra The E-Sylum: Volume 13, Number 1, January 3, 2010, Article 23:
"I see in a rather odd article about coin-tossing the Telegraph UK mentions the ancient Roman past-time which they erroneously call Head or Ships but which was actually called Capita vel Navia, Heads or Ships because of Janus, the two headed god (yes, the one January is named after, the god of beginnings).
When Saturn arrived by ship, Janus received him here as his guest and learned from him the art of husbandry (...) Janus was also the first to strike coins of bronze, and in this too he showed his high regard for Saturn; for on one side of a coin he stamped the image of his own head but on the other side a ship, that posterity might preserve the remembrance of Saturn, whose coming had been by ship. And that the bronze coinage was so marked is evident even today from the game of chance in which boys throw pennies in the air, calling "heads" or "ships" for the game bears witness to the old usage.
Janus was a very frequent image on coins throughout Roman history but the coin referred to by Macrobius was called the "As" or "Aes Grave". It was a bronze coin that featured Janus on one side and a ship's prow on another. These were typically minted around the Punic Wars (early 3rd century BC) and were replaced eventually by the silver denarius."
Selv om det ikke finnes noen mynter med krone på den ene side og to Janus-hoder på det annen, var det altså "adskillige Italienske og Sicilianske gamle Penge" med "en Janus med tvende Hoveder" på den ene side og en skipsstavn på den andre. Disse var så alminnelige at det gav opphav til navnet på en lek blant romersk ungdom. Derimot kan den åpenbart feilaktige påstanden om at det finnes kronemynter fra Janus’ regime, peke mot en annen konge som er kjent for nettopp invensjonen av kronen, nemlig Christian 4. På Corona danica, Danske krone, er altså kronen preget på den ene siden og kongens portrett på den andre. Holberg har således blandet sammen invensjonen av danske kroner med invensjonen av bronse- eller kobbermynten. Dette er et genialt satirisk trekk, ettersom den "herlige" Corona danica bestod av for mye kobber i forhold til pålydende (jfr. innlegget 6.5.18), noe som gjaldt for flere av myntene som ble slått under Christian 4.
En sterk understøttelse av denne tolkningen er at Dansk krone dukker opp i Peder Paars, nær sagt mal à propos, idet eposhandlingen foregår i 1608, mens mynten ikke ble slått før ti år senere, noe Holberg er den første til å vite. Og dette skjer under nettopp en slik lek som den romerske ungdommen moret seg med under republikken, mynt og kron. Noe av poenget med denne utvelgelsesporten er at mynten er liten og lett, slik at den kan knipses opp i luften og foreta mange omdreininger før den lander. Den store tunge Corona danica har neppe rotert mange ganger, men dette har jeg til gode å prøve. Jeg siterer fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert):
"Niels korporal, som har sittet sammen med Paars og drukket på et vertshus utenfor byen – vi skal senere undersøke hvilken by – vil ta regningen. Paars motsetter seg dette, og Niels foreslår da at de skal kaste krone og mynt, noe kremmeren aksepterer. Niels gir ham en daler i hånden og sier: 'Kronen jeg vil tage, tag I Manden.' Daleren er å betrakte som håndpenger på at Paars har inngått en soldatkontrakt. Holberg forteller ikke direkte hvilken mynt hververen bruker, men angir altså hvilket merke eller stempel som finnes på hver av sidene. Disse opplysningene er tilstrekkelig til at den danske numismatikeren Georg Galster har klart å identifisere hververmynten som Corona danica. Det betyr at Holberg har introdusert en uhistorisk detalj i eposet.'Manden' er altså selveste Christian 4, det vil si hans portrett, mens 'Kronen' forestiller kongekronen hans, som er stemplet på reversen. Mynten faller med 'Manden' opp. Hververmynten kan peke mot Trettiårskrigen, den inntil da verste krig i Europas historie, som begynte i 1618. Slik sett kan scenen hentyde til Christian 4s hverving av soldater til sin deltagelse i denne konflikten, kanskje danmarkshistoriens mest fatale kongelige beslutning."
I flere innlegg har jeg argumentert for at Christian 4s virksomhet som myntherre, og politikk for øvrig, utgjør en vesentlig del av bakgrunnen for kannestøpermotivet i Den politiske Kandstøber (jfr. bl.a. innlegget 19.6.18) òg mynt- og knappestøpermotivet i henholdsvis Norske Mysterier og Peer Gynt (6.12.17).
I den ufullførte satiriske kunstnerromanen Norske Mysterier (1851), utvilsomt et samarbeidsprosjekt mellom Paul Botten-Hansen og Henrik Ibsen, er det stadig referanser og hentydninger til Holbergs skrifter. I dette fragmentet, som har vekket liten eller ingen interesse blant Ibsen-forskere, trekkes en linje mellom hovedfrontispisen i Christian 4s bibel som tematiserer forskjellen på den åpne og den lukkede krone, og danske kongemynter, deriblant trolig Dansk krone. Dette kan underbygge tolkningen av redaktør Hovstads uttrykk "denne ring af gamle envise stivstikkere" som en hentydning til den åpne krone og fordelingen av makt mellom kongen og Riksrådet. Ibsens fortid i Det lærde Holland forfulgte ham inn i nåtidsdramaene, noe også "den flyvendes Hollænderen" i Vildanden bærer vitnesbyrd om.
I et foredrag på Skien bibliotek 17.3.18., postet på bloggen samme dag, omtaler jeg romanfragmentets ikon, Ragnhild, som er alt det de norske kunstnerne kunne drømme om: en ættstor kysk bondejente som først gjeter buskapen i fjellet og siden gifter seg med krone på hodet og behengt med så mye sølvglitter at det lyser lang vei. Sammenhengen med den jødiske historie er, riktignok forvrengt, uttalt. Slik hyller skolemester/kjøgemester John den brudekledte seterjenta:
"Ligerviis som Moses, der han kom ned af Nebo Bjerg, skinnede saaledes af Herrens Herlighed, at Israels Børn ikke kunde holde ud at see paa ham, saaledes maa ogsaa jeg Uværdige slaae mine Øine mod Jorden; thi jeg kan ikke holde ud din Brudedragts og din Skjønheds Straaler."
Seterjenta Ragnhild og Morten knappestøper ankommer bryllupsgården med fanden i hælene (illustrasjon av Ibsen i Norske Mysterier).
Detalj fra stikk etter Adolph Tidemands "Et brudefølge" (utstilt i Christiania 1850), forelegg for Ibsens karikatur over.
Det som særlig bidrar til den mosiske stråleprakt, er ifølge skolemesterens hyllesttale:
"det prægtige firkantede Brystsmykke, der, efter Aarons Offerdragt i ‘Kobberstykkebibelen’ var inddelt i saa mange Ruder, som Israels stammer vare, og i hver af hvilke der til Overflod hang en gammel stor Sølvpenge, alt dette glinsede saare herligt i Morgensolen, der kastede sine Straaler ind igjennem Vinduet, og omgav den vakre Ragnhild med en saadan Straalepragt (...)"
"Kobberstykkebibelen" har jeg ut fra detaljer i teksten identifisert som Christian 4s bibel fra 1633 og kobberstykket som hovedfrontispisen, der Christian 4 er avbildet forkledt som kong David, eller vice versa, i nederste billedstripe. Her er altså Aron med brystsmykket avbildet til venstre i øverste del, vis-à-vis Moses med to strålende horn i pannen.
Den som har gjort Ragnhilds brudepynt, er hennes tilkommende, Morten knappestøper, som hentyder til Holbergs kannestøper, Herman von Bremen. Morten har også gjort en brudekrone, som skal forvandle seterjenta til dronning. Godset til kronen har han funnet i:
«sine Forældres Samling af massive Skospænder og i den Mængde gamle Sølvdalere, som vare blevne gjemte paa Kistebunden under Sletdalernes Circulation […]»
Godset til Ragnhilds hodepryd, «en af de sværeste Brudekroner, man vilde see», består altså av skospenner og sølvdalere fra folks kistebunn, der disse hadde havnet under slettdalerens sirkulasjon. «Slettdaler», som opprinnelig var en ren regneenhet, ble etter hvert særlig brukt om den halve kronen som ble utmyntet etter 1618, da den første danske krone, Corona danica, ble slått av Christian 4. Den danske krone var opprinnelig jevnlik med 1 ½ speciedaler, men ble i 1625 satt ned til 1 ⅓ speciedaler. Den halve kronen var verdt ⅔ speciedaler. Det ble utmyntet langt flere halve enn hele kroner, og etter hvert gikk betegnelsen «krone» over til å betegne halvkrone, mens den opprinnelige krone ble kalt «dobbeltkrone» eller «tokrone». Det er naturlig å forstå Botten-Hansen slik at sølvdalerne som havner på kistebunnen, ikke er slettdalere, men mynter av høyere verdi, nemlig speciedalere, men også Corona danica kan peke seg ut på grunn av størrelsen. Det er sannsynlig at det i samlingen med den mengde gamle sølvdalere også finnes dobbeltkroner.
Den norske brudens metallpryd peker entydig mot kongemakten. Videre består Morten knappestøpers krone for en stor del av omstøpte mynter fra regimet til ulike danskekonger. Sannsynligvis inngår samme type vrakgods, sammen med skospenner, også i beltet og det firkantete brystsmykket, som altså henspiller på en regents krone og scepter. Det nevnes spesielt om mynten som er festet til hver enkelt av de tolv rutene, at det er en gammel stor sølvpenge. Det kan tolkes slik at det enten er samme type mynt som henger i alle de tolv rutene eller flere forskjellige. Men ettersom det høyst sannsynlig dreier seg om mynter som er større enn en speciedaler og av en viss alder, begrenser dette utvalget. Det betyr at mynten kan vise til ovennevnte Corona danica, som utmerker seg både ved størrelse og alder. Dette er desto mer sannsynlig ettersom myntherren, Christian 4, er en sentral person i Norske Mysterier, deriblant som utgiver av "Kobberstykkebibelen", Christian 4s foliobibel.
En annen av de tekstlige detaljer som tyder på en sammenheng mellom frontispisen i Christian 4s bibel og Norske Mysterier, er at fragmentets andre helt, guttungen Hastværk, med et tydelig anlegg for å utvikle en eneveldig karakter, òg som utstyres med tolv sølvknapper av Morten knappestøper, vokser opp med kong Davids pønitenssalmer som religiøs sikringskost. Jeg siterer fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter:
"I Andet Kapitel, Forts. fortelles fra tiden da Hastværk var vuggebarn. Han ble altså oppfostret på geitemelk, omtrent det samme som æsene, som ble næret av Heidruns mjød. Dette skjedde dels for at 'Den nye Verdensordnings Messias' skulle 'vise, Menneskeheden hvor David kjøbte Øllet til sin Kongestorheds ødsle Gilder'. I neste passasje følger så opplysningen om at Kari leser en av 'Kong Davids syv Poenitentse spsalmer', noe som med en stor grad av sikkerhet identifiserer den kongestore David som pønitenssalmenes forfatter, samme konge som Christian 4 poserer som på Biblias frontispise. Christian holdt nettopp ødsle gilder for å bygge opp under sin kongestorhet eller reputasjon (...)"
Morten knappestøper og myntstoffet fra romanfragmentet har siden kommet til fornyet bruk i Peer Gynt, der vi både påtreffer en voksen knappestøper mot slutten og får høre om Peers knappestøping i barndommen, der det gjeveste støpegodset er "kong Kristians Mynt".
"Nogle Skribentere tillegge Kroners Invention den ældgamle Italienske Konge Jano; og vidner Athenæus, at der vare adskillige Italienske og Sicilianske gamle Penge, paa hvis eene Side stoed en Krone, og paa den anden en Janus med tvende Hoveder."
Påstanden om at det finnes gamle italienske og sicilianske mynter der en krone er avbildet på den ene siden og Janus på den andre, er feil, noe historikeren og mynteksperten Holberg selvsagt er fullt klar over. Janus var ingen konge, men en gud, og på den tiden det ble produsert Janus-mynter, fantes ikke kroner slik vi oppfatter ordet, det var heller snakk om kranser, noe som også er omtalt i epistelen. Siri Sande (prof. emerit, Det norske institutt i Roma), Jon Risvaag (førsteamanuensis, Seksjon for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU) og den danske numismatiker Anders Harck har alle på forespørsel benektet at de kjenner til slike mynter. Men det er verdt å merke seg at guden Janus tillegges invensjonen av en annen mynt, nemlig bronse- eller kobbermynten. Jeg siterer fra The E-Sylum: Volume 13, Number 1, January 3, 2010, Article 23:
"I see in a rather odd article about coin-tossing the Telegraph UK mentions the ancient Roman past-time which they erroneously call Head or Ships but which was actually called Capita vel Navia, Heads or Ships because of Janus, the two headed god (yes, the one January is named after, the god of beginnings).
When Saturn arrived by ship, Janus received him here as his guest and learned from him the art of husbandry (...) Janus was also the first to strike coins of bronze, and in this too he showed his high regard for Saturn; for on one side of a coin he stamped the image of his own head but on the other side a ship, that posterity might preserve the remembrance of Saturn, whose coming had been by ship. And that the bronze coinage was so marked is evident even today from the game of chance in which boys throw pennies in the air, calling "heads" or "ships" for the game bears witness to the old usage.
Janus was a very frequent image on coins throughout Roman history but the coin referred to by Macrobius was called the "As" or "Aes Grave". It was a bronze coin that featured Janus on one side and a ship's prow on another. These were typically minted around the Punic Wars (early 3rd century BC) and were replaced eventually by the silver denarius."
Selv om det ikke finnes noen mynter med krone på den ene side og to Janus-hoder på det annen, var det altså "adskillige Italienske og Sicilianske gamle Penge" med "en Janus med tvende Hoveder" på den ene side og en skipsstavn på den andre. Disse var så alminnelige at det gav opphav til navnet på en lek blant romersk ungdom. Derimot kan den åpenbart feilaktige påstanden om at det finnes kronemynter fra Janus’ regime, peke mot en annen konge som er kjent for nettopp invensjonen av kronen, nemlig Christian 4. På Corona danica, Danske krone, er altså kronen preget på den ene siden og kongens portrett på den andre. Holberg har således blandet sammen invensjonen av danske kroner med invensjonen av bronse- eller kobbermynten. Dette er et genialt satirisk trekk, ettersom den "herlige" Corona danica bestod av for mye kobber i forhold til pålydende (jfr. innlegget 6.5.18), noe som gjaldt for flere av myntene som ble slått under Christian 4.
En sterk understøttelse av denne tolkningen er at Dansk krone dukker opp i Peder Paars, nær sagt mal à propos, idet eposhandlingen foregår i 1608, mens mynten ikke ble slått før ti år senere, noe Holberg er den første til å vite. Og dette skjer under nettopp en slik lek som den romerske ungdommen moret seg med under republikken, mynt og kron. Noe av poenget med denne utvelgelsesporten er at mynten er liten og lett, slik at den kan knipses opp i luften og foreta mange omdreininger før den lander. Den store tunge Corona danica har neppe rotert mange ganger, men dette har jeg til gode å prøve. Jeg siterer fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert):
"Niels korporal, som har sittet sammen med Paars og drukket på et vertshus utenfor byen – vi skal senere undersøke hvilken by – vil ta regningen. Paars motsetter seg dette, og Niels foreslår da at de skal kaste krone og mynt, noe kremmeren aksepterer. Niels gir ham en daler i hånden og sier: 'Kronen jeg vil tage, tag I Manden.' Daleren er å betrakte som håndpenger på at Paars har inngått en soldatkontrakt. Holberg forteller ikke direkte hvilken mynt hververen bruker, men angir altså hvilket merke eller stempel som finnes på hver av sidene. Disse opplysningene er tilstrekkelig til at den danske numismatikeren Georg Galster har klart å identifisere hververmynten som Corona danica. Det betyr at Holberg har introdusert en uhistorisk detalj i eposet.'Manden' er altså selveste Christian 4, det vil si hans portrett, mens 'Kronen' forestiller kongekronen hans, som er stemplet på reversen. Mynten faller med 'Manden' opp. Hververmynten kan peke mot Trettiårskrigen, den inntil da verste krig i Europas historie, som begynte i 1618. Slik sett kan scenen hentyde til Christian 4s hverving av soldater til sin deltagelse i denne konflikten, kanskje danmarkshistoriens mest fatale kongelige beslutning."
I flere innlegg har jeg argumentert for at Christian 4s virksomhet som myntherre, og politikk for øvrig, utgjør en vesentlig del av bakgrunnen for kannestøpermotivet i Den politiske Kandstøber (jfr. bl.a. innlegget 19.6.18) òg mynt- og knappestøpermotivet i henholdsvis Norske Mysterier og Peer Gynt (6.12.17).
I den ufullførte satiriske kunstnerromanen Norske Mysterier (1851), utvilsomt et samarbeidsprosjekt mellom Paul Botten-Hansen og Henrik Ibsen, er det stadig referanser og hentydninger til Holbergs skrifter. I dette fragmentet, som har vekket liten eller ingen interesse blant Ibsen-forskere, trekkes en linje mellom hovedfrontispisen i Christian 4s bibel som tematiserer forskjellen på den åpne og den lukkede krone, og danske kongemynter, deriblant trolig Dansk krone. Dette kan underbygge tolkningen av redaktør Hovstads uttrykk "denne ring af gamle envise stivstikkere" som en hentydning til den åpne krone og fordelingen av makt mellom kongen og Riksrådet. Ibsens fortid i Det lærde Holland forfulgte ham inn i nåtidsdramaene, noe også "den flyvendes Hollænderen" i Vildanden bærer vitnesbyrd om.
I et foredrag på Skien bibliotek 17.3.18., postet på bloggen samme dag, omtaler jeg romanfragmentets ikon, Ragnhild, som er alt det de norske kunstnerne kunne drømme om: en ættstor kysk bondejente som først gjeter buskapen i fjellet og siden gifter seg med krone på hodet og behengt med så mye sølvglitter at det lyser lang vei. Sammenhengen med den jødiske historie er, riktignok forvrengt, uttalt. Slik hyller skolemester/kjøgemester John den brudekledte seterjenta:
"Ligerviis som Moses, der han kom ned af Nebo Bjerg, skinnede saaledes af Herrens Herlighed, at Israels Børn ikke kunde holde ud at see paa ham, saaledes maa ogsaa jeg Uværdige slaae mine Øine mod Jorden; thi jeg kan ikke holde ud din Brudedragts og din Skjønheds Straaler."
Det som særlig bidrar til den mosiske stråleprakt, er ifølge skolemesterens hyllesttale:
"det prægtige firkantede Brystsmykke, der, efter Aarons Offerdragt i ‘Kobberstykkebibelen’ var inddelt i saa mange Ruder, som Israels stammer vare, og i hver af hvilke der til Overflod hang en gammel stor Sølvpenge, alt dette glinsede saare herligt i Morgensolen, der kastede sine Straaler ind igjennem Vinduet, og omgav den vakre Ragnhild med en saadan Straalepragt (...)"
"Kobberstykkebibelen" har jeg ut fra detaljer i teksten identifisert som Christian 4s bibel fra 1633 og kobberstykket som hovedfrontispisen, der Christian 4 er avbildet forkledt som kong David, eller vice versa, i nederste billedstripe. Her er altså Aron med brystsmykket avbildet til venstre i øverste del, vis-à-vis Moses med to strålende horn i pannen.
Den som har gjort Ragnhilds brudepynt, er hennes tilkommende, Morten knappestøper, som hentyder til Holbergs kannestøper, Herman von Bremen. Morten har også gjort en brudekrone, som skal forvandle seterjenta til dronning. Godset til kronen har han funnet i:
«sine Forældres Samling af massive Skospænder og i den Mængde gamle Sølvdalere, som vare blevne gjemte paa Kistebunden under Sletdalernes Circulation […]»
Godset til Ragnhilds hodepryd, «en af de sværeste Brudekroner, man vilde see», består altså av skospenner og sølvdalere fra folks kistebunn, der disse hadde havnet under slettdalerens sirkulasjon. «Slettdaler», som opprinnelig var en ren regneenhet, ble etter hvert særlig brukt om den halve kronen som ble utmyntet etter 1618, da den første danske krone, Corona danica, ble slått av Christian 4. Den danske krone var opprinnelig jevnlik med 1 ½ speciedaler, men ble i 1625 satt ned til 1 ⅓ speciedaler. Den halve kronen var verdt ⅔ speciedaler. Det ble utmyntet langt flere halve enn hele kroner, og etter hvert gikk betegnelsen «krone» over til å betegne halvkrone, mens den opprinnelige krone ble kalt «dobbeltkrone» eller «tokrone». Det er naturlig å forstå Botten-Hansen slik at sølvdalerne som havner på kistebunnen, ikke er slettdalere, men mynter av høyere verdi, nemlig speciedalere, men også Corona danica kan peke seg ut på grunn av størrelsen. Det er sannsynlig at det i samlingen med den mengde gamle sølvdalere også finnes dobbeltkroner.
Den norske brudens metallpryd peker entydig mot kongemakten. Videre består Morten knappestøpers krone for en stor del av omstøpte mynter fra regimet til ulike danskekonger. Sannsynligvis inngår samme type vrakgods, sammen med skospenner, også i beltet og det firkantete brystsmykket, som altså henspiller på en regents krone og scepter. Det nevnes spesielt om mynten som er festet til hver enkelt av de tolv rutene, at det er en gammel stor sølvpenge. Det kan tolkes slik at det enten er samme type mynt som henger i alle de tolv rutene eller flere forskjellige. Men ettersom det høyst sannsynlig dreier seg om mynter som er større enn en speciedaler og av en viss alder, begrenser dette utvalget. Det betyr at mynten kan vise til ovennevnte Corona danica, som utmerker seg både ved størrelse og alder. Dette er desto mer sannsynlig ettersom myntherren, Christian 4, er en sentral person i Norske Mysterier, deriblant som utgiver av "Kobberstykkebibelen", Christian 4s foliobibel.
En annen av de tekstlige detaljer som tyder på en sammenheng mellom frontispisen i Christian 4s bibel og Norske Mysterier, er at fragmentets andre helt, guttungen Hastværk, med et tydelig anlegg for å utvikle en eneveldig karakter, òg som utstyres med tolv sølvknapper av Morten knappestøper, vokser opp med kong Davids pønitenssalmer som religiøs sikringskost. Jeg siterer fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter:
"I Andet Kapitel, Forts. fortelles fra tiden da Hastværk var vuggebarn. Han ble altså oppfostret på geitemelk, omtrent det samme som æsene, som ble næret av Heidruns mjød. Dette skjedde dels for at 'Den nye Verdensordnings Messias' skulle 'vise, Menneskeheden hvor David kjøbte Øllet til sin Kongestorheds ødsle Gilder'. I neste passasje følger så opplysningen om at Kari leser en av 'Kong Davids syv Poenitentse spsalmer', noe som med en stor grad av sikkerhet identifiserer den kongestore David som pønitenssalmenes forfatter, samme konge som Christian 4 poserer som på Biblias frontispise. Christian holdt nettopp ødsle gilder for å bygge opp under sin kongestorhet eller reputasjon (...)"
Morten knappestøper og myntstoffet fra romanfragmentet har siden kommet til fornyet bruk i Peer Gynt, der vi både påtreffer en voksen knappestøper mot slutten og får høre om Peers knappestøping i barndommen, der det gjeveste støpegodset er "kong Kristians Mynt".
* I flere innlegg har jeg tolket hovedfrontispisen, en tolkning jeg i hovedpunktene stadig står ved. Men i ettertid har jeg kommet til å oppfatte barnefiguren i nederste billedstripe som en mulig henspilling på en arving i annet ledd til Christian 4s krone, nemlig den ufødte sønnen til den utvalgte prins Christian. Christian 4 hadde små forventninger til sin notorisk usedelige og udugelige sønn. Året etter bibelutgivelsen sørget kongen for å få den utvalgte prins i seng med Magdalena Sibylla av Sachsen, et bilager det går gjetord om, og der forberedelsene hadde begynt i 1633. Kanskje Christian 4 hadde et lønnlig håp om at sønnen skulle skaffe et barnebarn til veie som atter kunne kaste glans over oldenborgerætten, en som ennå ikke hadde fått den åpne kronen på hodet sitt.
