Holberg og det hule berget -
fødebyen, familienavnet og våpenskjoldet
I det siste innlegget trakk jeg frem troens betydning i Erasmus Montanus, idet jeg vektla dikotomien mellom de troende jordkvinner og filosof- og forskermennene som søker viten, deriblant himmelsk. Troen kan dogmatisk sies å ha større betydning i Den protestantiske enn i Den katolske kirke, og årsaken til dette er kirkelæreren Martin (dansk-norsk Morten) Luther.
Hentydning til Luthers trosbegrep dukker opp allerede i Første akt, scene 4 med en av replikkene til Per Degn, som begynner slik:
"Vil hand (Erasmus Montanus) disputere med mig, skal hand finde Karl for sin Hat, og vil hand synge i Kap med mig, saa kommer hand til kort. Jeg har synget i Kap med 10 Degne, som alle have maat give sig tabt, thi jeg har taget Troen fra dem alle 10. (...)"
Hentydning til Luthers trosbegrep dukker opp allerede i Første akt, scene 4 med en av replikkene til Per Degn, som begynner slik:
"Vil hand (Erasmus Montanus) disputere med mig, skal hand finde Karl for sin Hat, og vil hand synge i Kap med mig, saa kommer hand til kort. Jeg har synget i Kap med 10 Degne, som alle have maat give sig tabt, thi jeg har taget Troen fra dem alle 10. (...)"
Ludvig Holbergs Skrifter forklarer "taget Troen fra" slik: "at han som forsanger ved afsyngelsen af salmen ‘Vi tro, vi alle tro på Gud’ (Luther 1524, Den Danske Salmebog (2002) nr. 362) kunne holde tonen på ‘Vi’ længere end 10 andre degne." LHS viser i den anledning til Libr. II epigr. 146, der Holberg utdyper sin oppfatning om hvordan vi bør be til Gud, og hvor han kritiserer følgende under kirkesangen:
"taget Troen fra" i Per degns replikk er uklar, og dette kan være grunnen til at Holberg vender tilbake til uttrykket i essayet som er publisert i 1744, altså tretten år etter publiseringen av komedien. Skjønt tidsavstanden er egentlig lengre, for uttrykket finnes også i Jeppe paa Bierget Eller Den forvandlede Bonde, som utkom første gang i 1723. Denne komedien har jeg ikke arbeidet med, så Holbergs anvendelse av uttrykket her, skal bare nevnes kort. Det opptrer i Jeppes monolog i Første akt, scene 3, der den drikkfeldige bonden beklager seg over sin skjebne. En som bidrar aktivt til Jeppes tristesse, er Mads degn, som både står i med konen Nille og gjør narr av ektemannen som ikke klarer å forhindre det. Jeppe sier at han ville blitt glad, dersom degnen døde.
"Det er en ulærd Dievel; thi hand duer icke til at holde ringeste Tone, end sige støbe et ærligt Voxlys. Nej da var hans Formand Christoffer anden Karl. Hand tog Troen over fra tolv Degne i sin Tid, saadan Stemme havde hand."
Lett skjult under skrytet til en ulærd landsbydegn finnes altså en hentydning til Luthers salme over Den nikenske trosbekjennelse (år 325; 381). Med denne konfesjonssalmen står vi ved kjernen i Holbergs livssyn, som alt måles mot: gudstroen.
"Vi tro, vi alle tro på Gud,
himlen skabte han og jorden;
en kærlig Fader er vor Gud,
mennesket hans slægt er vorden.
Dagligt brød han os vil give,
os forsørge vel i live,
altid han i nød og fare
sjæl og legem vil bevare;
vi tro på ham med håb og mod,
thi han er mægtig, viis og god.
Vi tro på Sønnen, Jesus Krist,
Guds enbårne Søn, vor Herre,
på verdens frelser, Jesus Krist,
Herren til Gud Faders ære;
han et menneske er vorden,
korsfæst, død og lagt i jorden;
men han lever, vor forsoner,
hos Guds højre hånd han troner;
derfra han kommer vældelig,
når han skal dømme jorderig.
Vi tro og på den Helligånd,
sendt fra Faderen og Sønnen;
den sandheds, kraftens, trøstens Ånd
hæver os til Gud i bønnen;
Kristi rige han udbreder,
os til bod og bedring leder,
os i troen han bekræfter
og i håb om liv herefter,
at vi gå ind til fryd og fred,
som evig, evig varer ved."
Per degns forkvaklede påstand om at ti degner har tapt for ham etter at han har tatt troen fra dem, handler i siste instans om å frata noen gudstroen. Og den som potensielt gjør seg skyldig i denne synd, er tittelfiguren selv, Erasmus Montanus. I Tredje akt, scene 4 diskuterer Jesper ridefogd og Jeronimus Rasmus' Bergs nye synspunkter. Jesper forteller at Rasmus har slike selsomme meninger om troen, noe han presiserer som følger (min understrekning):
Overfladisk sett er Jespers og Jeronimus' oppfatning av Erasmus' nye verdensbilde som en trussel mot troen uttrykk for landbefolkningens tilbakeståenhet. Men vi skal se dypere enn det. Det viser seg at de anskuelser det lærde regime, som Erasmus Montanus og hans commilitones ved Københavns Universitet representerer, utgjør en trussel mot den religion som forkynnes i "Min tro".
Liksom i Niels Klim, Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land og Jacob von Tyboe er filosofene eller vitenskapsmennene i Erasmus Montanus fremstilt på en lattervekkende måte. Her kunne det hevdes at dette skyldes komediegenren som sådan, men portretteringen av filosofmannen Erasmus er så perfid at den nødvendigvis må skjule en grunnleggende kritisk holdning hos forfatteren. Slik sett kan det hevdes at komedien er oppbygd rundt et paradoks; landboen blottlegger sin uvitenhet innenfor kosmogonien, men narren er Erasmus Montanus, som besitter korrekt fagkunnskap.
Per degn fremstår som et overtydelig bevis på den mangelfulle akademiske kunnskap "paa Bierget", men er like fullt en mester i å lure den lærde københavner; med sine finurlige knep stiller degnen Erasmus til veggs. En nærlesning bringer for dagen en hittil ukjent tekstlig detalj. Per degn, som foredrar med skalaer like forbitret som Gert Westphaler gnåler om de syv kurfyrster, er kastrat. Dét hadde han, ifølge Holbergs egne utleveringer på latin, til felles med forfatteren selv. Disse medisinske enkeltheter skal jeg komme tilbake. Men først skal noe sies om åstedet for komediehandlingen.
"paa Bierget", med moderne dansk skrivemåte "på Bjerget", er på ett plan navnet på et sted eller en landsby. Tittelfigurens familienavn Berg henger utvilsomt sammen med stedsnavnet, men det er verdt å merke seg den norske skrivemåten. Danmark er så visst ikke noe berg- eller fjelland, slik som sin gamle unionspartner Norge. Et bjerg på dansk jord vil gjerne være en mindre forhøyning, mens et berg i Norge kan være et stort fjell eller en tinde. Bjerg* er så vidt meg bekjent ikke et stedsnavn i Danmark, slik Berg er i Norge, men finnes i enkelte sammensatte navn. Slik sett har Holberg valgt et fiktivt navn til landsbyen eller stedet der handlingen foregår i Jeppe paa Bierget og Erasmus Montanus.
LHS skriver bl.a. dette om "Bierget":
"Der er sandsynligvis tale om et fiktivt navn, der hos Holberg bruges som standardbetegnelse på en sjællandsk landsby, ligesom en bonde hedder Jeppe, en tjener Henrik osv."
To eksempler er et magert grunnlag for å kunne definere "Bierget" som standardbetegnelse. "Bierget" fremtrer heller ikke som et passende navn på en sjællandsk landsby, noe som ansporer til å lete etter andre mulige forklaringer.
Bonden "Jeppe paa Bierget" er på ett plan en parallell figur til Rasmus Bergs far, bonden Jeppe, som også bor "på Bierget", et sted eller en landsby. I den siste komedien har Holberg tilføyd det norske familienavnet Berg, formodentlig for å rette oppmerksomheten mot betydningen av "Bierget", riktignok uten å røpe noe. Med denne språklige disharmoni understrekes det pussige ved at bonden Jeppe bor på et bjerg på Sjælland. Uaktet hvordan Bjerget/Berg skal forstås, er det noe som skurrer. Gitt disse forbehold er det naturlig å oppfatte det slik at Rasmus', og Jeppes, familienavn Berg stammer fra en slektsgård. LHS oppgir at Montanus er tilleggsord på latin og kan bety "bjerg-" eller "fra bjerget". Det betyr at navnet både kan sikte til Berg, den formodede slektsgård, og til stedet eller landsbyen Bjerget; Rasmus kommer formodentlig både fra Berg og fra Bjerget.
Danmark synes altså ikke å fremby noen forklaring på Holbergs valg av Berg/Bjerget som fødested for Erasmus Montanus, og vi skal vende blikket mot det tidligere Danmarksrikets mineralreservoar, det fjellrike Norge; dikterens fødeland. Holberg har norsk form -berg i sitt familienavn, som er identisk med et gårdsnavn. Også i navnet til forfatterens fødeby, Bergen, inngår berg.
I 1737 utkommer Holbergs Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse. I Første part, kapittel I står følgende:
"BErgen, en berømmelig Handel-Stad udi Norge, var i gamle Dage kaldet Biørgvin. Hvoraf den saaledes er kaldet, derom ere adskillige Meeninger. Nogle meene, den har faaet sit Navn af at bierge eller biørge, hvilket er det samme som at forvare og skiule: Andre af de høye Bierge, hvoraf den er omringet, af hvilken Tanke de tvende Lærde Bergenser Arnoldus de Fine og M. Gert Miltzow findes at have været. Men man kand sige, at dette falder ud paa et, saasom det er troeligt, at det Ord berge, forberge eller skiule, saavel udi det Tydske som Danske Sprog kommer af Bierge, som dertil ere beqvemme. De andre Meeninger, som Mag. Evert Evertsen udi sin Bergens-Beskrivelse anfører, nemlig at Staden saa kaldes enten af Bær, som Jord-Bær, eller af Biering etc. synes at være noget vidtløftige."
Liksom i Niels Klim, Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land og Jacob von Tyboe er filosofene eller vitenskapsmennene i Erasmus Montanus fremstilt på en lattervekkende måte. Her kunne det hevdes at dette skyldes komediegenren som sådan, men portretteringen av filosofmannen Erasmus er så perfid at den nødvendigvis må skjule en grunnleggende kritisk holdning hos forfatteren. Slik sett kan det hevdes at komedien er oppbygd rundt et paradoks; landboen blottlegger sin uvitenhet innenfor kosmogonien, men narren er Erasmus Montanus, som besitter korrekt fagkunnskap.
Per degn fremstår som et overtydelig bevis på den mangelfulle akademiske kunnskap "paa Bierget", men er like fullt en mester i å lure den lærde københavner; med sine finurlige knep stiller degnen Erasmus til veggs. En nærlesning bringer for dagen en hittil ukjent tekstlig detalj. Per degn, som foredrar med skalaer like forbitret som Gert Westphaler gnåler om de syv kurfyrster, er kastrat. Dét hadde han, ifølge Holbergs egne utleveringer på latin, til felles med forfatteren selv. Disse medisinske enkeltheter skal jeg komme tilbake. Men først skal noe sies om åstedet for komediehandlingen.
"paa Bierget", med moderne dansk skrivemåte "på Bjerget", er på ett plan navnet på et sted eller en landsby. Tittelfigurens familienavn Berg henger utvilsomt sammen med stedsnavnet, men det er verdt å merke seg den norske skrivemåten. Danmark er så visst ikke noe berg- eller fjelland, slik som sin gamle unionspartner Norge. Et bjerg på dansk jord vil gjerne være en mindre forhøyning, mens et berg i Norge kan være et stort fjell eller en tinde. Bjerg* er så vidt meg bekjent ikke et stedsnavn i Danmark, slik Berg er i Norge, men finnes i enkelte sammensatte navn. Slik sett har Holberg valgt et fiktivt navn til landsbyen eller stedet der handlingen foregår i Jeppe paa Bierget og Erasmus Montanus.
LHS skriver bl.a. dette om "Bierget":
"Der er sandsynligvis tale om et fiktivt navn, der hos Holberg bruges som standardbetegnelse på en sjællandsk landsby, ligesom en bonde hedder Jeppe, en tjener Henrik osv."
To eksempler er et magert grunnlag for å kunne definere "Bierget" som standardbetegnelse. "Bierget" fremtrer heller ikke som et passende navn på en sjællandsk landsby, noe som ansporer til å lete etter andre mulige forklaringer.
Bonden "Jeppe paa Bierget" er på ett plan en parallell figur til Rasmus Bergs far, bonden Jeppe, som også bor "på Bierget", et sted eller en landsby. I den siste komedien har Holberg tilføyd det norske familienavnet Berg, formodentlig for å rette oppmerksomheten mot betydningen av "Bierget", riktignok uten å røpe noe. Med denne språklige disharmoni understrekes det pussige ved at bonden Jeppe bor på et bjerg på Sjælland. Uaktet hvordan Bjerget/Berg skal forstås, er det noe som skurrer. Gitt disse forbehold er det naturlig å oppfatte det slik at Rasmus', og Jeppes, familienavn Berg stammer fra en slektsgård. LHS oppgir at Montanus er tilleggsord på latin og kan bety "bjerg-" eller "fra bjerget". Det betyr at navnet både kan sikte til Berg, den formodede slektsgård, og til stedet eller landsbyen Bjerget; Rasmus kommer formodentlig både fra Berg og fra Bjerget.
Danmark synes altså ikke å fremby noen forklaring på Holbergs valg av Berg/Bjerget som fødested for Erasmus Montanus, og vi skal vende blikket mot det tidligere Danmarksrikets mineralreservoar, det fjellrike Norge; dikterens fødeland. Holberg har norsk form -berg i sitt familienavn, som er identisk med et gårdsnavn. Også i navnet til forfatterens fødeby, Bergen, inngår berg.
I 1737 utkommer Holbergs Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse. I Første part, kapittel I står følgende:
"BErgen, en berømmelig Handel-Stad udi Norge, var i gamle Dage kaldet Biørgvin. Hvoraf den saaledes er kaldet, derom ere adskillige Meeninger. Nogle meene, den har faaet sit Navn af at bierge eller biørge, hvilket er det samme som at forvare og skiule: Andre af de høye Bierge, hvoraf den er omringet, af hvilken Tanke de tvende Lærde Bergenser Arnoldus de Fine og M. Gert Miltzow findes at have været. Men man kand sige, at dette falder ud paa et, saasom det er troeligt, at det Ord berge, forberge eller skiule, saavel udi det Tydske som Danske Sprog kommer af Bierge, som dertil ere beqvemme. De andre Meeninger, som Mag. Evert Evertsen udi sin Bergens-Beskrivelse anfører, nemlig at Staden saa kaldes enten af Bær, som Jord-Bær, eller af Biering etc. synes at være noget vidtløftige."
Om Evertsens meninger er vidløftige, er Holbergs villedende. Den mest troverdige forklaringen på bynavnet, nemlig at det kommer av de markante fjell som omringer byen, er pakket inn i til dels feilaktige luftige spekulasjoner. Her har forfatteren, som vanligvis fremtrer som saklighetens talsmann, utvilsomt flere agendaer enn den rent topografiske.
Bjørgvin (norrønt Bjǫrgvín) er én av flere navnevarianter som finnes i gamle litterære kilder, en annen er Bergvin. I noen tilfeller er navnet latinisert til Bjargina, Berginum, Bergæ. Man antar at Bjørgvin først var navnet på en gård, som siden kom til å betegne en bybebyggelse. Gårdsnavn som ender på -vin finnes det rundt 1000 av i Norge, og de antas å være eldre enn vikingtiden. Vin betyr eng, det vil si et område som egner seg for dyrking eller beiting; formodentlig er grunnen blitt ryddet av tidligere bosetninger. Bjørgvin er altså en eng eller slette / kultivert mark mellom berg eller fjell. Dette er meget synlig, ikke minst når man kommer sjøveien til byen, og det er trolig de sjøfarende som har navngitt stedet, liksom landet. Norge betyr sannsynligvis "Landet langs de smale fjordene" - ikke "Nordveien" som tidligere antatt.
Hieronymus Scholeus' prospekt over Bergen (1581).
Det finnes ingen saklig grunn til å reise tvil om bynavnets opprinnelse, slik Holberg gjør. Forfatteren oppgir ikke navnet på de "Nogle" som mener "Bjørgvin" kommer av verbet "bierge" eller "bjørge", og jeg vet ikke om det eksisterer noen kilde til denne påstanden som utvilsomt er feil. Det finnes ingen norrøne verb som er parallelle til b(j)erge eller bjørge; gårdsnavn som ender på -vin, danner såvidt meg bekjent ikke sammensetninger med verb, og ved en slik tolkning ville -vin henge i løse luften.
Den neste gale påstanden er at "berge, forberge eller skiule" kommer av "Bierge, som dertil ere beqvemme". Heller ikke her oppgir Holberg noen kilde. Det forklarende tillegget om at berg er bekvemme til å berge eller skjule ting i, er utvilsomt forfatterens harselas med den feilaktige påstanden. Holberg tilkjennegir ikke noen tilslutning til en av de ulike forklaringene, men hvis man ser bort fra at sistnevnte påstand er ironisk, vil det generelle inntrykk være at Berg/Bjørg- i Bergen/Bjørgvin kommer av berge/bjørge i betydningen skjule, fordi berg er bekvemme når noe skal skjules.
Få år etter utgivelsen av Bergens Beskrivelse lar forfatteren en bergenser, en nyutdannet bakkalaureus fra Københavns Universitet, falle ned i en hule i Fløyfjellet. På bunnen oppdager den ambisiøse forskerspire en underjordisk verden, som er et vrengebilde av den virkelige. NICOLAI KLIMII ITER SVBTERRANEVM, (Niels Klim, Den underjordiske rejse) er mer eller mindre åpenlyst et satirisk bilde av Danmarksriket. Bergenseren Holberg har altså, i overført betydning, vendt tilbake til sin fødeby for å skjule kritikk av det danske enevelde i et av byens berg - som er bekvemme til slikt. Denne dekkoperasjonen eller -ekspedisjonen starter ikke i 1741 med Nicolai Klimii, men langt tidligere.
Niels Klims fall ned i hulen i Fløyfjellet (Jens Juel, 1789).
Ludvig Holbergs familienavn er et gårdsnavn. Man antar at oberstløytnant Christian Nielsen Holberg, forfatterens far, kom fra gården Holberg i Skogn, Trøndelag. Første ledd er ifølge Oluf Rygh, Norske Gaardnavne norrønt hóll, rund høyde, noe som skulle gi den helhetlige betydning rundt berg/fjell eller kolle.
Gården Holberg i Skogn.
I Danmarks Adels Aarbog, 1944 står følgende: "Holbergs Fader førte et Segl, der i Skjoldet viser en Klippe, (...)". Med "Skjoldet" menes hjerteskjoldet, det lille skjoldet som befinner seg i midten av selve skjoldet, seglet eller våpnet. Rent heraldisk uttrykker plasseringen av et berg i hjerteskjoldet at det dreier seg om et talende skjold. Det vil si at bergfiguren henspiller på navnet ”Holberg”.
Klippen, eller berget/fjellet gjenfinnes både på sønnens segl og våpen. I Nogle utrykte Breve af Ludvig Holberg (1858) skriver Paul Botten-Hansen, som var assistent i Statsarkivet, at på disse brevene fantes Holbergs segl i en noe ulik utforming. Botten-Hansen unnlot å trykke disse, hvorav det eldste var fra 1723, og viste til at ett av dem allerede var publisert, mens de andre angivelig skal ha vært uten heraldisk interesse. Det som var kjent, forestilte: ”(foreendel det samme som Digterens Fader brugte) et Bjerg med en Hule, hvoraf ogsaa Navnet Holberg (Hul-Bjerg) tør skrive sig.” Berget ble senere tatt inn i våpenskjoldet, som Holberg fikk etter utnevnelsen til friherre. Holberg har brukt flere segl, og det finnes forskjellige versjoner av våpenskjoldet. Det omtalte berget, som altså både kjennes fra seglene og våpenet, opptrer dels som hult og dels som massivt.
Jeg har ikke hatt anledning til å undersøke om berget på seglet til Christian Nielsen Holberg var hult. Det burde vært gjort, så fremt seglet fremdeles eksisterer. Lars Roar Langslet hevder dette i sin Holberg-biografi, ifølge opplysninger på nettet. Dette har jeg heller ikke hatt anledning til å undersøke. Det vi vet med sikkerhet, er at enkelte av bergene i sønnens segl og skjold er hult, og det er nærliggende å knytte dette til den villedende presentasjonen av "Bergen"s etymologi i bybeskrivelsen, samt "nedgravningen" av satiriske betraktninger om Danmarksriket i en hule i Fløyfjellet. Dette siste kan hevdes å være varslet.
Det er vanlig å oppfatte stadssatyrikus Hieronymus, som opptrer i vertshusscenen i Fjerde bok i Peder Paars (1719-20), som Holbergs talsrør. Følgende er et redigert utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsen satiriske skrifter.
"Hieronymus nekter å gjøre sort til hvitt. Det vil si at han ikke vil skrive panegyrikker om folk som ikke fortjener det, slik åpenbart flere andre lærde gjør i vinnings øyemed, og det kan virke som om den lærde stundom forfekter kritiske oppfatninger om viktige personer offentlig. På grunn av dette innser Hieronymus at han kan komme til å måtte ta sine forholdsregler. Eksempelvis er Hieronymus av den oppfatning at en viss skolemester er «General-Pedant»:
Thi, om een Lands-Tings Dom mig tvang at sige andet,
Jeg skulde heller mig begive ud af Landet:
Ja vidske i eet Hul som Midæ Hoff-Balbeer,
[*] Skoelmester er Pedant, jeg tør ej siige meer.
[*] Hic tamen infodiam, Vidi, Vidi ipse Libelle. Auriculas asini qvis non habet – – Pers. Sat. 1.
Ovid (43 f.Kr.–17) – Publius Ovidius Naso – forteller myten om den mektige frygerkongen i Metamorphoses, det klassiske verket som Holbergs Metamorphosis er skrevet i dialog med. Etter at noen frygiske bønder hadde fanget Bacchus’ lærer, Silenus, fremstilte de ham for kongen. Midas holdt først et gilde for Silenus, og siden brakte han silenen tilbake til vinguden. I sin glede over å ha fått tilbake følgesvennen lovet Bacchus å oppfylle et ønske for Midas. Kongen ønsket da at alt han rørte ved skulle bli til gull. Det gikk ikke lang stund før han skjønte hvilket grusomt valg han hadde gjort, ettersom absolutt alt Midas kom i berøring med, også mat og drikke, ble til gull. I sin nød henvendte han seg til Bacchus, som bad ham rense seg for sin gullhunger i en elv. Etter at Midas hadde fått avsmak for gull, tydde han til vandringer i naturen. Her kom han en gang til å overvære en musikkonkurranse mellom Pan og Apollon. Midas syntes tonene fra skoggudens fløyte var å foretrekke fremfor lyrespillet til musikkens og dikterkunstens gud, og som hevn sørget Apollon for at det vokste ut eselører på kongen. Midas passet på å holde eselørene skjult under en turban; det var bare barbereren, som ble tilkalt når kongens hår trengte klipp, som visste om den skammelige lyten. Det var selvsagt strengt forbudt å røpe hemmeligheten. Barbereren var imidlertid om mulig like sprekkeferdig som Gert Westphaler, og for å lette seg for sin oppdagelse gravde han et hull i jorden og hvisket ned i dette: Kongen har eselører. Deretter fylte han igjen. Men på selvsamme sted vokste det siden opp en hel liten skog av strå, og da tiden var moden og vinden begynte å blåse, gjentok stråene barbererens ord om herrens skam.
Justesens fotnote til Midas-referansen omhandler nettopp en dikters dilemma: Hva vil skje dersom han kritiserer fyrsten? Denne viser nemlig til en av satirene til Aules Persius Flaccus (34–62). Persius døde ung og etterlot sine skrifter til sin nære venn, stoikeren Lucius Annaeus Cornutus. Cornutus skal ha endret en linje i en av satirene som opprinnelig lød som hos Ovid, 'Auriculas asini Mida rex habet», til «Auriculas asini qvis non habet'. Dette skal ha vært av frykt for at keiser Nero, som regjerte på den tiden, skulle forstå at Midas rex var en henspilling på ham selv. Den retusjerte versjonen ender slik: 'Hvem som helst kan ha eselører.' Til tross for sin generelle forsiktighet og sensur av vennens skrifter ble Cornutus landsforvist av Nero på grunn av noen kommentarer denne skal ha kommet med om enkelte av keiserens egne heltedikt. Etter dette blir det stille om Cornutus. Justesens note til Hieronymus’ identifikasjon med den frygiske hoffbarbereren bringer inn temaet fyrstens makt, som kan bidra til å forklare stadssatyrikusens angst for å si sannheten. Angivelig er det vreden til skolemestere, smedkoner og degner han frykter, men disse har ikke makt til å jage kritiske poeter ut av landet hverken ved en landstingsdom eller autokratisk befaling. Keiser Augustus brydde seg ikke med å rådspørre hverken senatet eller dommerne da han forviste Romas beundrede dikter. Dette kan tyde på at Hieronymus’ frykt skyldes personer som tilhører øvrigheten, for eksempel mektige konger likesom Midas og Nero. Hvordan kan så en skribent skrive noe ufordelaktig om en fyrste uten at det fører til landsforvisning eller sågar henrettelse? Svaret er å gjøre som Midas’ hoffbarberer og hviske det livsfarlige budskapet ned i et hull; det vil si dekke det til, for eksempel gjemme det i en hule i fjellene ved Bergen".
Holbergs bruk av "paa Bierget" og familienavnet Berg i Jeppe paa Bierget og Erasmus Montanus viser at den utvandrede nordmann ikke ventet helt til 1741 med å "begi seg ut av landet", altså Danmark, for å tømme seg i et hull / en hule for sin oppfatning om danskekongens og andre øvrigheters narraktighet i samtiden og den nære fortid.
Det finnes ingen saklig grunn til å reise tvil om bynavnets opprinnelse, slik Holberg gjør. Forfatteren oppgir ikke navnet på de "Nogle" som mener "Bjørgvin" kommer av verbet "bierge" eller "bjørge", og jeg vet ikke om det eksisterer noen kilde til denne påstanden som utvilsomt er feil. Det finnes ingen norrøne verb som er parallelle til b(j)erge eller bjørge; gårdsnavn som ender på -vin, danner såvidt meg bekjent ikke sammensetninger med verb, og ved en slik tolkning ville -vin henge i løse luften.
Den neste gale påstanden er at "berge, forberge eller skiule" kommer av "Bierge, som dertil ere beqvemme". Heller ikke her oppgir Holberg noen kilde. Det forklarende tillegget om at berg er bekvemme til å berge eller skjule ting i, er utvilsomt forfatterens harselas med den feilaktige påstanden. Holberg tilkjennegir ikke noen tilslutning til en av de ulike forklaringene, men hvis man ser bort fra at sistnevnte påstand er ironisk, vil det generelle inntrykk være at Berg/Bjørg- i Bergen/Bjørgvin kommer av berge/bjørge i betydningen skjule, fordi berg er bekvemme når noe skal skjules.
Få år etter utgivelsen av Bergens Beskrivelse lar forfatteren en bergenser, en nyutdannet bakkalaureus fra Københavns Universitet, falle ned i en hule i Fløyfjellet. På bunnen oppdager den ambisiøse forskerspire en underjordisk verden, som er et vrengebilde av den virkelige. NICOLAI KLIMII ITER SVBTERRANEVM, (Niels Klim, Den underjordiske rejse) er mer eller mindre åpenlyst et satirisk bilde av Danmarksriket. Bergenseren Holberg har altså, i overført betydning, vendt tilbake til sin fødeby for å skjule kritikk av det danske enevelde i et av byens berg - som er bekvemme til slikt. Denne dekkoperasjonen eller -ekspedisjonen starter ikke i 1741 med Nicolai Klimii, men langt tidligere.
Niels Klims fall ned i hulen i Fløyfjellet (Jens Juel, 1789).
Ludvig Holbergs familienavn er et gårdsnavn. Man antar at oberstløytnant Christian Nielsen Holberg, forfatterens far, kom fra gården Holberg i Skogn, Trøndelag. Første ledd er ifølge Oluf Rygh, Norske Gaardnavne norrønt hóll, rund høyde, noe som skulle gi den helhetlige betydning rundt berg/fjell eller kolle.
I Danmarks Adels Aarbog, 1944 står følgende: "Holbergs Fader førte et Segl, der i Skjoldet viser en Klippe, (...)". Med "Skjoldet" menes hjerteskjoldet, det lille skjoldet som befinner seg i midten av selve skjoldet, seglet eller våpnet. Rent heraldisk uttrykker plasseringen av et berg i hjerteskjoldet at det dreier seg om et talende skjold. Det vil si at bergfiguren henspiller på navnet ”Holberg”.
Klippen, eller berget/fjellet gjenfinnes både på sønnens segl og våpen. I Nogle utrykte Breve af Ludvig Holberg (1858) skriver Paul Botten-Hansen, som var assistent i Statsarkivet, at på disse brevene fantes Holbergs segl i en noe ulik utforming. Botten-Hansen unnlot å trykke disse, hvorav det eldste var fra 1723, og viste til at ett av dem allerede var publisert, mens de andre angivelig skal ha vært uten heraldisk interesse. Det som var kjent, forestilte: ”(foreendel det samme som Digterens Fader brugte) et Bjerg med en Hule, hvoraf ogsaa Navnet Holberg (Hul-Bjerg) tør skrive sig.” Berget ble senere tatt inn i våpenskjoldet, som Holberg fikk etter utnevnelsen til friherre. Holberg har brukt flere segl, og det finnes forskjellige versjoner av våpenskjoldet. Det omtalte berget, som altså både kjennes fra seglene og våpenet, opptrer dels som hult og dels som massivt.
Jeg har ikke hatt anledning til å undersøke om berget på seglet til Christian Nielsen Holberg var hult. Det burde vært gjort, så fremt seglet fremdeles eksisterer. Lars Roar Langslet hevder dette i sin Holberg-biografi, ifølge opplysninger på nettet. Dette har jeg heller ikke hatt anledning til å undersøke. Det vi vet med sikkerhet, er at enkelte av bergene i sønnens segl og skjold er hult, og det er nærliggende å knytte dette til den villedende presentasjonen av "Bergen"s etymologi i bybeskrivelsen, samt "nedgravningen" av satiriske betraktninger om Danmarksriket i en hule i Fløyfjellet. Dette siste kan hevdes å være varslet.
Det er vanlig å oppfatte stadssatyrikus Hieronymus, som opptrer i vertshusscenen i Fjerde bok i Peder Paars (1719-20), som Holbergs talsrør. Følgende er et redigert utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsen satiriske skrifter.
"Hieronymus nekter å gjøre sort til hvitt. Det vil si at han ikke vil skrive panegyrikker om folk som ikke fortjener det, slik åpenbart flere andre lærde gjør i vinnings øyemed, og det kan virke som om den lærde stundom forfekter kritiske oppfatninger om viktige personer offentlig. På grunn av dette innser Hieronymus at han kan komme til å måtte ta sine forholdsregler. Eksempelvis er Hieronymus av den oppfatning at en viss skolemester er «General-Pedant»:
Thi, om een Lands-Tings Dom mig tvang at sige andet,
Jeg skulde heller mig begive ud af Landet:
Ja vidske i eet Hul som Midæ Hoff-Balbeer,
[*] Skoelmester er Pedant, jeg tør ej siige meer.
[*] Hic tamen infodiam, Vidi, Vidi ipse Libelle. Auriculas asini qvis non habet – – Pers. Sat. 1.
Ovid (43 f.Kr.–17) – Publius Ovidius Naso – forteller myten om den mektige frygerkongen i Metamorphoses, det klassiske verket som Holbergs Metamorphosis er skrevet i dialog med. Etter at noen frygiske bønder hadde fanget Bacchus’ lærer, Silenus, fremstilte de ham for kongen. Midas holdt først et gilde for Silenus, og siden brakte han silenen tilbake til vinguden. I sin glede over å ha fått tilbake følgesvennen lovet Bacchus å oppfylle et ønske for Midas. Kongen ønsket da at alt han rørte ved skulle bli til gull. Det gikk ikke lang stund før han skjønte hvilket grusomt valg han hadde gjort, ettersom absolutt alt Midas kom i berøring med, også mat og drikke, ble til gull. I sin nød henvendte han seg til Bacchus, som bad ham rense seg for sin gullhunger i en elv. Etter at Midas hadde fått avsmak for gull, tydde han til vandringer i naturen. Her kom han en gang til å overvære en musikkonkurranse mellom Pan og Apollon. Midas syntes tonene fra skoggudens fløyte var å foretrekke fremfor lyrespillet til musikkens og dikterkunstens gud, og som hevn sørget Apollon for at det vokste ut eselører på kongen. Midas passet på å holde eselørene skjult under en turban; det var bare barbereren, som ble tilkalt når kongens hår trengte klipp, som visste om den skammelige lyten. Det var selvsagt strengt forbudt å røpe hemmeligheten. Barbereren var imidlertid om mulig like sprekkeferdig som Gert Westphaler, og for å lette seg for sin oppdagelse gravde han et hull i jorden og hvisket ned i dette: Kongen har eselører. Deretter fylte han igjen. Men på selvsamme sted vokste det siden opp en hel liten skog av strå, og da tiden var moden og vinden begynte å blåse, gjentok stråene barbererens ord om herrens skam.
Justesens fotnote til Midas-referansen omhandler nettopp en dikters dilemma: Hva vil skje dersom han kritiserer fyrsten? Denne viser nemlig til en av satirene til Aules Persius Flaccus (34–62). Persius døde ung og etterlot sine skrifter til sin nære venn, stoikeren Lucius Annaeus Cornutus. Cornutus skal ha endret en linje i en av satirene som opprinnelig lød som hos Ovid, 'Auriculas asini Mida rex habet», til «Auriculas asini qvis non habet'. Dette skal ha vært av frykt for at keiser Nero, som regjerte på den tiden, skulle forstå at Midas rex var en henspilling på ham selv. Den retusjerte versjonen ender slik: 'Hvem som helst kan ha eselører.' Til tross for sin generelle forsiktighet og sensur av vennens skrifter ble Cornutus landsforvist av Nero på grunn av noen kommentarer denne skal ha kommet med om enkelte av keiserens egne heltedikt. Etter dette blir det stille om Cornutus. Justesens note til Hieronymus’ identifikasjon med den frygiske hoffbarbereren bringer inn temaet fyrstens makt, som kan bidra til å forklare stadssatyrikusens angst for å si sannheten. Angivelig er det vreden til skolemestere, smedkoner og degner han frykter, men disse har ikke makt til å jage kritiske poeter ut av landet hverken ved en landstingsdom eller autokratisk befaling. Keiser Augustus brydde seg ikke med å rådspørre hverken senatet eller dommerne da han forviste Romas beundrede dikter. Dette kan tyde på at Hieronymus’ frykt skyldes personer som tilhører øvrigheten, for eksempel mektige konger likesom Midas og Nero. Hvordan kan så en skribent skrive noe ufordelaktig om en fyrste uten at det fører til landsforvisning eller sågar henrettelse? Svaret er å gjøre som Midas’ hoffbarberer og hviske det livsfarlige budskapet ned i et hull; det vil si dekke det til, for eksempel gjemme det i en hule i fjellene ved Bergen".
Holbergs bruk av "paa Bierget" og familienavnet Berg i Jeppe paa Bierget og Erasmus Montanus viser at den utvandrede nordmann ikke ventet helt til 1741 med å "begi seg ut av landet", altså Danmark, for å tømme seg i et hull / en hule for sin oppfatning om danskekongens og andre øvrigheters narraktighet i samtiden og den nære fortid.
