Kommentarer til En folkefiende, XXXI 

Morderenglene som gikk og griset til byen / Det store skriket i Egypt

Annen akt begynner neste formiddag. Tomas Stockmann er alt ferdig med sine sykebesøk; fru Stockmann gir ham et brev fra Peter Stockmann der han bekjentgjør sin ankomst senere mot middagstid; motsatt doktoren har byfogden mye å gjøre. Sammen med brevet sender han brorens manuskript i retur. Det åpner for at Peter beholder brevet fra kjemikeren.

      Morten Kiil viser seg for første gang på scenen: 

"GAMLE MORTEN KIIL stikker hodet ind gennem forstuedøren, ser sig forskende om, ler indvendig og spørger polidsk: Er det - er det sandt?"

Morten Kiil er en satyrikus eller gjøgler-karakter og peker mot teaterscenens bukke- eller satyr-figur, som gjerne er burlesk og vulgær og travesterer skuespillets opphøyde figur(er). Hoffnarren som tar kongerollen ned, er en nærliggende karakter. 
      I den siterte replikken omtales Morten Kiil som "Gamle Morten Kiil", ellers står det "Morten Kiil" foran replikkene. Det understreker at garvermesteren er gammel; hvor gammel vil vise seg i løpet av handlingen. Jeg har i tidligere innlegg argumentert for at "Morten Kiil" hentyder til "Doktor Morten Luther". Det betyr at det kan være et historisk lag i figuren, slik jeg har foreslått i kaptein Horsters tilfelle. At garvermesteren (les tuktemesteren) ler innvendig, kan minne om det som fortelles om Ibsen selv, nemlig at han lo innvendig av sine staselige dukkefigurer i oppveksten. 
      Scenen er doktorens dagligstue, den samme som i første akt, men døren til spisestuen er lukket. I første akt stod døren åpen, slik at man kunne se at det under deler av handlingen satt folk rundt aftensbordet. På bordet var det en tent lampe uten skjerm, motsatt den tente lampen med skjerm på bordet med den kostbare duken i dagligstuen. De som satt til bords, der flere hadde tydelig hedenskklingende navn som Hovstad og Billing, spiste oksestek. Dette har jeg i tidligere innlegg tolket som en hentydning til gullkalven og slik sett en motsats til nattverden, da disiplene spiste påskelam sammen med Kristus, og han varslet om sin død. Ved denne anledning ble nattverden til syndernes frelse fra fordervelsen/forråtnelsen og håpet om evig liv innstiftet.
      Morten blir stående en liten stund i døråpningen og nøle, også etter at han er blitt buden inn. Dette lille opphold i døråpningen peker mot en av Mortens replikker i femte akt:

"De (doktor Stockmann) sa’ igår, at det værste griseriet kom fra mit garveri. Men hvis om det var sandt, så måtte ​jo min bedstefar, og min far før mig, og jeg selv i mangfoldige år ha’ gåt og griset byen til, ligesom tre morderengler. Tror De, jeg lar den skam sidde på mig?"

"Morderengel" har sin opprinnelse i Bibelens Forderveren eller Ødeleggeren (i Lutherbibel "der Verderber"), som fremtrer som ett vesen. Årsaken til at Morten nevner tre morderengler, har den saklige grunn at hans far og bestefar også har drevet garveri, mens det på et underliggende plan peker mot de tre englene i Åpenbaringen som forkynner dommen. Både fortellingene om Forderveren og de tre åpenbaringsenglene handler om straffen som rammer dem som ikke dyrker Herren / er Herrens fiender. 
      Forderveren er omtalt i 2 Mos 7, Sam 2 og et par av apostelbrevene. 2 Mos 7 er det mest kjente skriftstedet, men også 2 Sam 24 har trolig relevans for de kiilske morderengler ettersom Forderveren her slår Israel med pest. 2 Mos 7: 

"6 (...) og de skulle slagte det (et fullkomment værlam), hver Forsamling i Israels Menighed, imellem de tvende Aftener. 7. Og de skulle tage af Blodet og stryge paa begge Dørstolperne og paa det øverste Dørtræ paa Husene, hvori de æde det. 8. Og de skulle æde Kjødet i den samme Nat (...) 13. Thi jeg vil gaae igjennem Ægypti Land i den samme Nat og slaae alle Førstefødte i Ægypti Land, baade af Mennesker og Bæster, og jeg vil holde Dom over alle Ægypternes Guder; jeg er Herren. 13. Og Blodet skal være eder til et Tegn paa Husene, i hvilke I ere, og jeg vil see Blodet og gaae eder forbi; og der skal ingen Plage være iblandt eder af Fordærveren, naar jeg slaaer Ægypti Land (...) 29. Og det skede om Midnatten, da slog Herren alle Førstefødte i Ægypti Land, fra Pharaos Førstefødte, som sad paa hans Throne, indtil den Fangnes Førstefødte, som var i Fængslets Huus, og alle Førstefødte af Bæster."

Døråpningen er sentral i dette skriftstedet. Jødene har fulgt Herrens bud; Israels eldste har dyppet en isopkvast i bekkenet med blod fra det slaktede lammet og strøket dette over dørstolpene og -bjelken. Denne offerhandlingen, som ligger til grunn for Kristi innstiftelse av nadverden, frir jødene fra den Herrens vrede som Forderveren utfører. 

Mortens / doktor Mortens (Martin Luthers) dvelen i døråpningen til fritenkeren Stockmanns dagligstue peker mot to motsatte døråpninger i Egypt på Mose tid; jødenes blodstenkede og egypternes, hedningenes, rene. På den ene veggen er altså den lukkede dør inn til spisestuen der man dagen før nøt et aftensmåltid/nattverd av okse, hvis styrkende virkning doktor Stockmann gjør et stort poeng av. Da jødene senere, under ørkenvandringen, falt fra Herren, vendte de seg til en oksegud, noe som viser at de var påvirket av egyptiske guder. Både i Holbergs Jødiske Historie og i Peer Gynt fremstilles oksekulten som egyptisk i sin opprinnelse.

Også i De unges forbund (1869) er overstrøkne dørstolper motiv. Stykkets satyrikus, Daniel Hejre (refererer til profeten Daniel og ødemarksfuglen heiren), forteller om sin far at denne hadde etterlatt seg en stor formue. To ganger i samme replikk forteller Hejre at faren ble kalt «Guld-Mads». Ved et enkelt anagrammatisk grep kan «Mads» bli til «Mdas», og ved å føye til en i mellom de to første konsonantene får vi «Midas». At Hejres far refererer til den mytiske frygerkongen, bekreftes ved opplysningen om at Guld-Mads lot dørstolpene sine forgylle. Denne detaljen har Ibsen hentet fra Ovids Metamorphoses, der det fortelles at da Midas vendte hjem med sin «gylne berøring», tok han på dørstolpene, som umiddelbart ble forvandlet til gull. Samtidig fremtrer omtalen av forgyldte dørstolper i et stykke gjennomsyret av bibelsk dommedagsretorikk som en motsats til jødenes blodoverstrøkne dørstolper.
      Undertekstlig er Mortens dvelen i døråpningen en henvisning til forklaringen om nattverdens betydning i Luthers katekisme, "Doktor Morten Luthers Katechismus". Nattverden er et viktig sakrament, der den kristne erkjenner at han er et syndig menneske som har behov for Kristi offerdød, hans blod og legeme, for å frelses fra fordervelsen. Påskelammets blod på jødenes dørstolper og -bjelke er liksom Kristi blod i nattverdskalken, og det usyrede brød som skulle spises samtidig har sin parallell i brødet Kristus brøt og gav til disiplene.
      Uttrykket "ha’ gåt og griset byen til" om de tre morderenglene i Morten Kiils replikk hentyder til 2 Mos 12, der det står at Herren "vil gaae igjennem Ægypti Land" og at Forderveren dreper/"slaaer" på hans bud. Der dørene er rene eller fri for blod fra Herrens offerlam, går altså Forderveren inn og slår i hjel eller dreper de førstefødte av dyr og mennesker. Her kunne man med god grunn bruke uttrykket nedslakte, og det er klart at det har blitt et svare "griseri" inne i hedningenes hus. 2 Mos 12,30: "Da opstod Pharao samme Nat og alle hans Tjenere og alle Ægypterne, og der blev et stort Skrig i Ægypten; thi der var ikke et Huus, at der jo var en Død udi."
      Hver og én morderengel av garverslekten Kiil, som i et tenkt tilfelle går og griser til i doktor Stockmanns hjemby, det vil si dreper med infisert utslipp, er således en hentydning til Guds Forderver som dreper hedningene som ikke har smurt lammets blod på dørkarmene. Replikken kan understøtte min tolkning av navnet Kiil, jfr. innlegget 21.10.18:

"(... ) i ODS finnes følgende oppslag:


'III. Kil, pl. [ki?l] (fra ty. (pl.) keile, til keilen, slaa, se II kile; vulg. (nu l. br.) ell. dial.) bank; prygl; især i forb. faa, give kil. *Fra Kjøbenhavn vi seiled' for at give Tydsken Kiil. HPMøller. Sang tilegn. den kgl. Livgarde tilfods.2(1848). *Jeg veed, Filuren i Berlin, | Han gjerne Kiel vil 'hohle', | Det skal han faae, men det bli'er Kiil. FolketsNisse.24/121863.16. Rantzau.D.Nr.5. D&H. Feilb.'

Garvermester Morten Kiil kan således peke mot garving av hud / korporlig tukt, Martin / Morten Luthers katekisme, pryl (...)" 

Å slå med riset eller annet tuktende redskap, som Luther mente var nødvendig og som har dekning i Bibelen, er ikke det samme som å slå i hjel slik Forderveren gjorde i Egypt. Det kan likevel sies å være en sammenheng mellom Morten Kiils rolle som barker/garver av huder og som antatt morderengel, noe jeg vil komme tilbake til under omtalen av replikken i sin aktuelle sammenheng. Det er også verdt å nevne at "Kiil" kan gi assosiasjoner til engelsk "kill", drepe, som tidligere også hadde betydningen "slå" (ordboksredaktør Tor Guttu i en e-post).

    

      

      
      

   

Kommentarer til En folkefiende, XXX

Da brønnhuset fikk innlagt vann 

På den tiden Ibsen arbeidet med En folkefiende, var verdens øyne rettet mot menn som gjorde store oppdagelser, dels ved klodens ytterste grenser, dels i infusorienes mikroskopiske verden. Avisene er fulle av stoff om Nordenskiölds hederskronte ekspedisjon på jakt etter Nordøstpassasjen, men det er også andre oppdagere som mottar ærebevisninger og får stor oppmerksomhet. I tillegg til den tungt dekorerte Louis Pasteur var det særlig to som utmerket seg blant bakteriebekjemperne, nemlig den engelske kirurg og vitenskapsmann Joseph Lister (1827-1912) og den tyske bakteriologen Robert Koch (1843-1910).

                                       Joseph Lister.

Kjemiker med de "fornødne videnskabelige hjælpemidler" (Robert Koch rundt 1880).

I 1867 begynte Joseph Lister, opphavsmannen til den antiseptiske kirurgi, å anvende karbolsyre for å drepe bakteriene, inspirert av Pasteurs oppdagelse av at forråtnelse av organisk materiale fra mennesker eller dyr skyldes bakterier. Før dette var det mange pasienter som fikk infeksjon i operasjonssårene, ofte med dødelig utfall. Ved Pasteurs og Listers oppdagelse av bakterienes "forgiftige" rolle i forråtnelsprosessen og vitenskapsmennenes arbeid med å utvikle metoder til desinfeksjon står vi ved det sentrale punktet i doktor Stockmanns "store opdagelse". 
      24. mars, 1882, fem måneder før Ibsen sender de fire første aktene av En folkefiende til forleggeren Hegel, holder Robert Koch et foredrag i Physiologische Gesellschaft i Berlin, der han bekjentgjør at han har oppdaget, det vil si isolert og dyrket frem, bakterien som forårsaker tuberkulose. Denne hendelsen har, sammen med enkelte store internasjonale antibakterielle oppdrag Koch var involvert i, høyst sannsynlig inngått i bakgrunnen for En folkefiende.
      Ibsen selv befinner seg så visst ikke i noen nordnorsk avkrok mens denne bakteriekrigen pågår, men på kontinentet; Roma, Gossensass, München. På vårparten 1882 ble det fremmet forslag i Stortinget om økning av diktergasjen til Bjørnson og Ibsen. HIS skriver om debatten: "Blant annet uttalte representanten Fredrik Schiørn at Stortinget ved å anerkjenne, belønne og oppmuntre Bjørnsons og Ibsens diktergjerning ikke kunne unngå 'at vi derved tillige anerkjender, belønner og opmuntrer deres oppositionelle Stilling til Kristendommen». Han ville anse enhver som forsøkte å rive samfunnet løs fra kristendommen for å være «en Samfundets Fiende'." 
      Med baleontologen/bakteriologen, "disippelen og frelseren", Tomas Stockmann, har Ibsen skapt et satirisk portrett av den stadig nyvakte Bjørnson - nå renhetsapostel og fritenker - som benyttet enhver anledning til å utbasunere sine "spirende, sprættende" meninger. Ibsen selv mener det samme som han alltid har gjort, jfr. det første verset i "Til min ven revolutions-taleren" (1869): 

"De siger jeg er bleven 'konservativ'. 
Jeg er, hvad jeg var mit hele liv." 

I flere tidligere innlegg har jeg påpekt en rekke bibelske referanser i skuespillet, blant annet til dyrkelsen av gullkalven samt tilstedeværelsen av en disippeldiskurs. I innlegget 16.12.18 skriver jeg følgende:

"Lys som skinner uten og med skjerm peker mot Jesu ord til Peter, Tomas og de andre disiplene i Bergprekenen, der lignelsen om lyset og skjeppen inngår. Med sitt navnevalg fra henholdsvis norrøn mytologi og Bibelen ber Ibsen publikum se stykkets handling, der opprør mot den verdslige øvrighet, brudd mot Moseloven og frafall er sentrale temaer, i lys av Bibelen, spesielt Berpprekenen, en av Det nye testamentes mest sentrale tekster. Fråtsing, freidighet, frisinn og fiendskap fremstår som den rake motsetning til den livsførsel Jesus innprenter disiplene i Bergprekenen; slik lyset som settes i en stake skinner for alle i huset, skal disiplenes lys skinne for menneskene slik at de ser deres gode gjerninger og priser deres far i himmelen." 

Skuespillet bæres oppe av forfatterens erkjennelse av livets, alt det skaptes, forgjengelighet, der korstreet representerer menneskets eneste håp om endelig frelse fra forråtnelsen. På et høyere plan handler det om menneskets evinnelige søken etter botemidler for sin egen fordervelighet. 
      Bare ideen om å la en hissig bakteriebekjemper inngå i støpemassen sammen med en baleontolog, eller badelege, røper forfatterens satiriske hensikter. Det er aldri nevnt noen annen badelege enn Stockmann, noe som betyr at det er han som har ansvaret for den eller de medisinske vann- og badekurene ved anstalten. Som omtalt i tidligere innlegg involverer dette vanligvis kildevann med et høyt innhold av jern eller svovel som lukter vondt, gytje og andre uhumskheter, for å hentyde til doktor Stockmanns omtale av garveriene i Mølledalen. Det er derfor svært påfallende at badelegen kun interesserer seg for renheten på badeanstaltens drikkevann (samt sjøvannet der gjestene bader), noe Ibsen aksentuerer ved å plassere spisningsrørene med vannet nettopp inn til brønnhuset, som nødvendigvis er oppført over en brønn/kilde med medisinsk mirakelvann. Ibsen, alias billedmester Rubek, fører publikum bak lyset.
      Her følger en foreløpig oppsummering av doktor Stockmanns innsats som bakteriolog, som har som utgangspunkt at doktoren selv tolker kjemikerens funn i de prøvene doktoren selv har tatt (jfr. innlegget 12.4.19). Ved dette punktet står vi ved en viktig grunn til at Stockmanns kamp er blitt oppfattet idealistisk; man har trodd at påstanden om infusorienes sunnhetsfarlige karakter stammer fra kjemikerens brev. Men Stockmann leser ikke opp fra brevet; han refererer innholdet i sin fortolkning som var klar før resultatene fra vannprøvene forelå. Flere av punktene er nevnt i tidligere innlegg.
      Doktoren har altså bestemt seg for hvordan funnene skal tolkes før han får brevet fra kjemikeren. Tolkningen har han utlagt i et brev på fire tettskrevne sider. Ingenting tyder på at Stockmann, legen fra avkroken, har erhvervet spesielle kunnskaper innenfor kjemi og bakteriologi liksom Pasteur, Koch og Lister, som arbeidet i årevis med kompliserte eksperimenter og bekledde høye akademiske og medisinske stillinger. Stockmann på sin side har hverken noen vitenskapelig eller yrkesmessig karriere å vise til. Han klager over at han nesten aldri så et fremmed menneske som hadde "et vækkende ord" å si ham i løpet av alle de mange år i Nordland, og da han endelig blir tatt inn i varmen i hjembyen, oppsøker han ikke noe fagmiljø, men den radikale kretsen rundt "Folkebudet". Det nevnes heller ikke at han har orientert seg innenfor balneologien. 
      Doktorens påstand om at "forrådnede organiske stoffer", "infusorier i mængdevis", er "Sundhedsfarlig i aller højeste grad", er feil. Her må det også tas høyde for at "i mængdevis" er en overdrivelse. Stockmann har alt fra stykkets begynnelse lagt for dagen en sterk tendens til overreaksjon i flere tilfeller. Ikke alle infusorier er "forgiftige", men enkelte bakterier er sunnhetsfarlige og kan føre til infeksjoner. At "Alle disse uhumskhederne oppe i Mølledalen, – alt dette her, som lugter så fælt" skulle infisere vannet i badeanstaltens spisningsrør, er heller ikke riktig. Den omtalte vonde lukt stammer fra garveprosessen, som nettopp har til hensikt å stanse forråtnelsesprosessen. Det er således en feilslutning at sykdomstilfellene blant badegjestene skyldes det som "lugter så fælt"  i garveriene. Det er kun hvis hudene kommer fra dyr som er smittet med en infeksjonssykdom som også kan ramme mennesker, òg at bakteriene føres med vannet, at disse representerer en alvorlig sunnhetsfare. Men Stockmann har altså på forhånd bestemt at det er garveridriften som sådan som er problemet. Mot dette kan det innvendes at Morten Kiils garveri har eksistert i minst tre generasjoner, noe som kan fortelle at driften går tilbake til 1700-tallet. En annen viktig ting som fremgår av dette, er at folk i byen, som bor på den angivelige "pestgrund" som griseriet fra garveriene skal ha forårsaket, ville ha vært kronisk syke, så fremt de ikke hadde dødd ut. Det er svært tvilsomt at sykdomstilfellene blant badegjestene var av infeksiøs karakter; i så fall ville badeanstalten fått tilbakemelding om dette fra lege eller helsemyndighet på badegjestenes hjemsted.  
      Det er underlig at en balneolog skal vise slik interesse for anstaltens vanntilførsel og ikke for brønn- eller kildevannet som ethvert kurbad med respekt for seg selv kunne by på. Forfatteren har utvilsomt, i satirisk øyemed, latt hovedpersonen forbinde to ting som var aktuelle i tiden: innlagt vann i byene og opphold ved kurbad. Som en tredje ting kan man regne kampen mot bakteriene, ettersom doktor Stockmann alt tidlig mente inntaket til vannledningen burde legges over Mølledalen med garverienes uhumskheter. Men hele doktor Stockmanns prosjekt mangler rot i virkeligheten. Vannledninger i den størrelsesorden det er snakk om her, ble lagt til byer, ikke til badeanstalter. 
      Det fremgår ikke om det er innlagt vann i Stockmanns hjemby, og hvor dette i så fall hentes fra. I 1882 var vann innlagt i de største byene som Bergen og Christiania og enkelte andre byer. Dersom vann ennå ikke er innlagt i doktor Stockmanns hjemby på begynnelsen av 1880-årene, må dette ha vært et sentralt tema i byens formannskap. Det er mest sannsynlig at det ikke er innlagt vann i byen, for i motsatt fall ville vann til badeanstalten kunne hentes fra et relativt nytt anlegg. Det betyr at innbyggerne har fått vann fra ulike brønner og kilder. Hvis doktor Stockmanns teori om at hele grunnen rundt byen er infisert av griseriet fra garveriene, stemte, ville det som nevnt knapt finnes et friskt menneske i hele byen. Konklusjonen har Stockmann kommet frem til etter å ha tatt en vannprøve fra springen og en annen i strandkanten og for øvrig fulgt sin egen nese som fortalte ham at det lukter vondt i svigerfarens garveri. Doktor Stockmanns sjarlataneri settes i perspektiv ved den strålende forskning til menneskehetens beste som samtidig utføres av vitenskapsmenn som Pasteur, Koch og Lister. Den idealistiske helten Stockmann kan kokes ned til en udugelig narr som slår seg på brystet og sier: Se på meg!
      Det fremtrer som svært usannsynlig at en norsk by skulle tatt på seg den økonomiske byrde ved å anlegge et vannverk og ledningsnett utelukkende for en badeanstalt. Man kunne riktignok, innenfor fiksjonens ramme, argumentere med at dette er første trinn i innlegging av vann i byens husstander, men dette virker ikke sannsynlig. Så er da heller ikke En folkefiende et rent realistisk skuespill. Tomas Stockmanns maniske fastholden av det rene vannets nytte som helsebot for menneskene må samtidig tolkes på et religiøst metafysisk plan. Satyrikusen Ibsen har på sitt finurlige vis tatt vannledningen, som forventelig skulle forsynt byens husstander med etterlengtet innlagt vann, og koblet den til bygningen over en gammel brønn med undergjørende vann. I begge tilfeller handler det om troen på at mennesket selv kan skaffe seg frelse for sin forråtnelse eller fordervelighet. 
       Alt tyder på at doktor Stockmann har blandet kortene der oppe i avkroken, isolert som han var fra den mylrende verden. Problemstillingene om vannkvalitet som doktoren berører, er kjent fra samtidens forsøk på å forsyne husstandene med innlagt vann, som ofte skjedde ved prøve- og feilemetoden, nettopp slik som i Stockmanns hjemby. I Christiania var man flere ganger uheldig. Alt tidlig gjorde man den erfaring at det var uklokt å legge inntaket under møller og industriell virksomhet, ettersom dette kunne forringe vannkvaliteten, blant annet kunne forråtnet sagflis følge med. Dette infiserer ikke vannet, men er selvfølgelig uønsket i drikkevann. I vannverkenes tidligste periode ble ikke vannet desinfisert; desinfeksjonens betydning var jo heller ikke kjent før Pasteurs oppdagelser. Sognsvannsbekken var en periode drikkevannskilde, og inntaket ble lagt ved Gaustad. Dette ble flyttet opp til Sognsvann i 1881 etter en tyfusepidemi i 1877. Tyfus, eller tyfoidfeber, spres hovedsakelig fra menneskelig avføring. Hvorvidt dette har hatt tilknytning til Gaustad Asyl, som ble åpnet i 1855, har jeg ikke kunnet bringe i erfaring.   
      At Ibsen har koblet spisningsrørene til badeanstaltens brønnhus, der det bør befinne seg en brønn med svovel- eller jernholdig mirakelvann, er ren satire. Doktorens forveksling av angivelig medisinsk brønnvann med vanlig vann fra springen røper seg også ved hans uttalelse om at vannet er til innvortes og utvortes bruk, som er typiske uttrykk fra farmasien, hvor Ibsen var vel bevandret etter årene som apotekerlærling i Grimstad. Det første eksemplet på denne ordbruken er i doktorens bekjentgjørelse av sin "store opdagelse", som avsluttes slik: "Det er absolut skadeligt for sundheden enten det nu bruges indvortes eller udvortes." Det andre eksemplet er under en replikkveksling med byfogden litt senere i annen akt:

"(...) Tænk dig bare, – forgiftet vand både til indvortes og udvortes! Og det til stakkers sygelige mennesker, som tyr til os i god tro, og som betaler os i dyre domme for at få sin sundhed igen!"

Doktor Stockmann setter altså sin lit til det rene vannets kurative virkning, motsatt alle andre badeleger som sverger til stinkende myrvann eller andre uhumskheter.  

  
      

   



       
      
      
         
       

        

Kommentarer til En folkefiende, XXIX

Louis Pasteur; bakteriologen som lengtet hjem til garveriet

Menneskets oppdagelsestrang strakte seg vidt og bredt  i 1800-tallets andre halvdel. Utforskningen av de polare strøk resulterte i Nordenskiölds oppdagelse av Nordøstpassasjen, mange reiste til Amerika for å oppdage "den nye verden" (jfr. bl.a. innleggene 5.3.191 og 5.3.19), og innenfor infusorienes eller mikroorganismenes verden gjorde Louis Pasteur banebrytende oppdagelser. Den franske kjemikerens imponerende forskningsresultater inngår i bakgrunnen for doktor Stockmanns "store opdagelse", som innledningsvis handler om infusorieinnholdet i kurbadets drikke- og sjøvann, senere om skadedyrene blant menneskene. "Oppdagelse", nemlig doktor Stockmanns, nevnes hele elleve ganger i skuespillet. To ganger omtales den som den "store opdagelse", og én gang som den "nye opdagelse". 
      Det er således ikke tilfeldig at Stockmanns berømmelige oppdagelse skjer på kjemiens og bakteriologiens område. Kjemikeren og bakteriologen Louis Pasteur, som regnes som bakteriebekjempelsens far, har gjort seg fortjent ikke bare av sitt hjemland, Frankrike, men av hele menneskeheten, for å snu litt på Stockmanns uttalelse om sitt eget fortjenstfulle virke for hjembyen. Pasteurs bidrag til vitenskapen, teknologien og medisinen på 1800-tallet hadde knapt noe sidestykke i historien, og han mottok en rekke æresbevisninger, deriblant Frankrikes høyeste, Æreslegionen. 

         
                            Louis Pasteur (1822-1895).

                                      

Den voldsomme begeistring som doktor Stockmanns "store opdagelse" vekker i hans nærmeste krets, er utvilsomt en satirisk hentydning til Pasteur og den hyllest han mottok for oppdagelsen av at bakterier, som inngår blant infusoriene (mikroorganismene), kunne forårsake sykdom hos planter, dyr og mennesker. I tillegg til denne påvisningen oppdaget Pasteur, motsatt doktor Stockmann, et botemiddel, nemlig desinfeksjon eller pasteurisering og vaksinering. Stockmanns oppdagelse av infusoriene i drikke- og sjøvannet kan tolkes som en forkvakling av Pasteurs banebrytende oppdagelser i menneskehetens tjeneste, resultatet er perfid satire i portretteringen av den angivelig store vitenskapsmann doktor Stockmann.
      I tidligere innlegg har jeg argumentert for at doktoren selv har tolket kjemikerens analyseresultater; han er jo av den oppfatning at han kunne ha foretatt hele undersøkelsen selv, hadde han bare hatt de "fornødne videnskabelige hjælpemidler". Opplysningen viser samtidig at Stockmann ikke tok prøver da de tyføse og gastriske tilfellene dukket opp blant badegjestene; doktorens "diagnostisering" baserer seg altså på ren gjetning, trolig i lag med konen, Katrine. Vi skal nok en gang sitere doktorens replikk, som han uttaler da han holder brevet opp:

"Her har jeg den! Der er påvist tilstedeværelsen af forrådnede organiske stoffer i vandet, ​– infusorier i mængdevis. Det er absolut skadeligt for sundheden enten det nu bruges indvortes eller udvortes."

Påvisningen av forråtnede organiske stoffer bør nok tilskrives kjemikeren, som også kan ha brukt ordet "infusorier", men neppe "i mængdevis". Uttalelsen om at infusoriene er skadelige, kan derimot skrives på doktorens kappe, fordi Stockmann mener han selv er i stand til å tolke kjemikerens funn. Dette kan understøttes av en annen opplysning, nemlig at Stockmann allerede har skrevet ferdig en forklaring på resultatet på hele fire tettskrevne sider:

"(...) jeg har naturligvis skrevet en fremstilling til badebestyrelsen; den ​har ligget færdig en hel uge; jeg har bare gåt og ventet på dette her. (viser brevet) Men nu skal den afsted straks på timen. (går ind i sit værelse og kommer tilbage med en pakke papirer) Se her! Hele fire tætskrevne ark! Og brevet skal lægges ved."


En slik "metode" fremtrer som toppunktet av forsyndelse mot vitenskapelig etterrettelighet og bekrefter bare det som har fremgått med all tydelighet av handlingen så langt: Stockmann er en prosjektmaker uten et eneste vellykket resultat å vise til; karrieren er et trist kapittel, og i saken om infusoriene har han trukket forhastede slutninger på sviktende grunnlag. Videre er doktoren henfallen til sterke overdrivelser, brå hissighet, klokkertro på egne kvalifikasjoner, uovertruffen latskap, og en rekke av hans replikker etterlater spørsmålet: Er denne mannen vel bevart?  
      Som nevnt i tidligere innlegg, burde det ikke komme som noen overraskelse på doktor Stockmann at det er forråtnede organiske stoffer og dermed infusorier i vannet som er hentet rett fra naturen. At det krydde av mikroorganismer eller infusorier i vann, hadde man visst senest siden 1600-tallet, og på 1700-tallet brakte den danske vitenskapsmannen Otto Frederik Müller forskningen på infusorier videre med sine inngående studier. Den kunnskapsmangel doktoren her legger for dagen, er viktig for forståelsen av renhetsbegrepets plass i hans livsanskuelse. Som nevnt i innlegget 26.3.19, viser doktorens instruks om at det skal skylles etter byfogden, at han tillegger rent vann en rensende effekt moralsk sett. Det samme gjaldt fariseerne som oppfattet seg som plettfrie og rettferdige.For den som ikke lenger tror på Gud, finnes intet syndefall og heller ingen syndepletter som ikke kan vaskes av. Tomas Stockmann er manisk opptatt av bekjempelsen av urenhet, sykdomsstoffer, gift og løgn og mener at han representerer de motsatte kvaliteter: renhet, sunnhet og sannhet. 
       Det er altså sannsynlig at kjemikeren har omtalt tilstedeværelsen av forråtnede organiske stoffer i vannprøvene. Tankestreken foran "infusorier" i replikken (sitert øverst), kan antyde at doktoren hopper over anførslene av de ulike infusoriene og trekker slutningen om at infusorier generelt, særlig i større mengder, er sunnhetsfarlige eller forgiftige. Dette medfører ikke riktighet; det er ikke mengden infusorier som avgjør om de er sunnhetsfarlige, men typen. Her er det verdt å minne om Stockmanns sedvanlige hang til overdrivelse. Det dreier seg i virkeligheten om mikroorganismer som ikke kan sees med det blotte øye,og det har ganske sikker vært mer enn ett individ av de enkelte artene i vannprøvene. Dette har i Stockmanns overspente gjengivelse lett kunnet ha blitt til "i mængdevis".
      Det doktoren burde ha gjort, var å undersøke om kjente patogene infusjonsdyr var oppført blant funnene. Flimmerdyr og bakterier utgjør to hovedgrupper blant infusoriene, og mens doktor Stockmann har sittet i avkroken sin nordpå, har Pasteur gjort flere store oppdagelser, blant annet følgende: Enkelte bakterier kan forårsake alvorlig sykdom hos mennesker, dyr og planter. Bakteriene som er patogene hos mennesker, stammer hovedsakelig fra menneskers avføring, og det er svært usannsynlig at man plutselig ville oppdage disse i vann fra et norsk elveløp eller i sjøvannet ved en norsk kystby på 1880-tallet. Garveriet, som Stockmann utpeker til den angivelige giftspredningens kilde, har ligget i Mølledalen i flere generasjoner. Dersom doktorens påstand hadde vært korrekt, ville alvorlige sykdomstilfeller ha vært kjent lenge før etableringen av badeanstalten. Man må jo anta at folk i lang tid har badet i sjøen og drukket vann fra elven, alternativt tatt seg en dukkert.
      Doktor Stockmann fremstiller svigerfarens garveri som roten til alt ondt; det er angivelig hans garving som fører til at infusorier forgifter rent vann. Jeg har i tidligere innlegg (bl.a. 1.12.18) argumentert for at Morten Kiil hentyder til Martin Luther, navnlig Doktor Morten Luthers katekisme. Morten Kiil-figuren bør tolkes på flere plan, det fremgår også av hans reaksjon da han utpekes som tilgriser av vannet i badeanstalten, som her skal siteres i sin helhet:

"De sa’ igår, at det værste griseriet kom fra mit garveri. Men hvis om det var sandt, så måtte ​jo min bedstefar, og min far før mig, og jeg selv i mangfoldige år ha’ gåt og griset byen til, ligesom tre morderengler. Tror De, jeg lar den skam sidde på mig?"

Morderengel er en hentydning til dødsengelen som gikk forbi israelittenes dører som var merket med påskelammets offerblod (2 Mos 12,23), dette vil jeg komme tilbake til. Foreløpig er det verdt å merke seg at Stockmann utpeker garveriet til infusorie- og dermed sykdomsspreder, noe som høyst sannsynlig er en hentydning til Louis Pasteurs biografi. Bakteriebekjempelsens far var nemlig selv sønn av en garver, og dette yrket hadde også hans bestefar og oldefar. Dette siste minner om Morten Kiils ovensiterte replikk, der det fremgår at han er tredje generasjon garver. Dersom et garveri var den bakteriebomben doktor Stockmann påstår, ville neppe Pasteur hatt et så positivt forhold til farens garveri, som for øvrig lå i garverkvartalet i Dole. Under studiene da han bodde hjemmefra, skal Pasteur ha uttalt at han lengtet hjem til lukten i garveriet, mens altså Stockmann synes det "lugter så fælt" i svigerfarens garveri. Da faren døde i 1865, overtok Pasteur hjemmet med garveriet i kjelleren, og han tilbrakte mye tid i Dole. 
      Det er hevet over tvil at datidens største kjemiker og bakteriolog ruver i bakgrunnen i En folkefiende, og Ibsen har ganske sikkert innhentet informasjon om Pasteur. Kanskje har avisene brakt stoff om den internasjonale forskerhelt, liksom de var fulle av reportasjer om Nordenskiöld og hans bestrebelser på å oppdage Nordøstpassasjen, som altså ble kronet med hell. Ovensiterte replikk der doktoren omtaler brevet, som han holder i hånden, fortsetter slik:

"Se her! Hele fire tætskrevne ark! Og brevet skal lægges ved. En avis, Katrine! Skaf mig noget til omslag. Godt (...)"

"En avis" kan hentyde til stoff som omtales i avisen. I de nærmeste årene forut for utgivelsen av En folkefiende gjorde Pasteur store fremskritt innenfor behandlingen av sykdom, deriblant av miltbrann, og hans teori om bakterier som sykdomsårsak vant stadig større oppslutning blant fagfolk. 

         Familien Pasteurs garveri i Dole, i dag museum.

                               "Garverkanalen" i Dole.

                         Planskisse av Pasteurs barndomshjem.

                               Fra garveriet i kjelleren.





             
       
        
      

Kommentarer til En folkefiende, XXVIII

Doktor Stockmann og Mølledalens uhumskheter

Det fremgår ikke hva kjemikeren har skrevet i brevet og hva doktoren har lagt til for egen regning. Ettersom forklaringen på analyseresultatene inneholder feil, og Stockmanns uttalelser for øvrig ikke vitner om noen dyp vitenskapelig innsikt, kan forklaringen høyst sannsynlig tilskrives Stockmanns eget resonnement. Det vil si at kjemikeren kun påviser det som vannprøvene inneholder, og så er det doktoren som tolker det. 
       Opplysningen om at han sendte inn prøver både av drikkevannet og av sjøvannet, kan tyde på at de dels er hentet rett fra springen, dels fra sjøbadene. Doktoren forklarer innsendingen av prøvene til universitetet med at han selv manglet de "fornødne videnskabelige hjelpemidler", det betyr at han mener seg i stand til å analysere vannprøver. Som tidligere omtalt, anser Stockmann seg som en vitenskapsmann, trolig grunnet vannprøvene, som han altså ikke har analysert, noe han nevner som årsak til at han bør leve en smule fornemt. 
      Stockmanns replikk gir ikke grunn til å tro at han har tatt prøver av vannet med det "fordømte giftige smuds" i Mølledalen, der elven går som foss (som altså driver møllene). Det kan ut fra Stockmanns uttalelse; "så gav jeg mig til at undersøge vandet, så godt det lod sig gøre", råde tvil om nøyaktigheten av prøveinnsamlingen. Dette kan understøtte antagelsen om at Stockmann ikke har tatt prøver fra vannet direkte under garveriene. Som tidligere omtalt, setter doktoren pris på sitt nye lune og hyggelige liv, motsatt tilværelsen i Nordland da han måtte gjøre mang en uværstur. Det fremgår med all tydelighet at doktor Stockmann er en svært bedagelig mann (jfr. bl.a. innlegget 1.12.18). 
      Stockmanns prøveinnsamling har foregått om vinteren, da det ganske sikkert har vært sne i Mølledalen, og det kan ha vært besværlig å komme inntil fossen for å ta prøver. 

                         Møllen ved Tinnfossen (1912).

Sannsynligheten er derfor stor for at det er Stockmann selv som har trukket slutningen om at det angivelig giftige smusset, infusoriene, kommer fra garveriene. I et garveri  undergår dyreskinn eller -hud, det vil si dødt organisk materiale, en omstendelig behandling i svære kummer med vann iblandet forskjellige kjemikalier. Det hele gir et "smussig" inntrykk, og det lukter vondt. Doktoren har dermed konkludert med at "uhumskhederne" i Mølledalen er identisk med "de forrådnede organiske stoffer" i drikke- og sjøvannet og de derav fremkalte infusorier, som altså de kjemiske analysene har avdekket. Dette resonnementet utgjør hovedinnholdet i doktorens "store opdagelse", som skaper den rene 17. mai-stemning i det stockmanske hjem. Petra, Horster og Billing skåler med doktoren, som har første akts siste replikk: 

"Tak, tak, mine kære venner! Jeg er så hjertelig glad –; å, det er dog velsignet at vide med sig selv, at en har gjort sig fortjent af sin fødeby og af sine medborgere. Hurra, Katrine!"

Sceneanvisningen lyder:

"Han griber hende med begge hænder om halsen og snurrer sig rundt med hende. Fru Stockmann skriger og stritter imod. Latter, håndklap og hurraråb for doktoren. (...)"

Det at Stockmann angivelig har gjort en "stor opdagelse", har fullstendig overskygget de alvorlige økonomiske konsekvenser dette vil kunne få for hjembyen.
      
Vi får ikke høre om det finnes annen type industriell virksomhet i Mølledalen utover garveriene, men dette er sannsynlig. Ettersom det finnes flere garverier, er det trolig et gunstig sted for denne virksomheten, det vil si lett tilgang til stoffer som trengs under garvingen. At "mølle" har gitt navn til en hel dal, kan tyde på tilstedeværelsen av flere møller. I tillegg til barkemøller, som er en forutsetning for lønnsom garveridrift, kan det dreie seg om stampemøller, også denne til beredning av skinn, og sagbruk, som altså har levert bark til barkemøllen. Kanskje er det også kornmølle eller -møller her. 

                     Møller ved Akerselven rundt 1870.

Årsaken til en eventuell utelatelse av annen industriell virksomhet kan være at doktor Stockmann alt har identifisert "smusset" som utslipp fra garveriene på grunn av lukten fra kummene. 
      En viktig del av skinnberedningen er nedsenking av de forbehandlede skinnene i vannkummer med garvestoff. Til dette var det tidligere vanlig å bruke bark, som altså ble malt på en barkemølle. Morten Kiils garveri har ligget i Mølledalen i flere generasjoner, så det er sannsynlig at det er denne metoden som benyttes der. 
      Det var vanlig å gjenta behandlingen med bark, som skulle motvirke forråtnelsen av skinnet. Dersom Stockmanns påstand er riktig, har vann med garvesyre og andre kjemikalier, for eksempel kalk, sammen med partikler fra dyreskinnene sivet ut i elveløpet/fossen gjennom bakken. Det virker ikke som om Stockmann mener spillvannet tømmes direkte ut i fossen, alternativt i en mølledam så fremt en slik finnes, men at det altså skal ha trengt igjennom grunnen, liksom det infusorierike vannet nede ved stranden skal ha sivet fra elven gjennom sanden ut i sjøvannet ved badehusene. 
      Flere forhold motsier Stockmanns hypotese. Ved fossefallet, kanskje finnes flere fall, der møllene er oppført, er det nødvendigvis rent grunnfjell, og nærområdet med garveriene består trolig av grunnfjell med et tynt jordlag over. Doktoren nevner ingenting om kjemiske stoffer, for eksempel garvesyre, da han forteller om innholdet i brevet fra universitetet. Det betyr ikke at dette ikke kan være nevnt, men sannsynligheten taler ikke for det. De kjemiske stoffene som benyttes ved garveriene i Mølledalen, spesielt garvesyren i barken, har som funksjon å motvirke forråtnelsen av organisk materiale, mens det analyserte drikke- og sjøvannet nettopp inneholder "forrådnede organiske stoffer". Dette fører til at det er mye infusorier i vannet, ettersom infusorier, eller mikroorganismer som flimmerdyr og bakterier, nettopp nærer seg av døde plante- og dyredeler oppbløtt i vann. Slik sett kan det hevdes at dette vannet er spesielt levende, noe som neppe gjelder spillvannet fra Morten Kiils barkekummer. Det er således ikke sannsynlig at det er forråtnede organiske stoffer fra garveriene som har ført til infusorieblomstringen i badeanstaltens drikke- og sjøvann. 
      Under en samtale mellom doktor Stockmann og Morten Kiil i femte akt etterlyser doktoren et "præservativ" til å drepe, alternativt uskadeliggjøre dyrene, infusjonsdyrene eller infusoriene, med. Til dette er å si at det er nettopp preservering av dødt organisk materiale slik at det skal bli motstandsdyktig mot ymse infusjonsdyr, som er svigerfarens håndtering. 
      Infusorier eller infusjonsdyr var tidligere en betegnelse på det vi i dag kaller flimmerdyr og bakterier, som deltar i forråtnelsen av dødt organisk materiale. Disse mikroorganismene finnes i alt vann i naturen, mengden avhenger av omgivelsene. Ut fra teksten i skuespillet får man inntrykk av at doktor Stockmann tror han kan hente rent vann ute i naturen, noe som fremtrer som en parallell til hans tro på de rene kontra de moralsk angrepne menneskene; skadedyrene, som han kaller dem. Men dersom innlagt drikkevann skal ha en akseptabel kvalitet, må det desinfiseres.        
      Stockmanns mye omtalte oppdagelse av det infiserte vannet i badeanstalten, som har bidratt til hans ry i ettertid som en ensom idealistisk stridsmann og aristokrat, er en durabelig bommert. Dette føyer seg inn i rollekarakteren for øvrig, som er skildret som en innbilsk udugelig narr på høyde med Herman von Bremen, med et helt reservoir av lattervekkende replikker - og med adresse til erkeidealisten Bjørnson; et karikert portrett signert billedmesteren/dikteren Rubek.
      
Også stokker forråtner, en prosess som tilskyndes dersom de kommer i vann eller plasseres i fuktig jord, da vil en mengde infusorier dukke opp. Doktor Stock-mann, som tillikemed påstår at han en støter, en gammel mann som stavrer fordi bena er blitt som stokker, er også underlagt alt det skaptes forråtnelse, for å snu litt på Brands kjente utsagn. Ved dette står vi overfor et hovedanliggende for Ibsen: livets forgjengelighet.

    
      

      
      

    


                                        

Kommentarer til En folkefiende, XXVII 

Når man ligger "på æg ligesom en ærfugl" og ruger ut prosjekter.

Omstendighetene rundt doktor Stockmanns store oppdagelse, nemlig at vannet som brukes utvortes og innvortes på badeanstalten er "forgiftig", er svært uklare. Det hele begynte i fjor, forteller han, da det inntraff "en del påfaldende sygdomstilfælder blandt badegæsterne, – både tyføse og gastriske tilfælder –". "Badegjest" røper ikke om gjesten er syk eller frisk, bare at vedkommende har tatt inn ved et kurbad, men det er naturlig å anta at det blant badegjestene finnes syke eller svakelige personer. 

                 Badegjester ved Modum Bad (1873).

Doktoren beskriver sykdomstilfellene slik: "både tyføse og gastriske tilfælde", som er svært upresise betegnelser. "Tyføs" betyr tyfuslignende, og ettersom det finnes flere symptomer på tyfus, kan "tyføs" favne ganske vidt. Her kunne man tenke seg at en badegjest er blitt rammet av sterk utmattelse, høy feber eller diaré. Den siste plagen går også inn under "gastrisk", som vanligvis refererer til fordøyelsen.  
      Stockmanns beskrivelse av sykdomstilfellene blant badegjestene kan tyde på at han ikke har klart å diagnostisere dem, i så fall er det heller ikke enkelt å fastslå sykdomsårsaken. Tomas fortsetter: "Dengang trode vi, at de fremmede havde ført smitten med sig (...)" "Vi" refererer trolig til Katrine i tillegg til ham selv, for rett før doktorens replikk sier konen: "Ja, det gjorde der jo også", der hun sikter til mannens omtale av sykdomstilfellene. Det kan tyde på at Stockmann har diskutert sykdomstilfellene med konen. Alternativt refererer han til andre ansatte ved badet, eventuelt sykepleiere eller badekoner og -menn. Det er imidlertid Stockmann som er tilsatt som badelege, så han representerer anstaltens øverste medisinske ekspertise. Det ville derfor være underlig om han viste til oppfatningen til ansatte med mindre medisinsk kunnskap enn ham selv. Noe som gjelder i enda høyere grad så fremt det faktisk er Katrine han mener med "vi". 
      Som jeg har presisert flere ganger; det er ingenting som tyder på at Stockmann er en spesielt dyktig lege eller at han har fulgt med på utviklingen innen medisinen (jfr. "Doktoren fra avkroken; de fire temperamenter, mirakelvann, uttømmende midler og kloke koner", 23.2.19). Det kan forklare at han har vært usikker med hensyn til diagnosestillingen. "De" trodde altså at de tilreisende hadde ført "smitten" med seg. Dette viser at badelegen på dette tidspunkt mener sykdomstilfellene skyldes smitte, men med et så diffust sykdomsbilde er det vanskelig å fastslå dette. Badegjestene som det gjelder, kan ha fått i seg noe mat eller drikke som de ikke har tålt, eller det kan være andre forhold ved kuroppholdet eller behandlingen som har fremkalt symptomene. Med dette spørsmålet tangerer vi det store svarte hull i doktor Stockmanns lovpriste badeanstalt: Hva slags behandling får badegjestene? På Modum Bad, opprinnelig St. Olafs Bad, hendte det at drikkingen fra den jernholdige kilden fremkalte hodepine og matthet. 
      På doktor Stockmanns anstalt finnes et brønnhus, det vil si at brønn-eller kildevann inngår i kuren, trolig både "til indvortes og udvortes". Vann, gjerne fra en gammel helligkilde, er i en rekke tilfeller opprinnelsen til de europeiske, deriblant norske, kuranstalter. Dette vannet var så visst ikke rent, men stinkende. I tillegg inngikk gjerne gytjebad i kuropplegget. Store norske beskriver gytje slik:

"Finkornet sediment med høyt organisk innhold. Avsettes i innsjøer og rolige havbukter. Materialet har som oftest passert tarmkanalen hos lavere organismer som lever i vannet eller bunnslammet. Våt gytje er gulgrå, grønngrå, undertiden brun, ofte illeluktende, med nesten geléaktig konsistens."


Det kan vel ikke utelukkes at enkelte badegjester ikke har tålt den tøffe behandlingen og har reagert med besvimelse eller diaré (jfr. opplysningen fra St. Olafs Bad). 

                            Gytjebad (illustrasjonfoto).     

Doktor Stockmanns replikk om pesthulen lyder i sin helhet som følger:

"Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, siger jeg. Sundhedsfarlig i allerhøjeste ​grad! Alle disse uhumskhederne oppe i Mølledalen, – alt dette her, som lugter så fælt, – det inficerer vandet i spisningsrørene til brøndhuset; og dette samme fordømte giftige smuds siver også ud i stranden –"

Doktoren forteller at han i vinter kom til å tenke på andre sykdomsårsaker enn at de tilreisende hadde brakt med seg smitten. Han begynte å undersøke vannet, "så godt det lod sig gøre", det vil si det som ble ledet til anstalten i rør. Deretter sendte han prøver både av "drikkevandet og af sjøvandet" inn til universitetet for å få en eksakt analyse av en kjemiker. Stockmann sier videre:

"Her har jeg den! Der er påvist tilstedeværelsen af forrådnede organiske stoffer i vandet, ​– infusorier i mængdevis. Det er absolut skadeligt for sundheden enten det nu bruges indvortes eller udvortes."

Et brønnhus er en bygning som er oppført over en brønn med grunnvann. Ved Stockmanns kurbad derimot ledes vann langveisfra i rør inn til brønnhuset. I denne opplysningen møtes, for ikke å si kolliderer, to metoder til å skaffe vann på: den gamle der vann hentes i brønnen og den nye der vann er innlagt; på begynnelsen av 1880-tallet var etableringen av vannverk i byene i full gang. Her skal det nevnes at brønnvannet i et kurbad riktignok ikke er vanlig brønnvann. Det fremgår ikke om det allerede er lagt inn vann til husholdningene i Stockmanns hjemby. Det ville være underlig om man anla et vannverk utelukkende for å skaffe tilførsel til et kurbad. Like underlig ville det være om et slikt allerede finnes i byen, uten at dette er omtalt. Dette vitner, sammen med en rekke andre uforklarlige ting og underlige replikker i skuespillet, om at forfatteren fører publikum bak lyset både med doktor Stockmanns "rentvannsanstalt" og oppdagelsen av de forgiftige infusoriene. 
      For et kurbad er det selvfølgelig viktig at vanntilførselen er tilfredsstillende, men det er ikke det vesentligste. Det som er av grunnleggende betydning for et kurbad, er at de kan by på et kilde- eller brønnvann med spesielle kvaliteter. Det er et åpent spørsmål hvordan skuespillets brønnhus skal oppfattes. Det at spisningsrørene, trolig til hele anstalten, går inn i brønnhuset, virker merkelig. Her er det jo i utgangspunktet en brønn med helbredende vann (jfr. under); det naturlige ville være at tilførselsvannet ble ledet inn i en større bygning, for eksempel med kjøkken og badeværelser. Sannsynligvis er skuespillets brønnhus ment som en hentydning til hovedkuren ved en badeanstalt, nemlig innvortes og utvortes bruk av vann med spesielle kvaliteter, for eksempel mineral-, eller svovelholdig vann. Dette vannet var så visst ikke rent. I "Modum Bad: fra helse til turisme" skriver Einar Sørensen følgende:

Den jernholdige myra ble etter sigende oppdaget i 1840 og gitt navnet 'St. Olafs Kilde'. Merkevaren traff over all forventning, og mennesker strømmet snart til Modums helsebringende kilde som riktignok besto av brunt, stinkende myrvann."*

*Bad?

Også H.C. Andersen besøkte et kurbad og godgjorde seg av vannet, her fra en dagboksinnførsel 28. mai, 1826: "Jeg var paa Alexisbad nede i selve Brøndhuset og drak et Glas af Vandet, der smagte stærkt af Jern, eller som Blæk." 

Alexisbad var et fasjonabelt kursted i Sachsen-Anhalt, som hadde vokst opp rundt de lokale vannressurser som inneholdt jern, jod og fluor. Et brønnhus er altså oppført direkte over en brønn med det ettertraktede vannet. Den vanlige betydningen til brønnhus er en liten overbygning over en brønn med vanlig vann, men ordet kan også sikte til en større bygning, gjerne staselig, over en helsebrønn, eller som det står i ODS: "bygning som er opført over en sundhedsbrønd". Ordet kommer trolig fra tysk "Brunnenhaus".

Postkort (1908) fra Bad Charlottenburg i Schlesien, i dag Jedlina Zdroj i Polen.

Et brønnhus er altså et hus hvor man går inn for å bli servert helbredende brønnvann. Hvorvidt denne betegnelsen er blitt benyttet om denne typen bygning i Norge, er jeg ikke kjent med. På St. Olafs Bad ble bygningen kalt kildehus. 

Medlemmer av familiene Løvenskiold, Thomle, Kiær og Wolff oppstilt foran kildehuset i 1880-årene. Doktor Thaulow sitter på benken ytterst til høyre. Foto Rudesamlingen Drammens Museum.