Kommentarer til Jean de France eller Hans Frandsen II

 

Da Bibelen ble brukt til kremmerhus for rosiner og korinter

 

I innlegget «Jeronimus eller Hieronymus» siterer jeg fra Holbergs biografi om Peter Schumacher Griffenfeld og bakgrunnen for borgersønnens utenlandsreise. Her skal en passasje gjentas, nemlig fra Jesper Brochmands indirekte anbefaling av Peter til Frederik 3, der biskopen implisitt oppfordrer kongen til å betale for den «fattige personens» utenlandsreise. Jeg kjenner ikke Holbergs kilder og vet derfor ikke om nedenstående er historikerens tendensiøse, rent ut sagt manipulerte, gjengivelse eller om Brochmand faktisk ordla seg på en så dubiøs måte (min kursivering). Senere historikere har sådd tvil om deler av Holbergs Schumacher-biograf, og man mener enkelte fortellinger har et anekdotisk preg. Jeg nøyer meg med å fastslå at dette er slik Holberg har fremstilt den første kontakt mellom kongen og hans skriver.

«Dersom Eders Majestet vidste hvor stort Pund der var nedlagt hos ham, skulde Eders Majestet forundre sig derover, thi hans Ingenium var saa stort, og hans Hierne saa aaben, at hvis den videre blev exercered kunde der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.»    

      

En åpen hjerne betyr at man er mottagelig for nye inntrykk og kunnskap. Det vil si at man raskt lærer nye ting, noe som vanligvis oppfattes som en positiv egenskap. Holberg derimot er av en annen oppfatning; dette har jeg omtalt i det forrige og flere tidligere innlegg. I sin argumentasjon setter Holberg problemstillingen på spissen, jfr. bl.a. «Epistel 289», for å få frem poenget, å hentyde undertekstlig til konkrete historiske tilfeller.     

En åpen hjerne kan også ha en uttalt negativ side: Man er lett påvirkelig. Nettopp dette fremgår av Brochmands omtale; Peter vil kunne brukes til «hvad det være skulde». Formuleringen favner vidt og inkluderer rent språklig også negative ting. Men ettersom biskopen sier dette henvendt til en konge, en fremtidig enevoldskonge og således ufeilbarlig, kan man ved første lesning se bort fra denne eventualitet, altså at noen (les kongen) vil be Schumacher om å gjøre noe galt. Dersom man derimot legger en rent språklig tolkning til grunn, åpner biskopens lovprisning for at ynglingen også vil være villig til å utføre forargelige oppdrag. En slik tolkning understøttes ved at Holberg andre steder i verkene, eksempelvis i epistlene, fremstiller Schumachers angivelig positive trekk, åpen hjerne og stort ingenium, som noe negativt. Også unge menns dannelses- eller utdannelsesreiser tilhører denne kategori: ting som oppfattes som positivt av de fleste, men som Holberg derimot er sterkt kritisk til. 

      

Forutsetningen for at talentene til skomakerætlingen, herr Skomaker, skal komme til sin fulle rett, er altså at hjernen blir eksersert eller trenet mer ved en utenlandsreise; underforstått betalt av kongen. Peter Schumacher besatt nettopp de kvaliteter som Holberg er kritisk til hos en statsmann, og i utlandet vil den unge mannen stifte bekjentskap med en politikk og livsstil som ikke egner seg hjemme i fattige Danmark (jfr. forrige innlegg). Kongen lar seg altså friste av muligheten til å skaffe seg en tjenstvillig medhjelper som er «dreven udi alleslags Videnskaber», kort sagt en «Skomager» som er polyhistor (jfr. "Epistel 293" og innleggene 10.7.20 og 9.9.20). Vedkommende vil ikke stille spørsmål ved de kongelige oppdrag, men utføre dem til full tilfredshet for oppdragsgiveren. Biografien bekrefter at Schumacher stod i et personlig tjenerforhold til kongen. Det er som polyhistor, og ved sin kløkt og lydhørhet overfor kongens ønsker, herr Skomaker først får foten innenfor og siden stiger i gunst. Da Schumacher senere anbefaler seg for kongen i forbindelse med et utkast til et utenrikspolitisk konsept, minner han om at han er den personen kongen begunstiget med penger til utenlandsreisen:

 «Allernaadigste Konge og Herre! Jeg er den Person, som Eders Majestet kastede sin store Naade paa, da jeg for nogle Aar siden var udi Biskop Brockmands Huus, og uværdig blev tillagt saavel af Eders Majestets egen som af Universitetets Cassa, Penge til at reise med, og haver jeg opholdet mig saavel ved fremmede Academier som Hoffe, for at øve mig udi Videnskaber og Stats-Sager, og at giøre mig beqvem til Kongens og Landets Tieneste.»

Det er få som har gjort seg bedre fortjent til betegnelsen polyhistor enn Peter Schumacher, noe som bringer oss over i en av Holbergs «skomakerepistler», «Epistel 293» . Her går forfatteren omstendelig gjennom alle de akademiske vitenskaper en skomaker har behov for i sitt yrke, i utgangspunktet en absurd påstand. Men hvis «Skomager» byttes ut med «Schumacher», familienavnet til danmarkshistoriens største streber som klatret til topps ved å yte tjenester for enevoldsmonarkene Frederik 3 og Christian 5, faller alt på plass. I blogginnleggene har jeg omtalt en rekke sammenfall mellom de disipliner Holberg nevner som nødvendige for en skomaker og Schumacher Griffenfelds biografi. I innlegget 10.7.20 skriver jeg at Holberg «advarer om visse situasjoner som kan føre til at skomakeren må ‘søge sin Tilflugt til Lands Lov og Rett; i hvilken Henseende det er fornødent, at han og maa være Jurist.’ Dette peker mot Peder Schumacher som opptrådte som sin egen jurist under en av danmarkshistoriens mest notoriske rettssaker og som leverte et særdeles velformulert forsvarsskrift." Etter at jeg arbeidet videre med stoffet, har jeg sett nøyere på situasjonene som kan føre til at skomakeren må være jurist:

 «En Skoemager maa ogsaa være vel dreven udi Philosophia morali, og ingen Læsning er ham meere fornøden end Senecæ Tractat de Ira, som viser, hvorledes man maa bevæbne sig med Taalmodighed: Thi af alle Haandverks-Mænd er ingen, hvis Arbejde bliver meere mynstret og igennemheglet end en Skoemagers. Den ringeste Fold paa en Skoe sætter en Petit Maitre udi Fyr og Flamme; thi, saasom nette Skoe ere en ung Cavaliers største Ære, saa pardonnerer han ikke mindste Fejl eller Rynke, som derpaa kand findes; og, hvis end ingen ere, meener han dog at see dem, og derudover udøser sin Galde mod en fattig Skoemager. Her kommer da den moralske Philosophie til pas; thi det er fornødent, at en Skoemager dagligen er bevæbnet med en spartansk Taalmodighed, saa at han lader et Skields-Ord gaae ind af et Øre og ud af et andet, uden at besværge sig derover, undtagen at det gaaer ud til Hugg og Slag, da han maa søge sin Tilflugt til Lands Lov og Rett: i hvilken Henseende det er fornødent, at han og maa være Jurist.»

Skomakerens ytterst krevende kunde, petimeteren, skal omtales i et senere innlegg. Her skal bare kort nevnes at Holberg i «Epistel 283» søker etter det «beqvemmeste" ord for "petit Maitre". I den anledning siterer han en Theodorus som hevder «at en petit Maitre allerbeqvemmest paa Dansk kunde kaldes en tobeenet Oldenborer, saasom fast ingen Dyr, sværme, støje og incommodere meere end saadanne Insecter». Dette er utvilsomt en hentydning til oldenborger; hr. Skomaker har således en konge av oldenborgerætten som kunde. Epistelforfatteren hevder at det ikke finnes noen hvis arbeide blir mer mønstret og gjennomheglet enn en skomakers. Dette fremtrer som en tvilsom, for ikke å si tullete, påstand, men betydningen er satirisk: Det fantes ingen hvis arbeide ble mer mønstret og gjennomheglet enn (Peter) Schumachers. Årsaken er at hans virke og politikk hadde stor betydning for Danmark òg rikets ypperste menn. Jo høyere hr. Skomaker klatret på karrierestigen, desto større forbitrelse vekket han hos andre mektige menn i kretsen rundt kongen, inklusive generalene, som ble skjøvet i bakgrunnen. Dette skyldtes samtidig den kjensgjerning at Schumacher Griffenfelds embetsførsel på ingen måte var plettfri. Tvert imot ble det alt tidlig rettet alvorlige anklager mot ham, spesielt for bestikkelser ved embetsutnevnelser. Siden kom det mer alvorlige beskyldninger til, først og fremst fra Christian 5 selv. I det berømte Rendsborgbrevet, som kongen overleverte rikskansleren i 1675 kort før landkrigen begynte, listet han opp sin misnøye i 15 punkter. Punkt syv lyder, hentet fra Holbergs Schumacher Griffenfeld-biografi:

«I faaer at holde over at ingen tager usømmelig Skiænk eller Gave, eftersom det, maaskee, er Eder nok bevidst, at Jeg i Begyndelsen iche kunde taale det, og at Jeg det forbød, dog ikkun mundtlig.»

 

Blant kongens punkter over kritikkverdige forhold inngår også Griffenfelds selvrådige oppførsel og trenering av krigsforberedelsene. Hvorvidt kongen har forfattet brevet selv eller ved hjelp av noen av Griffenfelds fiender, er ikke kjent. Etter hvert vokste det frem en mistanke om at rikskansleren drev sitt eget private spill overfor Frankrike. I februar 1676 lyktes en av hans motstandere i å snappe opp et brev som tydelig viste rikskanslerens dobbeltspill; kongen reagerte raskt og beordret Griffenfeld arrestert, noe som skjedde 11. mars.              

Rikskansleren hadde tatt liten eller ingen notis av anklagene, det gjaldt også Rendsborgbrevet. Dette kan sammenstilles med epistelskriverens anbefaling til skomakeren om å studere moralsk filosofi (les Senecas traktat «Om vreden»), der man foreholdes alltid å opptre med stoisk ro. Anbefalingen fremtrer som svært satirisk i herr Skomagers tilfelle. Denne opptrådte med fullstendig ro da beskyldningene haglet mot ham. Kort sagt; han lot skjellsordene eller beskyldningene gå inn av ett øre og ut av et annet, jfr. ovenstående sitat fra "Epistel 293". Inntil det gikk så langt som til hugg og slag; herr Skomager ble truet med å få hodet hugget av, da måtte han være jurist. 

Holberg siterer generalfiskalens beskyldninger og irettesettelse mot Schumacher Griffenfeld. I den avsluttende passasje står følgende (min kursivering):

 «Saa falder derfor til Eder Høiædle Velbaarne, Høilærde og Høiagtbare Herrer, saasom af Hans Kongelige Majestet Allernaadigst forordnede Dommere, min retmæssige Bøn og Begiering, at de efter Lov og Ret herudi forsvarligen kiende og dømme, at Greve Griffenfeldt formedelst begangne Crimen læsæ Majestatis andre til Afskye, og hannem til velfortient Straf maatte vorde den Grevelige Stand og all Ære og Værdighed betagen, hans Grevedom med alt hans Gods og Formue at confisqveres, hans Vaaben og Hielm af Bødelen sønderbrydes til hans Navns og Ihukommelses Udslettelse; Gruelig Irettesættelse.saa og, omendskiønt den Danske Rett tilsiger ikkun ved Sværdet at lide, han dog for begangne Crimen læsæ Majestatis & perduellionis maa udi adskillige Parter levende af Hæste synderslides, eller og efter Halshugning vorde steiled, og paa saadan Maade at maatte forfares imod denne Landets Forræder, som hans Misgierningers Storhed for det Kongelige Huuses og Landets Interesse det udkræver og udfodrer.»

Holberg forteller videre at generalfiskalens klage ble overbrakt Griffenfeld, som satt som fange på Kastellet. Griffenfelds svar på beskyldningene innkom få dager etterpå. Holberg kan formedelst svarets vidløftighet ikke sitere dette, men nevner de viktigste punktene. Forsvarsskriftet er forfattet av den fangne greve som i dette opptrådte som sin egen advokat, det ble avsluttet slik:

«Repræsenterer min Allernaadigste Herre og Konge, at han dog ikke vil forkaste og synderbryde sine egne Hænders Gierninger: Hvi vil han udrødde den Plante, som Hans Sal. Herr Fader har plantet; Han selv har vandet, og GUD givet Vexten, og nu af Bagvaskelses Tale og giftige Vinde vill svies og visne, om han ikke selv en Naadig Straale derpaa vil kaste, og skinne lade vill. GUd bevæge Kongens Hierte til en mild Retfærdighed og en retfærdig Mildhed &c.»

Dommen var nådeløs (min kursivering):

«Saa skal Greve Griffenfeld for saadane og andre frivillige store Forseelser og Misgierninger, hvorudi de afskyeligste Crimina mod GUd og Mennesken ere befattede, med Liv, Ære og Gods i Hans Majestets Unaade og Straff retmæssig være fordømt, saa at som nu saa fort og fremdeles skal han være satt fra sin Grevelige Stand, og alle andre Digniteter, hvortil han haver giort sig selv uværdig, hans Grevelige Navn og Ihukommelse gandske udslett, Vaaben, Hielm og Skiold giort til intet, og strax af Skarpretteren synderbrydes, hans Grevedom, Gods og hvad det kand være, at være confisqvered, og forbemeldte Greve Griffenfeld, nu Peter Schumacher for sin Person skal Skarpretteren overleveres, at han ham paa et tilforordned Sted skal Hovedet afhugge, og fra Livet til Døden henrette, og saadant ham Schumacher til vedbørlig Straf, men andre til Efterrettning og afskyeligt Exempel.» 

Poenget med at Skomakers kapabilitet innenfor en rekke vitenskaper kan være nyttig for en konge, gjentas senere i biografien (min kursivering):

«Der siges at Kong Friderik paa sit yderste recommenderede ham til sin Søn og Successor Christiano 5. med disse Ord: At han skulde betiene sig af Schumacher, som den der kunde bruges til alle Ting. Men advarede derhos, at han ej skulde ophøje ham til alt for stor Værdighed.»

 

Ut fra en litterær tolkning av passasjen spiller biskop Brochmand en mefistofelisk rolle overfor Frederik 3. Da slangen fristet Eva til å spise av det ønskelige treet som Gud hadde forbudt henne, sa han at de ikke ville dø, slik Gud hadde advart om. Tvert imot skulle menneskeparets øyne åpnes, og de skulle bli likesom Gud og kjenne forskjell på godt og ondt. Ønsket om å måle seg med guddommen, gudsopprøret, står sentralt i syndefallsmyten. I Holbergs versjon av opptakten til den skjebnesvangre forbindelse mellom Peter Schumacher og det danske kongehus har tidens toneangivende teolog, Jesper Brochmand, fått tildelt rollen som Slangen, den urgamle Frister. 
  

Sjællands biskop lover at læregutten hans vil sørge for at kongen får alle sine ønsker oppfylt. I henhold til Den store danske mistet Brochmand sin eneste sønn tidlig, men han oppfostret flere av neste slektledds innflytelsesrike menn i sitt hus, deriblant Griffenfeld. Brochmand stod kongehuset nær; han hadde vært lærer for Christian 4s sønn, den utvalgte prins Christian, og hadde stor betydning for utviklingen av den lutherske ortodoksi, trosretningen som hersket i Danmark frem til pietismen fikk innpass i kongehuset i neste århundre. Brochmand delte kirkens scepter med en annen ortodoks lutheraner, Hans Poulsen Resen. Resen er kjent for sin bibeloversettelse (1607), rikets offisielle bibel, som var ytterst bokstavtro og nærmest uforståelig for menigmann. Både Brochmand og Resen brukte mye krefter på å bekjempe dem som representerte en trosretning som avvek fra den rette lære, den lutherske ortodoksi, der førstnevntes strenge dogmer rådet grunnen. Brochmand var også en innbitt motstander av paven og katolisismen. 

                                      Jesper Rasmussen Brochmand (1585-1652)

                                                Hans Poulsen Resen (1561-1638)

   

Den lutherske ortodoksi står i sterk kontrast både til pietismens religiøse innlevelse òg opplysningstidens rasjonalitet. Sistnevnte inngår som grunnleggende del av Holbergs kristentro, der naturens lys, som kan begripes av den menneskelige fornuft, sammenstilles med Guds lys. Naturens lys er et begrep som forekommer ofte hos Holberg. Det stammer fra opplysningstidens filosofi, som i siste instans går tilbake til gresk filosofi. Naturens lys står i nær forbindelse med naturens orden, som menneskene kan oppdage ved å studere den fysiske verden, inklusive de menneskelige relasjoner eller forhold, med sin fornuft. Mennesket kan altså opplyses i dobbelt forstand om naturen eller verden. For Holberg vil naturens lys i siste instans være likt med Guds lys, ettersom det er Gud som har skapt verden og menneskene.

   Et beslektet begrep, som Holberg ofte benytter, er naturens rett, som postulerer at forskjellen på rett og galt er naturgitt. Også naturens rett lar seg tilbakeføre til Gud, Skaperen som lot trær vokse opp i Edens have; blant disse var treet til kunnskap om godt og ondt. Etter at menneskeparet har latt seg friste til å spise av det forbudne treet, får de kunnskap om godt og ondt. Det første de oppdager, er sin egen nakenhet eller skam, og de dekker til kjønnsorganene. Da Adam og Eva jages ut av Eden, vet de altså forskjell på godt og ondt eller rett og galt. Skriftstedet har utvilsomt dannet bakgrunn for Holbergs forestilling om naturens rett. I forfatterens skrifter inngår referanse til de sentrale fortellingene i Mosebøkene, som syndefallet og byggingen av tårnet i Babel, som grunnleggende del av moralen (jfr. bl.a. innlegget 21.7.18).

   Holberg er også kritisk til den bokstavtro eller billedlige oppfatning av Bibelen, som ligger til grunn for Resens bibel (1607), som stadig var den offisielle Bibel på hans tid. Det er budskapet bak ordene som har betydning. I «Epistel 236» er bibelhistoriens billedlige fremstilling tema. Skribenten innleder med å vise til «Det naragtige Skilderie», som han og adressaten – en fiktiv person – skal ha sett. Dette har gitt ham anledning til å undersøke flere i samme kategori. Blant annet viser han til et skrift med en samling selsomme skilderier, som han vil sende til Herr **. Holberg trekker frem et vestfalsk skilderi av bryllupet i Kanaan, der en vestfalerskinke pranger på bordet blant de andre rettene. Videre finnes Pilatus avmalt med kardinalshue, og de som står ved Kristi kors, med rosenkranser i hendene. Ved det første eksemplet viser Holberg hvordan hjemlig mattradisjon har påvirket fremstillingen av det jødiske bryllupet. Det er betimelig å spørre hvorvidt det er typen bryllupsmat Holberg reagerer på, eller om kritikken er av overordnet art og retter seg mot den billedlige fremstilling av en av Jesu’ lignelser. De andre skilderieksemplene vitner om det uhistoriske ved kledning og attributter. Nok en gang er det betimelig å spørre om Holbergs kritikk primært retter seg mot det uhistoriske ved de bibelske bildene eller mot avbildningen som sådan, ut fra en vektlegging av Moselovens billedforbud.

   Holberg stiller spørsmålet om man ikke med billighet burde granske adskillige av de bilder som:  

 «gemeenligen ansees som hellige, og velgrundede; og synes mig da, at en fornuftig Mand kand støde sig derover, at see Moses udi Bibelske Kobberstykker med tvende smaa Horn udi Panden, paa samme Maade, som Hedningene have afmalet deres Jupiter Hammon. Mig synes ogsaa, at det er u-anstændigt at afmale vor Frelser som et Lam, og at give GUds Søn et umælende Dyrs Skikkelse: det Concilium in Trullo haver og saadant misbilliget. Allermeest kand man støde sig derover, at Christus undertiden afmales som en Mand, der bærer et Faar paa sine Skuldre: derved skal vel betegnes den gode Hyrde, som han selv kalder sig; men Skilderiet haver meer Lignelse af en Slagter. Den Due, hvorved den Hellig Aand Betegnes, kand vel ogsaa giøres en Stræg over. Anleedning til en Vildfarelse derudi er given af Johannis den Døberes Ord, naar han siger: Jeg saae Aanden nedfare, som en Due af Himmelen (ώσε? πε?ιςε?άν) skiønt derved tilkiendegives en hastig Nedfart, som i sær tilskrives Duer,

 Descendunt atra ceu tempestate columbæ.

heller end en Dues Lignelse.»

Slik jeg har argumentert for i innlegget «Hieronymus eller Jeronimus», representerer spissborgeren Jeronimus bibeloversetteren Hieronymus og forkynner Ordet eller Bibelens tekst, som sistnevnte, liksom Luther, har oversatt og forklart for folket. Når jeg argumenterer for at Holberg er kritisk til dansk luthersk ortodoksi, skal det ikke forstås slik at forfatteren tar avstand fra Luther, men fra den ortodokse eller dogmatiske fremstillingen av reformatorens lære.
   Flere detaljer i Holbergs første komiske verk, Peder Paars (1719-1720), kan peke mot Resens bokstavtro bibeloversettelse (jfr. innlegget 21.1.18). I Anden bog, Første sang forteller kremmersvennen Peder Ruus til sin prinsipal, Peder Paars, om en samtale han har hatt med den lærde Peer Iversen, som var innom salgsboden. Emnet er noen blader Ruus oppbevarer i boden, det vil trolig si gamle løse dobbelte boksider som er blitt redusert til innpakningspapir, for eksempel kremmerhus til rosiner og sukkerklumper. Ruus viser den lærde et blad eller en bokside med en skrift som ser ut som "Krage-Tæer". Den lærde påstår seg umiddelbart å kunne identifisere skriften: Det er gresk og elamittisk.

   Det er verdt å merke seg at samme uttrykk finnes i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg, som begynner å studere ved Københavns universitet og latiniserer navnet til Erasmus Montanus, hentyder blant annet til Tycho Brahe-eleven Christen Sørensen Longomontanus - Rundetaarns første astronom - som var av bondeslekt og født Lomberg eller Langberg. Holbergs harselas i Erasmus Montanus retter seg blant annet mot universitetets vektlegging av astronomi/astrologi og logikk.

   Erasmus (Rasmus) har fått skyss fra København med bonden Rasmus Nielsen. I første akt, scene 6 forteller Erasmus' bror, Jacob, til faren, Jeppe, at Rasmus har sverget på at passasjeren ikke gjorde noe annet hele veien enn å disputere på "Grædsk og Elamitisk" med seg selv. Det er naturlig å oppfatte det slik at den nyutdannede baccalaureusen har snakket høyt med seg selv på et språk vognmannen ikke har forstått. Denne har så spurt den lærde om hvilket språk det dreier seg om, og så har Erasmus svart gresk og elamittisk. Det kan oppfattes slik at bonden sverger på utsagnets korrekthet, fordi Erasmus har sagt det. Dette kan utlegges slik: De ulærde, folket, oppfatter det de lærde, teologene, forteller dem som sannhet, noe som er et poeng i fortellingen om slikkmunnen Iversens besøk i kremmerboden.

   Erasmus’ formodede svar til Rasmus Nielsen er et ekko av Peer Iversens svar til kremmersvennen når denne spør om hvilken skrift kråketærne på boksidene representerer. Både Peer Iversen og Erasmus Montanus er satiriske portretter av lærde fra universitetet, og begge hevder overfor ulærde personer at de mestrer gresk og elamittisk. Det kan tolkes slik at de lærde lurer folket, for elamittisk var ikke blitt tolket på 1700-tallet; ennå i dag er språket lite forstått. Men ved én minneverdig anledning ble elamittisk oversatt, og referansen til denne hendelsen er trolig hovedpoenget ved Iversens svar. Det gjelder pinseunderet, som er skildret i Apostlenes gjerninger 2.

   I pinsen etter Jesu død oppholdt disiplene seg i Jerusalem sammen med sitt følge. Da pinsedagen kom, var alle samlet (Lutherbibel 1545):

 2 Und es geschah schnell ein Brausen vom Himmel wie eines gewaltigen Windes und erfüllte das ganze Haus, da sie saßen.

3 Und es erschienen ihnen Zungen, zerteilt, wie von Feuer; und er setzte sich auf einen jeglichen unter ihnen;

4 und sie wurden alle voll des Heiligen Geistes und fingen an, zu predigen mit anderen Zungen, nach dem der Geist ihnen gab auszusprechen.

5 Es waren aber Juden zu Jerusalem wohnend, die waren gottesfürchtige Männer aus allerlei Volk, das unter dem Himmel ist.

6 Da nun diese Stimme geschah, kam die Menge zusammen und wurden bestürzt; denn es hörte ein jeglicher, daß sie mit seiner Sprache redeten.

7 Sie entsetzten sich aber alle, verwunderten sich und sprachen untereinander: Siehe, sind nicht diese alle, die da reden, aus Galiläa?

8 Wie hören wir denn ein jeglicher seine Sprache, darin wir geboren sind?

9 Parther und Meder und Elamiter, und die wir wohnen in Mesopotamien und in Judäa und Kappadozien, Pontus und Asien,

10 Phrygien und Pamphylien, Ägypten und an den Enden von Lybien bei Kyrene und Ausländer von Rom,

11 Juden und Judengenossen, Kreter und Araber: wir hören sie mit unsern Zungen die großen Taten Gottes reden.»

Det er ikke disiplenes språklige kunnskaper, deres lærdhet, men Gud eller Den hellige ånd som setter dem i stand til å formidle evangeliet på forskjellige språk. Nettopp dette bibelstedet henvises det til i Just Justesens note. Her følger hele passasjen:

«Den samme Iversen jeg da ind til mig kaldte,

Han om de Blader lidt i Boden med mig talte, 

Jeg sagde: see et Skrift, som jeg ey kand forstaae,

Thi det forbandet var, som Krage-Tæer saae.

Jeg troer, den Iversen vist hafver det med Fanden,

Saa snart hand Bladet saae, og fik det udi Haanden,

[†] Hand sagde: at det Grædsk og Elamitisk var.     

Af største Læddig jeg et Pund Rosiner tar.

Jeg sagde: Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel,

Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel,

[*] Du otte gange har sputert i Kiøbenhavn,

Og derved hos hver Mand forhvervet dig et Navn.»

Her er Justesens første note:

«Eftersom Græker og Elamiter staar sammen i Bibelen, saa tænkte hand at det var et.»

Peder Ruus’ omtale av tegnene eller bokstavene som kråketær forteller at det ikke dreier seg om latinsk skrift, som kremmersvennen behersker. Iversens svar at språket er gresk og elamittisk tyder på at gresk har relevans for tegnenes betydning, noe som understøttes av Justesens forsøk på å forklare utsagnet. Dersom vi sammenholder Iversens svar med Justesens bibelreferanse og Ruus’ tilsynelatende smigrende beskrivelse av Iversens bibelforståelse, virker det sannsynlig at skriften/språket på boksidene har sammenheng med Bibelen. I forlengelsen av dette kan det antas at gresk inngår i denne sammenhengen, og da øker sannsynligheten for at de vrakede boksider med kråketær hentyder til bibelsider med den greske originaltekst, nemlig Det nye testamente. Den originale bibelteksten holdes altså ikke i hevd i Danmark. Det er her vi finner fortellingen om pinseunderet, da disiplene formidlet evangeliet om Kristus på en rekke fremmede talepråk, deriblant elamittisk. Det er vanlig å anta at Jesus og disiplene snakket arameisk, samtidig som de kjente gresk. De originale tekstene i Det nye testamente er på gresk. Slik sett kan det hevdes at disiplene «oversatte» evangeliet fra gresk til elamittisk og andre fremmede språk.
   Utsagnet til den lærde Peer Iversen, «Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel, / Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel», kan tolkes på to måter, der den åpenbare tolkningen er: Peer kjenner Bibelen like godt som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrett, det vil si veldig godt; tilsynelatende en rosende omtale. Den andre, fordekte, betydningen, lyder: Peer oppfatter Bibelen på samme måte som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrettet, det vil si på den enkle bokstavelige eller billedlige måten barn undervises i lesning og skrivning på.  Dette er undervisning på et konkret nivå tilpasset små barns utviklingstrinn, som krever et minimum av abstraksjon.

   Ruus ber umiddelbart Iversen om å utlegge og forklare skriftet. For dette skal den lærde få rabatt på rosinene, og ettersom Iversen er en slikkmunn, aksepterer han gladelig tilbudet. Ruus forteller til Peder Paars:

«Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,

Hand dennem straxen paa sin lærde Næse sat,

Udlegger Ord fra Ord,

som det var hans Donat.»

«Donat» er Donatus, en vanlig begynnerbok i latinsk grammatikk. Også dette utsagnet kan forstås på to måter. Iversen oversetter kråketærne like lett som om det skulle vært Donatus, og han oversetter ord for ord. Ruus’ beskrivelse kan slik sett også her hentyde til Resens bibeloversettelse, som er bokstavelig oversatt, ofte ord for ord.

   

Bak Ruus’ tvetydige skryt av Iversens formidable bibelforståelse skjuler seg Holbergs kritikk av Danmarksrikets offisielle bibel, professor Hans Poulsen Resens bokstavelige oversettelse som var uforståelig for folket. Idealet for bibeloversettelser er satt for all tid med disiplenes flytende tale på elamittisk og andre fremmede tungemål pinsedagen, da de var fylt av Den hellige ånd. Holberg har skjult sitt budskap under dekke av en bakkalaureus fra Københavns universitet som handler rosiner og andre søtsaker, «vellystartikler», i en kremmerbod. Den hellige skrift, Det nye testamente, brukes som kremmerhus for rosiner og sukkerklumper; bibelfortolkningen er underlagt øvrighetens merkantilistiske interesser. Holberg etterlyser en oversettelse til dansk fra gresk, og hebraisk, som folket kan forstå. Passasjen kan forstås dithen at den lærde får betalt for sin uforståelige oversettelse av bibelsidene i form av en andel av fortjenesten fra rosinsalget; jeg vil i et senere innlegg argumentere for at kremmersvennen ikke forstår Iversens oversettelse av kråketærne.

Analysen av kremmersvennens og den lærdes samtale kan understøttes av portrettet av hr. Niels, presten på Anholt. Slik jeg har argumentert for i flere innlegg, er Anholt Danmark i miniatyr, der man holder skip an i Sundet for å kreve skyhøy varetoll, blant annet fra rosiner, som er å ligne med et ran (jfr. bl.a. innlegget 1.12.19).

Det er ikke grenser for hvor billedlig eller rent ut sagt bokstavelig hr. Niels forstår sin kristendom. En gang hadde sognefogden eller bondefogden, person utpekt av øvrigheten til å forestå enkelte offentlige oppgaver, forsynt seg av seks tønner korinter fra et vrak; mange skip lider skibbrudd fordi øyas fyr ikke er tent. Det er verdt å merke seg sognefogdens navn, Christen Holck. Det het også en person som Holberg omtaler i Dannemarks Riges Historie, nemlig riksråd Christen Holck, hvis biografi er av stor interesse for det aktuelle temaet: Hvem bestemmer på Anholt (les i Danmark)? Det kommer jeg tilbake til. Hr. Niels blir fortørnet over at noen drister seg til å ta av det som tidligere har tilkommet fogd og prest; «Mand veed, at Fogden har af Vraget største Part, / Hr. Niels har og sin Deel.» Men han vet råd for dette, hr. Niels er nemlig i stand til å finne skjulte ting i «gamle Bøger». En passasje i en av disse ikke nærmere angitte gamle bøkene er «de Corinthiers det siette». De seks tønnene som Holck forsyner seg av, viser altså til nevnte skriftsted, nemlig Paulus’ 1. brev til korinterne, 6, som står i Bibelen eller Det nye testamente. Mannen som forteller historien til Peder Paars og følge, vet tilsynelatende ikke at fortellingen står i Det nye testamente. Dette kan skyldes at Anholts prest ikke leser fra Bibelen i kirken. Mannen forteller nemlig at hr. Niels ikke har noen Bibel:

 

«Hand ingen Bibel har, men herlige Postiller  

Med Kaaberstycker i, hand læser uden Briller

I Kircken af en Bog, en gammel lærd Postil,

[†] Som Jertegns heder, slig en Bog er aldrig til.

 [†]    Mand veed udi hvilcken Credit Jertegns Postil var udi gamle Dage, da der var stor Overtroe blant Folck.»

I henhold til LHS sikter «Jertegns Postil» til oppbyggelseslitteratur fra katolsk tid, trolig Christiern Pedersens prekensamling fra 1515. Dette ble uttrykkelig nevnt i Frederik Rostgaards klage over Peder Paars. Den språklig og litterært bevandrede Rostgaard, som var oversekretær i Danske Kancelli inntil det dukket opp anklager mot ham om bestikkelser, var eier av Anholt. Passasjen kan forstås slik at Anholts hyrde holder hjorden i uvitenhet om Herrens ord (les Bibelen) og i stedet serverer gammel jærtegnstro og hedendom. Bibelen bruker han, i hemmelighet, kun ut fra ønsket om å legitimere den særlige anholtske tro som favoriserer fogden og ham selv.

Presten leser 1. korinterne 6 dithen at det er forbudt å ta fra fogden og presten det som tilkommer dem etter gammel skikk. Stadig henviser øvrigheten på Anholt til hvordan det var i gammel tid, nærmere bestemt. Mannen forteller: 

"Vor Tro er reen og puur, som den var paa de Tider,
Kong Dan ved Roret sad: Vor gode Fogd ey lider,
At noget Svermerie paa Øen Fremgang faar (...)"

Kong Dan er danenes, og Danmarks, mytiske første konge. I Dannemarks Riges Historie går Holberg grundig gjennom de ulike kilder som omtaler kong Dan, og konkluderer med at denne høyst sannsynlig er like historisk som fugl Føniks. Kong Dan, altså den mytiske, var utvilsomt hedning, og Holberg har nok antatt at han som germaner har delt den troen som etter hvert utviklet seg til norrøn mytologi, som forfatteren for øvrig behandler i Dannemarks og Norges Beskrivelse. Holberg refererer til Saxo som skriver at Dan anla avgudsdyrkelsen i "Siælland, Falster, Møen, Lolland og alle de Øer, som under eet Navn vare kaldne Vithe Slætterne, det er de Vithers eller Gothers slætte Marke." I Dannemarks Riges Historie omtales Saxos kilder til kong Dans historie: 

"Hvad de gamle Inscriptioner anbelanger, da siger Bartholin udi hans Antiqviteter, at de samme ere saa mørke og uforstaaelige, at naar man undtager 4 eller 5 Steene, saa kand de øvrige ved ingen Menniskelig Hierne forklares."          

"Antiqviteter" refererer til kongelig antiquarius Thomas Bartholin d.y.s Antiqvitatum Danicarum de causis comtemptæ a Danis adhuc gentilibus mortis libri tres (ɔ: Tre bøger danske antikviteter om årsagerne til danernes dødsforagt mens de endnu var hedninge). Boken utkom 1689, det vil si under Christian 5s regime, og er dedikert til enevoldsmonarken (NB! dette stoffet er under utarbeidelse). Om fogd Woldemar, som styrer i et øyland der troen er pur som den gang Dan satt ved roret, fortelles videre at "hand af Antiqviteter / En Elsker er, hand kand ey lide ny Propheter." Dette sikter utvilsomt til Bartholins Antiqviteter, der man kan lese om de gamle hedenske daners mot. Under eneveldet rådet en særlig interesse for Danmarks angivelig ærerike fortid, som skulle bidra til å grunnfeste rikets storhet. Liksom under nasjonalromantikken var nasjonsbygging en prioritert sak under eneveldet. Fogd Woldemar, som styrer etter en hemmelig lov, er et satirisk portrett av Christian 5, som styrer etter Kongeloven, som lenge ble holdt hemmelig (jfr. bl.a. innlegget 5.7.18). Passasjen kan tolkes slik at fogden (les kongen) på Anholt (les i Danmark) styrer etter en hedensk lov og retter seg etter en krigersk hedensk tro med prestens (les kirkens) velsignelse.   

Man skal lete lenge i Bibelen eller andre gamle kristne bøker etter en bestemmelse om at kongen og kirken skal fordele alt vrakgods (les plyndreri) i landet seg imellom. Utover det tydelig hedenske forbilde synes denne sedvane å peke mot en ganske ny lov, nemlig Kongeloven fra 1665, der kongens absolutte rett til fastsetting av tollsatser ble sirlig nedskrevet av Peter Skomaker, omkranset av krusedullgrafikk (min kursivering):

 «(5) Kongen skal ene have vaabens og væbnings magt, at føre krig, slutte og ophæve forbund, med hvem, og naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge, eftersom enhver vel veed, at riger og lande ikke tryggeligen kand besiddes uden væbnet magt, og krigsmagt kand ikke holdes uden besolding, og besolding ikke bringes til veje uden skat.» 

                                                         Kongeloven av 1665.
  

I flere innlegg har jeg argumentert for at det sentrale motiv i Peder Paars, plyndring av fremmede sjøfarende for edelmetall, cargo og klær, er en fordekt hentydning til danskekongens ublu fortolling av fremmede skip i Øresund, en praksis som på sikt skulle koste Danmarksriket mye (jfr. bl.a. innleggene 10.7.18 og 12.7.18). Tollinnkrevingen hadde hevd tilbake til Erik av Pommern, tok seg opp under Frederik 2 da det oppstod et akutt behov for å tette hullene i kongens kasse, og ble under Christian 4 forhøyet tre ganger inntil den best kunne lignes med regulær plyndring.

Hr. Niels tolker altså 1. korinterne 6 dithen at kapitlet handler om den verdslige og geistlige øvrighets eiendomsrett til vrakede/plyndrede tønner med korinter. Det er neppe tilfeldig at kapitlet refererer til hva som er tillatt og ei i et samfunn, kort sagt hva som er lovhjemlet. I dette kapitlet refser nemlig Paulus korinterne for at de bringer en sak mot sine egne trosfeller inn for en hedensk domstol. En (kristen) bror fører sak mot en (kristen) bror for de vantros domstol! Han etterlyser en vis mann i menigheten som kan skille tretten for sin bror. Samtidig refser han dem fordi de i det hele tatt gjør urett mot hverandre, dvs. slik at det oppstår splid.

3. Vide I ikke, at vi skulle dømme over Englene? Hvor meget mere over det timelige Gods? 4. Men naar I have Sager om timeligt Gods, da tage I dem, som ere foragtede hos Menigheden og sette dem til Dommere. 5. Jeg nødes til at sige dette, eder til

Blusel -. Er der saa aldeles ingen viis iblant eder? Eller dog ikke een, som kunde dømme imellem Broder og Broder? 6. Men en Broder trettes med den anden, der til med for de Vantroe. 7. Der ere allerede Brøst iblant eder, at I gaae til Rette med hverandre.

8. Hvi lade I ikke meget heller giøre eder Uret? Hvi lade I ikke meget heller giøre eder Skade? Men I giøre Uret, og søge Fordeel, og det hos eders Brødre. 9. Vide I ikke, at de Uretfærdige

skulle ikke arve Guds Rige? (…)»

Det er naturlig å trekke hele kapittel 6 inn i bakgrunnen for hr. Niels’ referanse til «de Corinthiers det siette», men slik også LHS kommenterer, fremtrer vers 8 som et direkte forlegg (i andre bibelutgaver, for eksempel Lutherbibel, utgjør følgende sitat ett vers, nemlig 8, noe jeg retter meg etter: «Men I giøre Uret, og søge Fordeel, og det hos eders Brødre.» I Lutherbibel: «8 Sondern ihr tut Unrecht und übervorteilt, und solches an den Brüdern!» Det betyr at en kristen bror beriker seg på bekostning av en annen kristen bror. Verbet i den greske grunnteksten, ἀδικέω, kan ha flere betydninger, som forfordele, stjele, bedra o.fl. I den danske oversettelsen (fra 1907), som det siteres fra i LHS, står følgende: «Men I gøre Uret og plyndre, og det Brødre!” Til dette kan det ut fra resten av kapitlet tilføyes: Uretten og forfordelingen - eller plyndringen - forsvares med hjemmel i hedensk lovgivning.

Hr. Niels påstår altså at Christen Holck gjør urett overfor fogd og prest og stjeler fra dem, til tross for at de er kristne brødre. Påstanden har flere aspekter. På den ene side dreier det seg om fordeling av materielle verdier i et samfunn, der presten hevder alt skal tilhører fogden og ham selv. Mannen uttrykker det slik: «Fogden har af Vraget største Part, / Hr. Niels har og sin Deel (...)» Kort sagt: Ingen får noe bortsett fra fogden og presten. På den andre side fremgår det at de materielle verdiene stammer fra vrak, skip som havarerer ved Anholts strender. Det dreier seg således om verdier som i utgangspunktet tilhører andre. I de tilfeller der det ikke finnes kjente eiere til vrak og vrakgods, er det hovedsakelig kongen som har vrakrett. Hvordan det var på Anholt i 1608, er jeg ukjent med. På Holbergs tid var det Frederik Rostgaard, som for øvrig klaget Peder Paars inn for kongen, som stod som eier av Anholt. Hvorvidt Rostgaard hadde vrakrett, vet jeg heller ikke. Men Peder Paars handler ikke om ran av vrakgods med ukjent eier, men om en kostbar varelast med kjente, ikke bare levende men høyst tilstedeværende, eiere, nemlig Peder Paars og skipsfølge. Tilsynelatende utsettes de strandede for en røverbande, men flere forhold kan tyde på at det dreier seg om ran enten med øvrighetens aksept eller sågar initiert av denne. 

                                                 forts.