Kommentarer til "Den politiske Kandstøber" IV

I første akt, scene 6 forteller Peiter at Collegium Polemiticum (Politicum) utgjøres av over tolv personer som kommer sammen daglig til en bestemt tid, deretter ramser han opp tolv som var til stede dagen før. Da Collegium Politicum presenteres for publikum i andre akt, opptrer tilsynelatende syv forskjellige personer: Jacob von Lubek, Herman von Bremen, Gert Buntmager, Sivert Pose-kiiger, Frantz Parykmager, Richart Bøstenbinder, Frantz Knivsmed. Verten sier imidlertid at de bare er seks, noe som åpner for at Frantz Parykmager har undergått en forvandling eller metamorfose og blitt til Frantz Knivsmed. Førstnevnte har ingen flere replikker etter at sistnevnte har trådd inn i handlingen; knivsmeden er heller ikke nevnt blant de opprinnelige tolv. 
      

Parykkmakeren som ble forvandlet til knivsmed 

Frantz Parykmager viser til Christian 5 som bærer parykk på malerier og tapeter (jfr. innlegg 25.4). Det ligger i ordet at knivsmeden smir kniver. Men ettersom Frantz Knivsmed trolig er den forvandlede Frantz Parykmager, er det naturlig å rette oppmerksomheten mot en spesiell kniv: barber- eller rakekniven. Etter at parykk kom på moten, fikk barbereren en utvidet oppgave. Mens kunden tidligere hadde fått stusset håret og dels stusset, dels raket skjegget, måtte barbereren nå rake bort all hår- og skjeggvekst. Parykken satt bedre på en glattraket isse - kanskje spilte også hygieniske hensyn inn - og moten tilsa et skjeggløst ansikt. 

I Holbergs verker er rakekniven symbol for satirikerens penn - eller munn - og inngår i et metaforkompleks sammen med barberer, parykk og hueblokk. I Metamorphosis (1726) er rakekniven, satirikeren og barbereren omtalt eksplisitt:

"Men Ædderkoppen blev til anden Skik forvandled,
Som Dyr og Fugle til Forundring drev og Skræk.
Et Been blev til en Penn, den grønne Gift til Blek.
Dens Væv blev til Papir. Kort af en Ædderkoppe
En bleg spidsnæsed Mand man saae i Skoven hoppe,
Som Fugle, Dyr forlod, løb, søgte Folk og Huus,
Og fik blant Hyrder Navn udaf Satyricus.
Af ham et eget Folk i Verden sig udspreder,
Som stedse raaber mod den onde Verdens Sæder,
Hvis Skrift, hvis Tale Gift for Høje, Lave er,
Som Pile trenger ind, som Rage-Knive skiær,"

Dersom de enkelte forvandlinger i Metamorphosis tolkes som mytiske
sannheter, er edderkoppen stamfaren til «Satyricusene» (ifølge Holbergordbog «satirisk person, spec. digter; satiriker»), og deres skrift har samme virkning som barbererens redskap, rakekniven. 

                                                      Satyr.


Få verselinjer lenger ned refererer Holberg til forestillingen om at edderkoppen tærer på seg selv under spinningen, med det sørgelige resultat at den til slutt har spunnet opp seg selv. Også ved andre anledninger benytter forfatteren edderkoppmetaforen for å vise ikke bare til satyrikusens, men den seriøse forfatters skjebne, og man aner at det er hans eget skribentvirke det handler om.
      Det er nærliggende å tolke Holberg dithen at han som forfatter opptrer som
satiriker, og at hans penn er å sammenligne med en rakekniv og skriftene med et edderkoppspinn. Og skjønt edderkoppen selv er blitt til intet for flere hundre år siden, finnes stadig nettet etter ham, det vil si de av Holbergs verker som er nedtegnet med giftig blekk. I «Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære», der Holberg i praksis roser sin egen satiriske penn, står følgende: 

"Maaskee, naar han er død, skal man til Skyer løfte
Hans Skrifter og ham selv skal blant Poeter sætte,
Ham som de hade og forfølge, dadle nu, 
Men han den Skiebne har, som andre derudi, 
Der pennens Ragekniv mod Verdens Strube sætte 
Med Blekkets Lud der Skabb af jordens hoved tvette."

Etter fortellingen om edderkoppens forvandling til satyrikus er turen kommet til skadens eller skjærens forvandling til barberer, noe som understreker sammenhengen mellom disse to karakterene:

"Saa af en liden Fugl en voxen Mand man saae.
Dens Been til Arme blev, hvad før var Kloe blev Finger,
En Regne-Kappe og kom frem af tvende Vinger.
Dens Neb til Ragekniv, hver Fiær blev til Lancett.
Ja af en Skade en Barber sprang op, hvis Æt
Paa Jordens Klode sig heel vit udspredet haver,
Som Skaden fordum Dyr, saa Mennesker de plaver,
Opfylder Bye og Land med Snak og Eventyr,"

Det er flere barberere som trakterer rakekniven i Holbergs verker, deriblant Gert Westphaler som har et særdeles velsmurt snakketøy. En annen, mindre kjent barberer, er Jens Bloch i Peder Paars, som tilkalles til fogd Woldemar straks denne er i nød. I tillegg til sine ferdigheter med rakekniven kan Bloch sette klyster, ja, så dyktig er denne barbereren at fogden utnevner ham til general i slaget mot Peder Paars og drabanter. I tråd med sin egentlige profesjon stiller Bloch, hvis navn utvilsomt hentyder til hueblokken, en nyttegjenstand fra parykktiden, i krigen med en hvesset rakekniv som eneste våpen. Hans Mikkelsen ser seg nødsaget til å nevne den kritikk fogdens utnevnelse fører til, skjønt ved nærmere ettertanke ligger det en slags logikk bak valget av general.
      I Moralske Tanker, «Libr. I. Epigramm. 86» nevner Holberg en rekke
eksempler på at personer som innehar lave yrker eller rår over begrenset
kompetanse, påstår seg å mestre oppgaver der de som innehar høyere
posisjoner og besitter mer kompetanse, melder pass grunnet oppgavens
kompleksitet. Moralen er: Jo dummere man er, desto mer tror man at
man kan klare. For eksempel vil en erfaren lege kunne fortelle når en sykdom
er inkurabel, mens en kvakksalver straks vil finne en kur; en lærling
vil ikke se noen problemer der «en stor Naturkyndig» gjør det etc. 

"Hvad et heelt Collegium i 100 Aar forgieves haver eftersøgt, kand en Skipper
udfinde medens han smøger en Pibe Tobak, og en Skiærsliber, medens
han sliber en Kniv. Ligesom en Barbeer, medens han rager et Skieg, kand
giøre Project til Kriig, Fred, Alliance, give Instrux til Generaler og Ministrer.

Det er neppe tilfeldig at Holberg nevner skjærsliperen rett før omtalen går over til barbererens ulike gjøremål under skjeggrakingen. Barbereren bruker som kjent rakekniv, og det er en forutsetning at den er godt slipt. Det er verdt å merke seg at denne barbereren kun uttaler seg om temaer som hører inn under en konges myndighetsområde, saker som barbereren med stor sannsynlighet ville få del i hvis han raket kongens skjegg – og skalle så fremt vi snakker om parykktiden. Barbereren ville overhøre at kongen gav instruks til sine generaler og ministre og slik bli innforlivet med dennes planer for krig, fredsslutninger og inngåelse av allianser. Dermed vil dét barbereren sier være utskiftbart med fyrstens mening, slik at kritikken i større grad rammer øvrigheten enn den stakkars barberer, som bare gjentar det han har overhørt fra sin herre. Det kan derfor konkluderes med at det her er fyrsten som ikke har forstand på det han holder på med, navnlig krigføring. Og riktig nok: Holberg går direkte fra barbererens tvilsomme kunnskaper innenfor krigføring til følgende anekdote om den karthagiske feltherren Hannibal:

"Hannibal kom engang til Ephesum, hvor han hørte en Tale, som blev holden
af den Peripatetiske Philosopho Phormio om Kriigs-Discipline og en Feltherres
Pligt. Alle Nærværende anhørte denne Tale med Fornøyelse, og spurte
Hannibal, hvad han dømte derom. Hannibal, som derudi intet havde fundet
uden Dumdristighed, dømte ham fra Forstanden, sigende, at intet større
Tegn kunde være til Galskab, efterdi Phormio var en Mand, der hverken
havde seet en Leyer eller Kriigshær."

Hannibal er kjent som en av verdenshistoriens største generaler, så hans uttalelser i denne saken bør tillegges vekt. Det Holberg gjør, er å likestille barbererens militære kunnskaper med den greske filosofens ditto. Barbereren bringer imidlertid på sin side bare videre det kongen har sagt mens denne blir raket. Slik sett kan Hannibals karakteristikk av Formio anvendes på kongen. Budskapet blir som følger: Kongen er gal som mener han har greie på krigføring
uten tidligere å ha sett en leir ute i felten, for ikke å snakke om en krigshær. I den engelske oversettelsen av Petrarcas Invectiva in Gallum, Holbergs antatte forelegg, uttaler Hannibal følgende: «I have seen many fools and crazed old men, but no one has delighted me as much as this old man, who talks at such length about topics unknown to him.»
      Med støtte i «Epigramm. 86» kan barberer Bloch i rollen som general - kommandoforholdene er uklare ettersom også fogd Woldemar fremstår som leder - hvis taktikk er å løpe storm uten å tenke seg om, tolkes som et speilbilde på Christian 5, som er blitt kritisert for å ha opptrått overilet da han ledet et rytterangrep under Skånske krig. Rosenborgtapetene, der Christian 5 er avbildet som feltherre med parykk, forutsetter at kongen har hatt barberer med seg i felten. Akkurat som barbereren på Anholt hadde Christian aldri deltatt i krigen før da han valgte å følge hæren under det tyske felttoget. Under Slaget ved Lund (1676) ble kongen, som på dette tidspunkt var øverstkommanderende, tvunget på flukt. At Christian 5s faktiske evner som general ikke stod i forhold til det offisielle bildet som Rosenborgtapetene representerer, har historikeren Holberg selvfølgelig vært kjent med, men sensuren forbød ham å skrive dette i sine lærde verker. 

Abraham-César Lamoureux' originale rytterstatue av Christian 5 ble støpt i bly og begynte derfor umiddelbart å synke (Kongernes Lapidarium).

                                                         * 

At Frantz Knivsmed har tatt over for Frantz Parykmager, bør påkalle aktsomhet; hvilken konge står for tur til å rakes nå?
         

     

Kommentarer til "Den politiske Kandstøber" III (Collegium Politicum)

I facebookinnlegget 25.4. (og i Kommentarer II) tolker jeg Frandtz Parykmager, Christopher Maler 4. Gilbert Tapetmager 5. Christian Farver 6. Gert Bundtmager 7." som hentydninger Christian 5. 
      "Henning Brygger 8." og "Sivert Posekiiger 9." henspiller muligens på reguleringen av brygging og ølsalg og de generelt høye avgiftene på forbruksvarer i Danmark. I Hamburg var ikke avgiftene så høye, og kanskje Holberg med dette antyder at borgerskapet i Hamburg hadde en bedre hånd med økonomistyringen enn danskekongen.
      "Niels Skrivemester 10. David Skoelemester 11." Siden de to personene er oppført ved siden av hverandre, velger jeg å tolke dem likt, det vil si som skrive- og skolelærer. En skrivelærer underviser vanligvis barn, som oftest små; også en skolelærer er det naturlig å forbinde med undervisning av barn. Kunne Christian 5 trengt en skrivelærer? Svaret er et ubetinget ja; kongen, som snakket tysk og dansk, var dårlig i skrivning. En skolelærer kunne det også vært behov for; kongen hadde svært begrensede kunnskaper.
      Den siste deltageren Peiter ramser opp, er "Richart Bøstenbinder 12." Denne "sad med en Tandsticker i Haanden, saa jeg troer hand maae være Sekreteer i Raadet". Hjulmaker Antonius ler og sier: "Ha ha ha. Det første jeg møder ham, skal jeg, min Troe, siige, god Dag Her Secreteer!" Komikken er åpenbar: En børstenbinder er ingen dyktig skriver og vil derfor ikke kunne fylle sekretærposten i Rådet. Det er sannsynlig at Richart har holdt en fjærpenn / spisset fjær i hånden, alternativt i munnen. Her skal det nevnes at skriveren som putter pennen i munnen, er et motiv i Peder Paars og senere i Den politiske Kandstøber, i i tredje akt, scene 4. Dersom hypotesen om at kollegiemedlemmene viser til Christian 5 medfører riktighet, kan ideen om børstenbinderen som rådsskriver skjule satire: Christian 5, som pranger på malerier og tapeter med alle maktens insignier, er dårlig til å føre en fjærpenn. Paradoksalt nok var det en av håndverkerslekt, Peter Schumacher, som mestret dette til fulle.  

Kongeloven, datert 14. november, 1665, nedtegnet av Peter Schumacher, senere grev Griffenfeld. 

Collegium Politicum, med deltagere som peker storhetsmani, maktbegjær, svermeri, forfengelighet, høye avgifter, mangelfull skriveopplæring og kunnskap, peker på et underliggende plan mot enkelte konger fra oldenborgerætten. Det er vanskelig å peke på nøyaktig hvilke årsaker som førte til at det stødige Danmarksriket begynte å drive ut av kurs. Et tidlig tegn viste seg under Frederik 2 - den første av de notorisk drikkfeldige danskekongene - da Peder Oxe løftet landet opp av den økonomiske hengemyra ved å endre Sundtollen fra skips- til lastetoll. Dette førte til en tredobling av inntektene og  var bra for kongens skattkammer, men ikke for fremmede sjøfartsnasjoner som måtte betale for et annet lands feilslåtte politikk / kongelige pengesluk som mislykket krigføring, oppføring av praktslott og ødsle gilder. At Danmarksriket var på feil kurs, ble vitterlig under Christian 4, som finansierte sin tilsvarende feilslåtte, for ikke å si fatale, politikk med kraftig økning av Sundtollen og en utstrakt myntforringelse. 
      Den politiske Kandstøber er det andre utslaget av Holbergs såkalt poetiske raptus; Peder Paars det første. Eposets første tre bøker er skrevet mot slutten av Store nordiske krig, som for Danmarks og Sveriges del ble brakt til ende med underskrivningen av Frederiksborgfreden 3. juli 1720, som satte strek for over hundre år med stridigheter mellom de to rikene. Den endelige versjonen av Peder Paars, forøket med en fjerde bok og noe bearbeidet, utkom høsten  samme år. Det er nærliggende å tolke Holbergs komiske helteepos som satire over de danske kongene som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende årelang strid med nabolandet. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon. Eller så har noen uforvarende sluppet en fis, et gjennomgangsmotiv som introduseres med Avinds besøk hos vindguden på Pater noster skjær utenfor Marstrand; om en sjøhelt fiser av en kanon eller en gud en kraftig vind, kan vel det gå ut på ett.

Dagens facebookinnlegg

I "Holbergordbog" er det oppført to betydninger av "Maler": håndverker og kunstner. Det er feil; på Holbergs tid eksisterte ikke et slikt skille. "Maler" var det samme som "Skildrer"; "Maler-Konst" et annet ord for "Skilder-Konst".

Blant håndverkerne i Herman von Bremens "Collegium Politicum" er det en egen gruppe:

"Frandtz Parykmager 3. Christopher Maler 4. Gilbert Tapetmager 5. Christian Farver 6. Gert Bundtmager 7."

Dersom vi bytter om på plassen til tapetmakeren og farveren, som står i forbindelse med hverandre ved at farveren leverer garn til tapetmakeren, får vi:

Christian Farver 5. Gilbert Tapetmager 6. Herfra kan Christian 5. utledes.

Christian 5 var Danmark-Norges første fødte enevoldskonge og danner en motsats til Rådet som styrte Hamburg, der handlingen i "Den politiske Kandstøber" utspiller seg. Blant dem som bidrog til at Christian 5 kunne fremstå som prektig fyrste, var: parykkmakere, malere (hoffkontrafeiere), tapet- eller gobelinmakere, farvere (leverte farvede stoffer til skredderne i tillegg til garnet til tapetmakerne) og buntmakere (leverandører av hermelinen til kroningskappen).

Christian 5 savnet ethvert talent for å styre et land og fordrev tiden med jakt og sex.

Christian 5 som feltherre iført parykk og prektige klær under Skånske krig (detalj fra en av Bernt van der Eichens tapeter).  

Christian 5 med parykk og kroningskappen fôret og kantet med hermelin (Jacob d'Agar).

       Kommentarer til "Den politiske Kandstøber" II (Collegium Politicum / Frandtz Parykmager)

                             

I første akt, scene 6, omtales deltagerne i "Collegium Polemiticum/Politicum. Herman von Bremen og verten, Jacob von Lubek, "var toe". Disse har jeg i Kommentarer I knyttet til Bremens og Lübecks betydning under henholdsvis oppbyggingen og avslutningen av Christian 4s engasjement i Tyskland, idet jeg tolker Herman von Bremen som et satirisk portrett av Christian 4. De neste fem deltagerne Peiter ramser opp, peker mot pomp og prakt og kan i henhold til min foreløpige hypotese hentyde til portrettering av en dansk konge. I korttekst viser Frandtz Parykmager til en frankofil konge som lot seg avbilde med allongeparykk à la Ludvig 14; Christopher Maler til malte portretter av nevnte konge; Gilbert Tapetmager til tapeter som avbilder samme konge som seierrik feltherre; Christian Farver til farving av garnet til tapetene, muligens også av stoffer til kongens klær, og Gert Bundtmager til hermelinskappen som kongen vanligvis bærer på de malte portrettene. Kongens navn er skjult blant håndverkerne, og det verdt å merke seg navnet til farveren: Christian. De fem håndverkerne peker mot Danmark-Norges første fødte enevoldskonge: Christian 5, hvis ideal var hans egen bestefar: Christian 4. På Holbergs tid hersket eneveldet i Danmark; Hamburg derimot, der komediehandlingen utspiller seg, ble styrt av Rådet som bestod av 24 rådsherrer og fire borgermestere. Komedien stiller spørsmålet: Hvem bør regjere; Herman von Bremen og hans støttespillere i Collegium Politicum eller Rådet. Svaret er, i henhold til komedien: Rådet.      

                                                      *

"Frandtz Parykmager 3". "Frandtz" betyr opprinnelig "franskmann". Navnet hentyder til opprinnelseslandet til 1600-1700-tallets parykkmote, Frankrike. I Almindelig Kirke-Historie skriver Holberg at det var Karl 8s tilbaketog fra Napoli (annen halvdel av 1590-tallet) som brakte "den saa kaldede Napoletanske Syge" (syfilis) til Frankrike. Herfra spredde sykdommen seg nordover, der den ble kalt "Frantzoser". Han skriver videre:

Udi Frankrige fik den Navn af Pelade, eller den skalded giørende Syge, efterdi Haarene derved faldt fra Hovedet: Og meenes, at dette er Oprindelse til Perukers Brug i Europa, hvilke i Begyndelse bestoede alleene udi nogle faa Haar om en Calot, for at skiule det skaldede Hoved.

Det er verdt å merke seg formuleringen "menes at", som signaliserer at Holberg ikke selv står inne for at påstanden som følger etter er korrekt i alle detaljer. Jeg vet ikke om forfatteren har noen kilde til omtalen av kalotten med noen få hår, formodentlig i en krans som hang ned fra kanten, som opphav til parykkbruken i Europa. Det som er hovedårsaken til at parykk ble høyeste mote  i Europa, er at den franske kongen Ludvig 13 (1601-43) ble tynnhåret eller skallet i ung alder og begynte å bruke parykk for å skjule denne skavanken. Vel så viktig er det nok at Europas store trendsetter Ludvig 14 (1638-1715) valgte å følge farens eksempel. Denne kjensgjerning er selvfølgelig Holberg kjent med, men ønsker likevel ikke å skrive det. Spørmålet er: Hva vil forfatteren si med denne på siden-forklaringen av parykkens proveniens i Europa? 
      Det finnes en sammenheng mellom Ludvig 13s manglende hår og syfilis; sykdommen kan føre til flekkvist håravfall. Det sier seg selv at syfilitikere som var rammet av dette symptomet, hadde glede av parykkmoten. Ludvig 13 slet med kronisk dårlig helse, men hadde han syfilis? Det er jeg ikke kjent med. Men ettersom Holberg utvilsomt visste at det var de franske kongene Ludvig 13 og Ludvig 14 som var opphav til parykkens spredning i Europa, nær sagt parallelt til frantzosene eller den franske syke, opprettes uvegerlig en tekstlig sammenheng mellom franskekongen, skalletheten og den skammelige sykdommen.
      Holberg har også en formening om bakgrunnen for at syfilis spredde seg i Europa. Temaet har forbindelse med noen av de luftige planene som fremkastes i Collegium Politicum, nemlig oversjøisk etablering av kompanier og kolonier, og kan derfor være av interesse.  
      I Peder Paars skildres heltens reise som en kombinert kjærlighets- og handelsferd, noe som kan gi en dyster betydning til kjærlighetsgudinnens nådefulle inngripen etter skibbruddet. Det knytter seg stor spenning til hva som har skjedd med kremmerens reisekiste. Da den blir åpnet, oppdager de skibbrudne noe forunderlig: Inne i kisten svever en jomfru med rosenfarvet hals og skinnende ansikt, som i hast stiger opp mot himmelen. Idet skikkelsen
farer forbi, utgår en yndig duft fra hennes hår: «Det Jovis Datter var og
Kiærligheds Gudinde.»
      Gudinnen Venus knytter bånd mellom mann og kvinne, tilsynelatende et rosenrødt kall. Men hvis Venus skjuler seg om bord under handelsferder og sørger for at sjømennene knytter elskovsbånd når de går i land, spres ikke bare handelsvarer, men den veneriske syke. Det fremgår av «Epistel 101, Tomus II» at Holberg er klar over denne kjensgjerning, idet forfatteren gir sin tilslutning til teorien om at det var Columbus’ oppdagelse av Amerika som førte til at syfilis ble spredd fra Den nye til Den gamle verden. De vitnesbyrd som trekkes frem til støtte for at sykdommen fantes i Europa før de store oppdagelser, mener han peker mot spedalskhet og ikke syfilis. Senere forskning heller nå i retning av at det faktisk var Columbus’ oppdagelse som brakte syfilis til Europa. I epistelen omtales syfilis som «Veneriske Svagheder eller Frantzoser», og den «kand faaes i en Hast ved en Debauche» (utsvevelse). 
      Hans Mikkelsen (Holbergs pseuonym) beskriver det som et mirakel at Venus dukker opp fra kremmerens reisekiste. Just Justesen (forfatter av eposets lærde noter) støtter opp under en slik beskrivelse med referanser til Homer og Vergil. Videre opplyser Justesen at også «Frantzoserne» har et navn på dette fenomenet, nemlig «le Merveilleux», som er «ligesom Siælen i Poësie». «Frantzoser» kan som nevnt bety «syfilis» i tillegg til «franskmenn». Det er neppe tilfeldig at «Frantzoser» omtales enda et sted i eposet, i Fjerde bog, Tredje sang, under hvervescenen der Peder Ruus motsetter seg å bli soldat. Ett av argumentene er kremmersvennens frykt for at en kule skal ta nesen hans, slik at folk vil tro at han lider av «Frantzoser». Tap eller deformering av nesen er imidlertid ikke et symptom ved syfilis, men derimot ved spedalskhet. Det betyr at Ruus forveksler et symptom ved spedalskhet med ditto ved syfilis. Dermed gjør han seg skyldig i det samme som de som mener at syfilisen i Europa ikke har sammenheng med de store oppdagelser; de mistar tegn på spedalskhet for tegn på syfilis. Et av de vanligste symptomene på syfilis er et rødt utslett, roseola. Den rosenfarvede huden til Jovis’ datter kan tolkes som hentydning til et rødt utslett, som er et like tydelig symptom ved de veneriske plager, som når nesen faller av ved spedalskhet. Venus’ mirakuløse oppstigning fra kremmerheltens reisekiste kan forstås slik at den oppdagelsesreisende eller handelsmannen ikke bare bringer med seg varer i reisekisten, men den veneriske eller franske syke. 

Parykkmoten spredde seg fra den franske kongen til hoff og aristokrati og deretter videre nedover i samfunnet. Hvordan det forholdt seg i Danmark, er jeg usikker på, men det er vel sannsynlig at spredningen har vært slik som i Frankrike. Christian 5 bærer parykk på portrettene og gobelinene/tapetene. Når det gjelder Frederik 3, er kildene ikke så entydige.  

             Miniatyr, ca. 1648, mon tro om kongen bærer parykk her?   

På dette portrettet, som jeg ikke finner noen opplysninger om, bærer kongen åpenbart parykk.

Den frankofile Christian 5, som oppholdt seg ved Ludvig 14s hoff som kronprins, er den første danske konge som ser ut til å ha båret parykk under hele sin regjeringstid. 

                                                          *

I beskrivelsen av Anholts fogd, Woldemar, til hest før "slaget" mot Peder Paars er håret omtalt som følger: "Hans Haar til Bæltet hang, var meget tykt og tæt." Det er underlig at en fogd i 1608, året da eposhandlingen utspiller seg, har et meget tykt og tett hår som rekker til beltet. Woldemar er en middelaldrende mann, noe som kan tale for at hårveksten er sparsom; for øvrig var hår ned til beltet ikke på moten på begynnelsen av 1600-tallet. Dette kan tyde på at det er noe kunstig ved fogdens hår. I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter argumenterer jeg for at Hans Mikkelsens "avmaling" av Waldemar er et satirisk portrett av Christian 5. 

På Rosenborgtapetene er Christian 5 avbildet til hest med den karakteristiske allongeparykken. 

Detalj fra Bernt van der Eichens tapeter som forestiller Christian 5 som feltherre under Skånske krig 1675-79.


På overkontrafeier Jacob d’Agars offisielle portrett av kongen fra rundt 1685 kan man få et ganske godt inntrykk av hårpryden, som er lokket, høy og fyldig og rekker om ikke helt ned til beltet, så i hvert fall et godt stykke ned på overkroppen. Fransk «allonge» betyr «forlengelse», og hensikten med denne parykken var vel nettopp at håret skulle virke lengre og trolig også kraftigere. Og et slikt meget tykt, tett og langt kunsthår bærer altså Christian 5. 

            Franskmannen Jacob d'Agars portrett av Christian 5, ca. 1685.

                                 Portrett av Jacob d'Agar, ca 1690.

                                                     
                                                       Ludvig 14.

Flere detaljer ved beskrivelsen av den krigsklare fogd Woldemar kan bringe tanken på portrettene av Christian 5:

Hans Trøje den var blaae med smaa Glas-Knapper paa,
De syntes langt fra fast som mange Stierner staae
Paa Himlens Firmament. (...)

Han havde sig forsiunt mod Kulden, var vel foeret.

Det er ikke umiddelbart klart hva som ligger i uttrykket «sig forsynt mod Kulden, var vel foret». Men det er naturlig å ta utgangspunkt i Mikkelsens
opplysning om at han maler av synet av fogden, slik han fremstod ved fogdegården. Det vil si at alle detaljer kan sees, noe som trolig også må gjøres gjeldende for det fogden har utstyrt seg med mot kulden, som har gjort ham «vel foret». Det betyr at det varmende eller godt fôrede plagget ikke skjuler trøye og brystduk, ettersom disse kledningsstykkene høyst sannsynlig kan sees. Når det gjelder den blå trøyen med glassknappene, kan den tilmed skues som en hildring på avstand, noe som åpner muligheten for at fogden er iført en løsthengende kappe. Hvilket bringer tanken på Christian 5s kroningskåpe. Det staselige skrudet, med et design som går tilbake til Christian 4s kroningskåpe, er sirkelformet med forlenget slep. Stoffet er rød silkefløyel brodert med gullkroner, og kåpen er helfôret og kantet med hermelin. Røyskattens hvite vinterdrakt med den sorte haletippen var høyt skattet. På grunn av de store mengder pels som gikk med, var kåpen datidens mest eksklusive kongemaktsymbol i Europa; tapeter eller gobeliner rangerte som nummer to. På flere av portrettene av Christian 5 er han drapert i hermelinskåpen på en måte som lar andre deler av antrekket eller munduren komme til syne. En kommentar som ligger ytterst på tungen, er at kongen er særdeles «vel foeret» – og i nødsfall godt «forsiunt mot Kulden».

Michael van Havens maleri av Christian 5s salving i 1671 (Rosenborg slott).

                                                           *

I Niels Klim, Den underjordiske rejse (oversatt av Peter Zeeberg) blir tittelfiguren forvist til firmamentet, der alle negative sider ved samtidens Danmark er blåst opp. Forfengeligheten hersker eneveldig, og en rekke folk hadde skapt seg en posisjon ved "det rene pjank og barnepjat", først og fremst nye klesmoter. Niels Klim

mobiliserede alle tænkelige fag, overvejede omhyggeligt alle Europas mest tåbelige opfindelser – og besluttede mig i sidste ende for at slå et slag for den form for hovedbeklædning som vi kalder parykker     

Niels er så heldig at hans formynder hadde vært parykkmaker i mange år, slik at han hadde en viss kjennskap til håndteringen. Det var mange geiter i landet, så Niels samlet inn ull og laget en parykk, og med denne på hodet presenterte han seg for rådssekretæren. Denne stusset først, men da han hadde satt den på sitt eget hode og betraktet seg selv i speilet, ropte han høyt av glede: "Jeg ligner gudene!" Parykkbruken spredde seg etter hvert fra adelen og til resten av apebefolkningen på firmamentet.

 Holberg har, liksom Niels Klim på firmamentet, valgt å være "gal med de gale".