Det lærde Holland

tirsdag 13. februar 2024

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XVI

Degnen som gikk like høyt som stukne smågriser

Etter at den fremmede på Anholt har fortalt om hr. Niels, som hevdet at det i «de Corinthiers det siette» står at man ikke skal ta fra fogd og prest det som tilkommer dem, beskriver han synderens, Christen Holcks, reaksjon (jfr. innlegget 8.11.2023). Sognefogd Holck, som hadde forsynt seg med seks tønner korinter av en ilanddrevet last, står som et slaktet får. Han hadde tydelig merket at presten «Vist havde noget læst» om de tønnene. Den fremmede argumenterer videre:

«Hvad ere dog vi Bønder

Mod slige lærde Mænd, som al vor Idret see,

I gamle Bøger, og kand al vor Vid belee.»

Den gamle boken der presten har lest om sognefogdens «tyveri», er altså Bibelen, som den fremmede ikke kjenner, trolig heller ikke Christen Holck. Dette kan knyttes til et viktig poeng i eposet; både den lærde presten på Anholt og den lærde Peer Iversen i Kalundborg besitter en magisk evne som gjør dem i stand til å utlegge gamle bøker (les Bibelen). Bibelen på et forståelig dansk er vanskelig å få tak i for alminnelige mennesker. De er derfor henvist til å godta de lærdes, teologenes, utlegning av den rette ro. Den har til hensikt å befeste øvrighetens, kongens og kirkens, makt over et lydig «uvittig» folk. Beskrivelsen av religionsutøvelsen i øyriket Anholt er et satirisk speilbilde av de religiøse forhold i øyriket Danmark.

Beskrivelsen av øyas klokker, Per degn, etterlater et inntrykk av at reformasjonen har gått Anholt forbi, og at katolisismen råder. Riktignok omtales «Catechismo», men det behøver ikke nødvendigvis peke mot Luthers katekismus. Også i katolsk tid fantes enkle små lærebøker med spørsmål og svar om grunnleggende deler av den kristne tro. På Anholt legges det vekt på rituelle ting som vokslys, korrekt opptreden i kirken, sang og salmer. Degnen fremstiller begravelse som et sakrament; Gud og Bibelen nevnes ikke med et ord.

Den fremmede forteller at det er festdag i morgen, og da skal Paars få høre Per degn i kirken; han synger som den beste nattergal. Det betyr at degnen kan synge de høyeste tonene. En Per degn opptrer også i Erasmus Montanus, og likesom degnen på Anholt mestrer han det høye toneregister. Begge vekker beundring, og de har utvilsomt studert sang. Vektleggingen av de høye tonene bringer tanken på den mannlige sopranstemmen, kastratsangeren. Kastratene hadde en kraftigere sopran enn gutter og kvinner.   

Kastratsangere kan spores tilbake til 1500-tallet, da det var forbudt med kvinner i kirkekor og på scenen. Sangerne, som mestret de høye tonene med glans, ble populære på 1600-tallet, ikke minst på operascenen. På 1700-tallet var flertallet av de mannlige operasangerne kastrater; de hadde sin glansperiode i de første tiårene av århundret. Mot slutten av 1700-tallet ble kastratsangere stadig sjeldnere.

Den fremmede forteller at Per degn sang en gang i fjor høst, da fogden for en gangs skyld bestemte seg for å gå i messe. Det skjer svært sjeldent, for fogden er så presset av forretninger at han har liten tid til kirkegang. Opplysningen er feil; vi får senere vite at fogd Woldemar stort sett bare koser seg dagen lang; spiser, drikker og sover, blir oppvartet av konen, spiller kort med datteren eller sitter med Grete på fanget. Peder Paars skal altså få gleden av å høre degnen i morgen, for da er det fest. Sannsynligvis var det fest da fogden gikk til messe og hørte Per forrige høst; det kan jo ha vært mikkelsmess, for det vi vet. Når det er fest, er det ekstra flott musikk i kirken.

Woldemar ble så begeistret for den herlige sangen til degnen, at han fluksens inviterte ham hjem til fogdegården for å undervise datteren Nille i musikk. Det kan speile de tette bånd som eksisterte mellom religiøs og verdslig musikk under renessansen og barokken, og det er kongen som er bindemiddelet. Fogd Woldemar er Anholts øvrighet og styrer etter en hemmelig lov som han har skrevet selv, tar mesteparten av inntektene fra det bergede vrakgods og lever som en konge under det danske enevelde (jfr. innlegget 8.10.2023, «Forbrytelse, straff og oppreisning på Anholt». Jeg vil komme tilbake til min tolkning av Woldemar som et satirisk portrett av Christian 5 i senere innlegg. Også scenens musikk; operaer, balletter og ballettkomedier, inngikk i kongens interessesfære, og hoffkomponistene leverte like gjerne messer som operaer til majesteten og hans hoff. Her er Ludvig 14, Christian 5s store forbilde, foregangskonge. Men kongens betydning som oppdragsgiver for Europas største komponister og musikere illustreres også av Christian 4, som ansatte den berømte tyske komponisten Heinrich Schütz, som både komponerte religiøs og verdslig musikk, som kapellmester. Den engelske luttspilleren John Dowland, som var stor stjerne i Europa, hadde en periode ansettelse hos den danske kongen, som belønnet ham rikelig.

Når det gjelder musikklivet på Anholt på 1600- og tidlig på 1700-tallet, er det ting som taler for at nivået ikke har vært særlig høyt. Anholt var et av de fattigste stedene i Danmark. Just Justesen serverer ulike unnskyldninger for at Hans Mikkelsen har skrevet så ufordelaktig om øya, blant annet ber han folk betenke hvordan det har vært der for hundre år siden. Anholt lå under Halland. Det fortelles at da danskene mistet Halland under fredsforhandlingene med svenskene på 1600-tallet, var Anholt skjult under et ølglass. Dette kan bringe tanken på Collegium Politicum, der Herman von Bremen kommer borti et ølkrus, som velter slik at ølen renner utover Europakartet på bordet. Anholt, som hadde tilhørt kronen, ble solgt i 1668 og gikk i 1674 over til Hans Rostgaard. Dennes sønn, litteraten Frederik Rostgaard, innleverte klage til kongen over Peder Paars på grunn av beskrivelsen av øyas beboere og bad om at boken skulle brennes av bøddelen.

Lars Roar Langslet forteller i sin biografi om Holberg at forfatteren hadde fått undervisning i musikk under oppvekstårene i Bergen og praktiserte selv, først på fløyte, siden på fiolin. Senere underviste han i musikk. Holberg deltok aktivt i Københavns musikkliv og var på konserter i Paris, Roma og Amsterdam. Jeg legger til for egen regning at Holberg ganske sikkert var på konserter under englandsoppholdet også, og at han har hørt messer og annen musikk i kirkene i de store byene. Det er mulig det er dette Langslet mener med «konserter». Holberg har også opplevd musikk på teatret.

Forfatteren hadde en solid forankring i kunstmusikken. Sannsynligvis var hans kunnskap om musikklivet på Anholt begrenset. I tidligere innlegg, blant annet «Danmark, øylandet som anholdt skip i Øresund», har jeg argumentert for at beskrivelsen av Anholt er satire over Danmark. I tråd med dette kan degnens herlige nattergalsang være satire over dem som sang de høyeste tonene i Paris og Roma, kanskje tilmed i København; i Vor Frue kirke, ved hoffet eller på teatret. Jeg er ikke kjent med om det opptrådte kastratsangere i København. I operatruppene til brødrene Giotto var det kastratsangere. Pietro Mingottis trupp opptrådte på Charlottenborg 1747–56 etter invitasjon fra dronning Louise, så da kan det ha vært kastratsang på slottet.  

Tilsynelatende driver Holberg gjøn med landsens degner som gjør mislykkede forsøk å etterape de store sopranstemmene, kastratene, i Europas metropoler, men satire rammer begge veier. Når hoffnarren, dvergen, etteraper kongen, er det komisk fordi dvergen i tillegg til ferdighet i narrefakter rent fysiologisk gir et lavt inntrykk, mens kongen er en høyverdig person. Men dvergens vrengebilde av kongen vil uvegerlig også ramme majesteten selv, noe som bidrar til komikken, gjør den hvassere. Når Per degn i Erasmus Montanus radbrekker skalaens høyeste toner, kommer man uvegerlig til å tenke på sangerne som faktisk frembringer disse i kirken, på scenen og slottet. Det er ikke tilfeldig at Per skryter av at han for ti år siden ble tilbudt stillingen som kantor ved Vor Frue Skole, latinskolen i København, som også ledet korsangen i Vor frue kirke. Når amtmannen har ærend på Bierget, blir Per alltid tilkalt for å synge. Dette minner om Per degn i Peder Paars, som inviteres til fogd Woldemar på grunn av sin herlige sang i kirken.

Per degn på Anholt er riktignok gift, men han lar seg kue av konen; «I Huset hun er Peer og han en Abelone.» Degnen, som imponerer med sine høye toner, faller igjennom når det gjelder manndomskraft. Alle ville tro han er en holden mann på grunn av de gode degneinntektene, men han er en fattiglus. Årsaken er at «Abelone» ikke har kontroll på «Peer».

Ifølge Bibelen og Luthers Lille katekisme skal mannen herske over kvinnen. Gud har pålagt mann og kvinne å være fruktbare, oppfylle jorden og legge den under seg. Dette påbudet fikk sin utforming etter syndefallet. Gud sier til kvinnen:

«Tungt vil jeg gjøre ditt strev

når du er med barn,

med smerte skal du føde.

Du skal begjære din mann,

og han skal herske over deg.»

I Erasmus Montanus er Per degn regelrett kastrat. Dette fremgår blant annet av en kryptisk replikk i Fjerde akt, Scene 2, der Erasmus trakasserer Per degn, som ikke er like lærd som han selv.

Erasmus, som kommer fra Universitetet i København, skryter av at de som bor i/på Bjerget, må tro på det han og andre folk sier, fordi de ikke har noen tro selv. Det fremgår ikke hvem «andre Folk» er; det kan være andre lærde eller øvrighetspersoner. Per degn spør Erasmus om han kan få folket til å tro at månen er en grønn ost, noe den lærde bekrefter. Dette er parallelt til Per Iversens påstand i Anden bog, Første sang; han og andre lærde innbiller folk at månen er en ost. I begge tilfeller hviler ansvaret for at folket skal få kunnskap på de lærde, men de er interessert i at folket holdes i uvitenhet og aksepterer løgnene som de selv serverer.

Erasmus spør hva Per mener stedets folk tror om ham. Per svarer at de tror han er en god og ærlig mann og deres degn. Erasmus påstår at Per tvert imot er en hane, og det kan han bevise. Heretter følger en logisk radbrekking som leder til følgende forsvarsreplikk fra Per degn: «Jeg kand støbe Voxlys, det kand ingen Hane giøre.» Erasmus opponerer:

«En Hane derimod kand giøre Eg, hvilket I ikke kand giøre; seer I da vel, at I af Forstand udi jer Embede ikke kand bevise, at I er bedre end en Hane. See ogsaa i kort Begreb, hvilken Eenstemmelse, der er imellem jer og en Hane. En Hane har en Kam i Hovedet, I bær ogsaa Takker udi Panden; en Hane galer, I galer ogsaa; en Hane giør sig til af sin Røst, og bryster sig, I ligeledes; en Hane varer ad, naar det er Tid at raabe, I, naar det er Tid at gaae i Messe. Ergo er I en Hane? Har I ellers noget at sige?»

I sin neste replikk gjentar Erasmus sammenligningen mellom degnen og hanen:

«Den varer Folk ved Lyd, naar de skal staa op; gir Timerne tilkiende; bryster sig af sin Stemme; fører Takker udi Hovedet. I har samme Egenskaber. Ergo er I en Hane?»

Replikken er en nøtt. Vi skal begynne med den enkleste påstanden (min kursivering): «En Hane har en Kam i Hovedet, I bær ogsaa Takker udi Panden» Den umiddelbare assosiasjonen er at takkene i pannen er hanreihorn, dette er nemlig den vanlige betydning hos Holberg når en mann bærer horn i pannen. Sammenhengen med hane understøtter denne betydningen. «Hanrei» kommer fra tysk «Hahnreh», som antas å bety «hanerådyr». Forklaringen skal være at haner som ble kastrert, fikk avskåret de to sporene som deretter ble festet i kammen, hvor de vokste seg fast. Slik kunne de kastrerte hanene, kapunene, skjelnes fra de andre hanene.

Erasmus’ påstand viser altså at Holberg spiller på sammenhengen mellom hanen, kammen og de to takkene. Takker brukes om de spisse grenene i et gevir, men kan også være pars pro toto og betegne hele geviret eller hornet. Takkene antyder at degnen som bærer dem, er kastrert liksom «hanerådyret» eller kapunen. En slik tolkning springer ut av den antatt opprinnelige betydningen av hanrei.

Hanreien evner ikke å tilfredsstille eller besvangre sin kone. Det leder til at hun finner seg en mer potent mann. For så vidt kan det hevdes at hun oppfyller sin bestemmelse etter 1 Mos. «Mann med utro kone», som er den gjengse betydning, er sekundær. Hornene i pannen peker på årsaken til utroskapen, mannens manglende evne til å utføre sine ekteskapelige plikter. Dette er et uttalt motiv i Niels Klim; Den underjordiske rejse (1741) og Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land (1754), noe jeg kommer tilbake til. Erasmus’ påstand om at Per degn galer likesom hanen, understøtter kastrasjonsmotivet; hanens kykeliky er i det høye toneleie akkurat som degnens, kastratsangerens, stemme. Motivet understrekes ved en parallell i Første akt, Scene 4.

Per degn beskjenkes på gården til Jeppe og Nille og kommer etter hvert inn på sine store kvalifikasjoner som sanger. Degnen foredrar med skalaer for Jeppe og Nille (min kursivering):

«Ut, re, mi, fa, sol, la, si, ut; nu tilbage, ut, si, fa, sol, fa, mi, re, ut. Nu skal I høre paa en anden Maade, hvor høyt jeg kand gaaeUt, re, mi, fa, sol, fa, si, ut Re, mi, fa, sol, fa, si, ut, Re.»

 

Jeppe svarer:

 

«Hillement det sidste gik fiint. Vore smaa Grise kand ikke gaae høyere med Røsten.»

 

Jeppes sammenligning viser utvilsomt tilbake til uttrykket stukken gris; det er kjent at griser skriker eller hviner ekstra høyt når de blir stukket med en spiss gjenstand, for eksempel en kniv. Det kan skje under slakting, men da vil skrikingen gi seg ganske raskt. Det er også en annen mulighet, og det er åpenbart den som gjelder her, for det dreier seg om de små grisene. Jeppes gård fremtrer som en gjennomsnitts dansk bondegård. Når de små grisene hviner, er det neppe fordi de slaktes som delikatessen spedgris, men fordi hanngriser må kastreres tidlig for at ikke svinekjøttet skal få rånesmak. Det er altså når hanngrisen kastreres eller gjelles, at «røsten» når opp til de høye tonesfærer. Parallellen med guttene som blir kastrert før kjønnsmodningen for å mestre høye «fa, si, ut, Re», er åpenbar. Det er også en parallell mellom den lille hanngrisen og hanekyllingen; begge gjelles på grunn av kjøttkvaliteten, og de hviner eller galer; gale gjør riktignok også ukastrerte haner.  

Jeppe.

Under Erasmus’ angrep på degnens ære bringer Per til sitt forsvar at han kan gjøre vokslys, noe hanen ikke kan. Dette mener Per viser at han har en menneskelig forstand og dermed står over hanen. Erasmus repliserer at hanen kan gjøre egg, noe Per ikke kan.

Å gjøre egg er noe som rangerer langt over å gjøre vokslys, så dette er knock out for stakkars Per, som brister i gråt; av flere grunner, skal vi snart se. Egget er blitt beskrevet som verdens åttende underverk. Oppfatningen av egget som et naturens mirakel ligger bak Holbergs bruk av uttrykket «gjøre en høne med egg» senere i Peder Paars og skjemtediktet «Poeten raader sin gamle Ven Jens Larsen fra at gifte sig».

I Peder Paars, Anden Bog, Anden Sang hevder Hans Mikkelsen at det selv ikke i Finnmark finnes noen som overgår Gamle Gunnild i naturvitenskapelig kunnskap. Likevel prøver man å innbille folk at finnene eller samene kan omskape seg til dyr og gjøre vind. Mikkelsen synes det er rart at man da ikke får tak i professorer fra Finnmark. Dersom en «Physicus», naturvitenskapsmann, her hjemme stanget hodet i veggen, ville han likevel ikke klare å skape vind eller gjøre en høne med egg. Når man har unnlatt å hente trollkyndige folk fra Finnmark for å gjøre det umulige, betvinge naturen, er det fordi disse heller ikke makter det. Ergo står Gamle Gunnild igjen som den ubestridte betvinger av naturkreftene.  

Magi er ikke noe Holberg fester lit til; det er ikke mennesket forunt hverken å skape vind eller gjøre en høne med egg. Det kan ene Skaperen makte. Den samme betydning fremgår av skjemtediktet, der poeten, Holberg, ramser opp en mengde grunner til at Jens Larsen ikke bør gifte seg, blant annet i dette verseparet:

«Du som en Flue ej kand liide staa paa Veg,

Og derforuden ej en Høne giør med Eg,»

Larsen liker ikke å stå på vegg som en flue. Som alle vet, er det umulig for et menneske å stå på en vegg. Umulig er det også for et menneske å gjøre en høne med egg. Eggene kommer ut av hønen uten at hverken hønen selv eller andre gjør noe for det; dette foregår i skaperverkets mørke gjemmer. Men tekstlige forhold antyder at ikke «å gjøre en høne med egg» i Erasmus Montanus sikter til manglende evne til befruktning. Det samme gjelder bruken av uttrykket i «Poeten raader sin gamle Ven Jens Larsen fra at gifte sig». Verseparet skal siteres i sin tekstlige sammenheng:

«Een Timon aldrig kand i Egte-Stand sig skikke,

Saa snart af Vinduet hans Kone ikkun seer,

Strax bilder han sig ind, at han Acteon er,

Han udi Spejlen seer to Horn af Panden voxe,     

Han frygter, han til Hiort forvandles eller Oxe.

See dig, Jens Larsen kun paa hannem udi Spejl,

Du som foruden det og haver andre Fejl.

Du for hver Skilling som udgives Fingre biider,

Du som dig fast ey selv end siige andre liider,     

Du som en Flue ej kand liide staa paa Veg,

Og derforuden ej en Høne giør med Eg,

Mon du dig bilder ind en Pige er en Dyne?

End siige dygtig er en Kone at forsyne,

Der bruges ikkun til at giøre Sengen varm,

Ach hvilket Forsæt! jeg fast sprække maa af Harm.»

Poeten ber Jens Larsen speile seg i Timon fra Athen, som var blitt misantrop på grunn av vennenes svik, og svært mistenkelig. Dersom han giftet seg, ville han med en gang oppdage horn i pannen når han speilet seg; konen hadde gjort ham til hanrei. Det er parallelt til Per degn i Erasmus Montanus, som bærer takker i pannen liksom hanen har en kam i hodet; degnen er hanrei. Hverken Jens Larsen eller Per degn kan gjøre en høne med egg. I degnens tilfelle er «gjøre en høne med» underforstått, ettersom det er hanens evne til å gjøre egg, som er utgangspunktet.

Jens Larsen har flere feil enn å speile seg i hanreien på misantropisk vis; han er gjerrig og kan altså ikke gjøre hønen med egg. Hanrei og manglende evne til å gjøre hønen med egg henger åpenbart sammen. Dersom vi ser bort fra at i utgangspunktet kan ingen gjøre en høne med egg, skal hanen ha den ære at den kan gjøre hønen med befruktede egg. Den tekstlige sammenheng viser at det er befruktning eller fullbyrdelse av ekteskapet det handler om. Både Per degn og Jens Larsen kommer til kort stilt overfor kvinnens naturlige, nær sagt rettmessige, krav om et ekteskapelig samliv. Larsen klarer ikke å «forsyne» en kone, det vil si gjøre sin fyldest som ektemann. Tematikken utdypes i de påfølgende linjer, og sammenhengen mellom høne, egg og befruktning gjentas:

«Vel man bekiender, at da Odin først fik Skiæg,

Og Tor den anden Gud ey krøben var af Egg,

At Dyd og Kydskhed var langt størrere paa Jorden,»

At den fryktinngytende tordenguden skulle være krøpet av et egg da han kom til verden, er hverken en velvalgt metafor eller belagt i myter. Den sikter utvilsomt til uttrykket gjøre en høne med egg, som altså Jens Larsen ifølge poeten ikke evner. Poeten maner frem øyeblikket da Odin først får skjegg, blir kjønnsmoden, før han har rukket å avle Tor. To hendelser som varslet at uskyldstilstanden, da dyd og kyskhet rådet, ville ta slutt.

Det er et fast motivpar knyttet til Holbergs degnekarakter; imponerende sangstemme som mestrer de høye tonene, manglende manndomskraft eller befruktningsevne. Dette peker utvilsomt mot tidens kastratsangere. I Jeppe på Bierget finnes en variant av samme motivpar. I Første akt, Scene 3 klager Jeppe over Mads degn, som ligger med konen hans, Nille:

«Det er en ulærd Dievel; thi hand duer icke til at holde ringeste Tone, end sige støbe et ærligt Voxlys. Nej da var hans Formand Christoffer anden Karl. Hand tog Troen over fra tolv Degne i sin Tid, saadan Stemme havde hand. Engang sat jeg mig dog for at bryde over tverts med Degnen, som Nille selv hørte derpaa, da hand skielte mig for Hanrej, og sagde: Fanden være din Hanrej, Mads Degn! men hvad skeede? Mester Erich maatte strax af Veggen, og skille Trætten, og blev min Rygg saa brav tærsket af min Hustrue, at jeg maatte bede Degnen om Forladelse, og tacke ham, at hand, som en vel studeret Mand, vilde giøre mit Huus den Ære. Siden den Tid har jeg aldrig tenkt paa at giøre Modstand.»

Mads degn lider ikke av noen mangel på manndomskraft; han er ikke kastrat! Men Mads kan ikke synge! Den som kan synge så det holder, er Mads’ formann, Christoffer degn, og hanreien er Jeppe. Nille er den som hersker i hjemmet som om hun var mannen. Alle motivene som grupperer seg rundt degnekarakteren, er på plass.

Kastraten var blitt frarøvet sin manndom for at stemmen skulle lyde bedre enn alle andres. Det skjedde ved at testiklene enten ble satt ut av spill eller regelrett skåret bort med kniven før puberteten. Den utvalgte var oftest sønn av fattige foreldre som håpet at han kunne gjøre gode penger på stemmen sin. Kastratsangeren kan bringe tanken på Holberg selv, som høyst sannsynlig manglet testikler i pungen, men hvis stemme (les forfatterskapet) nådde ut til et stort publikum.

Den norske legen Jørgen Herman Vogt (1906–1990) har på overbevisende måte argumentert for at Holberg ikke hadde testikler i pungen, og at det skyldtes bilateral kryptorkisme. Det vil si at testiklene ikke har vandret ned i pungen, men befinner seg i lyskekanalen eller bukhulen.

Vogt var overlege og professor med interesse for teater, og artikkelstoffet om Holberg, i Seksualitet og sykdom hos Voltaire og Rousseau – og også om Ludvig Holberg, daterer seg fra hans pensjonistår. Et av Vogts spesialistområder var endokrinologi, læren om hormonene, og han var en av de første som behandlet transseksuelle. Det var med stor medisinsk tyngde og psykologisk erfaring han gav seg i kast med de kjønnslige og medisinske spørsmål som er blitt stilt om Holbergs levnet.

Vogt trekker, i hovedsak på bakgrunn av Holbergs Levnedsbrev, frem enkelte fysiske særtrekk ved forfatteren: Han var liten av vekst, utviklet aldri skjegg, og et barnlig eller ungdommelig utseende fulgte ham inn i voksenlivet. Legen mener dette vitner om uteblitt pubertet forårsaket av hormonell forstyrrelse, for eksempel lav produksjon av mannlige kjønnshormoner. Visstnok er det aldri omtalt at Holberg hadde spesielt lys stemme, det kan tyde på at puberteten ikke har uteblitt fullstendig. Videre påpeker Vogt at forfatteren alt fra barnsben hadde en ømtålig konstitusjon. Dette førte til at han var forsiktig med hva han spiste, og med ett beklagelig unntak avstod han fra å drikke alkohol. Måteholdet sørget for at Holberg levde til han ble 70, dette ifølge forfatteren selv.

Holberg giftet seg aldri og avstod, eller regulært flyktet, fra seksuell kontakt med kvinner. Kvinners pågående, nær sagt naturgitte, seksuelle oppførsel og menn som er hanreier, har horn, er gjennomgangsmotiver i forfatterskapet. Ovenstående grunner kan være forklaring nok, og blant disse synes ett medisinsk forhold å være av spesiell betydning.

Vogt er den første som trekker «Epigram 171» (Anden bog) frem i lyset. Epigrammet er oversatt fra latin av flere. I Ludvig Holbergs skrifter er det oversatt av Peter Zeeberg (2018):

«Det er alligevel sært at se en eunuk som kasserer!

Lige præcis den post kræver at pungen er fuld.»

Vogt oversetter epigrammet slik: «Det må sies å være et underlig påfunn å utnevne til forvalter av Universitetets midler (underforstått hvortil det kreves evnen til å kalkulere) en som er gjeldet, ettersom han ikke har noen sten (calculus) på riktig plass. Vogt skriver at Holberg for å gjøre det helt tydelig tilføyer i parentes: «med calculus forstår man ofte testikkel.» Legen mener det er overveiende sannsynlig at Holberg hadde «skjulte testikler» (dobbeltsidig kryptorkisme), som var «tilbakeholdt i bukhulen i funksjonsdefekt tilstand.» «Kryptorkisme» kommer av gr. kryptos «skjult» og orchis «testikkel» og «-isme».

Vogt bemerker at «Epigram 171» står helt til slutt i Anden bog, «helt tilfeldig og mal – à – propos satt inn. Etter to epigrammer om teologiske problemer kommer plutselig denne høyst personlige meddelelse.» Videre: «Disse epigrammene er skrevet i 1737, samme året som Holberg ble utnevnt til Universitetets kvæstor (finansforvalter). Paradokset: satt til å kalkulere, manglende calculus, har falt ham inn og fremkalt et lite selvironisk smil. Han maktet sjelden å motstå fristelsen til å sette slike paradokser på prent, uansett hvor fleipete de var og hvor mal – à – propos de kom.»

Så vidt jeg forstår Vogt, mener han at det er en sammenheng av hormonell karakter mellom Holbergs bilaterale kryptorkisme og hans «uteblitte pubertet». Tilstanden kan ha ført til at forfatteren har hatt en svekket kjønnsdrift eller manglet den helt.  

For egen regning vil jeg tilføye at da Christian Holberg avlet Ludvig, var han i femtiårene, noe som anses som gammelt for en far. Statistisk fører det til en øket fare for helseproblemer for barnet. Karen Lem var 37; hun hadde altså nådd en alder da svangerskap og fødsel kan være mer risikabelt enn for en ung mor. For alt vi vet, kan Ludvig Holberg være for tidlig født og hatt en lav fødselsvekt, noe som kan indikere kryptorkisme.

Lars Roar Langslet drøfter spørsmålet om det kjønnslige aspektet ved Holbergs levnet i sin biografi Den store ensomme. Her er det en grundig gjennomgang av de medisinske sidene ved det som er kjent fra forfatterens egne skrifter, og biografen slutter seg til resultatene av Vogts arbeid. Langslet skal for øvrig ha æren av en mesterlig oversettelse av «Epigram 171»:

«Til kvæstor med kugleramme sætter man – oh under! –  en kastrat

selv om han ikke har nogen kugler i sin egen pung.»

I «Epigram 171» sammenligner Holberg seg med en kastrat. Det kan understøtte tolkningen av at degnen-/klokkerkarakteren, som mestrer de høye tonene med glans, men ikke kvinnene, peker mot kastratsangeren, som igjen peker mot Holberg som har tom pung eller scrotum, uaktet dette ikke skyldes et aktivt inngrep.  

Kastratsangeren har et stort fortrinn; hans stemme blir hørt og beundret av mange. Motsatt har han en stor brist, han evner ikke å tilfredsstille en kvinne og gjøre henne med barn. Sistnevnte har Holberg til felles med kastraten. Det er mulig at forfatteren også har sett en sammenheng mellom degnens/klokkerens høye stemme eller lyd og sin egen «stemme», nemlig skriftene, verk innenfor de fleste genre, deriblant komedien, som nådde ut til et stort publikum.

Dersom degnen med kvinnestemme peker mot Ludvig Holberg selv med det pikelige ansiktet, kan en annen side ved Erasmus’ hanemetafor få sin forklaring. Hanen varsler med sitt kykkeliky; degnen varsler med sin klokkeringing, henholdsvis når folk skal stå opp og gå i messe. Men hanegal har også en annen, bibelsk, betydning; Peters fornektelse av Kristus. Dette mener man inngår i bakgrunnen for hanebildets plass i abc-bøkene. På Holbergs tid ble det bare brukt katekisme-abc-er i Danmark og Norge, der det er naturlig at det er hanens bibelske rolle som gjelder. I skjemtediktet «Zille Hans Dotters GYNAICHOLOGIA» uttaler fortelleren, Zille:

«Ja jeg end udi spæde Aar

Ej fuldte Børne-Vane,

Paa A. B. C. ey fældte Taar,      

Skiøndt der var ingen Hane.»

Sammenhengen forteller at den vitebegjærlige Zille ikke er avhengig av bilder for å fristes til å lære seg å lese.

Enda et motivpar har forgreninger til denne kretsen: kåte kvinner med menn som forsømmer den ekteskapelige plikt på grunn av en utilbørlig interesse for vitenskap og filosofi og hovedpersonens frykt for å bli dissekert av samme vitenskapsmenn. Holbergs beskrivelse av de sexhungrige filosof- eller forskerhustruene i henholdsvis Niels Klim. Den underjordiske rejse og Sganarels Reyse til Det philosophiske Land føyer seg etter Bibelens beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne. Hustruene begjærer ektemannen og oppfyller slik sett sin arvelodd, mens han unndrar seg det fornemste blant de ‘mest magtpaaliggende Ting’; ‘Ægteskabs Pligt’. Hvilket vil si å tilfredsstille hustruens begjær, slik at hun føder barn og jorden oppfylles. Ved mannens fravikelse av sin gudegitte bestemmelse går makten i ekteskapet over til kvinnen.

Niels Klims flukt fra sin kåte vertinne bringer tanken på Holbergs beskrivelse av den skjøgeaktige oppførselen til sin vertinne i Roma (Første Levnedsbrev; oversatt av Ole Thomsen), som jeg først skal sitere:

«Fruen var et fordrukkent og utugtigt fruentimmer; hun plejede med diverse skøgekunster at forføre sine logerende til svir og hor og lænse dem for penge. Hun påstod, at den eneste grund til min fjerdedagsfeber var, at jeg levede så spartansk og aldrig slog til søren. Feberen måtte slås ned med Bacchus og Venus, sagde hun. Hun holdt i ét væk lovtaler over nogle udsvævende tyskere, der havde gjort deres hoser grønne hos hende med gaver og andre artigheder, og som med held havde beskyttet sig mod de sygdomme, som tilrejsende normalt rammes af i Rom, ved netop at slå til søren og svire både nat og dag. Omvendt bandede hun højt og dyrt på, at en ung tysker, som de andre ikke kunne få med på løjer, for nylig havde lidt en sørgelig død der i huset.

Denne filosofi bød mig så stærkt imod, at jeg forlod dette hus og ledte efter et andet sted at bo.»

Dette er eneste gang Holberg berører muligheten for å ha et forhold til en kvinne, her med sterk vekt på det erotiske eller kjønnslige, og fortellingen er blitt tolket som en bekreftelse på at forfatteren vek unna for det kjønnslige aspektet ved å inngå ekteskap.

Også Niels Klim flykter altså fra en kåt vertinne. I Vitenskapslandet, og her baserer jeg meg på Peter Zeebergs oversettelse, er mennene fullstendig fordypet i filosofi og kompliserte vitenskaper (jfr. innlegget «Filosofene som forsømte ekteskapets helligste plikt, 24.2.2020). På torvet i hovedstaden havner Klim i slåsskamp med en forsker, en astronom. Etter hvert kommer store mengder vitenskapsmenn styrtende til. De, som viser seg å være moralfilosofer, kaster seg over den tilreisende med slag og banking. Siden blir stakkaren trukket inn i et stort hus, der mishandlingen fortsetter, helt til fire forskere kommer inn og redder ham fra tumultene. Skjønt Klim føler seg ubekvem over alle spørsmålene de stiller om ham og den altfor nærgående granskningen av hans figur. Her skal vi følge oversettelsen direkte (min kursivering):

 

«Jeg var ved at dø af skræk da jeg blev gennet ind i et anatomisk kammer, hvor jeg så en rædselsvækkende dynge af knogler og lig, der fyldte rummet med den frygteligste stank. I første omgang troede jeg det var en røverhule, men de anatomiske instrumenter der hang på væggene, lagde en vis dæmper på min frygt, for de gjorde det klart at min vært var læge eller kirurg. Da jeg havde siddet og kukkeluret i dette fængsel i en halv times tid, kom en kone ind med et måltid mad hun havde lavet til mig. Hun så meget venlig ud, men stod og betragtede mig opmærksomt og sukkede dybt fra tid til anden. Da jeg spurgte hvad hun var ked af, svarede hun at det var tanken om hvad der ventede mig, der fik hende til at sukke. ‘Det er et respektabelt hjem du er kommet til,’ sagde hun, ‘for min mand, der er herre her i huset, er embedslæge og dr.med., og de andre du så, er hans kolleger. Men de undrede sig så meget over din usædvanlige legemsbygning at de har besluttet at undersøge din indre konstruktion og dine indvolde og dissekere din krop for at se om de kan finde noget nyt der kan kaste lys over anatomien.’»

Fruen hjelper Klim med å flykte, etter hvert kommer hun inn på et ømtålig emne:

«Men på et tidspunkt drejede hun samtalen ind på et emne som jeg ikke var særlig glad for at høre om fordi jeg deraf kunne slutte at hun til gengæld for den tjeneste hun havde gjort mig, ønskede noget som moralen forbød mig. Hun fortalte i lidenskabelige vendinger om den urimelige situation de gifte koner står i der i landet fordi alle disse lærde undervisere er så dybt begravede i deres forskning at de fuldkommen forsømmer deres ægteskabelige pligter. ‘Jeg kan sværge på,’ sagde hun, ‘at det ville være ude med os hvis ikke en og anden ærlig og barmhjertig tilrejsende med jævne mellemrum lindrede vores nød og lagde deres lægende hænder på de lidelser der plager os sådan.’ Jeg lod som om jeg ikke forstod hvor hun ville hen. Jeg satte farten op – men min kulde øgede kun hendes glødende begær.

Bønnerne nytted kun lidt, hun slog om til en hæmningsløs vrede,

næverne trued med hævn, og i vanvid, med flagrende lokker,

bebrejdede hun mig min utaknemmelighed. Men da jeg ikke desto mindre fortsatte fremad, greb hun fat i en flig af mit tøj og forsøgte at standse mig. Det lykkedes mig med magt at rive mig fri af fruens greb, og da jeg var hurtigere til bens end hende, nåede jeg i løbet af kort tid uden for synsvidde. Hvor rasende hun var på mig, forstod jeg af de ord hun gang på gang slyngede efter mig: Kaki spalaki, dvs. ‘utaknemmelige køter!’ Men jeg tog hendes skældsord med spartansk ophøjethed, lykkelig over at jeg var sluppet frelst fra de vises land, som jeg ikke kan tænke tilbage på uden at gyse.»

Klim frykter to ting: å bli dissekert og måtte «forsyne» eller tilfredsstille den seksuelt underernærte fruen. I Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land drar Leander med tjeneren Sganarel (Sganarell, Sganarelle) for å søke visdom i filosofenes hjemland. Der blir de lokket inn i huset til en professor i medisin, hvor de holdes som fanger i påvente av anatomisering. Plottet har Holberg i hovedsak hentet fra Niels Klim.

Fra midten av 1600-tallet nøt anatomien stor anseelse ved Københavns Universitet, dette skyldtes ikke minst vitenskapsmenn som Thomas og Caspar Bartholin. Til naturens opplysning – òg godtfolks forlystelse – ble henrettede forbrytere skåret opp på Det anatomiske teater. Etterpå ble de parterte deler kokt i en stor kobberkjele og knoklene fraskilt.

Holberg forteller at «Anatomie-Kammeret» ble anlagt i 1644, og «paa den sall, som er over anatomie huuset er Academiets konstkammer, hvor i findes mange rare naturlige sager, hvoraf det beste er gived af Henrik Fyren» («Om Academiet», Dannemarks og Norges Beskrivelse). Universitetet hadde altså sitt eget kunstkammer; mest kjent er Kongens kunstkammer (ca. 1650) som rommet det som var typisk for tidens kunstkamre: sjeldne antikviteter, kunst fra hele verden, utstoppede dyr, fluer og edderkopper i rav og stål og andre rariteter. Kunstkammeret ble senere utvidet med en stor del av Ole Worms samling, som også inneholdt naturalier. «rare naturlige Sager», utvilsomt naturalier; naturgjenstander, gjerne preparert, til utstilling i kunstkamre, museer eller lignende. Henrik Fyren er ganske sikkert legen Henrik Fuiren (1614–1659). Hvorvidt han har samlet humane naturialer, er jeg ukjent med, eller om noen av naturalierne i Universitetets kunstkammer stammet fra anatomikammeret i etasjen under.

Det er spesielt Sganarel som frykter at hans mave skal skjæres opp, og han synes han allerede kan kjenne kniven. Så er det da også Sganarel som interesserer anatomiprofessoren mest. Etter at fangene har klart å flykte, utbryter han: «(…) Jeg kand sige, at jeg aldrig har haft større Begiærlighed til at anatomere nogen, end disse tvende Personer besynderlig den med Kaaben; thi det kom mig for, at hands indvortes Skabning vilde erhverve stort Lys udi Anatomien.»

«den med Kaaben» er Sganarel, som peker mot en av de faste komediefigurene til Molière, Sganarelle. Sganarelles forgjenger er Brighella, en av commedia dell’artes tjenerfigurer, og han bærer gjerne en kappe. Sganarelle var en karakter Molière ofte spilte selv. Det åpner for at Holberg skjuler seg bak Sganarel i sin komedie. Dette kan understøttes av at Scanarelle gjerne er den reelle eller innbilte hanrei. Enaktskomedien Le mariage forcé er forelegg for Scanarels Reyse til Det Philosophiske Land. Hovedpersonen Sganarelle er en eldre mann, som vurderer å gifte seg med en ung kvinne. Han frykter at hun skal være utro og kontakter en rekke filosofer for å be dem om råd. Det er implisitt at  mannens evne til å forsyne eller tilfredsstille konen svekkes med mannens alder. Det kan kokes ned til spørsmålet: Klarer Scanarelle å tilfredsstille en kvinne? 

Seksuelt underernærte kvinner stilt overfor en mann som kvier seg for å avhjelpe deres nød som i Niels Klims tilfelle, òg påkaller anatomenes nysgjerrighet på grunn av sin spesielle fremtoning, bringer tanken på Holberg selv, mannen med det pikelige ansiktet og en tander konstitusjon, som vek tilbake for seksuell omgang med kvinner.

Hadde Holberg grunn til å frykte anatomenes kniv? På Holbergs tid visste man ikke hvor testiklene hadde gjemt seg. De store anatomene hadde altså ennå ikke dissekert kroppen til en «kryptorkist»! Kanskje hadde de heller ikke formulert problemstillingen. Beliggenheten til de skjulte testiklene ble ikke oppdaget før etter forfatterens død, på slutten av 1700-tallet. Det som ville kunne opplyse den fysiske menneskenatur på Holbergs tid, var altså en dødsdømt «kryptorkist» som ikke ble unnet hvile i hellig jord. Snarere skulle liket fremvises på galgebakken eller hjul og steile, alternativt kunne det skjæres opp på et anatomisk teater.

Forutsetningen for at «kryptorkisten» – òg stadssatyrikusen – Holberg unngikk anatomenes kniv, var altså at han ikke ble dømt for en kapitalforbrytelse, for eksempel majestetsfornærmelse. Gjennom hele forfatterkarrieren balanserte Holberg på knivseggen; ville hans skjulte regimekritikk bli oppdaget? Komedien om Sganarels frykt for anatomene er blant Holbergs siste. Det er Sganarel som har avslutningsreplikken:

«Jeg med jer andre stemmer i

Og vil min Sorg begrave

Og takker Himlen 10 Gang ti

At jeg beholdt min Mave.»

Anatomene gikk glipp av muligheten til å blottlegge «Sganarel»s, komediedikterens, «indvortes Skabning». De oppdaget aldri hvor hans skjulte steiner befant seg, som ville skapt et stort lys innenfor anatomien. Kanskje ville steinene, som lå i magen, blitt innlemmet blant andre rare naturlige saker på Konstkammeret. Mot slutten av livet kunne Holberg puste lettet ut; han hadde sluppet forbi sensuren med sin fordekte satire over øvrigheten.



Molière spilte vanligvis Sganarelle, en reell eller innbilt hanrei i flere komedier.

 

Litteratur

«Seksualitet og sykdom hos Rousseau og Voltaire - og også om Ludvig Holberg», «Norsk Medisinsk Historisk Forening», Hønefoss 1987

Lars Roar Langslet, Den store ensomme – En biografi om Ludvig Holberg, Oslo, 2001

https://denstoredanske.lex.dk/