Nora har to argumenter som hun mener
frikjenner henne for forfalskningen av farens underskrift: Hun har reddet sin
manns liv og skånet sin gamle døende far. I forrige innlegg har jeg argumentert
for at Torvald ikke var dødssyk, og at legene heller ikke fortalte Nora at det
eneste som kunne redde ham, var et opphold i syden. Nora trodde dette, fordi hun
selv hadde lyst på en sydentur. En nærmere undersøkelse av påstanden om at hun
ville skåne den døende faren, fører til et lignende resultat: Nora hadde andre
tungtveiende grunner for ikke å fortelle faren at Torvald var dødssyk.
B.M. Kinck skriver om Laura Kielers lånopptak i
«Henrik Ibsen og Laura Kieler». Jeg forstår det slik at Kinck her baserer seg
på det Laura har fortalt ham. Mannens, Victors, lunger var blitt angrepet, to i
slekten hadde dødd av tuberkulose, og legen tilrådde en reise til syden for om
mulig å avverge ulykken. Denne forklaringen motsies av Lauras pasientjournal
fra Sankt Hans Hospital, der det fremgår at diagnosen ikke var så alvorlig. Det
var ikke påkrevet med et opphold i syden (jfr. forrige innlegg). Laura har
overdrevet mannens sykdom, noe som bør føre til en viss skepsis når det gjelder
resten av hennes fortelling. Laura skal ha bønnfalt Victor om å be sin
formuende far om hjelp (faren hadde sammen med Victors bror Alfred betalt
husleien for paret, da de bodde i København). Victor erklærte at nei, da ville
han heller dø.
Selv hadde Laura ingen mulighet til å be sin far
om hjelp. Faren, Morten Smith-Petersen, var død og etterlot seg hverken penger
eller eiendom av verdi, ettersom alt var blitt bortauksjonert for å dekke
underslaget hans i fogdkassen. Da Nora blir grepet av vrangforestillingen om at
Torvald er «så dødelig syg», kan hun ikke henvende seg til Torvalds far, så
fremt denne skulle leve. Torvald merker nemlig ikke selv at hans liv er truet.
Da gjenstår Noras egen far. Liksom Smith-Petersen har han, en høyere
embedsmann, forsynt seg av kassen eller skaffet seg penger på annet uredelig
vis. Men departementets utsending, Torvald Helmer, så gjennom fingrene med
mislighetene, så Noras far ble ikke avslørt. Torvald beskriver Noras forhold
til penger, som han mener hun har arvet etter faren; «Du er om dig på alle
kanter for at gøre udvej til penge; men så snart du har dem, blir de
ligesom borte mellem hænderne på dig.» Pengene Noras far har skaffet på
uredelig vis, blir altså borte med en gang. Tekstlige detaljer tyder på at en
del, eller alt, brukes til innkjøp av ting som gjør hjemmet fint og deilig. Det
tyder på at Noras far ikke etterlot seg penger, men fint innbo og utstyr da han
døde (jfr. forrige innlegg). Dette slipper arvingen å bortauksjonere, ettersom
Torvald godkjente farens regnskaper. Da Nora forlater dukkehjemmet, krever hun
å få sin eiendom hjemmefra ettersendt.
Tolkningen understøttes av at Nora slet med å nedbetale
lånet til Krogstad; hun har derfor ikke arvet penger etter faren. Det betyr at
faren hverken var i stand til å hjelpe Nora med penger til en sydentur eller
kausjonere for et lån. Dette har datteren vært klar over. Dersom hun hadde
forventet pengearv, kunne hun bare forholdt seg helt rolig til faren døde, noe
som var rett rundt hjørnet. Da hadde hun jo pengene, slik at hun og Torvald
kunne reise til syden, når Ivar var født og formalitetene og det praktiske ordnet.
En slik dobbelthet, troen på at hun skånet faren og
vissheten om at han var blakk, peker mot det dobbelte ved Ibsens karakterer. I epilogen
Når vi døde vågner (1899) har Ibsen omstøpt seg selv til billedhuggeren/dikteren
Rubek. Han tar farvel med publikum med følgende beskrivelse av sine nåtidsdramaer/portrettbyster
(som sikter til Bertel Thorvaldsens portrettbyster):
«[…] Udenpå er det denne «slående lighed», som det
heder, og som folk står og gaber så forbauset på –
(sænker stemmen)
– men i sin dybeste grund er det agtværdige, hæderlige
hestefjæs og énvise æselsnuder og slukørede, lavpandede hundeskaller og
mæskede svinehoder, – og slappe, brutale studekontrafejer også iblandt –»
Nora er på ett plan en slik portrettbyste, som under Torvalds
hender formes til en idealistisk figur med edle motiver; en sentral modell er
Laura Kieler. Men i sin dypeste grunn er Nora mest opptatt av å følge sine egne
lyster med ethvert tenkelig middel. Hun snek seg unna farens veiledning, lyttet
uinteressert til presten Hansens konfirmasjonsundervisning og vet akkurat
hvilke strenger hun skal spille på for å få Torvald til å føye henne.
Nora forteller til Kristine hvor tungt det har vært å
skaffe penger til renter og avdrag:
«Mangengang har jeg ikke vidst mine arme råd. (smiler)
Da sad jeg her og forestilled mig, at en gammel rig herre var bleven forelsket
i mig […] at han nu var død, og da man åbned hans testamente, så stod deri med
store bogstaver ‘Alle mine penge skal den elskværdige fru Nora Helmer have
udbetalt straks kontant’».
En gammel herre – Noras far – hadde levd som en rik mann.
Da man åpnet hans testament, var det ingen penger igjen til datteren. Dagdrømmen
viser at Nora ikke arvet penger etter sin far. Dette visste hun på forhånd.
I den fastlåste situasjonen øyner Nora en utvei. Hun
er, slik Torvald beskriver det, om seg på alle kanter for å gjøre utvei til
penger. Ifølge Nora selv er hun «en kone, som har en smule
forretningsdygtighed, – en kone, som forstår at bære sig litt klogt ad. […]»
Når vi vet hvordan Noras lånopptak endte, aner vi Ibsens giftige penn. Den
aktuelle passasjen følger etter Kristines omtale av lovens forbud mot at konen
opptar lån uten mannens samtykke. Ibsens kvinnesyn skal omtales i et senere
inlegg.
Nora trengte 1200 specier eller 4800 kroner. Torvald,
som ikke aner at han må til syden for ikke å dø, nekter å ta opp lån. Nora kan
ikke låne uten mannens samtykke og vender seg til det grå pengemarkedet, der
hun får kontakt med Nils Krogstad. Han ser gjennom fingrene med at hun låner
uten Torvalds vitende, men krever at hennes far innestår for gjelden ved sin
underskrift.
På samme tid som Torvald blir «så dødelig syg», lå altså
Noras far «så syg», og han dør kort etter. Nora sier at hun ikke kunne reise og
stelle faren, fordi hun daglig gikk og ventet på at Ivar skulle fødes. Samtidig
føler hun behovet for en ekstra unnskyldning: «Og så havde jeg jo min stakkers
dødssyge Torvald at passe.» (Jfr. forrige innlegg.)
For å kunne etterprøve Noras troverdighet, som
generelt er skjør, kan det være interessant å se på avstanden mellom farens
hjem på landet og Helmers’ bolig i byen. I innlegget 31.12.2024 har jeg
argumentert for at faren bor i Rosendal, mens Helmers bor i Bergen. Faren har
åpenbart vært en høyere embedsmann på landet, trolig fogd; Laura Kielers far
var fogd/magistrat. Tekstlige detaljer tyder på at Helmers bor i en større by,
og det er naturlig å tenke på Christiania eller Bergen. Ettersom
karrieremulighetene i departementet, som holdt til i Christiania, var blitt
stengt for Torvald, er det mulig han valgte å etablere seg i Bergen med Nora. Her
var man kanskje ikke kjent med hans lemfeldige gjennomgang av regnskapene til
Noras far. For øvrig finnes det meg bekjent ikke noe tilsvarende sted som
Rosendal, et administrativt sentrum i en kommune, som inngår i en dampskipsrute
fra Christiania på den aktuelle tiden. Det er stor forskjell på
Hardangerfjorden og Oslofjorden. Mens Hardangerfjorden leder lenger og lenger
inn i landet, vekk fra Bergen, ligger Kristiania helt innerst i Oslofjorden,
som er kranset av en rekke byer langs leden.
I Gengangere (1881), som har flere
sammenfallende temaer med Et dukkehjem, reises det stadig mellom byen
(les Bergen) og herregården Rosenvold (les Baroniet Rosendal). Både Et
dukkehjem og Gengangere tematiserer kunsten. Osvald Alving er maler.
Han er født på Rosenvold, som hentyder til Baroniet Rosendal, perlen i
nasjonalromantikkens bejublede vestnorske fjord- og fjellandskap. Her var
«Baronen», Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone (1823–96), stamhusbesitter siden
1837. Hoff-Rosenkrone pleiet kontakt med en rekke av nasjonalromantikkens frontfigurer,
blant annet Carsten Hauch, Peter Chr. Asbjørnsen, Halfdan Kjerulf, Bjørnstjerne
Bjørnson og Hans Gude. Han drev utstrakt mesénvirksomhet, og dikteren John Paulsen
(1851–1924), som Ibsen bruker som modell for Osvald, omtaler ham som sin
«gamle, noble velynder». I Bergen arbeidet Henrik Ibsen for Det Norske
Theater.
I flere innlegg har jeg redegjort for at den særdeles
estetisk anlagte Torvald Helmer på et dypere plan er teater- ikke bankdirektør,
og at navnet viser til den danske billedhugger Bertel Thorvaldsen. Nora er på
sin side på et dypere plan skuespillerinne og sikter blant annet til Johanne
Luise Heiberg (jfr. bl.a. innlegget 05.04.2025). Med de to tilsynelatende
realistiske nåtidsdramaer peker Ibsen på hvordan menneskene siden de tidligste
tider har skapt ønskverdige bilder av seg selv. Han trekker linjen både til
antikken og nasjonalromantikken og viser at nåtiden stadig skaper ikoner til
forherligelse og Gud til mishag. Nora er én av dem (jfr. bl.a. innlegget
28.01.2025).
I Første akt sier Nora til Kristine at hun er tapper
som har gjort den lange reise inn til byen ved vintertid. Kristine repliserer:
«Jeg kom netop med dampskibet imorges.» Dette er ikke noe direkte svar på Noras
uttalelse, snarere kan det forstås som en benektelse: Nei, jeg er ikke så
tapper, for jeg reiste med dampskip som ikke bruker så lang tid, og der sitter
man inne i salongen beskyttet mot vær og vind. Dampskipet legger til kai rett
her nede. Ifølge en rutetabell for «Hardangeren» fra 1872, fra 8. oktober til
17. desember, brukte skipet seks timer fra Bergen til Rosendal. Rosendal var
ikke siste stopp. Herfra fortsatte skipet videre innover Hardangerfjorden, før
det igjen la kursen mot Bergen. Dampskipene seilte også om vinteren. Siden 1861
hadde det vært fast dampskipsforbindelse mellom Bergen og Rosendal. Da Ibsen
arbeidet ved Det Norske Theater i Bergen, var det fornøyelsesturer med dampskip
til Rosendal i helgen. Det kan godt tenkes Ibsen har vært med på en slik tur.
Ibsen opplyser ikke noe om Noras termin, og det
fremgår heller ikke hvor lang tid det har gått fra Torvald ble «så dødelig syg»,
til Nora fikk vite at faren «lå så syg». I alle fall åpner Kristines replikk om
dampskipsreisen for at Nora hadde mulighet til å ta farvel med sin kjære far. Det
var ikke noe poeng for Nora å holde seg i byen med nærhet til hospitalets
fødestue i tilfelle barnet plutselig skulle melde sin ankomst. På de overfylte
tarvelige fødestuene hersket smitten, og her fødte særlig ugifte tjenestepiker;
velstående kvinner valgte å føde hjemme. Både Karoline Bjørnson og Suzannah
Ibsen fødte på Fødelsstiftelsen ved Rigshospitalet i Christiania. Karoline, som fikk
barselsfeber etter at Bjørn ble født, slapp så vidt unna det med livet i
behold. Suzannah skal ha sagt «aldri mer» til Karoline etter Sigurds dåp.
Hvorvidt dette skyldtes forholdene ved Fødselsstiftelsen, er ukjent.
Fordi Noras uttalelser kan spenne fra overdrivelse og
halve sannheter til løgn, skaper Ibsen en usikkerhet med replikkvekslingen
mellom Nora og Kristine om den henholdsvis lange strabasiøse reise og
dampskipsreisen som neppe har vært hverken veldig lang eller slitsom. Nora
forteller at hun daglig gikk og ventet på at lille Ivar skulle komme til
verden, og det hadde vært interessant å vite hvor mange dager.
Uttalelsen følges av unnskyldningen om at hun måtte passe på sin stakkars
dødssyke Torvald. Det er på sin plass å stille spørsmålet hvordan en gravid
Nora kunne passe en dødssyk ektemann, når hun ikke kunne stelle sin døende far.
Parallellismen er utvilsomt ironisk fra Ibsen side.
Det fremgår ikke hvordan kontakten har vært mellom
Nora og faren etter at hun giftet seg og flyttet til byen. Etter ca. et år får
hun altså vite at han ikke har lenge igjen. Dersom faren selv har fortalt dette,
har det høyst sannsynlig vært i brevs form. Venninnen fra barndommen, Kristine,
har Nora ikke hatt kontakt med etter at hun ble gift, noe som ikke vitner om
særlig hyppig kontakt med hjemstedet. Det er mest sannsynlig at det er faren
selv som har fortalt Nora at det led mot slutten. Kanskje har det vært i et
svarbrev til datteren etter at hun, også i brevs form, har bedt om penger fordi
hun så gjerne ville til syden. I den aktuelle replikken der Nora innvier
Kristine i historien om lånopptaket og sydenturen, omtaler hun faren som «Min
kære snille pappa!». Faren ville neppe krevet at pengene skulle redde en
dødssyk ektemann for å sponse en sydentur. Som datteren var han åpenbart en
stor ødeland. Så fremt brevet der faren forteller at han snart vil dø, er svar
på et brev fra datteren der hun ber om penger, vil han trolig samtidig ha
fortalt at han ikke har penger og heller ikke kunne gjøre utvei til det nå som
han er dødssyk. Farens pekuniære forhold kan man slutte seg til av flere
forhold (jfr. forrige innlegg). Svigersønnen omtaler ham indirekte i en replikk
til konen i Første akt (min kursivering):
«Du er en besynderlig liden en. Ganske som din
fader var. Du er om dig på alle kanter for at gøre udvej til penge; men så
snart du har dem, blir de ligesom borte mellem hænderne på dig; du ved aldrig,
hvor du gør af dem. […]»
Det vi sikkert vet, er at Nora, i hvert fall i siste
del av tiden da hun daglig ventet på at Ivar skulle komme til verden, var klar
over at faren snart ville dø uten å etterlate seg penger. Nora har altså daglig
gått og ventet på at faren skulle dø, slik at hun kunne sette sin
kløktige plan ut i livet: levere Krogstad gjeldsbrevet med farens forfalskede
underskrift etter at han var død.
Nora kunne ikke vite presis hvilken dag lille Ivar kom
til verden; hun kunne heller ikke vite presis hvilken dag hennes kjære far
forlot den. Det ville være risikabelt å levere fra seg et gjeldsbrev med farens
forfalskede underskrift før han var død. Samtidig måtte hun levere brevet til
Krogstad før dødsfallet ble kjent, slik at han ikke begynte å ane uråd.
Krogstad er trolig kjent med at Noras far ikke er noen
solid kausjonist. Han var tidligere sakførerfullmektig på Noras hjemsted. Dette
minnes Kristine, og Nora bekrefter: «Ja, det var han jo.» Det åpner for at
Krogstad kjenner til anklagene mot Noras far, som også ble omtalt i avisene
(les bergensavisene). Sakføreren er en ungdomsvenn av Torvald, som har gjort en
ubesindighet og er blitt utstøtt av det gode selskap.
Nora er uvitende om at Krogstad ønsker å komme i en
maktstilling overfor Torvald. «Nils Krogstad» blir enkelt til «Nils Krogstav»,
som sikter til bisp Nikolas med krok- eller krumstaven i Kongs-Emnerne (1864).
Nils Krogstad og bisp Nikolas er ute i samme ærend, de smir renker for å forhindre
at noen får for mye makt. Mens Torvald representerer Ibsen som skaperen av
idealistiske portrettbyster liksom Thorvaldsen, er bisp Nikolas / Nils Krogstad
(les Krokstav) satirikeren Ibsen som river dem ned fra plinten.
En låneavtale med Torvalds kone gir Krogstad et
maktmiddel i påkommende tilfelle. Sannsynligvis har sakføreren skjønt at
underskriften var falsk, noe han har fått bevis for gjennom arkskriften Nora
utførte for ham for et år siden. På dette tidspunkt hadde Krogstad oppnådd å få
en respektabel stilling i Aktiebanken, der også Torvald, som misliker Krogstad,
arbeider.
Krogstad har neppe fryktet at Nora ikke skulle betale
det hun skyldte. Etter bekjentskapet med Torvald i studenterdagene vet Krogstad
at han ikke klarer å si nei til damer, på den tiden prostituerte. Det er verdt
å merke seg Noras utsagn i oppgjørsscenen om at hun kom i huset til
mannen etter at faren hadde lekt med henne som om hun var en dukke. Torvald
reagerer umiddelbart på uttrykket «huset» om deres ekteskap. Overtekstlig betyr
det at han oppfatter ordet som horehus. Besøk i horehus var ikke uvanlig for
menn før ekteskapet. Da Nora spør Krogstad hvordan han kan tro hun har
innflytelse over mannen, svarer han at han kjenner Torvald fra studenterdagene,
da han var svak for damer. Nora sier: «Taler de ringeaktende om min mand, viser
jeg dem døren.» Replikken tyder på at Nora har oppfattet Krogstad dithen at han
sikter til Torvalds besøk på horehus. I den første scenen mellom ektefellene
kaller Torvald konen spillefugl og sier at det er dyrt for en mann å holde
spillefugl, et uttrykk som sikter til holddame (jfr. innlegget 18.12.2024). For
øvrig vitner strømpescenen mellom Nora og doktor Rank at hun mestrer
fristerinnefaget til fulle. Hensikten er å oppnå noe. Det er Torvald som
betaler rentene og avdragene på lånet til Krogstad, utover det ark- eller
avskriften, som Nora brukte tre uker på, innbrakte. Hver gang Nora
har fått penger til «kjoler og sådant noget» av Torvald, bruker hun bare
halvparten og lar resten gå til renter og avdrag. Det er sannsynlig at hun
forut for inntjeningen av disse «klespengene» har foredratt med dansing,
forkledning og deklamasjon, den type opptreden som Torvald setter pris på, òg
trolig selv har veiledet henne i.
Samtalen mellom Krogstad og Nora om forholdene rundt
lånopptaket avslører hva hun har holdt på med mens faren lå for døden. Mens hun
ventet på at han endelig skulle dø og ikke lenger kunne bevitne hva som hadde
skjedd, forfalsker hun underskriften hans på gjeldsbeviset. Dette har hun
sannsynligvis hatt god tid på, for underskriften virker ekte. Trolig har hun
kopiert etter forelegg, for eksempel farens egenhendige brev med navnetrekk.
Det kan være gamle brev eller andre papirer, eller brevet der han forteller at
han ikke har lenge igjen.
Noras fars dødsbudskap når ikke frem før noen, kanskje
presten, har sendt et brev. Da Kristines mann døde, leste Nora det i avisen.
Men det er mest sannsynlig at hun har fått farens dødsbudskap per brev. Hvor
lang tid det kan ha tatt, er usikkert. I alle fall har Nora måttet handle raskt
da hun tilføyde datoen etter underskriften. Her har hun neppe hatt noe
forelegg, og Krogstad har oppdaget at det er forskjell på navnetrekkets og
datoens skrift.
Vi kjenner ikke tidspunktet da Nora oppsøkte Krogstad
og bad om å få låne 1200 specier. Ifølge min tolkning har dette skjedd ganske
umiddelbart etter at hun mottok et brev fra faren, der han forteller at han
ikke har lenge igjen. Historien om inngåelsen av lånet fortelles retrospektivt,
da Krogstad konfronterer Nora med den falske underskriften. Han lovet å skaffe
beløpet, sier han, og hun kommenterer: «De skaffed det jo også.» Det tyder på
at pengeutlåneren ikke hadde 1200 specidaler liggende uvirksomme i skuffen, men
måtte ut og skaffe dem blant sine kontakter. Sannsynligvis har han allerede da
gitt Nora gjeldsbeviset til underskrift, slik at hun kunne sende det til faren
og han returnere det til henne igjen. Det virker som om Krogstad synes dette
har tatt kort tid:
«Og det gjorde De naturligvis også straks; for
allerede en fem–sex dage efter bragte De mig beviset med Deres faders
underskrift. Så fik De da beløbet udbetalt.»
Gjeldsbeviset skal altså ha brukt fem–seks dager på
strekningen frem og tilbake med dampskipet. Dampskipene på ruten
Bergen–Hardanger fraktet passasjerer, post og gods. Her må iberegnes den tiden
det tar for en gammel mann å motta brevet med gjeldsbeviset, lese, underskrive
og levere det til postbudet eller få det brakt ned til kaien. Den korte tiden
kan ha vekket Krogstads mistanke.
Gjeldsbrevets reise kan gi en pekepinn om når brevet
med farens dødsbudskap kan ha kommet frem til Nora. Hun vet at Krogstad ikke
forventer å få tilbake beviset før det har reist tur-retur byen (les Bergen) og
Noras hjemsted (les Rosendal), inklusiv Hardangerfjorden rundt. Det er mulig
Nora i opphisselsen ikke har tatt høyde for at beviset også måtte mottas,
leses, underskrives og videresendes av faren. Vi kan anta at fem–seks dager er
i korteste laget for forsendelsen av gjeldsbeviset. Tre dager kunne være et
rimelig estimat for en enveis forsendelse, avhengig av anløpssteder og -tider. Det
kan bety at Nora har mottatt dødsbudskapet etter tre dager. Bakgrunnen for at
jeg foreslår dette, er at det da blir et sammenfall med farens faktiske
dødsdato, 29. september, og datoen på den falske underskriften på
gjeldsbeviset, 2. oktober, der det er tre dager imellom.
Nora venter i spenning på farens dødsbudskap.
Plutselig ramler det ned i brevkassen. Det setter en støkk i Nora,
som dessuten er gravid og i psykisk ubalanse. Den gravide kvinnes merkelige
lyster og oppførsel var tema, da Nora gikk gravid med Ivar. I dette spørsmålet
har doktor Rank sine spesielle synspunkter, som i korthet går ut på at man
aldri skal nekte en gravid kvinne det hun ønsker seg (jfr. forrige innlegg). Nora
er oppskjørtet, har liten tid og mangler forelegg fra farens brev for datoen.
Da kommer hun til å gjøre en feil, hun daterer farens underskrift tre dager
etter at han døde, trolig samme dag som hun mottok budskapet. Også Laura Kieler
gjorde feil da hun i raskt tempo opptok stadig flere lån, tilskyndet av
graviditet eller melkefeber. Samtidig skrev hun en dårlig roman, som hun sendte til Ibsen. Hensikten var å bøte på problemene med det
opprinnelige lånet, som hadde finansiert sydenturen.
I opprørsscenen i siste akt gjentar Nora de to
påstandene som hun mener fratar henne for skyld for falskskriften på
gjeldsbeviset:
«Jeg hører jo også nu, at lovene er anderledes,
end jeg tænkte; men at de love skulde være rigtige, det kan jeg umulig få i
mit hode. En kvinde skal altså ikke ha’e ret til at
skåne sin gamle døende fader, eller til at redde sin
mands liv! Sligt tror jeg ikke på.»
I forrige innlegg argumenterte jeg for at Torvald ikke var dødssyk, men at Nora selv var overbevist om dette, fordi hun selv gjerne ville til syden. Den samme avstand mellom virkeligheten og Noras oppfatning ser vi i påstanden om at hun hadde skrevet falsk for å skåne faren. Påstanden har som forutsetning at faren var i stand til å kausjonere for lånet, noe som ikke stemmer. Det viser seg ved at han ikke etterlater datteren arv i form av penger. Nora tar opp et lån rett før den gamle faren dør, vel vitende om at hun ikke vil arve penger. Ikke nok med at kausjonisten som hun vil skåne er blakk; han er døende.
Nora slapp, og slipper stadig unna med sitt spill som
oppofrende hustru og omtenksom datter. Dette har dramatikeren selv
kommentert med billedhuggeren/dikteren Rubeks avsløring om at hans
portrettbyster er karikaturer. Med opprørsscenen skaper Ibsen et feministisk
ikon av Nora, som han allerede har nedbrutt i de forutgående scener. Det er
forunderlig at Ibsen-eksperter har godtatt Noras påstand om at hun ikke kunne
besøke sin «gamle døende fader», fordi hun måtte passe sin «stakkers dødssyge
Torvald». Hun kunne heller ikke fortelle den døende faren at svigersønnen var
dødssyk. Historien minner langt mer om en skillingsvise enn et nåtidsdrama. Det
får være et åpent spørsmål om dette er Ibsens spark til Laura Kieler og hennes håpløse
roman Brands Døtre (1869).
I Peer Gynt (1876) omtales noen av de innsatte
i dårekisten i Kairo: «de halvfjerdsindstyve Fortolkeres Kreds / den
er nylig forøget med hundred og treds – –» Didrik Arup Seip mener de 160
fortolkerne hentyder til alle dem som skrev om Brand etter utgivelsen (Samtiden,
1913; jfr. for øvrig HIS). Brands Døtre kom ut etter Peer Gynt,
så Ibsen kan umulig ha tenkt på Kieler med de dåraktige fortolkere av Brand.
Men det er liten tvil om at dikteren i ettertid må ha gitt henne en
fremskutt plass i kretsen av dårer.
