Loggføring av drikk og svir (Vildanden og Peder Paars)
The king doth wake to-night and takes his rouse,
Keeps wassail, and the swaggering up-spring reels;
And, as he drains his draughts of Rhenish down,
The kettle-drum and trumpet thus bray out
The triumph of his pledge.
Horatio/Hamlet
Keeps wassail, and the swaggering up-spring reels;
And, as he drains his draughts of Rhenish down,
The kettle-drum and trumpet thus bray out
The triumph of his pledge.
Horatio/Hamlet
"GINA sætter et dækket kaffebret på bordet: Her er en tår varmt, om du kunde ha’ lyst. Og så er her smørrebrøder og lidt saltmad til.
HJALMAR skotter til brettet: Saltmad? Aldrig under dette tag! Rigtignok har jeg ikke nydt faste næringsmidler på snart fire og tyve timer; men det får være det samme. – Mine optegnelser! Mine påbegyndte livserindringer! Hvor finder jeg min dagbog og mine vigtige papirer? (åbner stuedøren, men viger tilbage) Der er hun også!"
Det er verdt å merke seg at Hjalmars retusjerte hentydning til fyllekulen (jfr. innlegget 18.11. "Når far har vært på fylla") leder direkte over i omtalen av en dagbok som ikke berøres noen andre steder i stykket. Det er naturlig å forstå det slik at Hjalmar har til hensikt å fullføre sine påbegyndte livserindringer, det vil si skrive en selvbiografi. Alternativt anser han at opptegnelsene vil være verdifulle for ettertiden; fotografen har som kjent til hensikt å gjøre en stor oppfinnelse som vil innbringe heder og berømmelse. I innlegget 12.11."Et atelier med tilgang loft hvor tiden har stått stille siden de hollandske mestere" peker jeg på en rekke likheter mellom detaljer i Vildanden og Christian 4s levnet, I syv av bloggens første innlegg argumenterer jeg for at tittelfiguren i Holbergs komedie Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat er et fordekt satirisk portrett av Christian 4, en oppdagelse som stammer fra boksamleren, senere universitetsbibliotekar, Paul Botten-Hansen, forgrunnsskikkelse i den litterære krets Det lærde Holland, hvor Ibsen var medlem (bloggens aller første innlegg).
Sammenhengen med Jacob von Tyboe / "den Brabandske Jacob" antydes allerede i Vildandens første replikk:
"PETTERSEN tænder en lampe på kaminen og sætter skærm over: Nej hør bare, De, Jensen; nu står gamlingen ved bordet og proppenerer en lang skål for fru Sørby."
"Proponere", i den folkelige formen "proppenerer", opptrer kun én gang i Ibsens forfatterskap, nemlig her. Holberg benytter det flere steder i de lærde verkene, og én gang i de komiske, nemlig i Jacob von Tyboe, og det er tittelfiguren, "den Brabandske Jacob", som bruker det. I forkant av "krigen" med rivalen Tychonius viser den store krigsmann Tyboe seg som en feiging, og det ender med fredsavtale.
Det blankslitte skytterikonet Ekdal, som angivelig er "en militær, han, som havde skudt ni bjørne, og som stammed ned fra to oberstløjtnanter" viste seg som feig, ifølge sønnen, da han skulle skyte seg etter dommen for tyvhogsten. Og det er flere sjeldne ord i Vildanden, deriblant "saltmad", som kun finnes i ovensiterte replikkveksling mellom Hjalmar og Gina. Heller ikke uttrykket "salt mat" er brukt andre steder i Ibsens verker. Salt mat er gammelt kjerringråd mot fyllesyke, og dette er utvilsomt årsaken til at Gina serverer dette i tillegg til smørbrød. Salt mat som kur mot fyllesyke finnes også omtalt én gang i Holbergs forfatterskap (så vidt jeg har kunnet bringe i erfaring), og rammen er svært interessant for vår sammenheng. Den pratesyke Gert Westphaler, som var Ibsens kallenavn i Det lærde Holland, introduseres i Holbergs Peder Paars av Niels korporal sammen med motivet de syv kurfyrster:
"I Morgen mandag er, hvad Snack da bringes for,
Saa enden dog ud paa de 7 Churførster gaar.
Om en kun siige vil man efter Salt Mad tørster,
Saa Talen dreier han dog paa de 7 Churførster."
Å "tørste etter salt mat" er en bevisst forsnakkelse; når man har vært tørst / drukket for mye alkohol, oppstår et behov for ekstra salttilførsel. At denne "tørsten" dukker opp på mandag, kan være en hentydning til at det konsumeres mer alkohol i helgen enn ellers i uken. Det finnes enda et sammenfall mellom den siterte passasjen i Vildanden og Peder Paars. Hans Mikkelsen - Holbergs pseudonym i sitt komiske forfatterskap - ynker seg over at dagboken kremmersvennen Peder Ruus har ført for prinsipalen, kaptein Paars, er blitt fordervet under jaktens havari utenfor Anholt. Dette medfører blant annet at han ikke kan fortelle "hvad han hver Dag, hver Maaltid pleide tære. / Hvor mange Potter Øll min Helt om Dagen drack (...)" Til sistnevnte linje har den lærde Just Justesen føyet en note der han forklarer at Mikkelsen vil raljere med skribenter «som tegne op alt hvad dem vederfares. Der ere fundne adskillige saadanne Journaler efter en og anden, hvormed de haver villet gi tilkiende, at de icke havt meget at bestille.» Substantivet «Ruus» viser hos Holberg i de fleste tilfeller til «rus fremkalt av alkohol». Det er nærliggende å tolke skriverens etternavn "Ruus" i denne betydningen. Fem linjer etter at Peder Ruus er blitt introdusert, uttaler skriveren: «Det meget bedre er en ærlig Ruus at drikke, / End at forlove sig […]» Det kan gi en ekstra vekt til Ruuses nedtegnelse av alle de potter øl som Paars drakk under seilasen. Disse detaljer bringer tanken hen på danmarkshistoriens "fuktigste" dagbok, nemlig den som Sivert Grubbe førte under Christians 4s flåteekspedisjon til rikets nordligste utpost Vardø og videre til Kola i 1599. Den inneholder detaljerte skildringer av fyllefester. Journalinnføringene for øvrig gjaldt i hovedsak enkelte oppbringelser av fremmede skip, grunnstøtingen til kaptein Frederiksens skip «Victor» og en rettssak mot en russisk trollkatt. Her skal nevnes enkelte eksempler på den kongelige ranglingen.
Den 17. mai seilte "Victor" forbi Kildinøya og la siden til havn i Olenja etter
Chr. IV - Danmark/Norges Rige 1523-1814 skriver: Det flotte kobberstik af Jan Dircksen forestiller et krigsskib for fulde sejl. I mindst 10 bøger om Chr. IV angives billedet at forestille hovedskibet, tredækkeren "Tre Kroner". Enhver kan dog ved selvsyn konstatere at skibet ingenlunde er en tredækker. Der ses kun to kanondæk, svarende til "Victors" bestykning på 44 Kanoner. At det her virkelig drejer sig om Victor, bestyrkes af beretningen om de mange musketerer, der blev taget ombord: De musketbevæbnede krigsmænd er ved at falde over hinanden, og over de mange trommeslager og messingblæsere, så det faste personale, de hue klædte matroser, knap kan passe deres vante arbejde. At der her faktisk er tale om et admiralskib under kommando af selveste kongen, bevises af det, lille umiskendelige Chr. IV portræt, som ingen tilsyneladende har bemærket hidtil.
å ha gått på et skjær i innseilingen. Her brakte en russisk befalingsmann, «Gylvanisch», som var i følge med ti andre russere, Kapteinen en god skinke og et smakfullt brød. Samtidig tilbød «Gylvanisch» den skibbrudne Kapteinen all den hjelp han kunne trenge. Christian Frederiksen takket ved å beverte russerne slik på skipet, «at de kom fra Borde som Svin og Bæster». For 11. juni er kun følgende anført: «Stormen stillede lidt af, og vi drak noget i Kaptejnens Kahyt». Da følget omsider ankommer Bergen 21. juni, innleder danskene en heidundrende svir som skal vare ut måneden. Sivert Grubbe har gjort følgende innførsel for 23. juni: "Kaptejnen indbød alle Adelsmend, der havde været med paa Rejsen til et Gilde i Apothekerens, Nicolaus de Freuncks, Hus, og der blev vi svært beværtede. De smukkeste Piger fra Bergen vare tilstede og vi dandsede ordentlig med dem, glade over, at vi endelig vare komne til et Sted, der var efter vor Smag. Tilsidst, da vi havde drukket tæt og dandset nok, slog vi Apothekerens Vinduer i Stykker, og drog Omsorg for, at Kaptejn Christian Frederiksens og alle vores Vaabenmærker bleve indsatte i dem til Erindring." 30. juni: "Hvilede vi en Smule ud efter vore Drikkelag, da vi havde gaaet i en stadig Rus, saa Naturen tilsidst nægtede sin Tjeneste, og det ikke var os muligt at drikke mere; vi maatte saaledes gjøre en Dyd af Nødvendigheden."
Tegning fra 1830-tallet som forestiller en rangel hos Sivert Grubbe i 1598, der kongen drikker kancellisekretæren under bordet. (Illustrasjon s. 104 i Benito Scocozza, Christian 4.)
Et av Gert Westphalers favoritt-temaer er de syv kurfyrster, det vil si fyrstene som innehadde hvervet med å velge den tysk-romerske keiser. Det betyr at den avsindige praten til Gert Westphaler berører de tyske anliggender som Christian 4 fikk beskjed om aldri mer å blande seg inn ved Freden i Lübeck i 1629. For blande seg inn i de tyske anliggender var noe kongen hadde gjort til gangs, blant annet ved å bygge nettverk gjennom giftermål og anvende andre av datidens tradisjonelle metoder. Christian hadde arbeidet aktivt for å få i stand ekteskap mellom niesen, den engelske prinsesse Elisabeth, og kurfyrst Frederik 5 av Pfalz, som var en forgrunnsskikkelse i Protestantiske union. Steffen Heiberg skriver i Christian 4. - en europeisk statsmand at dette ekteskapet «skulle vise sig afgørende for Christians eget liv». I 1619 valgte de protestantiske bøhmiske stender Frederik til konge over Böhmen, året etter tapte de samme stender slaget ved Hvite Berg mot styrkene til keiser Ferdinand, og Frederik måtte fra 1622 leve i landflyktighet i Holland. De samme stender var den direkte foranledning til utbruddet av Trettiårskrigen i 1618, da de gjorde opprør mot den tyskromerske keiser. Ønsket om å støtte protestantismens sak i Tyskland og få Frederik gjeninnsatt som kurfyrste av Pfalz var viktige beveggrunner for Christian 4 da han gikk inn i krigen etter at han på eget initiativ var blitt valgt til tysk kretsoberst. På hvilken måte røper så Gert Westphalers ulidelige gnåling om de syv kurfyrster forbindelse til Trettiårskrigen? Svaret er enkelt: Trettiårskrigen ble avsluttet med underskrivningen av Freden i Westfalen i 1648, som innbefattet en beslutning om å øke antallet kurfyrster fra syv til åtte. At en westfaler angir feil antall kurfyrster, og ikke én men mange ganger, er holbergsk satire. Siden middelalderen hadde det vært syv kurfyrster i Tyskland, men som et resultat av bøhmernes valg av Frederik av Pfalz til konge – som ble kalt «Vinterkongen» på grunn av sin korte regjeringstid – mistet Pfalz kurfyrsteretten. Denne ble overdratt til Bayern i 1623. Da Pfalz fikk tilbake valgretten i 1648, ble altså tallet på kurfyrster åtte. Dette forholdet fremgår også av et pussig regnestykke i Holbergs komedie Mester Gert Westphaler Eller Den meget talende barbeer Under scenen i ølstuen i tredje akt uttaler Gert: «Der ere 7 Chur-Førster in alles.» Videre: «Tre af dem ere geistlige, og de andre fem verdslige.» Hvortil Jørgen Handskemager repliserer: «I har Ret Mester Gert; 5 og 3 er 7». Skiftet mellom syv og åtte kurfyrster, som Holberg hentyder til med Gert Westphaler-figuren, kan relateres til Christian 4s handlinger under Trettiårskrigen, da han valgte å akseptere bøhmernes kongevalg, stikk i strid med interessene til keiser Ferdinand, den rettmessige tronfølger i Böhmen, og som handlet deretter. I Mester Gert Westphaler er det flere motiver som kan peke mot Trettiårskrigen. Det er verdt å merke seg at «Kredsdag» er noe Gert gjerne vil utdype; forutsetningen for at Christian 4 kunne velges til kretsoberst, var at han fikk medhold fra de andre fyrstene i Den nedersachsiske krets i å innkalle til kretsdag. Men barbereren taler i tunger, slik at et logisk hendelsesforløp er blitt til meningsløse brokker. Med Gerts omtale av fyrsten av Köln og greven av Maintz introduseres kurfyrstemotivet. Erkebiskopen av Mainz var den fremste blant kurfyrstene og hadde stor innflytelse over keiservalget.
Også i Vildanden kan en detalj peke mot Christian 4s deltagelse i Trettiårskrigen. Etter hjemkomsten fra «den rige mands bord», grosserer Werles middagsselskap, velger Hjalmar å spille en bøhmisk folkedans på fløyten sin, i et «langsomt elegisk tempo og med følsomt foredrag». Dette skjer etter utbruddet om at han er en mann som «bestormes af sorgernes hær» og har måttet tørke bort tårene. En hendelse med fatale konsekvenser for Christian var altså da Frederik av Pfalz, som var blitt valgt til konge over Böhmen av de bøhmiske stender i1619, året etter tapte slaget ved Hvite Berg mot styrkene til keiser Ferdinand. Bøhmerne ble etter nederlaget hardt straffet av seierherren. "Perioden etter slaget kalles den mørke tiden (Doba Temna) av tsjekkiske historikere på grunn av de drastiske virkningene av krigen. Innen slutten av Trettiårskrigen hadde folketallet i Böhmen falt fra over tre millioner til rundt 800 000, antallet gårdsbruk hadde falt fra 150 000 til 50 000, og økonomien var plaget av inflasjon og mangel på tilgjengelige penger. Mangelen på arbeidskraft førte også til utnyttelse av tsjekkiske jordarbeidere, som ble tvunget til å bli landbundne." (wikipedia) Ønsket om å få Frederik gjeninnsatt som kurfyrste av Pfalz var en viktig årsak til at Christian gikk inn i Trettiårskrigen.
Hjalmars replikk der han nekter å spise saltmaten Gina tilbyr til tross for bakrusen og etterlyser dagboken og de påbegynte livserindringer, avsluttes med forbitrelse ved synet av Hedvig inne i dagligstuen.
HJALMAR: (...) Der er hun også!
Hjalmars voldsomme reaksjon da han får vite at Hedvig kanskje ikke er hans datter, kan peke mot Christian 4s oppførsel etter at han ble klar over hustruens, Kirsten Munks utroskap. Hedevig het en av Christians 4s syv døtre med Kirsten. I 1641, da Hedevig og tvillingsøsteren Christiane, som var kongens
yngste barn dersom man ser bort fra «den kasserede frøken» - slik omtalte kongen Kirstens yngste datter - hadde fylt 15 år, mente Christian at de var gamle nok til å høre hva som var årsaken til den bitre strid mellom foreldrene. Møtet, et kollokvium, der både barn og svigerbarn var innbudt, ble berammet til påsken. Nå skulle barna endelig få vite hva deres mor var for en; sentral blant anklagene mot Kirsten Munk var fremdeles påstanden om at hennes sist fødte datter, Dorothea Elisabeth, ikke var kongens barn.
Kirsten Munk, Christian 4s hustru til venstre hånd, med de eldste barna.
Dette minner unektelig om Vildanden, der spørsmålet om hvem som er Hedvigs rette far dukker opp nettopp da jenta skal fylle år. I rollelisten er Hedvig oppført som fjorten år gammel. Om to dager, regnet fra skuespillets begynnelse, skal hun feire bursdag, men om morgenen blir Hedvig funnet død inne på «loftet». Det åpner for at Hedvig allerede er 14 år mens handlingen utspiller seg, og at hun kun er 15 i de korte opptrinnene i femte akt. Femten år var et viktig skjell i et menneskes liv på 1800-tallet. Da ble man konfirmert, oppfattet som voksen og måtte forlate barndomshjemmet og foreldrene, et tabubelagt tema i det ekdalske hjem. Gina og Hjalmar omtaler stadig Hedvig som «et barn» eller «barnet», men er hun egentlig det? I andre akt under en samtale mellom Gregers, Gina og Hjalmar spør Gregers om jentas alder, og moren svarer: «Hedvig er nu snart akkurat fjorten år; hun har jebursdag iovermorgen.» Det er en pussig formulering, «akkurat fjorten år»? Det naturlige hadde vært å si «fjorten år». Men datterens alder er nok et sårt punkt. Gregers kommenterer: «Temmelig stor for sin alder», og Gina svarer: «Ja, hun er skudt svært op i det siste året.» Av det som sies, får man en mistanke om at foreldrene ikke er helt «akkurate» i angivelsen av Hedvigs alder, og at hun faktisk er eldre enn fjorten år. Også Gregers’ spørsmål om hvor lenge Hjalmar og Gina har vært gift, volder problemer for ekteparet. Gregers stusser over at ekteskapet har vart i nesten femten år, slik Gina hevder. Hjalmar legger til: «Ja visst er det så. Femten år på nogen få måneder nær.» Ved en annen anledning refererer Gina til «de fjorten-femten årene» som de har levd sammen. Dette er andre gang ekteskapets varighet omtales som «fjorten-femten år»; datterens fødsel skjedde derimot «akkurat» for fjorten år siden. Når man tar hensyn til Gregers’ kommentar om at Hedvig er stor for alderen, kommer den forestående fjortenårsdagen i et tvilsomt lys. Sett ut fra dagens forhold er fjorten år en alder da de fleste jenter er kjønnsmodne, har fått sin første menstruasjon, og enten er blitt konfirmert eller er i gang med konfirmasjonsforberedelser. Men på 1880-tallet kom jentene senere i puberteten, og gjennomsnittsalder for første menstruasjon var rundt femten og et halvt. Femten år var også vanlig konfirmasjonsalder.
Gina forteller at datteren har begynt å «hussere så stygt med varmen ude i køkkenet». Dette kaller Hedvig «at lege ildebrand», og Gina er«mangen gang ræd hun skal sætte fyr på huset». Doktor Relling forklarer denne oppførselen med at Hedvig er i «stemmeskiftningen». Dette er en underlig forklaring; stemmeskiftning er noe som er karakteristisk for gutter, selv om jentestemmen også kan endres litt under puberteten. I Hedvigs tilfelle innebærer puberteten eller kjønnsmodningen at menstruasjonssyklusen enten er i ferd med å etablere seg eller den kan alt ha begynt (jfr. "'Barnet' Hedvig" i Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter). Men Relling kan etter tidens konvensjoner ikke snakke om menstruasjon, altså velger han denne på-siden-formuleringen. Dersom opplysningen legges til Gregers’ kommentar om at Hedvig er stor for alderen og det noe uklare tidspunktet for unnfangelsen, underbygger det hypotesen om at Hedvig snarere blir femten enn fjorten om to dager. Dette er tiden da unge jenter skal utdrives fra hjemmet, og barndommens uskyldstilstand avsluttes. Foreldrenes omtale av Hedvig som «barnet» kan tolkes slik at de ønsker å stanse datterens utvikling. Hvis Hedvig fyller femten i overmorgen, kan «barnet Hedvig» allerede ha blitt forvandlet til «kvinnen Hedvig». I fjerde akt mottar Hedvig et brev som skal åpnes på fødselsdagen. Hun er svært begeistret over å ha fått et brev, faktisk for første gang i sitt liv, og hun noterer seg at det står skrevet «frøken» utenpå brevet. Hun leser: «‘Frøken Hedvig Ekdal’». Brevet er fra grosserer Werle, som er hennes sannsynlige biologiske far. Han vet nok når Hedvig ble unnfanget og dermed også hennes nøyaktige alder. Betegnelsen «frøken» var vanlig å bruke om en jente etter at hun var blitt konfirmert, det vil si fra rundt femtenårsalder.
Hjalmars bøhmiske elegi og illegitime datter kan altså være hentydninger til de to hendelsene som førte til at Christian 4s liv ble snudd fra lykke til ulykke: tapet i Keiserkrigen og Kirsten Munks "kasserede frøken". Disse nederlag skapte hos kongen en sterk identifikasjon med den lidende Kristus, noe som kunne hevdes å gi en ekstra vekt til Christians symbol, pelikanen som hakker brystet til blods for å nære ungene - et gammelt Kristus-symbol - som var innfelt i hans kongekrone. Den sårede ville fugl er et viktig motiv i Vildanden, og en rekke av Hjalmars replikker er forkvaklede bibelsitater og avslører fotografens identifikasjon med den lidende Kristus.
Christian 4s kongekrone (Rosenborg slott).
Hjalmars replikk der han nekter å spise saltmaten Gina tilbyr til tross for bakrusen og etterlyser dagboken og de påbegynte livserindringer, avsluttes med forbitrelse ved synet av Hedvig inne i dagligstuen.
HJALMAR: (...) Der er hun også!
Han gør plads, Hedvig kommer forskræmt ind i atelieret.
HJALMAR: med hånden på dørvrideren, siger til Gina: I de sidste øjeblikke, jeg tilbringer i mit fordums hjem, ønsker jeg at forskånes for uvedkommende – (går ind i stuen)
Dette minner unektelig om Vildanden, der spørsmålet om hvem som er Hedvigs rette far dukker opp nettopp da jenta skal fylle år. I rollelisten er Hedvig oppført som fjorten år gammel. Om to dager, regnet fra skuespillets begynnelse, skal hun feire bursdag, men om morgenen blir Hedvig funnet død inne på «loftet». Det åpner for at Hedvig allerede er 14 år mens handlingen utspiller seg, og at hun kun er 15 i de korte opptrinnene i femte akt. Femten år var et viktig skjell i et menneskes liv på 1800-tallet. Da ble man konfirmert, oppfattet som voksen og måtte forlate barndomshjemmet og foreldrene, et tabubelagt tema i det ekdalske hjem. Gina og Hjalmar omtaler stadig Hedvig som «et barn» eller «barnet», men er hun egentlig det? I andre akt under en samtale mellom Gregers, Gina og Hjalmar spør Gregers om jentas alder, og moren svarer: «Hedvig er nu snart akkurat fjorten år; hun har jebursdag iovermorgen.» Det er en pussig formulering, «akkurat fjorten år»? Det naturlige hadde vært å si «fjorten år». Men datterens alder er nok et sårt punkt. Gregers kommenterer: «Temmelig stor for sin alder», og Gina svarer: «Ja, hun er skudt svært op i det siste året.» Av det som sies, får man en mistanke om at foreldrene ikke er helt «akkurate» i angivelsen av Hedvigs alder, og at hun faktisk er eldre enn fjorten år. Også Gregers’ spørsmål om hvor lenge Hjalmar og Gina har vært gift, volder problemer for ekteparet. Gregers stusser over at ekteskapet har vart i nesten femten år, slik Gina hevder. Hjalmar legger til: «Ja visst er det så. Femten år på nogen få måneder nær.» Ved en annen anledning refererer Gina til «de fjorten-femten årene» som de har levd sammen. Dette er andre gang ekteskapets varighet omtales som «fjorten-femten år»; datterens fødsel skjedde derimot «akkurat» for fjorten år siden. Når man tar hensyn til Gregers’ kommentar om at Hedvig er stor for alderen, kommer den forestående fjortenårsdagen i et tvilsomt lys. Sett ut fra dagens forhold er fjorten år en alder da de fleste jenter er kjønnsmodne, har fått sin første menstruasjon, og enten er blitt konfirmert eller er i gang med konfirmasjonsforberedelser. Men på 1880-tallet kom jentene senere i puberteten, og gjennomsnittsalder for første menstruasjon var rundt femten og et halvt. Femten år var også vanlig konfirmasjonsalder.
Gina forteller at datteren har begynt å «hussere så stygt med varmen ude i køkkenet». Dette kaller Hedvig «at lege ildebrand», og Gina er«mangen gang ræd hun skal sætte fyr på huset». Doktor Relling forklarer denne oppførselen med at Hedvig er i «stemmeskiftningen». Dette er en underlig forklaring; stemmeskiftning er noe som er karakteristisk for gutter, selv om jentestemmen også kan endres litt under puberteten. I Hedvigs tilfelle innebærer puberteten eller kjønnsmodningen at menstruasjonssyklusen enten er i ferd med å etablere seg eller den kan alt ha begynt (jfr. "'Barnet' Hedvig" i Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter). Men Relling kan etter tidens konvensjoner ikke snakke om menstruasjon, altså velger han denne på-siden-formuleringen. Dersom opplysningen legges til Gregers’ kommentar om at Hedvig er stor for alderen og det noe uklare tidspunktet for unnfangelsen, underbygger det hypotesen om at Hedvig snarere blir femten enn fjorten om to dager. Dette er tiden da unge jenter skal utdrives fra hjemmet, og barndommens uskyldstilstand avsluttes. Foreldrenes omtale av Hedvig som «barnet» kan tolkes slik at de ønsker å stanse datterens utvikling. Hvis Hedvig fyller femten i overmorgen, kan «barnet Hedvig» allerede ha blitt forvandlet til «kvinnen Hedvig». I fjerde akt mottar Hedvig et brev som skal åpnes på fødselsdagen. Hun er svært begeistret over å ha fått et brev, faktisk for første gang i sitt liv, og hun noterer seg at det står skrevet «frøken» utenpå brevet. Hun leser: «‘Frøken Hedvig Ekdal’». Brevet er fra grosserer Werle, som er hennes sannsynlige biologiske far. Han vet nok når Hedvig ble unnfanget og dermed også hennes nøyaktige alder. Betegnelsen «frøken» var vanlig å bruke om en jente etter at hun var blitt konfirmert, det vil si fra rundt femtenårsalder.
Hjalmars bøhmiske elegi og illegitime datter kan altså være hentydninger til de to hendelsene som førte til at Christian 4s liv ble snudd fra lykke til ulykke: tapet i Keiserkrigen og Kirsten Munks "kasserede frøken". Disse nederlag skapte hos kongen en sterk identifikasjon med den lidende Kristus, noe som kunne hevdes å gi en ekstra vekt til Christians symbol, pelikanen som hakker brystet til blods for å nære ungene - et gammelt Kristus-symbol - som var innfelt i hans kongekrone. Den sårede ville fugl er et viktig motiv i Vildanden, og en rekke av Hjalmars replikker er forkvaklede bibelsitater og avslører fotografens identifikasjon med den lidende Kristus.
Christian 4s kongekrone (Rosenborg slott).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar