Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse), V
HVA SLAGS MATERIE HAR GUD BLANDET TIL MENNESKEARTENS VIDUNDERE?
I «Epistel 389», der Holberg avslører årsaken til at han skrev Niels Klim, deler han menneskene inn i fire kategorier: de langsomme hoder, de hastige hoder, de som er en sammenblanding av de hastige og de langsomme hoder, og vidunderne. De hastige hoder egner seg ikke som ledere, det gjør derimot de langsomme. De som er en blanding av de hastige og de langsomme, utgjør heller ikke en positiv kategori, ettersom de motsatte karaktertrekkene i én og samme person oppveier hverandre.
Blant de som har et "hastig begrep", det vil si oppfatter ting og tenker raskt, er det noen som har en sterk innbilningskraft. Disse oppfattes som en pryd ikke bare av den ukyndige allmue, men også av sine lærere som beskriver dem som naturens mesterstykker; feiltagelsen oppdages først når elevene får et embete. Årsaken er at man beundrer dem som kan avgjøre noe raskt og mange ting på engang. De som evner å se litt dypere i en sak, merker nok de feil som begås av de såkalt store hoder, men unnskylder dem med at de har fått for mye tillit eller mangler flid og bestandighet. Hvis bare dette legges til, vil de store hoder ved sin naturlige dyktighet kunne tilveiebringe mirakler. "Men," hevder Holberg, "U-lykken er, at deslige Hoveder ikke ere begavede med Bestandighed, og Erfarenhed lærer, at jo meere de pønse paa en Ting, jo værre bliver den." Dette er en sterk uttalelse, når man betenker at Holberg her omtaler faktiske historiske personer, nemlig slike som er født med rask fatteevne og har hatt lærere og andre personer rundt seg som har beundret dem og båret dem på skulderen til verdighet og embeter.
Den siste kategorien omfatter personer med tilsynelatende svært ønskverdige karaktertrekk, men stemmer egentlig dette? Forfatteren har alt tidlig i epistelen inntatt det motsatte standpunkt av de fleste om hva som er rosverdige kontra lastverdige egenskaper hos et menneske, nemlig hos en leder.
Den siste kategorien, vidunderne, består kun av noen få som er kvintessensen av menneskearten og naturens mesterstykker. Disse har «oplyset Verden ved store og nyttige Tings Inventioner og Stiftelser». Deres forstand skinner slik at enkelte tror de er guddommelig inspirert, og den gemene allmue anser dem for å være trollmenn. Beskrivelsen minner om de hastige hoder med sterk innbilningskraft, og det kan tyde på at også den fjerde kategorien er preget av hast; uttrykket "Naturens Mesterstykker" brukes både om de hastige hoder med sterk innbilningskraft og den fjerde kategori. Spørsmålet er hva resten av vidunderne består av.
Den siste kategorien, vidunderne, består kun av noen få som er kvintessensen av menneskearten og naturens mesterstykker. Disse har «oplyset Verden ved store og nyttige Tings Inventioner og Stiftelser». Deres forstand skinner slik at enkelte tror de er guddommelig inspirert, og den gemene allmue anser dem for å være trollmenn. Beskrivelsen minner om de hastige hoder med sterk innbilningskraft, og det kan tyde på at også den fjerde kategorien er preget av hast; uttrykket "Naturens Mesterstykker" brukes både om de hastige hoder med sterk innbilningskraft og den fjerde kategori. Spørsmålet er hva resten av vidunderne består av.
Avslutningsvis nevner Holberg at Platon sammenligner «menneskelige Ingenia» (mennesketyper basert på åndelige egenskaper) med metaller: «saa at nogle ere af Guld, nogle af Blye, andre af Glas, og andre igien blandede af adskillige Metaller». Holbergs kilde er utvilsomt Staten, som det for øvrig hentydes til i epistelens innledning der det står at forfatterens generelle siktemål er å vise at de fleste tar skyggen for legemet idet de altså roser det lastverdige og vice versa; å ta skyggen for legemet refererer til Platons berømmelige hulelignelse.
Platon hevder at gud har har dannet menneskene forskjellig ved å iblande henholdsvis gull, sølv eller bronse. Herskerne skal hentes fra "gullmenneskene", krigerne fra "sølvmenneskene", mens "bronsemenneskene" har å adlyde ordre fra herskerne. Tidligere i epistelen står det at det er ikke gull alt som glimrer, der gull viser til angivelig rosverdige ledere. Og etter at samme rosverdige hoder har hatt et embede, kan følgende observeres: "at alt hvad som tilforn haver skinnet, er u-ægte, naar Prøvesteenen derpaa bliver appliceret", som viser til testing av edelmetall med prøvestein. Etter påstanden om at jo mer samme hoder pønsker på en ting, desto verre blir det, står følgende: "Lima magis atteruntur, qvàm splendescunt"; de skinner ikke når man pusser dem, men blir slitt. Disse metaforiske talemåtene imøtegår alle Platons tese om det ønskverdige ved å ta herskere fra de gullblandede menneskene.
I antikken var syv metaller blitt identifisert: gull. sølv, kobber, tinn, jern, kvikksølv og bly. Glass er ikke et metall, og det ville være underlig om Platon hadde skrevet dette. Holberg vet selvfølgelig at glass ikke er metall, og det samme gjaldt nok for flesteparten av hans lesere. Det kan tyde på tilstedeværelsen av en undertekst.
De syv metallene ble i antikken satt i forbindelse med de syv kjente planetene. Systemet var som følger: solen/gull; månen/sølv; Venus/kobber; Jupiter/tinn; Merkur/kvikksølv; Mars/jern og Saturn/bly. Planetene ble på sin side identifisert med guder. Hver enkelt planet hadde sin egen himmel eller himmelsfære, slik at man regnet med syv himler. Over disse var himmelhvelvet, den åttende sfære, som man mente bestod av glass, noe som åpner for at det er dette Holberg sikter til når han regner glass blant metallene, som altså mennesker kan blandes med. Ovenfor himmelhvelvet var krystallhimmelen, den niende himmel, og over der igjen den tiende himmel eller sfære, Primum Mobile (Den første beveger). Den åttende himmel, som bestod av solid materie, ble også kalt fiksstjernehimmelen, idet man mente fiksstjernene satt fast på himmelhvelvet.
Holberg refererer flere steder til antikkens kosmologi, og det er ingen tvil om at forfatteren er kjent med den korrrekte himmelinndeling. I Ulysses von Ithaka Eller En Tydsk Comoeidie (1725) forteller Didos tjener Rasmus fra sin himmelferd på en drage:
"Ja hvor mange Miil meener eders Naade vel der er til Maanen, icke over 5 fierding Vey, og jeg vil sværge paa, at jeg icke var langt fra Glas-Himmelen, som Jacob Skolemester regner at være over 8te Miil fra Jorden; thi jeg kunde see Stierner saa næt indfæstet i Glas-Himmelen, saa ingen Jubilerer (juvelér) her kunde giøre det nettere."
"8te Miil fra Jorden" hentyder til at glasshimmelen med fiksstjernene er den åttende himmel.
I Juele-Stue (1724) stiller skolemesteren spørsmål til Jeronimus og Leonoras barn om den antikke himmelinndeling. Alle vet at det er syv himler, men utover det er det mange feil.
"Skole-Mesteren: Arv! hvor langt er der herfra til Glas-Himlen?
I antikken var syv metaller blitt identifisert: gull. sølv, kobber, tinn, jern, kvikksølv og bly. Glass er ikke et metall, og det ville være underlig om Platon hadde skrevet dette. Holberg vet selvfølgelig at glass ikke er metall, og det samme gjaldt nok for flesteparten av hans lesere. Det kan tyde på tilstedeværelsen av en undertekst.
De syv metallene ble i antikken satt i forbindelse med de syv kjente planetene. Systemet var som følger: solen/gull; månen/sølv; Venus/kobber; Jupiter/tinn; Merkur/kvikksølv; Mars/jern og Saturn/bly. Planetene ble på sin side identifisert med guder. Hver enkelt planet hadde sin egen himmel eller himmelsfære, slik at man regnet med syv himler. Over disse var himmelhvelvet, den åttende sfære, som man mente bestod av glass, noe som åpner for at det er dette Holberg sikter til når han regner glass blant metallene, som altså mennesker kan blandes med. Ovenfor himmelhvelvet var krystallhimmelen, den niende himmel, og over der igjen den tiende himmel eller sfære, Primum Mobile (Den første beveger). Den åttende himmel, som bestod av solid materie, ble også kalt fiksstjernehimmelen, idet man mente fiksstjernene satt fast på himmelhvelvet.
Holberg refererer flere steder til antikkens kosmologi, og det er ingen tvil om at forfatteren er kjent med den korrrekte himmelinndeling. I Ulysses von Ithaka Eller En Tydsk Comoeidie (1725) forteller Didos tjener Rasmus fra sin himmelferd på en drage:
"Ja hvor mange Miil meener eders Naade vel der er til Maanen, icke over 5 fierding Vey, og jeg vil sværge paa, at jeg icke var langt fra Glas-Himmelen, som Jacob Skolemester regner at være over 8te Miil fra Jorden; thi jeg kunde see Stierner saa næt indfæstet i Glas-Himmelen, saa ingen Jubilerer (juvelér) her kunde giøre det nettere."
"8te Miil fra Jorden" hentyder til at glasshimmelen med fiksstjernene er den åttende himmel.
I Juele-Stue (1724) stiller skolemesteren spørsmål til Jeronimus og Leonoras barn om den antikke himmelinndeling. Alle vet at det er syv himler, men utover det er det mange feil.
"Skole-Mesteren: Arv! hvor langt er der herfra til Glas-Himlen?
Arv: Der er 7 Mile herfra til Mariager.
Skole-Mesteren: Christopher, Henning, Peer, Else, Marie, Anne, hvor langt er der herfra til Glas-Himmelen?
Tuti: Saa langt som der er fra Glashimmelen til Crystal-Himmelen.
Jeronimus: Hør Børn peger Finger af Arv.
De peger alle Finger af ham.
Skole-Mesteren: Arv! hvor mange Himle er der?
Arv: Der er en Himmel paa hver Seng, og der er ligesaa mange Himle som der er Senge.
Skole-Mesteren: Christopher, Henning, Peer, Else, Marie, Anne, hvor mange Himle er der?
Tuti: Der er 7 Himle den eene lige højt fra den anden.
Jeronimus. Peger ham ud igien.
Børnene: Æ – Æ – Æ – – – –
Skole-Mesteren:Christopher den første Himmel?
Christopher: Den blaae Himmel.
Scole-Mesteren: Henning den anden Himmel?
Henning: Melke-Himmelen.
Skole-Mesteren: Peer den tredie Himmel?
Peer: Glas-Himmelen.
Skole-Mesteren; Folder jere Hænder smukt naar I examineres.
De folder Hænderne.
Skole-Mesteren: Else! den fierde Himmel?
Else: Chrystal-Himmelen.
Skole-Mesteren: Marie! den femte Himmel?
Marie: Diamant-Himmelen.
Skole-Mesteren: Anne! den siette Himmel?
Anne: Perle-Himmelen .
Jeronimus: Der er jo endnu een –
Skole-Mesteren: Arv! den syvende Himmel?
Arv: Det er den som er nest den ottende."
Som det fremgår av ovenstående, er den korrekte himmelkunnskap blandet med feil, blant annet svarer barna med flere gale himmelnavn, deriblant perle- og diamanthimmelen. Krystallhimmelen nevnes etter glasshimmelen, som riktignok er den åttende og ikke den tredje himmel. Det kan sies å være en viss likhet mellom glass- og krystallhimmelen, noe som er interessant fordi Holberg to andre steder omtaler en krystallhimmel, der man nærmest må tenke på glasshimmelen som er besådd med stjerner.
I Erasmus Montanus hevder Jesper at "der er 12 Himle, den eene høyere end den anden, indtil man kommer til Chrystal Himmelen", der krystallhimmelen fremtrer som en grense. Størst omtale får krystallhimmelen i Metamorphosis (1726), som jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Det fortelles at Ophis, slangen, oppsøker Hierax, høken, med en bønn om å bli båret opp til himmelen:
"Hør, sagde han, du, som i Luften er erkiendt
For Fuglenes Monark, som fører Regiment
Og u-omskrænked Magt i det Crystalle Rige,
For hvilken alt hvad Fiær og Vinger har maa vige,
Utallig Penned-folk Natur har underlagt
Dit Herredomme, og har givet Envolds Magt
Sær over mindre Fugl, som Spurre, Giæs og Ænder."
Hierax er altså konge med enevoldsmakt i luften, eller snarere Krystallriket,
slik Christian 5 er det på jorden. Fuglene, som er utstyrt med «Fiær
og Vinger», omtales som «Penned-Folk», et underlig uttrykk. Dette varieres
idet Hierax løfter Ophis: «Da sagde Hierax, udstrækkend Penned
Vinger: / Velan see til du fast dig om mit Hoved svinger.» Uttrykket viser
høyst sannsynlig til den kjensgjerning at fjærpenner, datidens skriveredskap,
ble fremstilt av fuglevinger. Særlig var gåsefjær mye benyttet, og
det kan være grunnen til at gjess er nevnt blant fuglene som faller inn
under Hierax’ maktsfære. Budskapet kan utlegges slik: Enevoldsmakten
er gitt til Hierax av noen som har benyttet fjærpenn. Også dette speiler
de jordiske forhold ettersom enevoldsmakten ble overdratt Frederik 3
nettopp ved undertegning av skriftlige dokumenter. I 1661 utstedte kongen
Arveenevoldsregjeringsakten som overdrog all makt til ham selv, og
denne ble underskrevet av representanter for alle stendene, selvsagt med
fjærpenn. I 1665 ble så Kongeloven, eneveldets grunnlov, nedtegnet av
Schumacher, igjen med fjærpenn.
Det synes å råde en sammenheng mellom Hierax’ Krystallrike, som befinner seg i nærheten av stjernetegnene, som er fiksstjerner, og beskrivelsen av fogd Woldemar væpnet med en hirschfenger til hest før "slaget" mot Peder Paars.
"Hans Trøje den var blaae med smaa Glas-Knapper paa,
De syntes langt fra fast som mange Stierner staae
Paa Himlens Firmament."
I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter er en grundig gjennomgang av "rytterportrettet" av Anholts fogd. Her viser jeg punkt for punkt hvordan de ulike detaljer kan knyttes til Christian 5, fra det tette, tykke håret som rekker ned til beltet (allongeparykk), hirschfengeren som henger ved siden og det at fogden hadde utstyrt seg mot kulden, var "vel foeret" (den hermelinsfôrede kroningskappen). At fogdens glassknapper så ut som stjerner som stod på firmamentet, hentyder til antikkens forestilling om den åttende himmel, selve himmelhvelvet.
Det er således flere belegg i Holbergs tekster for at krystallhimmelen kan hentyde til opphøyelsen av fyrsten, et tema som innvarsles med Niels Klims oppfatning av seg selv som stjerne, det vil si vandrestjerne, eller planet høyt oppe under himmelhvelvet over Nazar. Holbergs "gale" oppramsing av metallene, der han blander inn glass, kan antyde at den ikke navngitte materie som vidunderne er blandet med, er å finne i de aller høyeste himmellag.
forts.
"Hør, sagde han, du, som i Luften er erkiendt
For Fuglenes Monark, som fører Regiment
Og u-omskrænked Magt i det Crystalle Rige,
For hvilken alt hvad Fiær og Vinger har maa vige,
Utallig Penned-folk Natur har underlagt
Dit Herredomme, og har givet Envolds Magt
Sær over mindre Fugl, som Spurre, Giæs og Ænder."
Hierax er altså konge med enevoldsmakt i luften, eller snarere Krystallriket,
slik Christian 5 er det på jorden. Fuglene, som er utstyrt med «Fiær
og Vinger», omtales som «Penned-Folk», et underlig uttrykk. Dette varieres
idet Hierax løfter Ophis: «Da sagde Hierax, udstrækkend Penned
Vinger: / Velan see til du fast dig om mit Hoved svinger.» Uttrykket viser
høyst sannsynlig til den kjensgjerning at fjærpenner, datidens skriveredskap,
ble fremstilt av fuglevinger. Særlig var gåsefjær mye benyttet, og
det kan være grunnen til at gjess er nevnt blant fuglene som faller inn
under Hierax’ maktsfære. Budskapet kan utlegges slik: Enevoldsmakten
er gitt til Hierax av noen som har benyttet fjærpenn. Også dette speiler
de jordiske forhold ettersom enevoldsmakten ble overdratt Frederik 3
nettopp ved undertegning av skriftlige dokumenter. I 1661 utstedte kongen
Arveenevoldsregjeringsakten som overdrog all makt til ham selv, og
denne ble underskrevet av representanter for alle stendene, selvsagt med
fjærpenn. I 1665 ble så Kongeloven, eneveldets grunnlov, nedtegnet av
Schumacher, igjen med fjærpenn.
Det synes å råde en sammenheng mellom Hierax’ Krystallrike, som befinner seg i nærheten av stjernetegnene, som er fiksstjerner, og beskrivelsen av fogd Woldemar væpnet med en hirschfenger til hest før "slaget" mot Peder Paars.
"Hans Trøje den var blaae med smaa Glas-Knapper paa,
De syntes langt fra fast som mange Stierner staae
Paa Himlens Firmament."
I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter er en grundig gjennomgang av "rytterportrettet" av Anholts fogd. Her viser jeg punkt for punkt hvordan de ulike detaljer kan knyttes til Christian 5, fra det tette, tykke håret som rekker ned til beltet (allongeparykk), hirschfengeren som henger ved siden og det at fogden hadde utstyrt seg mot kulden, var "vel foeret" (den hermelinsfôrede kroningskappen). At fogdens glassknapper så ut som stjerner som stod på firmamentet, hentyder til antikkens forestilling om den åttende himmel, selve himmelhvelvet.
Det er således flere belegg i Holbergs tekster for at krystallhimmelen kan hentyde til opphøyelsen av fyrsten, et tema som innvarsles med Niels Klims oppfatning av seg selv som stjerne, det vil si vandrestjerne, eller planet høyt oppe under himmelhvelvet over Nazar. Holbergs "gale" oppramsing av metallene, der han blander inn glass, kan antyde at den ikke navngitte materie som vidunderne er blandet med, er å finne i de aller høyeste himmellag.
forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar