Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, II

De moskovittiske konene som ville ha bank av mannen

Holberg skriver at Danmark ikke har noen varer å eksportere, og at folket har et stort begjær etter utenlandske varer, til og med dem som bare «tjener til vellyst». Dessuten fabrikkeres det få varer i landet, så det er nesten ubegripelig at det fremdeles finnes rede penger, i praksis sølv- eller gullmynter, tilbake i landet. Den stadige utførselen av mynter har skapt «store hull». Hullene etter alle de forsvunne myntene er tidligere til en viss grad blitt «stoppet» igjen av «speciene» (riksdalere in specie, i ett stykke) som den norske eksporten av blant annet jern, tran og tjære har innbrakt. Metaforen gir et konkret inntrykk; rede penger og riksdalere, som er runde metallstykker, kan nok lage hull. Spørsmålet er hvor og i hva?

Holberg benytter enda en konkret metafor for å illustrere Norges betydning for dansk økonomi. Danmark har kunnet ansees som en «høy søe» som hele tiden styrter vann ned i det store hav, som aldri kommer tilbake, og Norge som en flod som faller ned i sjøen og forhindrer at den uttørres så raskt. «Høy sjø» betyr høye bølger og ikke «høytliggende sjø», slik Holberg bruker uttrykket her. At en bergenser sammenligner lavlandet Danmark, der gjennomsnittshøyden o.h. er 31 meter, med en «høy søe», er komisk. Dessuten vet Holberg godt at vannstanden i en innsjø opprettholdes ved vannets kretsløp i naturen, som er blitt forklart på ulike måter siden antikken. Plasseringen av en norsk flod over den høye danske sjøen fullender en klossete metafor; et satirisk vrengebilde av merkantilismens dogme om myntflyten mellom landene; pengestykkene i edelt metall skal strømme inn i landet, ikke ut.

Dette er ikke første gang Holberg uttaler seg satirisk om tidens tro på sølv- og gullpengenes velsignelse. I vertshusscenen i Peder Paars, Fjerde bog, opptrer en underlig person, Hieronymus, som fungerer som "Stads Satyricus. Det er tradisjon for å tolke Hieronymus, som er blek, mager og ikke drikker alkohol, som Holbergs talerør.

Gjestene i vertshuset klager over de høye prisene. Det er ingen mangel på varer i dag, argumenterer spissborgeren Pedersen. Hieronymus blander seg i diskusjonen. Han er enig i at alt er blitt dyrere, men hevder at det samtidig er blitt flere mynter blant folk. Den høye prisen utjevnes ved at spissborgerne har fått flere penger. Stadssatyrikusen trekker argumentet enda lenger ved å mane frem et scenario, der det faller ”Speci Penge” fra himmelen sammen med regnet. Det ville ført til at spesiepengene ble forsvinnende lite verdt; prisene ville skutt i været. For å illustrere sitt synspunkt viser Hieronymus til at etter oppdagelsen av gullminene i Vesten kunne spissborgerne skaffe seg både gull og penger. Underforstått: Etter at det kom mer gull på markedet, sank gullprisen. Med Hieronymus’ fortelling om pengeregnet foregriper Holberg en kritikk mot merkantilismen, som først kom senere: Desto mer det er av gull eller sølv, jo mindre blir de edle metallene verdt.    

Det gikk lang tid før danskene skjønte «hvilken tærende sygdom landet har været befænged» med. Men da utlendingene begynte å hente typisk norske eksportartikler som tømmer og tjære fra koloniene sine i Amerika, var det noen fornuftige kjøpmenn som fikk øynene opp for hva som ville skje om ikke «pengenes overmaadige udførsel» ble stanset ved å drive handel med egne skip og innrette alle slags fabrikker. Det første skapte problemer fordi allmuen ikke kunne «faae i hovedet» at det var nyttig for landet at prisene steg på varene, ettersom to tredjedeler av kapitalene ble lagret i landet. Mange kjøpmenn syntes det var lettere og sikrere å få varene brakt til stuedøren av utlendinger for en billigere pris, uten å tenke på at «en slig magelighet» kunne føre til deres egen ødeleggelse. Her fastslår altså Holberg at det var billigere å betale utlendinger for varer enn å drive handel med egne skip. «Lønnsomheten» ved å benytte egne skip bestod i at myntflyten ut av Danmark ble mindre, et stort pluss i et merkantilistisk regnestykke.

Det er ubeskrivelig hvilke innstendige ansøkninger kjøpmenn har gjort for bestandig å leve under hollandsk, engelsk eller hamburgsk åk. De kan sammenlignes med moskovittiske koner, som blir bedrøvet dersom ikke mannen banker dem hver dag. Historien om den russiske hustukten har Holberg trolig dels fra F.C. Webers Das veränderte Russland (1721), der forfatteren prøver å forklare årsaken til fenomenet. Gemene kvinner, altså fra bondestanden, ligger ofte under for drukkenskap og andre laster, slik at de glemmer å ta seg av barna og husarbeidet. Dersom mannen pisker kona for at hun skal forbedre seg, betyr det at han bryr seg om familien. Dersom han ikke tyr til pisken, har han gitt opp å oppdra henne, eller ligger selv under for laster; kanskje har han funnet en ny dame. Kjærligheten til kona er definitivt forbi.

Tilsynelatende bruker Holberg fortellingen om de russiske konene som et avskrekkende eksempel i den sterke fordømmelse av danske kjøpmenn, som ikke vil ta på seg den store kostnaden ved å drive handel med egne skip. Men i Moralske Tanker, Libr. I Epigr. 109 vender Holberg opp ned på fenomenet russisk konebanking: «Jeg ynker end ikke Moscovitiske Koner, der faae Hug af deres Mænd, men priise dem heller lyksalige, efterdi de finde Smag udi saadan Confiture.» Genren er essayistisk, og på 1700-tallet var det tillatt å spøke med hustukten. I Holbergs komedier er korporlig avstraffelse, spesielt av tjenere, fast klisjé, og det er først når Herman banker den dominerende kona si, Geske, at den sårt tiltrengte orden vender tilbake til kannestøperheimen.

Vi skal snu hele passasjen på hodet og foregripe Holbergs moral. Det skal svi når danske kjøpmenn handler med utenlandske varer som bare tjener til vellyst, slik det svir når russiske koner hengir seg til drikk og andre synder. Hollendernes, engelskmennenes og hamburgernes åk har samme funksjon som pisken eller stokken til den russiske husherre. Synden skal tynes ut; det være seg hang til vodka, kaffe, flamske kniplinger eller andre lidderligheter.

«Epigr. 9» lyder i Peter Zeebergs oversettelse:

«Den der har store behov, er fattig til trods for sin rigdom.

Den der er fattig, er rig hvis han kan nøjes med lidt.»

 

Epigrammets budskap utdypes i teksten. På den ene side advares det mot å påvirke andres smak, men det er ingen tvil om at Holberg forsvarer den som gleder seg over livets nøysomme goder og er kritisk til den som stadig søker luksus. Underforstått advarer forfatteren mot å påvirke andre til å sky den enkle smak og begynne å trakte etter luksus, som er vanlig menneskelig adferd. Det samme budskap finner vi på begynnelsen av Peder Paars:

 

«Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige,Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige,

[…]

Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee, 

Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee,

Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder,

Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder

I Landet kommen var. At sige kortelig:

Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig.»

 

Den nøysomme idyll tar slutt idet kremmeren Peder Paars leier en jakt og fyller den med kostbare varer i kompaniskap med noen andre. Kremmerens skipskiste inneholder utelukkende importerte varer som kun tjener til vellyst, og det er sannsynlig at jaktens cargo, som hemmeligholdes, er av samme slag. Handelskompaniet havarerer i dobbelt forstand, og kremmeren må begi seg «fast som nøgen» på vei til Århus og forloveden Dorothea.