Dagens facebookinnlegg
Før Nora forteller Kristine at hun har reddet Torvalds liv, rekker hun å lyve fem ganger om at hun ikke har spist makroner eller syltetøy. Samtidig ser vi hvordan hun dekker til egenkjærlighet og ønske om makt med en søt og innsmigrende oppførsel. Flere detaljer i historien om legene som kom til Nora og sa at Torvald (sikter til Bertel Thorvaldsen) ville dø hvis han ikke reiste til syden, virker mistenkelige.
Fra første scene er det en rekke merkelige hendelser og replikker som bør lede til skepsis når det gjelder Noras uttalelser. Men folk stoler på Nora, når hun sier at hun har reddet Torvalds liv. Ibsen godtet seg åpenbart over dette. Men da karrieren nærmet seg slutten – og den store oppgjørsdagen – følte dikteren tiden var inne for et skriftemål. I epilogdramaet «Når vi døde vågner» uttaler billedhuggeren og «dikteren» Rubek (Ibsen) om sine portrettbyster (samtidsdramaene fra og med «Et dukkehjem»):
«Det er alligevel ikke rene portrætbyster, siger jeg […] Der ligger noget fordægtigt, noget fordulgt, indenfor og bagenfor de bysterne, – noget lønligt, som ikke menneskene kan sé – […] Bare jeg kan sé det. Og det morer mig så inderligt. – Udenpå er det denne «slående lighed», som det heder, og som folk står og gaber så forbauset på –»
Roma-fareren Bertel Thorvaldsen irriterte seg ofte over arbeidet med de mange portrettbystene, som var lavstatus og tok tid fra de egentlige kunstverkene; skulpturer og relieffer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar