Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) VII
Luthers opprørsånd fremheves som et forbilledlig eksempel på det som kreves i tider der "en brutal Samdrægtighed" rår. Til sammenligning har adskillige trukket frem at stormvinder som nedslår trær og hus, samtidig kan rense luften og hindre at den råtner av for mye stillhet.
Også når det gjelder de verdslige ting, har det vist seg at usamdrektighet har en god virkning. Det har spesielt regenter merket seg, noe som kommer til uttrykk i maksimen "divide & impera". Fornuftige fyrster skaper uenighet blant rådsherrene, ja, enkelte også blant de alminnelige borgerne. Erfaringen viser at på denne måten er regenters sikkerhet blitt ivaretatt, for ved uenighet kommer sannhet for lyset, og sammenrottelser forhindres. Derfor kan det til en viss grad hevdes at den alminnelige landefred styrkes ved tvist og uenighet, og at usamdrektighet heves ved usamdrektighet, eller i det minste hindrer den i å vokse seg større. Her sikter Holberg trolig til muligheten av at et samdrektig folk kan gjøre opprør mot herskeren. Det er sannsynlig at Holberg i denne passasjen sikter til historiske hendelser uten å være eksplisitt. Det kunne tolkes slik at det dreier seg om danske forhold, og at forfatteren føler seg presset til tilbakeholdende på grunn av sensuren og sin egen stilling. At rådsherrer er nevnt, peker mot et land hvor et råd inngår i styret. I Danmark spilte Riksrådet en viktig rolle frem til innførelsen av eneveldet i 1660, noe som kan understøtte at passasjen peker mot hjemlige forhold.
Også når det gjelder de verdslige ting, har det vist seg at usamdrektighet har en god virkning. Det har spesielt regenter merket seg, noe som kommer til uttrykk i maksimen "divide & impera". Fornuftige fyrster skaper uenighet blant rådsherrene, ja, enkelte også blant de alminnelige borgerne. Erfaringen viser at på denne måten er regenters sikkerhet blitt ivaretatt, for ved uenighet kommer sannhet for lyset, og sammenrottelser forhindres. Derfor kan det til en viss grad hevdes at den alminnelige landefred styrkes ved tvist og uenighet, og at usamdrektighet heves ved usamdrektighet, eller i det minste hindrer den i å vokse seg større. Her sikter Holberg trolig til muligheten av at et samdrektig folk kan gjøre opprør mot herskeren. Det er sannsynlig at Holberg i denne passasjen sikter til historiske hendelser uten å være eksplisitt. Det kunne tolkes slik at det dreier seg om danske forhold, og at forfatteren føler seg presset til tilbakeholdende på grunn av sensuren og sin egen stilling. At rådsherrer er nevnt, peker mot et land hvor et råd inngår i styret. I Danmark spilte Riksrådet en viktig rolle frem til innførelsen av eneveldet i 1660, noe som kan understøtte at passasjen peker mot hjemlige forhold.
To danske regenter kan fremstå som illustrerende eksempler på ovennevnte forhold. Christian 2 (1481-1559), som gikk under tilnavnet tyrann eller den onde, var en utpreget autokratisk fyrste som styrte med hård hånd og ble i 1523 felt av et opprør igangsatt av jyske adelsmenn. Christian følte seg tvunget til å forlate sitt rike, og 13.4. seilte han fra København med kurs mot Nederland sammen med familien og sine nærmeste støttespillere. Året etter ble Frederik 1 kronet til konge.
T.v.: Christian 2 avbildet i 1515. T.h.: Christian 2 under fangenskapet på Sønderborg slott (Carl Bloch, 1871).
En ganske motsatt historie representerer Frederik 3, som ved hjelp av "divide & impera" klarte å velte valgkongedømmet og innføre enevelde. Etter at Karl Gustav-krigene hadde tæret hardt på rikets finanser, innkalte Frederik 3 og Riksrådet høsten 1660 Stenderforsamlingen i København. Målet var å bli enige om en ny skatt for å bedre statsfinansene. Under denne samlingen utnyttet Frederik 3 motsetningene mellom stendene til å skaffe seg arverett og få håndfestningen opphevet, og med Enevoldsarveregjeringsakten 10.1.1661 var den eneveldige makt sikret. At Frederik 3 visste å skape uenighet mellom rådsherrer, er en sannhet uten modifikasjoner. Hovedmotsetningen gikk mellom adelen på den ene siden og de geistlige og borgerne på den andre, og Riksrådet bestod av representanter for adelen og de geistlige.
Arvehyllingen av Frederik 3 i København i 1660.
Med innføringen av eneveldet i 1660 var Danmark blitt et rike der én vilje rådet, alle andre måtte bøye seg inn under kongen, liksom soldater under generalen eller skipsfolkene under kapteinen. Det andre punktet i Kongeloven, ført i pennen av Peder Schumacher, senere grev Griffenfeld, i 1665, lyder:
"Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene."
Det er nærliggende å spørre: Er det danske enevelde et resultat av naturens lys? Harmonerer det med naturens orden? Føyer Kongeloven seg inn i naturretten? Eller er det utslag av hybris?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar