Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) VIII
I passasjen om forholdene i kirken representerer altså Luther usamdrektigheten, i dette tilfelle et svært positivt opprør mot en råtten stillstand representert ved menneskenes viljeløse samdrektighet under den romerske pave. Her skal det føyes til at det kirkeopprøreren holdt frem som menneskets rettesnor i motsetning til pavens lære, var Ordet eller Bibelen. Denne måtte oversettes til et språk som menneskene - som bor spredt over jordens krets - kunne forstå. Det som faktisk "bortdrev Vankundigheds Taage, og som aabnede Menneskets Forstand og Øjen" var Guds ord, ikke på Romerkirkens uforståelige latin, men på de enkelte folkenes språk, og det begynte med Luthers oversettelse av Bibelen til tysk. Reformatorens overordnede mål var at folk skulle forstå betydningen av Guds ord, derfor valgte han ikke å oversette den hebraiske og greske grunnteksten bokstavelig.
Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534.
Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534.
I neste avsnitt går Holberg over til den verdslige sfære, hvor han ser den samme positive virkning av usamdrektighet som i kirken. Denne påstanden er utvilsomt satirisk, for her er usamdrektigheten noe regenten har ansporet til for å splitte en potensiell sammenrottelse mot sitt eget regime. Usamdrektigheten er således positiv for regenten som vil herske, "impera", mens Luthers usamdrektighet var positiv for hele samfunnet. I den verdslige sfære er det (hvis vi begrenser oss til Nord-Europa etter reformasjonen) ikke lenger paven som styrer, men verdslige regenter. Disse lar seg ikke lenger krone til romersk keiser av paven, en handling Holberg høyst sannsynlig sikter til mellom linjene om analfabeten Karl den store. Kroning av romerske keisere kan neppe sies å hjemles i Bibelen. Dette ville Karl den store og sønnen Ludvig den fromme ha visst, dersom de hadde kunnet lese. Tvert imot kan det hevdes at det i Bibelen advares mot opphøyelse eller helliggjøring av et menneske - for eksempel kongen - og et rike. I innlegget 21.1.18 argumenterer jeg for at den "fornuftigste" fyrste som lener seg til maksimen "divide & impera", hentyder til Frederik 3, som innførte eneveldet ved å utnytte spliden mellom Riksrådets geistlige og adelige medlemmer. Det faktiske resultat av kongens statskupp var at folket i Danmark-Norge måtte leve som i den såkalte "Middel Alder", nemlig som "umælende Creature (...) udi en brutal Samdrægtighed". For de lærde og andre skrivende mennesker hadde eneveldet den konsekvens at alt de utgav, var underlagt sensur. I "Libr. I. Epigram. 146" skriver Holberg - det er verdt å merke seg at dette skriftet tilhører hans sene karriere:
"Det er Ont at skrive udi et Kammer, som er fuld af Fluer og Insecter, og hvor man maa sidde med Pennen udi den eene og Fluesmekken udi den anden Haand. Man kand med Billighed ligne deslige mistænkelige og incommode Censores med et slags Utøj, der forstyrre Skribentere udi deres Arbeyde, og ved deres ikke mindre daarlige end dristige Critiqver foraarsage, at man taber sine Concepter, ja at Skribentere maa qvæle og supprimere de Ting, som kunde være baade dem selv til Nytte og Fædernelandet til Ære."
Holberg skrev hele livet under sensur i et enevelde som var nedfelt i Kongeloven:
"(3) Skal derfor ogsaa Kongen allene have højeste magt og myndighed til at giøre love og forordninger efter sin egen gode villie og velbehag at forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love, (denne Konge-lov alleene undtagen, hvilken, saasom Konge-dømmets rette grund og grundvolds lov, jo endeligen faaer at blive uforanderlig og uryggelig) saa og at undtage hvad og hvem ham lyster af lovens almindelige befalning.
(4) Skal og Kongen ene have højeste magt og myndighed at isætte og afsætte alle betiente, høje og lave, være sig hvad navn og titel de have kunde, efter sin egen fri villie og tykke, saa at alle embeder og bestillinger, hvad myndighed de have, skal af Kongens enevolds magt saasom af en kilde have sin første oprindelse.
(5) Kongen skal ene have vaabens og væbnings magt, at føre krig, slutte og ophæve forbund, med hvem, og naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge, eftersom enhver vel veed, at riger og lande ikke tryggeligen kand besiddes uden væbnet magt, og krigsmagt kand ikke holdes uden besolding, og besolding ikke bringes til veje uden skat.
(6) Skal og Kongen ene have højeste magt over al clericiet fra den højeste til den laveste, at beskikke og anordne al kirke- og Guds-tieneste; moder, sammenkomster og forsamlinger om religions sager, naar han det raadeligt eragter, byde, forbyde, og i almindelighed, korteligen at sige, skal Kongen ene have magt at bruge alle Regalier og Jura Majestatis, hvad navn de og have kunde.
(7) Alle regieringens ærinder, breve og forretninger skal udi ingens end udi Kongens Navn, og under hans signete udgaae, og skal han altid selv sin haand underskrive, om han ellers er kommen til sine myndige aar."
"Det er Ont at skrive udi et Kammer, som er fuld af Fluer og Insecter, og hvor man maa sidde med Pennen udi den eene og Fluesmekken udi den anden Haand. Man kand med Billighed ligne deslige mistænkelige og incommode Censores med et slags Utøj, der forstyrre Skribentere udi deres Arbeyde, og ved deres ikke mindre daarlige end dristige Critiqver foraarsage, at man taber sine Concepter, ja at Skribentere maa qvæle og supprimere de Ting, som kunde være baade dem selv til Nytte og Fædernelandet til Ære."
Holberg skrev hele livet under sensur i et enevelde som var nedfelt i Kongeloven:
"(3) Skal derfor ogsaa Kongen allene have højeste magt og myndighed til at giøre love og forordninger efter sin egen gode villie og velbehag at forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love, (denne Konge-lov alleene undtagen, hvilken, saasom Konge-dømmets rette grund og grundvolds lov, jo endeligen faaer at blive uforanderlig og uryggelig) saa og at undtage hvad og hvem ham lyster af lovens almindelige befalning.
(4) Skal og Kongen ene have højeste magt og myndighed at isætte og afsætte alle betiente, høje og lave, være sig hvad navn og titel de have kunde, efter sin egen fri villie og tykke, saa at alle embeder og bestillinger, hvad myndighed de have, skal af Kongens enevolds magt saasom af en kilde have sin første oprindelse.
(5) Kongen skal ene have vaabens og væbnings magt, at føre krig, slutte og ophæve forbund, med hvem, og naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge, eftersom enhver vel veed, at riger og lande ikke tryggeligen kand besiddes uden væbnet magt, og krigsmagt kand ikke holdes uden besolding, og besolding ikke bringes til veje uden skat.
(6) Skal og Kongen ene have højeste magt over al clericiet fra den højeste til den laveste, at beskikke og anordne al kirke- og Guds-tieneste; moder, sammenkomster og forsamlinger om religions sager, naar han det raadeligt eragter, byde, forbyde, og i almindelighed, korteligen at sige, skal Kongen ene have magt at bruge alle Regalier og Jura Majestatis, hvad navn de og have kunde.
(7) Alle regieringens ærinder, breve og forretninger skal udi ingens end udi Kongens Navn, og under hans signete udgaae, og skal han altid selv sin haand underskrive, om han ellers er kommen til sine myndige aar."
Forholdene i Danmark-Norge kan utvilsomt sies å ha likhet med tilstandene under middelalderen. Forskjellen er at i middelalderen var analfabetisme utbredt helt opp i de aller høyeste kretser, navnlig blant konger og høyere geistlige. Under det danske enevelde på 1700-tallet var det mange som behersket skrivekunsten, om ikke flertallet av folket som bestod av bønder. Men de som var skrivekyndige, for eksempel de lærde liksom Holberg, kunne altså ikke skrive det de ønsket. Mot denne bakgrunn kan det være interessant å se på Den Resen-Svaningske bibel, som var den mest anerkjente bibeloversettelsen til dansk på Holbergs tid, midt under det danske eneveldet.
Hans Poulsen Resens oversettelse (1607; utkom forsiktig revidert av Hans Svane i 1647) var den første som baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Resens mål var å oversette så ordrett som mulig, og hans verk omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse. Dette er stikk i strid med Luthers oversetterprinsipper, der Skriftens betydning var overordnet. Helge Kåre Fauskanger oppsummerer som følger i "Bibelen på norsk. En sammenlignende studie av tre nyere norske bibeloversettelser":
"Flere kilder uttrykker seg kritisk om dens språkføring: 'Det som har gjort Resens oversettelse særlig beryktet, er den stive og kunstige ordstilling som dansken ble tvunget inn i' (Holter 1966:122). 'Due to its extreme literal dependency upon the Hebrew and Greek text, it had a rather artificial Danish style' (Sæbø 1988:309). 'Språket i oversettelsen var tungt tilgjengelig, for å si det mildt. For Resen var grunnteksten alt, og språklige og stilistiske spørsmål interesserte ham lite. Resultatet var et slags hebraisk-dansk og gresk-dansk, som vel var en bokstavtro gjengivelse av grunnteksten, men ikke desto mindre vanskelig å forstå for menigmann' (Rian 1995:14)."
Hans Poulsen Resen
Den Resen-svaningske bibel.
Flere detaljer i Holbergs første komiske verk, Peder Paars (1719-1720), kan peke mot Resens bibeloversettelse. Eposhandlingen er lagt til 1608, året etter utgivelsen av Resens bibel. I Anden bog, Første sang forteller svennen Peder Ruus til sin sjef, kremmeren Peder Paars, om en samtale han har hatt med den lærde Peer Iversen, som var innom salgsboden. Emnet er noen blader Ruus oppbevarer i boden, det vil trolig si gamle løse dobbelte boksider som er blitt redusert til innpakningspapir, for eksempel kremmerhus til rosiner og mandler som er blant salgsvarene. Ruus viser Iversen et blad med en skrift som ser ut som "Krage-Tæer", men den lærde påstår seg umiddelbart å kunne identifisere skriften; det er gresk og elamittisk. Just Justesens note forklarer utsagnet slik: "Eftersom Græker og Elamiter staar sammen i Bibelen, saa tænkte hand at det var et." Det er vanskelig å vite nøyaktig hva Holberg har ment med dette. Skal vi forstå Iversen slik at den ene bladsiden har gresk og den andre elamittisk skrift, eller ser han for seg en blandingsskrift slik Justesen oppfatter det?
Det er verdt å merke seg at samme uttrykk finnes i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Erasmus (Rasmus) er blitt kjørt hjem fra København av en Rasmus Nielsen, trolig en bonde (jfr. Ludvig Holbergs Skrifter). I første akt, scene 6 forteller Erasmus' bror, Jacob, til faren, Jeppe, at Rasmus har sverget på at passasjeren ikke gjorde noe annet hele veien enn å disputere på "Grædsk og Elamitisk" med seg selv. Undertiden stirret han så grundig på månen og stjernene at han falt ut av vognen tre ganger. Det er naturlig å oppfatte det slik at den nyutdannende baccalaureusen har snakket høyt for seg selv på et språk vognmannen ikke har forstått. Denne har så spurt den lærde om hvilket språk det dreier seg om, og så har Erasmus svart gresk og elamittisk. Dette er nøyaktig det Peer Iversen svarer kremmersvennen når han spør om hvilken skrift kråketærne på bladet representerer. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg, som begynner å studere i København og latiniserer navnet til Erasmus Montanus, hentyder til Tycho Brahe-eleven Christen Sørensen Longomontanus - Rundetaarns første astronom - som var av bondeslekt og født Lomberg eller Langberg. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg som forvandles til den lærde Erasmus Montanus ved universitetet i København er kritikk av lærdomsinstitusjonens vektlegging av astronomi/astrologi og logikk.
Både Peer Iversen og Erasmus Montanus er satiriske portretter av lærde fra universitetet i København, og begge hevder overfor ulærde personer, navnlig en kremmersvenn og en bonde, at de mestrer gresk og elamittisk. Det kan tolkes slik at de lærde lurer folket, for elamittisk var ikke blitt tolket på 1700-tallet. Ja, språket er fremdeles lite forstått i dag. Det er sannsynlig at Holberg med gresk og elamittisk sikter til den eneste gangen det hentydes til elamittisk i Bibelen, nemlig Apostlenes gjerninger 2,11. Det dreier seg om pinseunderet i Jerusalem da Den hellige ånd kommer til disiplene i form av ildtunger, slik at de kan fortelle om Jesus på all verdens språk. Blant de som kan forstå det disiplene sier, er noen jøder fra Elam. Det er altså ikke disiplenes lærdom, men Gud som setter disiplene i stand til å formidle evangeliet på forskjellige språk. Det er vanlig å anta at Jesus og disiplene snakket arameisk samtidig som de kjente gresk. Det betyr at disiplene i pinsen fikk evnen til å oversette fra arameisk (og gresk?) til blant annet elamittisk.
Når det gjelder Rundetårn, som er nevnt to ganger i Erasmus Montanus, er det et talende uttrykk for Christian 4s hybris der det rager mot det høye ved siden av Trinitatis kirke i København. Det er sjelden Rundetårns betydning diskuteres uten at Babelstårnet trekkes inn. Rundetårn er oppført 1637–42 som et astronomisk observatorium etter Longomontanus' anvisninger og inngikk i et bygningskompleks sammen med en studentkirke (Trinitatis kirke) og et universitetsbibliotek (i kirkens nederste loft). Komplekset som helhet var viet foreningen av den menneskelige og den himmelske kunnskap. Dette kan fremstå som et postulat, i den forstand at mennesket gjennom studier – deriblant av gamle skrifter og himmelske foreteelser – har mulighet for å strekke seg opp mot Guds kunnskap. Erasmus' påstand om at han disputerer på gresk og elamittisk, kan være Holbergs harselas med ambisjonsnivået ved universitetet i København, der man hadde store forhåpninger til kunnskapen som kunne erhverves ved studier av månen og stjernene fra toppen av Rundetårn, Københavns eget babelstårn.
Første gang Holberg omtaler gresk sammen med elamittisk som uttrykk for stor lærdom, er altså da kremmersvennen forteller om samtalen med den lærde Peer Iversen: «Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel, / Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel […]». Utsagnet kan tolkes på to måter, der den åpenbare tolkningen er: Peer kjenner Bibelen like godt som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrett, det vil si veldig godt. Den andre, ikke fullt så åpenbare betydningen er: Peer oppfatter Bibelen på samme måte som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrett, det vil si på den bokstavelige måten barn undervises i lesning og skrivning på - og kan det tilføyes: slik som professor Hans Poulsen Resen oversatte Bibelen. Med dette sammenfall er ringen sluttet, for Ruus ber umiddelbart Iversen om å utlegge og forklare skriftet. For dette skal den lærde få rabatt på rosinene, og ettersom Iversen er en slikkmunn, aksepterer han gladelig tilbudet. Ruus forteller til Peder Paars:
«Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,
Hans Poulsen Resens oversettelse (1607; utkom forsiktig revidert av Hans Svane i 1647) var den første som baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Resens mål var å oversette så ordrett som mulig, og hans verk omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse. Dette er stikk i strid med Luthers oversetterprinsipper, der Skriftens betydning var overordnet. Helge Kåre Fauskanger oppsummerer som følger i "Bibelen på norsk. En sammenlignende studie av tre nyere norske bibeloversettelser":
"Flere kilder uttrykker seg kritisk om dens språkføring: 'Det som har gjort Resens oversettelse særlig beryktet, er den stive og kunstige ordstilling som dansken ble tvunget inn i' (Holter 1966:122). 'Due to its extreme literal dependency upon the Hebrew and Greek text, it had a rather artificial Danish style' (Sæbø 1988:309). 'Språket i oversettelsen var tungt tilgjengelig, for å si det mildt. For Resen var grunnteksten alt, og språklige og stilistiske spørsmål interesserte ham lite. Resultatet var et slags hebraisk-dansk og gresk-dansk, som vel var en bokstavtro gjengivelse av grunnteksten, men ikke desto mindre vanskelig å forstå for menigmann' (Rian 1995:14)."
Hans Poulsen Resen
Den Resen-svaningske bibel.
Flere detaljer i Holbergs første komiske verk, Peder Paars (1719-1720), kan peke mot Resens bibeloversettelse. Eposhandlingen er lagt til 1608, året etter utgivelsen av Resens bibel. I Anden bog, Første sang forteller svennen Peder Ruus til sin sjef, kremmeren Peder Paars, om en samtale han har hatt med den lærde Peer Iversen, som var innom salgsboden. Emnet er noen blader Ruus oppbevarer i boden, det vil trolig si gamle løse dobbelte boksider som er blitt redusert til innpakningspapir, for eksempel kremmerhus til rosiner og mandler som er blant salgsvarene. Ruus viser Iversen et blad med en skrift som ser ut som "Krage-Tæer", men den lærde påstår seg umiddelbart å kunne identifisere skriften; det er gresk og elamittisk. Just Justesens note forklarer utsagnet slik: "Eftersom Græker og Elamiter staar sammen i Bibelen, saa tænkte hand at det var et." Det er vanskelig å vite nøyaktig hva Holberg har ment med dette. Skal vi forstå Iversen slik at den ene bladsiden har gresk og den andre elamittisk skrift, eller ser han for seg en blandingsskrift slik Justesen oppfatter det?
Det er verdt å merke seg at samme uttrykk finnes i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Erasmus (Rasmus) er blitt kjørt hjem fra København av en Rasmus Nielsen, trolig en bonde (jfr. Ludvig Holbergs Skrifter). I første akt, scene 6 forteller Erasmus' bror, Jacob, til faren, Jeppe, at Rasmus har sverget på at passasjeren ikke gjorde noe annet hele veien enn å disputere på "Grædsk og Elamitisk" med seg selv. Undertiden stirret han så grundig på månen og stjernene at han falt ut av vognen tre ganger. Det er naturlig å oppfatte det slik at den nyutdannende baccalaureusen har snakket høyt for seg selv på et språk vognmannen ikke har forstått. Denne har så spurt den lærde om hvilket språk det dreier seg om, og så har Erasmus svart gresk og elamittisk. Dette er nøyaktig det Peer Iversen svarer kremmersvennen når han spør om hvilken skrift kråketærne på bladet representerer. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg, som begynner å studere i København og latiniserer navnet til Erasmus Montanus, hentyder til Tycho Brahe-eleven Christen Sørensen Longomontanus - Rundetaarns første astronom - som var av bondeslekt og født Lomberg eller Langberg. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg som forvandles til den lærde Erasmus Montanus ved universitetet i København er kritikk av lærdomsinstitusjonens vektlegging av astronomi/astrologi og logikk.
Både Peer Iversen og Erasmus Montanus er satiriske portretter av lærde fra universitetet i København, og begge hevder overfor ulærde personer, navnlig en kremmersvenn og en bonde, at de mestrer gresk og elamittisk. Det kan tolkes slik at de lærde lurer folket, for elamittisk var ikke blitt tolket på 1700-tallet. Ja, språket er fremdeles lite forstått i dag. Det er sannsynlig at Holberg med gresk og elamittisk sikter til den eneste gangen det hentydes til elamittisk i Bibelen, nemlig Apostlenes gjerninger 2,11. Det dreier seg om pinseunderet i Jerusalem da Den hellige ånd kommer til disiplene i form av ildtunger, slik at de kan fortelle om Jesus på all verdens språk. Blant de som kan forstå det disiplene sier, er noen jøder fra Elam. Det er altså ikke disiplenes lærdom, men Gud som setter disiplene i stand til å formidle evangeliet på forskjellige språk. Det er vanlig å anta at Jesus og disiplene snakket arameisk samtidig som de kjente gresk. Det betyr at disiplene i pinsen fikk evnen til å oversette fra arameisk (og gresk?) til blant annet elamittisk.
Når det gjelder Rundetårn, som er nevnt to ganger i Erasmus Montanus, er det et talende uttrykk for Christian 4s hybris der det rager mot det høye ved siden av Trinitatis kirke i København. Det er sjelden Rundetårns betydning diskuteres uten at Babelstårnet trekkes inn. Rundetårn er oppført 1637–42 som et astronomisk observatorium etter Longomontanus' anvisninger og inngikk i et bygningskompleks sammen med en studentkirke (Trinitatis kirke) og et universitetsbibliotek (i kirkens nederste loft). Komplekset som helhet var viet foreningen av den menneskelige og den himmelske kunnskap. Dette kan fremstå som et postulat, i den forstand at mennesket gjennom studier – deriblant av gamle skrifter og himmelske foreteelser – har mulighet for å strekke seg opp mot Guds kunnskap. Erasmus' påstand om at han disputerer på gresk og elamittisk, kan være Holbergs harselas med ambisjonsnivået ved universitetet i København, der man hadde store forhåpninger til kunnskapen som kunne erhverves ved studier av månen og stjernene fra toppen av Rundetårn, Københavns eget babelstårn.
Første gang Holberg omtaler gresk sammen med elamittisk som uttrykk for stor lærdom, er altså da kremmersvennen forteller om samtalen med den lærde Peer Iversen: «Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel, / Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel […]». Utsagnet kan tolkes på to måter, der den åpenbare tolkningen er: Peer kjenner Bibelen like godt som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrett, det vil si veldig godt. Den andre, ikke fullt så åpenbare betydningen er: Peer oppfatter Bibelen på samme måte som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrett, det vil si på den bokstavelige måten barn undervises i lesning og skrivning på - og kan det tilføyes: slik som professor Hans Poulsen Resen oversatte Bibelen. Med dette sammenfall er ringen sluttet, for Ruus ber umiddelbart Iversen om å utlegge og forklare skriftet. For dette skal den lærde få rabatt på rosinene, og ettersom Iversen er en slikkmunn, aksepterer han gladelig tilbudet. Ruus forteller til Peder Paars:
«Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,
Hand dennem straxen paa sin lærde Næse sat,
Udlegger Ord fra Ord,
Udlegger Ord fra Ord,
som det var hans Donat.»
«Donat» er Donatus, en vanlig begynnerbok i latinsk grammatikk. Også dette utsagnet kan forstås på to måter. Iversen oversetter kråketærne like lett som om det skulle vært Donatus, og han oversetter ord for ord. Ruus’ beskrivelse kan slik sett også her hentyde til Resens bibeloversettelse, som er bokstavelig oversatt ord for ord.
Ruus er så over seg av beundring for Iversens lærde oversettelse til dansk at han får tårer i øynene, men likevel spør han om det finnes noen tysk oversettelse av boken bladet er løsrevet fra. Tysk er et språk Ruus forstår i kraft av sin stilling som kremmersvenn, blant annet har han tjent tre år i Flensburg. At en tysk oversettelse av et blad med angivelig gresk og elamittisk skrift bringes inn i samtalen, kan være en hentydning til Luthers oversettelse av Bibelen til tysk etter originaltekstene på gresk og hebraisk, begge språk som ville tedd seg som kråketær i Ruus' øyne. Her kan det legges til at kremmersvennen neppe ville hatt problemer med å forstå Luthers oversettelse, men ganske sikkert Resens. Ruus forklarer etterlysningen etter en tysk oversettelse med at det finnes så få skrifter på jysk. Dette er satire fra Holbergs side: Kremmersvennen skjønner ikke "dansken" til Iversen, og ser for seg muligheten av at han ville ha forstått bladet hvis det var oversatt til jysk; her må vi anta at Ruus er jyde. Iversen iler til med å si at han mener det er en synd å skrive på morsmålet for da vil håndverksfolk bli lærde (les få kunnskap). Mang en bonde ville da ikke understå seg for å kalle det "herr Doctor" sier for snakk. De lærde menn må sørge for at det alltid er noe de kan ha for seg selv. Noen ganger biller de lærde folket inn at blekk er gjort av saft og månen av ost. Her går Iversen rett over til å kommentere forholdene i pavedømmet. Hvordan skulle det gå til dersom Skriften, det vil si Bibelen, var på valsk, nemlig italiensk? Da ville folket skjønt:
«Donat» er Donatus, en vanlig begynnerbok i latinsk grammatikk. Også dette utsagnet kan forstås på to måter. Iversen oversetter kråketærne like lett som om det skulle vært Donatus, og han oversetter ord for ord. Ruus’ beskrivelse kan slik sett også her hentyde til Resens bibeloversettelse, som er bokstavelig oversatt ord for ord.
Ruus er så over seg av beundring for Iversens lærde oversettelse til dansk at han får tårer i øynene, men likevel spør han om det finnes noen tysk oversettelse av boken bladet er løsrevet fra. Tysk er et språk Ruus forstår i kraft av sin stilling som kremmersvenn, blant annet har han tjent tre år i Flensburg. At en tysk oversettelse av et blad med angivelig gresk og elamittisk skrift bringes inn i samtalen, kan være en hentydning til Luthers oversettelse av Bibelen til tysk etter originaltekstene på gresk og hebraisk, begge språk som ville tedd seg som kråketær i Ruus' øyne. Her kan det legges til at kremmersvennen neppe ville hatt problemer med å forstå Luthers oversettelse, men ganske sikkert Resens. Ruus forklarer etterlysningen etter en tysk oversettelse med at det finnes så få skrifter på jysk. Dette er satire fra Holbergs side: Kremmersvennen skjønner ikke "dansken" til Iversen, og ser for seg muligheten av at han ville ha forstått bladet hvis det var oversatt til jysk; her må vi anta at Ruus er jyde. Iversen iler til med å si at han mener det er en synd å skrive på morsmålet for da vil håndverksfolk bli lærde (les få kunnskap). Mang en bonde ville da ikke understå seg for å kalle det "herr Doctor" sier for snakk. De lærde menn må sørge for at det alltid er noe de kan ha for seg selv. Noen ganger biller de lærde folket inn at blekk er gjort av saft og månen av ost. Her går Iversen rett over til å kommentere forholdene i pavedømmet. Hvordan skulle det gå til dersom Skriften, det vil si Bibelen, var på valsk, nemlig italiensk? Da ville folket skjønt:
"At det er idel Snak, som mand dem bilder ind,
|
Gid aldrig i min Tid sig nogen saa forsynder,
|
Med Danske Bøger hand at skrive ret begynder,
|
Gid aldrig i min Tid en Vognmand blir saa kiæk,
|
At hand tør sige: Peer! du taler som en Giæk."
|
Få linjer senere nevner Iversen en lærd som aktes høyt fordi han har "Magasiner / af lidt Hebraisk og Grædsk og er half Latiner". Her er altså gresk nevnt sammen med hebraisk og ikke elamittisk.
"Epigram 82"s tematisering av folkets kunnskapsløshet i middelalderen da de trodde alt paven fortalte dem og fornuftige fyrsters anvendelse av "divide & impera" speiler samtalen mellom Ruus og Iversen. I epigrammet trekkes linjen mellom paven som kan innbille folket hva det skal være fordi Bibelen ikke er oversatt til italiensk. I Danmark derimot finnes Bibelen oversatt til dansk, men på et språk som er svært vanskelig tilgjengelig. Ut fra denne synsvinkel kan det hevdes at de åndelige forhold i Danmark på Holbergs tid er slik som de var i middelalderen; tunge skyer av uvitenhet hersker, de lærde kan innbille folket hva som helst. Her er det naturlig å tenke på Kongelovens postulat om oldenborgerkongen som det høyeste hode på jorden. Samtidig tvinger eneveldets sensur folket til å leve i samdrektighet / som umælende kreaturer under fyrstens absolutte vilje. Ifølge "Dansk biografisk leksikon" er det er ønsket om å tjene kongemakten, som skjuler seg bak Resens teologiske virksomhet:
Ved første øyekast retter kritikken i "Epigram 82" seg mot til dels historiske forhold i fremmede land, men ved nærmere ettersyn rammer den midt i hjertet av samtidens Danmark, hvor fyrsten kan begynne og slutte kriger, pålegge og frafalle toll og avgifter, gi og ta liv etc. helt etter eget forgodtbefinnende. Og nettopp dét gjorde da også de eneveldige oldenborgere, skjønt det kan hevdes at Christian 4 var tidlig ute med å agere enevoldskonge. Dette bringer tanken hen på et tilgrensende tema: Christian 4s illustrerte bibel fra 1633, der bibelutgiveren selv poserer som kong David i den nederste billedstripen på frontispisen til Mosebøkene, der en aldrende, resignert kong David er fremstilt med nedbøyd hode. På pulten foran ham ligger Bibelen oppslått på «Davids salmer», og ved siden av ham står harpen. David holder en fjærpenn i hånden, og hensikten er utvilsomt å vise til kongens salmediktning. Dersom blikket fanger inn resten av den nederste billedfrisen, oppstår imidlertid et tablå som slett ikke harmonerer med Bibelens beretning, hverken om kong David eller de to andre figurene som er fremstilt, Samuel og kong Josia. Derimot minner denne delen av kobberstykket mistenkelig om bibelutgiveren selv og hans forhåpninger om arvefølgerett for ætlingene av det oldenburgske kongehus. I så fall har Christian 4 latt seg avbilde som den store jødekonge, åpenbart i en tung stund. Til høyrei bildet sitter kong Josia i ynglingealder med oppadvendt blikk; tekstens Josia var 18 år på det tidspunkt den avbildede scenen viser til. Og det som påkaller Josias forventningsfulle interesse, er en lukket krone med globe og kors som holdes opp av midtfiguren, Samuel. Det var Samuel som salvet Israels første konge, Saul. Siden salvet han David, mens Saul fortsatt var konge. I den andre hånden holder profeten en salvingskrukke
løftet. Spørsmålet er: Hvor mye av denne illustrasjonen handler om det
jødiske kongedømme og hvor mye om det danske? Figurenes alder kan
oppfattes som et bevisst valg av den som står bak frontispisdesignet, noe
som kan tyde på at det bak de to jødekongene skjuler seg en far og sønn.
Og kanskje ikke bare én, men to sønner. Dersom det forutsettes at det er Christian 4 som skjuler seg bak David, Israels største konge, er det sannsynlig at den utvalgte prins er maskert som Josia. Årsaken til at Safan er fremstilt som gutt, kan være at Christian 4 ønsket at Frederik, hans nest eldste sønn fra ekteskapet med dronning Anna Cathrine, også skulle være representert på frontispisen. I 1633, da Bibelen utkom, hadde kongen allerede i flere år vært
bekymret over den utsvevende livsførselen til tronarvingen, som hadde
rykte som en fordrukken noksakt. Samtidig var Christian 4 lite tilfreds
med den måte prinsen hadde røktet sitt kall som regent på mens han
selv deltok i Keiserkrigen. Kanskje kongen næret tvil om Christian var et
høvelig kongsemne. Han skulle få syn for segn. Året før Christian 4 selv
sovnet inn, døde hans eldste sønn av helseplager forårsaket av fyll og vellevnet,
og det ble Frederik som skulle arve tronen. Òg omdanne farens
åpne krone til en bøylekrone, kan det legges til, samt innføre arvekongedømme
og enevelde.
T.v.: Frontispisen til Mosebøkene i Christian 4s bibel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar