Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VII

 

Hvorfor bygget ikke tatarene fabrikker?

 

Holberg skriver at tatarene spiser hestekjøtt og bærer «ringe klæder». Ut fra en økonomisk tankegang der nøysomhet i livsførsel resulterer i rikdom for nasjonen, skulle man forventet at det tatariske folk var kjemperike. Forfatteren hevder at det slett ikke er slik. Tatarene er nemlig samtidig ørkesløse, slik at fattigdommen med all sin tarvelighet er så stor at de drives til å nære seg ved stratenrøveri. Botemiddelet er, underforstått, at tatarene bør sysselsette ledige hender med produksjon av luksusvarer og begynne å bruke, eller forbruke, disse, for eksempel fine klær. Dette fremtrer som en parallell til omtalen av spanierne som burde sette seg til veven og produsere finere klede, ikke bare sende ullen ut av landet. Her finnes også en annen parallell. Da Filip 2 kriget som verst, var det neppe mange ledige hender til å spinne og veve. Tatarene, som ifølge Holberg var særdeles krigerske òg levde av landeveisrøveri, måtte erhverve og vedlikeholde martialske kunster som taktikk, våpenbruk og rytteri. Krigeraspektet er enda vektigere i det tredje eksemplet på de ørkesløse og nøysomme folk, spartanerne.  

Påstandene i passasjen om tatarene er så langt fra virkeligheten at satire står igjen som eneste forklaring. Man skal lete lenge etter en seriøs politiker eller tenker som mener at en nasjon blir kjemperik, dersom folket er sparsommelig. Dette er like fantasifullt som at en nasjon blir rik eller sterk dersom alle fattige sysselsettes i produksjon av luksusvarer. Sistnevnte var altså like fullt Christian 4s plan, som han prøvde å realisere og som mislyktes (jfr. innlegg V).

 

Påstanden om at tatarene spiser hestekjøtt på grunn av nøysomhet, kan avfeies umiddelbart. Europeernes aversjon mot å spise hestekjøtt er kulturelt betinget. «Epistel 69», der temaet er tabuet mot å spise skjødehund, viser at Holberg er klar over hvordan kulturelle hensyn påvirker folks kjøttmeny. Tatarene er et gammelt nomadefolk som har forflyttet seg til hest; de har ernæret seg av hesten, også melken, liksom samene av reinen og beduinene av kamelen.

 

Påstanden om at tatarene bærer ringe klær, kan diskuteres. Tatarenes tradisjonelle drakt, det dreier seg vel om festdrakten, er farverik og flott pyntet, med orientalsk snitt. Også bilder av tatariske ryttersoldater tyder på at klærne er alt annet enn ringe. Påstanden motsies også av opplysningen om at tatarene nærer seg av stratenrøveri, som trolig sikter til plyndring av handelskaravaner, som blant annet fraktet silke. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Forslaget om at tatarene skal etablere manufakturer for storskalafremstilling av finere forbruksvarer, er komisk. Nomader forflytter seg med sitt pakkas ved hjelp av hester, okser, kameler etc. I «Epistel 261» er uroligheter blant håndverkssvenner tema. F.J. Billeskov Jansen trekker frem som en mulig referanse uroligheter blant håndverkerne som hadde strømmet til oppføringen av Christiansborg 1731-1745, der mange kom fra utlandet. De vant ofte frem med sine krav. Holberg har en forklaring; hvis håndverkerne ikke får det som de vil, kan de bare dra videre:

 

«Haandverks-Karle have ingen bestandig Boepæl, intet vist Hiem eller Fæderne-Land: De boe, som Tartarer, udi Telte, og uden U-lejlighed eller mindste Tab kand flytte fra et Sted til et andet.»

 

Slott, borger, manufakturer, verksteder eller andre solide konstruksjoner er ikke noe man vanligvis forbinder med tatarer. Ovenstående passasje vitner om at Holberg var klar over dette.

                                Tatartelt

 

Holberg påstår altså at tatarene nærer seg ved stratenrøveri fordi «fattigdommen med all den tarvelighed er så stor». Det er neppe enkeltstående personer som er målet, men karavaner med rikt reisegods; handelskaravaner. Tatarene, som angivelig lever nøysomt eller tarvelig, det vil si hverken forbruker fremmede luksusvarer eller fabrikkerer tilsvarende selv, røver de ettertraktede varene. Dette river grunnen vekk under forfatterens påstand om tatarenes tarvelighet, deriblant i klesdrakt. 

Også en annen epistel, nr. 38, kan så tvil om påstanden er seriøst ment fra forfatterens side.

 

I epistelen drøfter Holberg det forhold at visse barbariske folk, især tartarer og arabere, har gjort det til en profesjon å røve og plyndre fremmede folk, uten at de oppfatter dette «håndverket» som hverken syndig eller lastefullt. Videre skriver han:

 

«Haandverket i sig selv er lastværdigt; skiønt man deraf ikke kand vise samme Folks onde Naturel, men heller nogle onde Vedtægter, som saaledes have fæstet Rødder, at de selv ikke kand see deres Hæslighed.»   

 

Holberg går raskt over til å eksemplifisere det barbariske håndverket med arabernes plyndring av reisende, altså handelskaravaner. De onde vedtektene, som legitimerer arabernes stratenrøveri, får man tro er av en viss alder, siden de har festet røtter. Beskrivelsen kan antyde at vedtektene er av religiøs karakter, siden de fritar røverne for synd. Og da er det en løsning som byr seg frem. Araberne er muhammedanere, det samme gjelder tatarene. Dette nevner Holberg blant annet i Heltehistorier, Tomus I, om stormogulen Akbar. Og Muhammad er kjent for sine plyndringstokt mot handelskaravaner.

 

Muhammad ble ikke profet i sin egen by Mekka, og i 622 flyttet eller flyktet han med sine tilhengere til Medina. Muslimsk tradisjon forsvarer plyndringstoktene med at Muhammad og tilhengerne hadde måttet forlate det de eide i Mekka, og at de nå tok tilbake dette ved å plyndre karavaner på vei til Mekka. Her er det vanlig å henvise til Koranen, 22:40: «Tillatelse (til å kjempe) gis dem, mot hvem det kjempes, fordi de har lidd urett og Allah er visselig mektig til å hjelpe dem.»

 

Holberg er ingen tilhenger av Muhammad, som han i Almindelig Kirkehistorie beskriver som en brutal krigsherre. Da Profeten etter 13 år ikke hadde nådd frem med sin prediken, blottet han sverdet og anvendte de siste ti årene av livet på å utbre sin lærdom med makt. Han befalte tilhengerne å bevæpne seg og drepe alle dem som ikke ville anta hans lærdom.

 

«Derpaa fik han sig en liden Hær paa Beenene, hvormed han først overfaldt og plyndrede  Caravanerne, og, ligesom hans Hær forøgede sig meer og meer, saa foretog han sig vigtigere Ting, erobrede Mecca med heele Arabien og en Deel af Syrien, og omsider havde en Krigs-Hær af 10000 Mænd, hvis Magt ingen kunde staae imod, efterdi de fleeste vare Fanatiske Folk, der agtede deres Liv kun lidet.»

 

Både tatarene og araberne næret seg, ifølge Holberg, ved landeveisrøveri. Det er nærliggende å tolke forfatterens forklaring med at det, i arabernes tilfelle, dreier seg om en gammel ond vedtekt hvortil fattigdom har drevet dem, med religionsstifterens plyndring av karavaner. Muhammad og tilhengerne hadde som nevnt forlatt sin eiendom i Mekka og anså det ikke som syndig eller lastefullt å røve mekkanske handelskaravaner. Muhammad hadde tidligere vært involvert i trafikken med handelskaravaner. 25 år gammel ble han ansatt hos en rik kjøpmannsenke, Khadijah, for å ha overoppsyn med karavanene til Syria. De giftet seg senere.

 

Den som plyndret handelsvarer, var tatarenes og arabernes Profet. Det åpner for at det er den religiøse legitimering av dette landeveisrøveriet Holberg sikter til med ond vedtekt. I heltehistorien om Abbas den store, shah av Persia, skriver Holberg at tatarene, perserne og de mogulske tatarer er «Sunnys», sunnimuslimer. Det samme gjelder som kjent de fleste arabere.