En
vidunderlig deilig sydentur
I løpet av de to første aktene i Et dukkehjem blir
vi kjent med Noras karakter. Hun er sjarmerende, ødsel, deilig, leken, bedagelig,
løgnaktig, bortskjemt, egenkjærlig, lidderlig; en fristerinne som synger, danser,
deklamerer og forkler seg; kort sagt spiller ulike roller. Nora vil gjerne gi inntrykk
av å bry seg om de hun kjenner, men plutselig sprekker den søte fasaden. Da
doktor Rank, en nær venn, forteller at noe snart vil sette en stopper for deres
hyggelige stunder sammen, frykter Nora at hun vil forsvinne; bli jaget
bort av Torvald, arrestert eller noe annet katastrofalt. Hun presser Rank til å
si hva han har fått vite.
«RANK sætter sig ved ovnen
Med mig går det nedover. Det er ikke noget at gøre
ved.
NORA ånder
lettet
Er det Dem –?»
Under en scene med Torvald i Første akt forteller Nora
at hun ikke bryr seg om fremmede mennesker. Dersom Torvald lånte penger som Nora
brukte opp med en gang, og så plutselig døde, gir hun blaffen i at långiverne
ikke får pengene sine tilbake. Nora oser av forakt overfor Nils Krogstad, som
en gang har gjort noe ubesindig, akkurat slik hun selv har gjort.
Det er utvilsomt en overvekt av negative egenskaper i
karakteristikken av Nora. Man kan godt forstå Laura Kieler, som bad Ibsen
avkrefte at hun var modell. Dikteren rettet seg ikke etter anmodningen, og
enhver kan bekrefte at han har kopiert en rekke hendelser fra Laura Kielers liv
i Et dukkehjem. Laura hadde på sin side kopiert en rekke passasjer fra Brand
i Brand’s Døtre, springbrettet til hennes forfatterkarriere. Også Nora
kopierer, tekst om hun har fått fra Nils Krogstad. Av- eller arkskriften feller
henne, ettersom den viser at det er hun som skrevet datoen på gjeldsbeviset, òg
farens underskrift.
Nora har et trumfkort som tilsynelatende oppveier den
negative karakteristikken: Hun har reddet Torvalds liv. Dessuten har hun en
unnskyldning: Det er faren og Torvald som er skyld i at hun ikke er blitt til
noe; de har gjort henne til en dukke. Den massive hyllest som har tilfalt Nora,
skyldes likevel først og fremst den feministiske programerklæring i
avslutningsscenen, der Ibsen har tildelt sin tøyelige rollekarakter tidens
store kampsak: kvinnefrigjøringen. Skjult i Noras opprør mot ektemannen, faren
posthumt og samfunnet er en annen aktuell parole: frigjøring fra Gud; det underliggende
hovedtema i Et dukkehjem.
Historien om
lånopptaket hos Krogstad for å finansiere Italia-reisen, som angivelig reddet
ektemannens liv, har vi først og fremst fra Noras egen munn. Det innebærer et
problem; løgnen sitter løst hos lerkefuglen. Årsaken til at Nora røper
lånopptaket til den selvoppofrende Kristine («den kristne»), er et ønske om å
vise at også hun gjør noe for andre. Det er nemlig ingen selvfølge;
Noras egeninteresse fremgår med all tydelighet. Det gjelder blant annet
forholdet til Kristine. Venninnen ble enke for tre år siden. Nora forteller at
hun ofte tenkte på å skrive til Kristine etter at hun hadde lest om dødsfallet
i avisen, men alltid kom det noe i veien. Men Nora har folk på alle kanter som sørger
for at hun slipper å ta seg av hverdagslige oppgaver; stuepike, sypike,
barnepike og ganske sikkert kjøkkenpike (jfr. innlegget 09.03.2025). Det som
kom i veien for å skrive til Kristine og kondolere henne, har utvilsomt vært
noe mer fornøyelig eller vidunderlig. Hangen til å trekke seg vekk fra det
kjedelige har Nora utviklet i barndommen, da hun stjal seg ned i pikekammeret der
de aldri veiledet henne, slik faren gjorde, og alltid pratet «så meget
fornøjeligt sig imellem». Etter at Nora giftet seg, er det doktor Rank som
dekker behovet for det fornøyelige. Årsaken til at Nora ustraffet har kunnet snike
seg ned til pikekammeret, er fraværet av en mor, en kvinnelig oppdrager. Ammen
og barnepiken Anne-Marie, som fikk barn utenfor ekteskap, har ikke kunnet fylle
denne rollen. Det er denne rollen enken Kristine, som Torvald omtaler som det
forskrekkelig kjedelige menneske, påtar seg. I siste akt sier hun til Krogstad:
«Jeg trænger til nogen at være moder for; og Deres børn trænger til en moder. […].»
Nora forteller historien om Torvalds sykdom under
Kristine Lindes besøk i Første akt. Etter at Nora og Torvald hadde giftet seg, gikk
han ut av departementet. Det var ingen utsikt til befordring i hans kontor. Hun
angir ikke årsaken, men det kan ikke utelukkes at Torvalds håndtering av farens
embedsførsel, der han så gjennom fingrene med misligheter for siden å gifte seg
med datteren, kan ha stengt muligheten for opprykk. Nora legger til at mannen
måte tjene flere penger enn før, underforstått fordi han var blitt gift:
«Men i det første år overanstrængte han sig så aldeles
forfærdeligt. Han måtte jo søge alskens bifortjeneste, kan du vel tænke dig, og
arbejde både tidligt og sent. Men det tålte han ikke, og så blev han så
dødelig syg. Så erklærte lægerne det for nødvendigt, at han kom ned til syden.»
Det er ingen grunn til å tro at Nora lyver om Torvalds
store arbeidsbyrde i ekteskapets første år, men det virker som om hun
overdriver. Årsaken sier hun ingenting om; det er et imperativ at han måtte
arbeide mye for å tjene penger. Den fremgår imidlertid av opplysninger, dels
fra Kristine og dels fra Torvald. Noras far satte pris på å ha det fint i
hjemmet. Han var, som Nora, stadig om seg for å gjøre en utvei til penger, men
de ble borte mellom hendene på ham med en gang. I skoledagene var Nora en stor
ødeland, minnes Kristine. Årsaken til Torvalds overanstrengelse er høyst
sannsynlig at hans unge kone bruker for mye penger, liksom faren.
Nora er vokst opp i et hjem med tjenestepiker og er
ikke vant til å gjøre husarbeid. Videre har hun vært morløs siden hun var baby
og har heller ikke lært å styre en husholdning. Ibsen viser tydelig hvordan
Nora skyr det kjedelige og søker det fornøyelige. Hun har ingen utholdenhet når
det gjelder kjedelige oppgaver, og det er vanskelig å se henne for seg bøyd
over gryter på kjøkkenet, åpne døren for gjester og reparere barnas tøy. Selv
er Torvald en estetiker av rang og vil gjerne ha en kone som inntar kledelige
positurer i et skjønt interiør. Det kan tyde på at herr og fru Helmer alt
tidlig har ansatt flere piker, og at paret slik sett har levd over evne i
etableringsfasen. Her vil man kanskje innvende at dette er å trekke teksten for
langt, men en slik problemstilling har Ibsen fått tett innpå seg under
kontakten med Laura Kieler, en sentral modell for Nora, som fikk alvorlige
økonomiske problemer etter at hun giftet seg. Lauras historie spiller en viktig
rolle i Ibsens plot, spesielt den delen som omhandler Italia-reisen. Det
er også verdt å nevne at familien Ibsen, som på den tiden omfattet lille
Sigurd, slet tungt økonomisk da de bodde i Christiania og endte med å pantsette
alt de eide, inklusive Sigurds seng og sengklær.
Nora unnlater å si hva som er årsaken til at Torvald
er overanstrengt, men Ibsen røper dette gjennom replikkene til andre personer.
Nora er skyldig i mannens overanstrengelse, som angivelig påfører ham en
dødelig sykdom. Riktignok kan det innvendes at Torvald også må ta ansvar for
familiens pengebruk. Men som det fremgår av den første scenen mellom
ektefellene, er Torvald svak for konen. Nora vet akkurat hvordan hun skal
opptre for å få Torvald til å føye henne (jfr. bl.a. innleggene 15.08.2024 og
18.12.2024). Det kontrasterer hennes påstand i avslutningsscenen om at mannen
har bestemt alt i hjemmet.
Når det gjelder omtalen av bakgrunnen for
Italia-reisen, er det åpenbart flere ting som ikke stemmer. Spørsmålet er hvor
mye. Fremstillingen bærer preg av overdrivelse: Torvald overanstrengte seg «så
aldeles forfærdelig», og han ble «så dødelig syg». «dødelig syk» trenger
ikke et forsterkende tilleggsord; man er ikke mer eller mindre dødelig syk. Opplysningen
om at det var flere og ikke bare én lege som erklærte at det var nødvendig for
Torvald at han kom ned til syden, kan også regnes som en overdrivelse. Hele tre
ganger forteller Nora om «lægerne» som kom til henne for å advare om at Torvald
var dødssyk og bare kunne reddes av et opphold i syden.
Hvorvidt Torvald
overhodet har oppsøkt en lege, får vi ikke vite. Sykehistorien kan etter all
sannsynlighet nedjusteres til følgende hendelsesforløp: Doktor Rank, som ifølge
Nora kommer innom Helmers «Hver evige dag», noen ganger oftere, har merket at ungdomsvennen
har hatt mye å gjøre. Så har han gått inn til Nora i stedet og fortalt at
Torvald virker overanstrengt. «Lægerne» kan med stor sannsynlighet
identifiseres som doktor Rank. Dette er ikke den eneste gangen Nora er upresis
når det gjelder familiens behov for medisinsk ekspertise.
Kristine, som er sjokkert over Noras innsyn i kjønnsmarkedet
og syfilisens symptomer, spør hvor hun har fått slikt å vite. Nora:
«Pyt, – når man har tre børn, så får en undertiden
besøg af – af fruer, som er så halvvejs lægekyndige; og de fortæller en jo et
og andet.»
Her er løgnen så åpenbar at Kristine unnlater å replisere.
Noras forklaring passer dessuten dårlig med hennes tidligere opplysning om at
Torvald etter Italia-reisen er frisk som fisk, barna er sunne og friske og hun
selv også. Etter en stund spør Kristine om doktor Rank kommer hver dag i huset.
Det bekrefter Nora.
Ranks oppførsel på
nåtidsplanet kan antyde hva som hendte forut for den fatale sydenturen. Under
Kristines første besøk hos Nora kommer Rank inn i stuen. Han bemerker at han
gikk forbi fruen i trappen. Kristine forklarer at hun stiger langsomt. Han
repliserer: «Aha, en liden smule bedærvet indvendig.» Kristine svarer:
«Egentlig mere overanstrængt.» Det er verdt å merke seg at Kristine lider av det
samme som Torvald forut for Italia-reisen, uten at hun er blitt rammet av en
«så dødelig sygdom».
«RANK: Ikke andet? Så er De vel kommen til byen for at
hvile Dem ud i alle gæstebudene?
FRU LINDE: Jeg er kommen hid for at søge arbejde.
RANK: Skal det være noget probat middel imod
overanstrængelse?»
Farlighetsgraden ved overanstrengelse er kraftig
nedjustert, fra en tilstand som førte til dødelig sykdom, til pytt; «Ikke
andet?» Å hvile seg ut i alle gjestebudene er altså ifølge Rank et probat
middel mot overanstrengelse. Det innebærer en selvmotsigelse: hvile ut i
gjestebud, som peker direkte mot ekteparets kurreise til Syden. Torvald
er overanstrengt og angivelig dødelig syk, men ekteparet har åpenbart deltatt
med liv og lyst i festlighetene Italia hadde å by på. Da tarantelladrakten
hentes frem igjen, er alt sammen i uorden; Nora sier at drakten er så forrevet.
Dette skyldes utvilsomt rekonvalesenten, den «dødssyke» Torvald. Mannens testosteronstruttende
fremstøt overfor konen fremgår med all tydelighet av hans oppførsel nede i
stuen etter at hun har opptrådt med tarantella hos Stenborgs. Det kunne det
hevdes at slitasjen på drakten skyldtes bruk etter hjemkomsten. Men stuepiken
forteller at det var vanskelig å finne maskeradeklærne, så de kan godt ha
ligget urørt siden paret kom hjem.
Det er ingen grunn til å tvile på at det har vært
anstrengende for Torvald å skaffe nok penger til å dekke familiens, spesielt
Noras, behov det første året. Men det er ikke troverdig at ett år med ekstraarbeid
har ført til at han er blitt dødelig syk. Etter at Torvald kom hjem fra Italia,
har han altså vært frisk som en fisk og aldri hatt en syk time siden i løpet av
de syv årene som er gått. Dette til tross for at han ganske sikkert har hatt
mye å gjøre etter hjemkomsten også. Når man har vært borte fra arbeidslivet et
helt år, er det ikke bare å spasere rett inn i en godt betalt stilling. I
tillegg til de vanlige utgifter i husholdningen, der han selv og barna ifølge
Nora er blitt rikelig forstrukket, har han måttet betale renter og avdrag på
lånet. Hver gang Nora har fått penger til «kjoler og sådant noget» av
Torvald, bruker hun bare halvparten og lar resten gå til renter og avdrag. Det
er altså snakk om et betydelig klesbudsjett. Man kan virkelig lure på hvordan
Torvald har klart alle utgiftene uten å bli rammet av dødbringende
overanstrengelse nok en gang.
Torvalds upåklagelige helse i alle årene etter
oppholdet i Italia reiser tvil ved Noras påstand om at han var «så dødelig syg».
Det store spørsmålet er hvem som er opphavsmann til påstanden. Jeg kan ikke se
at Ibsen, på det overtekstlige plan der Torvald og Nora er herr og fru
bankdirektør Helmer, har etterlatt noe spor som kan lede til et entydig svar.
Det er mulig Torvald er blitt syk, og at Nora har fått det for seg at han er
«så dødelig syg», slik hun gjerne overdriver ting. Hvorvidt Rank har del i
eller ansvar for denne diagnosen, er uvisst.
Det er mulig å komme nærmere et svar ved å se på Laura
Kielers historie. Bernhard Magnus Kinck skriver i «Henrik Ibsen og Laura
Kieler» at Laura og Victor Kieler slet med økonomien. Laura prøvde etter hvert
å bidra med sitt forfatterskap, og Victor tok ekstraarbeid. «– Men så blev hans
lunger angrepet – to av slekten var døde av tuberkulose –, og lægen tilrådet er
reise til syden for om mulig å avverge katastrofen.» Her er det et klart
sammenfall med Et dukkehjem, utover at Ibsen lar det stå åpent hva slags
«så dødelig sygdom» Torvald er rammet av. Kielers sydentur ble realisert ved et
lån Laura hadde opptatt uten mannens vitende. Kinck skriver at ekteparet var
innom Ibsens i München på hjemreisen, der Laura røpet overfor Suzannah at hun
hadde tatt opp lån for å redde mannens liv. Dette fortalte Suzannah utvilsomt
videre til sin mann, og Nora skal altså gjenta påstanden i Et dukkehjem tre
år senere.
Legenes (les doktor Ranks) anbefalte middel i Torvalds
sykdomstilfelle hentyder til at opphold i syden eller et middelhavsland ble
anbefalt for tuberkuløse, vel å merke de velhavende, i Nord-Europa og
Skandinavia. Familien Helmer var på tidspunktet for Italia-reisen i
etableringsfasen og hadde ikke råd til en slik kur. Det var ikke et
uoverstigelig problem, for norske legers probate middel mot tuberkulose på
denne tiden var opphold for pasienten med hvile og frisk luft, gjerne i skog-
eller fjellterreng. Dette var Ibsen godt kjent med; tuberkulosebehandling var
på den tiden ingen hemmelighet. I Brand er kuren beskrevet i skildringen
av Agnes. Hennes helsetilstand fremgår av den rollen doktoren spiller og av
Ejnars opplysning om årsaken til at Agnes var på besøk der oppe: «Hun skulde
drikke fjeldets luft / og sol og dugg og graners duft.» Dette er en estetisert
versjon av datidens tuberkulosebehandling (jfr. innlegget 27.03.2025).
Friskluftskuren mot tuberkulose, som ble brukt i
Norge, var ikke noe som bare ble anbefalt fattige. Følget som Agnes tilhører,
omtales som «Storfolk» («Episke Brand»). Det kan nærmest utelukkes at én eller
flere leger har anbefalt et års opphold i syden (Italia) som livreddende
behandling for en tuberkuløs familiefar med anstrengt økonomi. Dette bringer
inn et annet merkelig aspekt ved den ulykksalige sydenturen. Det var bare Torvald
som var syk, men Nora ble også med på helsereisen. Dette er parallelt til
Kielers’ reise, det var bare Victor som var syk, men Laura fulgte med.
Noras historie om
ektefellens plutselige dødsdom, mirakuløse helbredelse og hennes frelsende hånd
(med lånopptaket) gir et tvilsomt inntrykk. Historien fremtrer som en blåkopi
av Lauras fortelling om Victors sykdom. Det kan antyde at Ibsen ikke festet lit
til «lerkefuglen», som han kalte Laura etter deres første møte i Dresden fem år
tidligere. Tolkningen finner støtte i Lauras pasientjournal fra Sankt Hans
Hospital, Kurhuset, der Laura ble tvangsinnlagt i 1878. Inger-Margrethe Lunde,
som fremlegger grundig dokumentasjon om Laura Kieler i Mitt navn er ikke
Nora, har lest journalen. Hun skriver at Victors diagnose ikke var så
alvorlig som man hittil har trodd. «På grunn av overanstrengelse fikk Victor
‘en mindre blodspytning’, som nødvendiggjorde et halvt års sykepermisjon, men
ikke nødvendigvis et opphold i Syden. Reisen som tilsynelatende kom i stand på
grunn av mannens alvorlige sykdom, var i virkeligheten hennes verk. Det var Laura
som ønsket seg denne reisen.»
Lunde konkluderer med at
Victor var redusert, men ikke livstruende syk. Hun skriver videre: «Det er
sannsynlig at sykdommen i Lauras bevissthet fremstod som mer alvorlig enn den
var, fordi hun trengte et påskudd. Det er sannsynlig at hun faktisk trodde det
selv, og at hun også fikk Victor til å tro at det var mer alvorlig.» Kort før
Victor ble syk, hadde Laura mistet sitt andre barn, Edmund, som bare ble tre
måneder gammel. Det sørget hun mye over. Dessuten mistrivdes hun i Viborg, der
Victor hadde en stilling som adjunkt. Viborg ligger i Midt-Jylland, langt fra
kulturens sydende metropol, København. Laura ønsket seg vekk, og hun ville
skrive. Tanken var at da kunne hun betjene et lån.
Dersom Lundes oppfatning
av Laura basert på pasientjournalen medfører riktighet, er det en likhet mellom
Lauras og Noras fremstilling av mannens sykdom; begge overdriver den. Likheten
stopper ikke der. Nora tror at Torvald er dødelig syk. Da det begynner å
gå opp for henne at Krogstad kan komme til å fortelle Torvald at hun skylder
ham penger, reagerer hun kraftig:
«Det vilde være
skammeligt handlet af Dem. (med gråden i halsen) Denne hemmelighed, som
er min glæde og min stolthed, den skulde han få vide på en så styg og plump
måde, – få vide den af Dem […]»
Reaksjonen virker ekte;
Nora tror på sin egen historie. Samtidig viser replikken den voldsomme forakten
Nora føler overfor Krogstad, som faktisk har forsyndet seg på samme måte som
hun selv. Noras forakt kontrasteres av Kristines holdning; hun har tro på
Krogstad, selv om han har gjort noe galt. Liksom Torvald mener Nora at
mennesker slik som de selv kan leve giftfritt og skjønt, mens andre mennesker gjør
gale, stygge ting.
Ibsen har ikke lest
Lauras pasientjournal, men det er utvilsomt en likhet mellom Laura og Nora på
dette punktet. Kvinner oppfattes gjerne som mer styrt av følelser enn menn,
spesielt i fruktbar alder, under graviditet og i forbindelse med barnefødsler.
At Ibsen har vært opptatt av forskjellen mellom kjønnene, fremgår av det første
kjente utkastet til Et dukkehjem (min kursivering): «Der er to slags
åndelige love, to slags samvittigheder, en i manden og en ganske anden i
kvinden. De forstår ikke hinanden; men kvinden dømmes i det praktiske liv
efter mandens lov, som om hun ikke var en kvinde men en mand. Hustruen i
stykket ved tilslut hverken ud eller ind i hvad der er ret eller uret; den naturlige
følelse på den ene side og autoritetstroen på den anden bringer hende
ganske i vildrede. […]» Da Laura og Nora merker at mannen er overanstrengt
eller redusert, forholder de seg ikke til dette med fornuften; de bør redusere
utgiftene slik at mannen slipper å ta så mye ekstraarbeid. I stedet setter de
typisk kvinnelige, naturlige, følelsene inn med full styrke; dette er
fryktelig farlig, nå må de – pasienten òg hans kone – reise til syden, ellers
dør han. Lauras sorg over sønnens død og mistrivselen i Viborg blander seg inn
og skaper et virvar av følelser, sammen med håpet om å kunne skrive.
Når mannen, som ikke er
dødssyk, føler seg restituert etter ferieturen, innbiller Laura og Nora seg
at de har reddet livet hans. Dette siste er en redningsplanke de tyr til når de
truende konsekvensene av lånet, som de har opptatt på falske premisser, melder
seg. Allerede under reisen merker Laura presset; lånet skal nedbetales, og hun
klarer ikke å innfri. Da Kielers besøker Ibsens, og Laura betror seg til
Suzannah om de økonomiske problemene, serverer hun altså påstanden om at hun
har reddet mannens liv. Dette tror Laura selv på; spørsmålet er om Ibsen har
gjort det. Slik det fremgår av Brand, er dikteren godt kjent med det
leger tilrår som behandling av tuberkulose. Noras påstand om at flere leger har
fortalt at den eneste redningen for Torvald, en overanstrengt familiefar med
dårlig økonomi, er en sydentur med kona, låter ikke sannsynlig.
Dersom Victor virkelig
hadde vært dødssyk og bare kunne reddes av et sydenopphold sammen med konen, et
konstruert scenario, ville ganske sikkert faren eller broren Alfred, som hadde
betalt husleie for paret da de bodde i København, tatt regningen. Lauras
«naturlige følelse» baserer seg altså på en høyst tvilsom påstand. Det kan også
gjøres gjeldende for Noras påstand, og her er trusselbildet, Torvalds sikre
død, enda svakere enn i Lauras tilfelle. Tross alt hadde Victor hatt en mindre
blodspytning, som riktignok kan ha flere årsaker, og det fantens to i slekten
som hadde dødd av tuberkulose. Her må det skytes inn at på denne tiden var det
mange slekter som kunne skilte med dødsfall grunnet tæring.
Det som siden skjedde med
Laura, har trolig bestyrket Ibsens skepsis; han fester ikke lit til hennes historie.
Mistroen har vokst etter at dikteren fikk rapporter om det som siden hendte, da
Laura etter hvert helt mistet grepet om virkeligheten. Det er på denne tiden
dikteren begynner på Et dukkehjem. Det første vitnesbyrdet om at Ibsen
hadde begynt å tenke på et nytt skuespill (Et dukkehjem), er et brev til
forleggeren Frederik Hegel 5. mai 1878. På dette tidspunkt hadde det skjedd
dramatiske ting i Lauras liv, som Ibsen hadde fått underretning om.
I et brev til Suzannah forteller Laura at hun bærer på
en stor byrde. Brevet er bare kjent gjennom Suzannahs svar, men det dreier seg utvilsomt
om problemer med å innfri forpliktelsene med lånet. Etter hjemkomsten fra kurreisen
hadde lånet blitt til flere lån, som ble stadig vanskeligere å håndtere. Victor
hadde fått ny jobb i Frederiksborg, og Lunde skriver at paret etter Lauras
ønske hadde de leid en herskapelig leilighet i tilknytning til slottet. Planen
hennes er å skaffe penger ved å sende inn et manus til Hegel, forhåpentligvis
med Ibsens anbefaling. Romanen var forfattet i all hast, Laura var gravid; hun
fødte en sønn i desember, 1877, og var i psykisk ubalanse. Ibsen synes manuset
(«Ultima Thule») er dårlig og avslår å hjelpe henne, i et brev datert 26. mars,
1878. Tampen brenner, vi nærmer oss tiden da dikteren begynner å tenke på et
nytt stykke med et plot inspirert av Lauras historie.
Ibsens avslag var en sten til byrden; Laura mistet
fotfestet og arbeidet seg lenger og lenger inn i en fantasiverden, skrev falsk
på en veksel og kjøpte et kostbart møblement som hun ikke hadde penger til å
betale. 15. mai, 1878 ble hun tvangsinnlagt på Sankt Hans Hospital, Kurhuset.
Ibsen hørte ganske sikkert rykter om det som hadde skjedd, samtidig bad han om
opplysninger fra Hegel. 11. juni forlot Laura Kurhuset og flyttet inn til moren
i en liten leilighet i København. Victor hadde begjært skilsmisse. Kort etter
utgivelsen av Et dukkehjem ble ekteskapet gjenopptatt, og paret fikk
etter hvert tre barn til.
Det er flere detaljer ved
Helmers’ tvilsomme kurreise som kan peke mot Kielers. Nora beskriver
Italia-reisen overfor Kristine:
«Å, det var en
vidunderlig dejlig rejse. Og den frelste Torvalds liv. Men den kosted svært
mange penge, Kristine.» Det er merkelig at en kur mot en «så dødelig sygdom» er
«vidunderlig dejlig».
Et gammelt legeråd lyder:
«Ondt skal ondt fordrive». Dette kjente ganske sikkert den gamle
apotekermedhjelper Ibsen. Et probat middel mot overanstrengelsen som fremkalte
sykdommen, hadde vært: Bruk mindre penger, lev tarvelig, som det het tidligere.
Men Helmers bruker altså «svært mange penge» i stedet, akkurat som Kielers.
Lunde skriver at Laura i
brev til moren under utenlandsreisen forteller at hun og Victor nøt livet og
spiste voldsomt. I Chillon i Sveits leste Victor ukentlig med en fransklærer,
noe som gjorde ham lykkelig. Det var ro og fred. Teater eller konserter var det
ikke på stedet; det fikk vente til Italia. På reisen traff de mange
interessante mennesker, spesielt den finske dikteren Zacharias Topelius, som
ble deres venn. Kielers’ reise minner langt mer om en opplevelsesferie enn en
kur mot tuberkulose. Det er sannsynlig at paret har berettet om ulike
opplevelser, kanskje av kulturell art, under besøket hos Ibsens. Dikteren hadde
all grunn til å tvile på Kielerparets tosomme «kur» mot mannens dødelige sykdom,
som senere skulle gjenspeiles i Noras omtale av den vidunderlige deilige
Italia-reisen, som reddet Torvalds liv.
Ibsens lerkefugl dukker
altså opp på dikterens dør sammen med en frisk ektemann, som nettopp har vært
dødssyk, etter en kostbar tur til attraktive reisemål i Europa. Laura og Victor
hadde et barn, to år gamle Valborg, men ingenting tyder på at hun var med. Lauras
brev til moren vitner om at ekteparet har nytt livet uforstyrret av barn. Under
reisen skrev Laura artikler til aviser, uten at dette gav den forønskede
inntjening. En slik tilværelse lar seg vanskelig kombinere med omsorgen for en
toåring. Dette har Ibsen formodentlig notert seg, noe som bringer oss til et
tilsvarende tema i Et dukkehjem.
I den første scenen mellom Nora og Kristine, der Nora
forteller om Italia-reisen, sier Kristine: «Ja, I oppholdt jer jo et helt år i
Italien?» Nora svarer: «Ja visst. Det var ikke let at komme afsted, kan du tro. Ivar var netop født dengang. Men afsted måtte vi
naturligvis. Å, det var en vidunderlig dejlig rejse […]» Nora hevder altså at
hun og Torvald naturligvis måtte reise, selv om Ivar nettopp var født. Utsagnet
er ikke helt entydig, men det er nærliggende å oppfatte det slik at Nora og
Torvald reiste uten Ivar. Det skjedde en måned etter at Nora hadde fått
pengene. Det kan nærmest utelukkes at reisen hadde vært «vidunderlig dejlig»
med tarantelladans og sikkert andre festlige opplevelser, dersom ekteparet
hadde reist med en nyfødt baby som skulle mates, skiftes tøybleie på og trøstes
midt på natten. Hvis Ibsen har ment at de drog sammen med Ivar òg en amme eller
barnepike, ville han trolig ha nevnt det. Mellom linjene står det at Nora
forlot sin nyfødte sønn et helt år for å ha det vidunderlig deilig i syden. Sannsynligvis
er reisen anledningen til at Nora igjen knyttet kontakt med sin gamle amme,
Anne-Marie, som på hnadlingens nåtidsplan er ansatt som barnepike hos Helmers. Det
var trolig mange år siden Anne-Marie hadde sluttet som amme/barnepike for
«lille Nora». Nora forlot altså sitt barn hos «fremmede», akkurat som sin amme.
Hun konfronterer Anne-Marie med dette: «Hør, sig mig, Anne-Marie, – det har jeg
så ofte tænkt på, – hvorledes kunde du bære over dit hjerte at sætte dit barn
ud til fremmede?»
Det ser ut som om Noras handlinger i forbindelse med
Italia-reisen speiler Lauras i en forstørret, mer negativ versjon. Victor hadde
fått et halvt års permisjon på grunn av overanstrengelse, så det er mulig
reisen ikke varte utover dette. Lunde skriver at reisen fant sted vinteren og
våren 1876. Helmers er borte et helt år. Ibsen smører tjukt på. Laura er
oppvokst med tjenere, men biografien gir ikke inntrykk av at hun var rask til å
skyve arbeid over på andre, slik som Nora. Om Kielers hadde stuepike slik som
Helmers, er jeg ikke kjent med. Nora kaller stadig på Helene for å slippe å
bevege seg bort fra stuen og hiver ting fra seg med en gang hun går lei. Dessuten
fantaserer hun om å rive i stykker ting som minner om noe ubehagelig, for
eksempel gjeldsbeviset med falskskriften. Ibsen har lagt vinn på å fremstille
Nora som et bortskjemt barn. Men det kan ikke utelukkes at han har fått vite at
Laura rev i stykker en veksel med hennes egne falske underskrift og sendte den
til Victors bror, som hun mente burde ha hjulpet henne med penger.
Det er viktig for forståelsen av Ibsens bruk av Laura
Kieler som modell å fokusere på dikterens inntrykk. Ibsen hadde ikke anledning
til å lese de ulike forsvarsskriftene for Laura, blant annet av hennes barn og
henne selv. Hans inntrykk baserer seg på møtene med Laura og ulike samtidige opplysninger,
samt hennes litterære arbeider. Første gang Ibsen møtte Laura Kieler, i Dresden
i 1871, fikk han god anledning til å bli kjent med henne. Laura oppholdt seg i
Dresden etter hans invitasjon. Foranledningen var romanen Brands Døtre,
som Laura utgav i 1869 og tilegnet Ibsen. Under besøket kalte dikteren henne
lerkefuglen. Hun var datter av den høyt respekterte magistraten i Steinkjer, Morten
Smith Petersen. Hjemmet var den staselige fogdegården Lø, og hun hadde fått en
del oppmerksomhet for boken. Livet smilte og lerkefuglen kvitret.
Laura har trolig ved sin fremtoning røpet bakgrunnen
fra den øvre embedsstand. Hun behøver ikke å arbeide, og kan foreta reiser til attraktive
steder. Nora speiler Lauras klassebakgrunn (jfr. innlegget 09.03.2025). I 1872,
året etter Lauras opphold i Dresden, raser grunnmuren i hennes trygge solide
tilværelse. Få dager etter farens død og minneverdige begravelse oppdages en
manko på 5780 specidaler i fogdkassen. Først gikk ryktene, siden stod det i
avisen; da skjønte folk at det var sant. Dette er utvilsomt forelegg for
historien med den uetterrettelige embedsførselen til Noras far. Nora minnes
saken i en samtale med Torvald: «[…] Husk bare på, hvorledes ondskabsfulde
mennesker skrev i aviserne om pappa og bagtalte ham så grueligt. Jeg tror, de
havde fået ham afsat, hvis ikke departementet havde sendt dig derhen for at se
efter, og hvis ikke du havde været så velvillig og så hjælpsom imod ham.»
Torvald har altså reddet Noras far fra å havne i samme uføre som Lauras far.
Det ble ingen tvangsauksjon i Noras hjem, slik som på Lø. Nora kan altså kreve
å få sendt sin «ejendom hjemmefra» etter seg, da hun forlater Torvald.
Lauras biografi, som dels baserer seg på
selvbiografiske skildringer i de skjønnlitterære bøkene, gir inntrykk av at hun
kom fra et «finere møblert hjem». Alt av verdi i hjemmet ble solgt på auksjonen,
og fordringene ble innfridd. Klara og hennes familie var blitt fattige. Lunde
viser til pasientjournalen, det det hevdes at sorgen og ydmykelsen over det som
hendte, skapte en åndelig brist som ikke lot seg lege og som fremkalte «den
ubændige tros, som senere har ført hende til næsten vanvittige handlinger.»
Laura gikk inn i ekteskapet med Victor Kieler uten økonomiske
midler, og det første året i København slet paret tungt økonomisk. Victors far
og bror betalte husleien. Etter at de flyttet til Viborg, der Victor fikk ansettelse
som adjunkt, ble økonomien bedre. Victor bidrag også med ekstraarbeid. Laura
mistrivdes på Jylland og hadde liten inntjening på skrivingen. Det kan synes
som om Kielers hadde problemer med å senke levestandarden fra det de var vant
til. Da Laura igjen melder seg hos Ibsens i 1876, er det sammen med ektemannen.
Victor er klassisk filolog og estetisk anlagt. Paret kommer hun fra en deilig
reise, rik på kulturelle opplevelser, som har kostet mange penger. Magistratens
datter har i all hemmelighet lånt penger med «sikkerhet» i egne fremtidige
skriverier. Man kommer unektelig til å tenke på Smith-Petersen, som hadde
«lånt» av fogdkassen til privat forbruk.
Laura har lurt seg selv, mannen og den dannede
allmennhet om at hun uten tanke på egne behov har reddet mannens liv. Men Ibsen
har hun ikke lurt. Det fremgår av Nora-karakteren, der Lauras handlinger er forstørret
og retorikken trukket ut i det parodiske. Et eksempel på sistnevnte er da Nora
skal forklare overfor Kristine at hun ikke kunne reise og stelle sin dødssyke
far; dette punktet savner motstykke i Lauras biografi. Først forteller Nora at
hun daglig gikk og ventet på at Ivar skulle bli født. Avstanden mellom Noras
hjemsted og byen der Helmers bor, er tema i neste innlegg. Det er ting som
tyder på at den hverken er så lang eller slitsom som Nora hevder. Så kommer hun
på at hun har enda en unnskyldning: «Og så havde jeg jo min stakkers dødssyge
Torvald at passe.» Man kan lure på hvordan Nora har passet sin dødssyke mann,
som ikke har ant at han var dødssyk, slik at hun var forhindret fra å reise og
stelle den døende faren. Noras påstand er en litterær konstruksjon som
inviterer til nærmere granskning. Nora er en mester i å legge ethvert gjøremål
som innebærer det minste besvær over på andre, det være seg barnepiken,
stuepiken, sypiken, utvilsomt kjøkkenpiken, og venninnen. Og som Torvald sier,
han har båret henne på hendene gjennom hele deres ekteskap.
Flere ganger i løpet av stykket bryter Ibsen av fra
Lauras bane. Det gjelder for eksempel det som skjedde med løsøret som
henholdsvis Lauras og Noras far etterlot seg. Alt på Lø som kunne innbringe
penger, ble bortauksjonert. Men fordi Torvald så gjennom mislighetene med Noras
far, kunne hun ta med seg ting hjemmefra. Faren likte å ha det fint i hjemmet,
slik man også får inntrykk av at Lauras far gjorde, som ifølge datteren var en
musikalsk selskapsmann. Disse tingene, som trolig hadde en viss verdi, vil Nora
ta med seg etter oppbruddet fra dukkehjemmet, bare andre besørger det.
Det er verdt å notere at Nora omtaler tingene som «min
eiendom hjemmefra», som trolig viser til en juridisk bestemmelse. Det dreier
seg ikke om ting hun har skaffet seg mens hun var gift, ganske sikkert heller
ikke personlige småsaker. Snarere gjelder det gjenstander av en viss verdi, og
det er naturlig å tenke på ting fra barndomshjemmet, som hun har arvet etter
faren.
Mens Kristine syr på tarantelladrakten, kommer hun på
at hun har glemt å takke for selskapet julaften. Nora synes ikke det var så
hyggelig som det pleier, men hun legger til: «Ja, Torvald forstår rigtignok at
gøre hjemmet fint og dejligt.» Nora sikter til noe materielt; det kan være
spisestuemøblementet, servise, bestikk, pianoet, salongmøbler eller annet
innbo. Kristine svarer:
«Du ikke mindre, tænker jeg; du er vel ikke for
ingenting din faders datter. […]»
Replikken åpner for at de fine og «deilige» tingene i
Helmers’ hjem er arv etter Noras far. Det vi får vite om Helmers’ økonomi,
tilsier at det har vært lite rom for å kjøpe ting som gjør det fint og deilig i
hjemmet. Spisestuen hos Helmers får vi ikke se, og det er sannsynlig at
Kristines replikk om den hyggelige aften dels refererer til måltidet, og at
Nora sikter til den materielle siden av dette. Det er mulig spisestuen,
dekketøy og bestikk er arv etter Noras far. Her vil man kanskje innvende at
Ibsen umulig kan ha tenkt så konkret om dukkehjemmets møbler og utstyr. Men i
Laura Kielers historie er innkjøpet av et fint møblement til 3000 kroner det
som får Lauras hemmeligholdelse av sitne lånopptak til å sprekke og hun selv
tvangsinnlagt på sinnssykeasyl. Videre er sceneanvisningen til Helmers’ stue
meget detaljert hva interiør angår.
Stuen er det eneste rommet som vises i stykket, i
sceneanvisningen står blant annet: «En hyggeligt og smagfuldt men ikke kostbart
indrettet stue.» Enkelte møbler eller andre gjenstander i stuen kan virke
avstikkende i forhold til den generelle beskrivelsen «ikke kostbart indrettet».
Det gjelder blant annet et «lidet bogskab med bøger i pragtbind» og en «etagère
med porcellænsgenstande og andre små kunstsager». Det er sannsynlig at Helmers
har brakt med seg enkelte små skulpturkopier fra Italia. Porselensgjenstandene,
som også er «kunstsager», trolig skulpturer, peker snarere i retning av
Danmark, der Den Kongelige Porcelainsfabrik og Bing & Grødahl produserte
små porselenskopier av Bertel Thorvaldsens skulpturer, som var populær pynt i
borgerskapets stuer. Torvalds uttalelser om det skjønne speiler Thorvaldsens
estetikk (jfr. innlegget 10.04.2025). Bankdirektørens (les teaterdirektørens)
rene, giftfrie ideal gjøres også gjeldende for mennesket og dets livsførsel,
selv om Torvald og Noras liv vitner om at de er vel så fordervelige som resten
av menneskeheten.
I Første akt beskriver Torvald Noras forhold til
penger, som han hevder er akkurat liksom farens: «Du er en besynderlig liden
en. Ganske som din fader var. Du er om dig på alle kanter for at gøre udvej til
penge; men så snart du har dem, blir de ligesom borte mellem hænderne på dig;
du ved aldrig, hvor du gør af dem. Nå, man må tage dig som du er. Det ligger i
blodet. Jo, jo, jo, sligt er arveligt, Nora.» Nora har ingen direkte kommentar til
at faren alltid var på jakt etter penger, som forsvant like fort som de kom. Hun
sier: «Ak, jeg vilde ønske, jeg havde arvet mange af pappas egenskaber.» Dette
kan godt tolkes som en aksept av farens forhold til penger. Samtidig er det
svært sannsynlig at eiendommen hjemmefra sikter til arv etter pappa, nemlig
finere innbo og utstyr som han har kjøpt etter «lån» fra statens kasse. Dette
er ikke blitt oppdaget, fordi Torvald så gjennom fingrene med det. Denne arven
etter pappa vil Nora ha med seg. Noras manglende kritikk av farens forhold til
penger har sitt motstykke i Laura. Hun forsvarte faren, idet hun mente pengene
var blitt brukt på oppgradering av fogdgården, som var statens eiendom.
Noras fremstilling av bakgrunnen for sydenturen, der
Torvalds angivelig dødelige sykdom står sentralt, virker ikke troverdig. Det er
sannsynlig at Laura Kielers påstand om at hun hadde reddet Victors liv, har
vekket skepsis hos Ibsen, og at denne er blitt styrket etter at hun mistet
grepet om virkeligheten, opptok nye lån og kjøpte kostbart innbo. Lauras tvangsinnleggelse
på sinnssykeasyl har beseglet dikterens mistro. Lauras mistrivsel i Viborg og
sorg over sønnens død har avfødt et ønske om å reise bort. Mannens mindre
blodspytning har, ubevisst, vært et påskudd til å realisere ønsket. Denne
dobbelthet fremgår av Ibsens versjon. Først forteller Nora at Torvald ble så
dødelig syk av å overanstrenge seg så aldeles forferdelig. Etterpå
avslører hun hvordan hun prøvde å overtale Torvald:
«Jeg talte til ham om, hvor dejligt det vilde være for
mig at få rejse til udlandet ligesom andre unge koner; jeg både græd og jeg
bad; jeg sagde, at han værs’god skulde huske på de omstændigheder, jeg var i, og
at han måtte være snil og føje mig […]»
Her har Ibsen lagt til en detalj fra Laura Kielers
historie, graviditeten. Edmund, som var oppkalt etter sin bror som døde, ble
født i desember 1877. I scenen der Nora øver seg på tarantellanummeret og hun
ber Torvald om bare å veilede henne – ikke åpne brevkassen – sier Rank sakte
til Torvald: «Du bør ikke sige hende imod.» Dette er neppe første gang Rank har
nødet vennen til å føye Nora. Da hun maste om sydentur, var hun gravid. Idet
Rank skal til å gå etter at han rådet Torvald til å la henne få viljen sin,
sier han sakte til vennen:
«Der er da vel aldrig noget – sådant noget ivente?»
Rank antyder at Noras eksalterte oppførsel skyldes at
hun er gravid. Under graviditeten kan kvinner få spesielle rare lyster og bli
psykisk ustabile. Ifølge doktor Rank bør mannen rette seg etter disse lyster og
svingninger. Nora bruker altså dette argumentet overfor Torvald, når hun maser
om sydentur og at han gjerne kunne oppta et lån. «Men da blev han næsten vred,
Kristine. Han sagde, at jeg var letsindig, og at det var hans pligt som
ægtemand ikke at føje mig i nykker og luner – som jeg tror han kaldte det. […]»
Torvalds oppfatning går i siste instans tilbake til Skapelseshistorien; en del
av kvinnens syndestraff er at hun må underkaste seg mannens vilje.
Laura Kielers historie aktualiserer tidens
tema: kvinnens stilling i ekteskapet. Dette har Ibsen plukket opp og skapt en
kvinnekarakter og et mannlig motstykke, som dels kopierer, dels forstørrer og
karikerer de faktiske personene, Laura og Victor Kieler. Magistratens datter
lot seg friste til å låne penger for å kunne forlate triste Viborg til fordel
for mer fornøyelige steder lenger sør i Europa. Dette gjorde hun uten mannens
vitende. Det var forbudt ifølge norske lov og en forsyndelse mot religionen.
Hva Ibsen syntes om dette, fremgår tydelig av hans svarbrev til Laura da hun
bad ham anbefale sin roman overfor Hegel, og kan ikke misforstås. Dikterens synspunkter
på forholdet mellom mannen og kvinnen skal omtales nærmere i et senere innlegg.
.jpg)
