"Et dukkehjem" - En analyse, III

 

En vidunderlig deilig sydentur

 

I løpet av de to første aktene i Et dukkehjem blir vi kjent med Noras karakter. Hun er sjarmerende, ødsel, deilig, leken, bedagelig, løgnaktig, bortskjemt, egenkjærlig, lidderlig; en fristerinne som synger, danser, deklamerer og forkler seg; kort sagt spiller ulike roller. Nora vil gjerne gi inntrykk av å bry seg om de hun kjenner, men plutselig sprekker den søte fasaden. Da doktor Rank, en nær venn, forteller at noe snart vil sette en stopper for deres hyggelige stunder sammen, frykter Nora at hun vil forsvinne; bli jaget bort av Torvald, arrestert eller noe annet katastrofalt. Hun presser Rank til å si hva han har fått vite.

«RANK sætter sig ved ovnen

Med mig går det nedover. Det er ikke noget at gøre ved.

​NORA ånder lettet

Er det Dem –?»

Under en scene med Torvald i Første akt forteller Nora at hun ikke bryr seg om fremmede mennesker. Dersom Torvald lånte penger som Nora brukte opp med en gang, og så plutselig døde, gir hun blaffen i at långiverne ikke får pengene sine tilbake. Nora oser av forakt overfor Nils Krogstad, som en gang har gjort noe ubesindig, akkurat slik hun selv har gjort.

Det er utvilsomt en overvekt av negative egenskaper i karakteristikken av Nora. Man kan godt forstå Laura Kieler, som bad Ibsen avkrefte at hun var modell. Dikteren rettet seg ikke etter anmodningen, og enhver kan bekrefte at han har kopiert en rekke hendelser fra Laura Kielers liv i Et dukkehjem. Laura hadde på sin side kopiert en rekke passasjer fra Brand i Brand’s Døtre, springbrettet til hennes forfatterkarriere. Også Nora kopierer, tekst om hun har fått fra Nils Krogstad. Av- eller arkskriften feller henne, ettersom den viser at det er hun som skrevet datoen på gjeldsbeviset, òg farens underskrift.

Nora har et trumfkort som tilsynelatende oppveier den negative karakteristikken: Hun har reddet Torvalds liv. Dessuten har hun en unnskyldning: Det er faren og Torvald som er skyld i at hun ikke er blitt til noe; de har gjort henne til en dukke. Den massive hyllest som har tilfalt Nora, skyldes likevel først og fremst den feministiske programerklæring i avslutningsscenen, der Ibsen har tildelt sin tøyelige rollekarakter tidens store kampsak: kvinnefrigjøringen. Skjult i Noras opprør mot ektemannen, faren posthumt og samfunnet er en annen aktuell parole: frigjøring fra Gud; det underliggende hovedtema i Et dukkehjem.

Historien om lånopptaket hos Krogstad for å finansiere Italia-reisen, som angivelig reddet ektemannens liv, har vi først og fremst fra Noras egen munn. Det innebærer et problem; løgnen sitter løst hos lerkefuglen. Årsaken til at Nora røper lånopptaket til den selvoppofrende Kristine («den kristne»), er et ønske om å vise at også hun gjør noe for andre. Det er nemlig ingen selvfølge; Noras egeninteresse fremgår med all tydelighet. Det gjelder blant annet forholdet til Kristine. Venninnen ble enke for tre år siden. Nora forteller at hun ofte tenkte på å skrive til Kristine etter at hun hadde lest om dødsfallet i avisen, men alltid kom det noe i veien. Men Nora har folk på alle kanter som sørger for at hun slipper å ta seg av hverdagslige oppgaver; stuepike, sypike, barnepike og ganske sikkert kjøkkenpike (jfr. innlegget 09.03.2025). Det som kom i veien for å skrive til Kristine og kondolere henne, har utvilsomt vært noe mer fornøyelig eller vidunderlig. Hangen til å trekke seg vekk fra det kjedelige har Nora utviklet i barndommen, da hun stjal seg ned i pikekammeret der de aldri veiledet henne, slik faren gjorde, og alltid pratet «så meget fornøjeligt sig imellem». Etter at Nora giftet seg, er det doktor Rank som dekker behovet for det fornøyelige. Årsaken til at Nora ustraffet har kunnet snike seg ned til pikekammeret, er fraværet av en mor, en kvinnelig oppdrager. Ammen og barnepiken Anne-Marie, som fikk barn utenfor ekteskap, har ikke kunnet fylle denne rollen. Det er denne rollen enken Kristine, som Torvald omtaler som det forskrekkelig kjedelige menneske, påtar seg. I siste akt sier hun til Krogstad: «Jeg trænger til nogen at være moder for; og Deres børn trænger til en moder. […].»

 

Nora forteller historien om Torvalds sykdom under Kristine Lindes besøk i Første akt. Etter at Nora og Torvald hadde giftet seg, gikk han ut av departementet. Det var ingen utsikt til befordring i hans kontor. Hun angir ikke årsaken, men det kan ikke utelukkes at Torvalds håndtering av farens embedsførsel, der han så gjennom fingrene med misligheter for siden å gifte seg med datteren, kan ha stengt muligheten for opprykk. Nora legger til at mannen måte tjene flere penger enn før, underforstått fordi han var blitt gift:

«Men i det første år overanstrængte han sig så aldeles forfærdeligt. Han måtte jo søge alskens bifortjeneste, kan du vel tænke dig, og arbejde ​både tidligt og sent. Men det tålte han ikke, og så blev han så dødelig syg. Så erklærte lægerne det for nødvendigt, at han kom ned til syden.»

Det er ingen grunn til å tro at Nora lyver om Torvalds store arbeidsbyrde i ekteskapets første år, men det virker som om hun overdriver. Årsaken sier hun ingenting om; det er et imperativ at han måtte arbeide mye for å tjene penger. Den fremgår imidlertid av opplysninger, dels fra Kristine og dels fra Torvald. Noras far satte pris på å ha det fint i hjemmet. Han var, som Nora, stadig om seg for å gjøre en utvei til penger, men de ble borte mellom hendene på ham med en gang. I skoledagene var Nora en stor ødeland, minnes Kristine. Årsaken til Torvalds overanstrengelse er høyst sannsynlig at hans unge kone bruker for mye penger, liksom faren.

Nora er vokst opp i et hjem med tjenestepiker og er ikke vant til å gjøre husarbeid. Videre har hun vært morløs siden hun var baby og har heller ikke lært å styre en husholdning. Ibsen viser tydelig hvordan Nora skyr det kjedelige og søker det fornøyelige. Hun har ingen utholdenhet når det gjelder kjedelige oppgaver, og det er vanskelig å se henne for seg bøyd over gryter på kjøkkenet, åpne døren for gjester og reparere barnas tøy. Selv er Torvald en estetiker av rang og vil gjerne ha en kone som inntar kledelige positurer i et skjønt interiør. Det kan tyde på at herr og fru Helmer alt tidlig har ansatt flere piker, og at paret slik sett har levd over evne i etableringsfasen. Her vil man kanskje innvende at dette er å trekke teksten for langt, men en slik problemstilling har Ibsen fått tett innpå seg under kontakten med Laura Kieler, en sentral modell for Nora, som fikk alvorlige økonomiske problemer etter at hun giftet seg. Lauras historie spiller en viktig rolle i Ibsens plot, spesielt den delen som omhandler Italia-reisen. Det er også verdt å nevne at familien Ibsen, som på den tiden omfattet lille Sigurd, slet tungt økonomisk da de bodde i Christiania og endte med å pantsette alt de eide, inklusive Sigurds seng og sengklær.

Nora unnlater å si hva som er årsaken til at Torvald er overanstrengt, men Ibsen røper dette gjennom replikkene til andre personer. Nora er skyldig i mannens overanstrengelse, som angivelig påfører ham en dødelig sykdom. Riktignok kan det innvendes at Torvald også må ta ansvar for familiens pengebruk. Men som det fremgår av den første scenen mellom ektefellene, er Torvald svak for konen. Nora vet akkurat hvordan hun skal opptre for å få Torvald til å føye henne (jfr. bl.a. innleggene 15.08.2024 og 18.12.2024). Det kontrasterer hennes påstand i avslutningsscenen om at mannen har bestemt alt i hjemmet.

Når det gjelder omtalen av bakgrunnen for Italia-reisen, er det åpenbart flere ting som ikke stemmer. Spørsmålet er hvor mye. Fremstillingen bærer preg av overdrivelse: Torvald overanstrengte seg «så aldeles forfærdelig», og han ble «så dødelig syg». «dødelig syk» trenger ikke et forsterkende tilleggsord; man er ikke mer eller mindre dødelig syk. Opplysningen om at det var flere og ikke bare én lege som erklærte at det var nødvendig for Torvald at han kom ned til syden, kan også regnes som en overdrivelse. Hele tre ganger forteller Nora om «lægerne» som kom til henne for å advare om at Torvald var dødssyk og bare kunne reddes av et opphold i syden.

Hvorvidt Torvald overhodet har oppsøkt en lege, får vi ikke vite. Sykehistorien kan etter all sannsynlighet nedjusteres til følgende hendelsesforløp: Doktor Rank, som ifølge Nora kommer innom Helmers «Hver evige dag», noen ganger oftere, har merket at ungdomsvennen har hatt mye å gjøre. Så har han gått inn til Nora i stedet og fortalt at Torvald virker overanstrengt. «Lægerne» kan med stor sannsynlighet identifiseres som doktor Rank. Dette er ikke den eneste gangen Nora er upresis når det gjelder familiens behov for medisinsk ekspertise.

Kristine, som er sjokkert over Noras innsyn i kjønnsmarkedet og syfilisens symptomer, spør hvor hun har fått slikt å vite. Nora:

«Pyt, – når man har tre børn, så får en undertiden besøg af – af fruer, som er så halvvejs lægekyndige; og de fortæller en jo et og andet.»

Her er løgnen så åpenbar at Kristine unnlater å replisere. Noras forklaring passer dessuten dårlig med hennes tidligere opplysning om at Torvald etter Italia-reisen er frisk som fisk, barna er sunne og friske og hun selv også. Etter en stund spør Kristine om doktor Rank kommer hver dag i huset. Det bekrefter Nora.

Ranks oppførsel på nåtidsplanet kan antyde hva som hendte forut for den fatale sydenturen. Under Kristines første besøk hos Nora kommer Rank inn i stuen. Han bemerker at han gikk forbi fruen i trappen. Kristine forklarer at hun stiger langsomt. Han repliserer: «Aha, en liden smule bedærvet indvendig.» Kristine svarer: «Egentlig mere overanstrængt.» Det er verdt å merke seg at Kristine lider av det samme som Torvald forut for Italia-reisen, uten at hun er blitt rammet av en «så dødelig sygdom».

 

«RANK: Ikke andet? Så er De vel kommen til byen for at hvile Dem ud i alle gæstebudene?

FRU LINDE: Jeg er kommen hid for at søge arbejde.

​RANK: Skal det være noget probat middel imod overanstrængelse?»

 

Farlighetsgraden ved overanstrengelse er kraftig nedjustert, fra en tilstand som førte til dødelig sykdom, til pytt; «Ikke andet?» Å hvile seg ut i alle gjestebudene er altså ifølge Rank et probat middel mot overanstrengelse. Det innebærer en selvmotsigelse: hvile ut i gjestebud, som peker direkte mot ekteparets kurreise til Syden. Torvald er overanstrengt og angivelig dødelig syk, men ekteparet har åpenbart deltatt med liv og lyst i festlighetene Italia hadde å by på. Da tarantelladrakten hentes frem igjen, er alt sammen i uorden; Nora sier at drakten er så forrevet. Dette skyldes utvilsomt rekonvalesenten, den «dødssyke» Torvald. Mannens testosteronstruttende fremstøt overfor konen fremgår med all tydelighet av hans oppførsel nede i stuen etter at hun har opptrådt med tarantella hos Stenborgs. Det kunne det hevdes at slitasjen på drakten skyldtes bruk etter hjemkomsten. Men stuepiken forteller at det var vanskelig å finne maskeradeklærne, så de kan godt ha ligget urørt siden paret kom hjem.

Det er ingen grunn til å tvile på at det har vært anstrengende for Torvald å skaffe nok penger til å dekke familiens, spesielt Noras, behov det første året. Men det er ikke troverdig at ett år med ekstraarbeid har ført til at han er blitt dødelig syk. Etter at Torvald kom hjem fra Italia, har han altså vært frisk som en fisk og aldri hatt en syk time siden i løpet av de syv årene som er gått. Dette til tross for at han ganske sikkert har hatt mye å gjøre etter hjemkomsten også. Når man har vært borte fra arbeidslivet et helt år, er det ikke bare å spasere rett inn i en godt betalt stilling. I tillegg til de vanlige utgifter i husholdningen, der han selv og barna ifølge Nora er blitt rikelig forstrukket, har han måttet betale renter og avdrag på lånet. Hver gang Nora har fått penger til «kjoler og sådant noget» av Torvald, bruker hun bare halvparten og lar resten gå til renter og avdrag. Det er altså snakk om et betydelig klesbudsjett. Man kan virkelig lure på hvordan Torvald har klart alle utgiftene uten å bli rammet av dødbringende overanstrengelse nok en gang.

Torvalds upåklagelige helse i alle årene etter oppholdet i Italia reiser tvil ved Noras påstand om at han var «så dødelig syg». Det store spørsmålet er hvem som er opphavsmann til påstanden. Jeg kan ikke se at Ibsen, på det overtekstlige plan der Torvald og Nora er herr og fru bankdirektør Helmer, har etterlatt noe spor som kan lede til et entydig svar. Det er mulig Torvald er blitt syk, og at Nora har fått det for seg at han er «så dødelig syg», slik hun gjerne overdriver ting. Hvorvidt Rank har del i eller ansvar for denne diagnosen, er uvisst.

Det er mulig å komme nærmere et svar ved å se på Laura Kielers historie. Bernhard Magnus Kinck skriver i «Henrik Ibsen og Laura Kieler» at Laura og Victor Kieler slet med økonomien. Laura prøvde etter hvert å bidra med sitt forfatterskap, og Victor tok ekstraarbeid. «– Men så blev hans lunger angrepet – to av slekten var døde av tuberkulose –, og lægen tilrådet er reise til syden for om mulig å avverge katastrofen.» Her er det et klart sammenfall med Et dukkehjem, utover at Ibsen lar det stå åpent hva slags «så dødelig sygdom» Torvald er rammet av. Kielers sydentur ble realisert ved et lån Laura hadde opptatt uten mannens vitende. Kinck skriver at ekteparet var innom Ibsens i München på hjemreisen, der Laura røpet overfor Suzannah at hun hadde tatt opp lån for å redde mannens liv. Dette fortalte Suzannah utvilsomt videre til sin mann, og Nora skal altså gjenta påstanden i Et dukkehjem tre år senere.

Legenes (les doktor Ranks) anbefalte middel i Torvalds sykdomstilfelle hentyder til at opphold i syden eller et middelhavsland ble anbefalt for tuberkuløse, vel å merke de velhavende, i Nord-Europa og Skandinavia. Familien Helmer var på tidspunktet for Italia-reisen i etableringsfasen og hadde ikke råd til en slik kur. Det var ikke et uoverstigelig problem, for norske legers probate middel mot tuberkulose på denne tiden var opphold for pasienten med hvile og frisk luft, gjerne i skog- eller fjellterreng. Dette var Ibsen godt kjent med; tuberkulosebehandling var på den tiden ingen hemmelighet. I Brand er kuren beskrevet i skildringen av Agnes. Hennes helsetilstand fremgår av den rollen doktoren spiller og av Ejnars opplysning om årsaken til at Agnes var på besøk der oppe: «Hun skulde drikke fjeldets luft / og sol og dugg og graners duft.» Dette er en estetisert versjon av datidens tuberkulosebehandling (jfr. innlegget 27.03.2025).

Friskluftskuren mot tuberkulose, som ble brukt i Norge, var ikke noe som bare ble anbefalt fattige. Følget som Agnes tilhører, omtales som «Storfolk» («Episke Brand»). Det kan nærmest utelukkes at én eller flere leger har anbefalt et års opphold i syden (Italia) som livreddende behandling for en tuberkuløs familiefar med anstrengt økonomi. Dette bringer inn et annet merkelig aspekt ved den ulykksalige sydenturen. Det var bare Torvald som var syk, men Nora ble også med på helsereisen. Dette er parallelt til Kielers’ reise, det var bare Victor som var syk, men Laura fulgte med.

Noras historie om ektefellens plutselige dødsdom, mirakuløse helbredelse og hennes frelsende hånd (med lånopptaket) gir et tvilsomt inntrykk. Historien fremtrer som en blåkopi av Lauras fortelling om Victors sykdom. Det kan antyde at Ibsen ikke festet lit til «lerkefuglen», som han kalte Laura etter deres første møte i Dresden fem år tidligere. Tolkningen finner støtte i Lauras pasientjournal fra Sankt Hans Hospital, Kurhuset, der Laura ble tvangsinnlagt i 1878. Inger-Margrethe Lunde, som fremlegger grundig dokumentasjon om Laura Kieler i Mitt navn er ikke Nora, har lest journalen. Hun skriver at Victors diagnose ikke var så alvorlig som man hittil har trodd. «På grunn av overanstrengelse fikk Victor ‘en mindre blodspytning’, som nødvendiggjorde et halvt års sykepermisjon, men ikke nødvendigvis et opphold i Syden. Reisen som tilsynelatende kom i stand på grunn av mannens alvorlige sykdom, var i virkeligheten hennes verk. Det var Laura som ønsket seg denne reisen.»

 

Lunde konkluderer med at Victor var redusert, men ikke livstruende syk. Hun skriver videre: «Det er sannsynlig at sykdommen i Lauras bevissthet fremstod som mer alvorlig enn den var, fordi hun trengte et påskudd. Det er sannsynlig at hun faktisk trodde det selv, og at hun også fikk Victor til å tro at det var mer alvorlig.» Kort før Victor ble syk, hadde Laura mistet sitt andre barn, Edmund, som bare ble tre måneder gammel. Det sørget hun mye over. Dessuten mistrivdes hun i Viborg, der Victor hadde en stilling som adjunkt. Viborg ligger i Midt-Jylland, langt fra kulturens sydende metropol, København. Laura ønsket seg vekk, og hun ville skrive. Tanken var at da kunne hun betjene et lån.

 

Dersom Lundes oppfatning av Laura basert på pasientjournalen medfører riktighet, er det en likhet mellom Lauras og Noras fremstilling av mannens sykdom; begge overdriver den. Likheten stopper ikke der. Nora tror at Torvald er dødelig syk. Da det begynner å gå opp for henne at Krogstad kan komme til å fortelle Torvald at hun skylder ham penger, reagerer hun kraftig:

 

«Det vilde være skammeligt handlet af Dem. (med gråden i halsen) Denne hemmelighed, som er min glæde og min stolthed, den skulde han få vide på en så styg og plump måde, – få vide den af Dem […]»

 

Reaksjonen virker ekte; Nora tror på sin egen historie. Samtidig viser replikken den voldsomme forakten Nora føler overfor Krogstad, som faktisk har forsyndet seg på samme måte som hun selv. Noras forakt kontrasteres av Kristines holdning; hun har tro på Krogstad, selv om han har gjort noe galt. Liksom Torvald mener Nora at mennesker slik som de selv kan leve giftfritt og skjønt, mens andre mennesker gjør gale, stygge ting.

 

Ibsen har ikke lest Lauras pasientjournal, men det er utvilsomt en likhet mellom Laura og Nora på dette punktet. Kvinner oppfattes gjerne som mer styrt av følelser enn menn, spesielt i fruktbar alder, under graviditet og i forbindelse med barnefødsler. At Ibsen har vært opptatt av forskjellen mellom kjønnene, fremgår av det første kjente utkastet til Et dukkehjem (min kursivering): «Der er to slags åndelige love, to slags samvittigheder, en i manden og en ganske anden i kvinden. De forstår ikke hinanden; men kvinden dømmes i det praktiske liv efter mandens lov, som om hun ikke var en kvinde men en mand. Hustruen i stykket ved tilslut hverken ud eller ind i hvad der er ret eller uret; den naturlige følelse på den ene side og autoritetstroen på den anden bringer hende ganske i vildrede. […]» Da Laura og Nora merker at mannen er overanstrengt eller redusert, forholder de seg ikke til dette med fornuften; de bør redusere utgiftene slik at mannen slipper å ta så mye ekstraarbeid. I stedet setter de typisk kvinnelige, naturlige, følelsene inn med full styrke; dette er fryktelig farlig, nå må de – pasienten òg hans kone – reise til syden, ellers dør han. Lauras sorg over sønnens død og mistrivselen i Viborg blander seg inn og skaper et virvar av følelser, sammen med håpet om å kunne skrive.

 

Når mannen, som ikke er dødssyk, føler seg restituert etter ferieturen, innbiller Laura og Nora seg at de har reddet livet hans. Dette siste er en redningsplanke de tyr til når de truende konsekvensene av lånet, som de har opptatt på falske premisser, melder seg. Allerede under reisen merker Laura presset; lånet skal nedbetales, og hun klarer ikke å innfri. Da Kielers besøker Ibsens, og Laura betror seg til Suzannah om de økonomiske problemene, serverer hun altså påstanden om at hun har reddet mannens liv. Dette tror Laura selv på; spørsmålet er om Ibsen har gjort det. Slik det fremgår av Brand, er dikteren godt kjent med det leger tilrår som behandling av tuberkulose. Noras påstand om at flere leger har fortalt at den eneste redningen for Torvald, en overanstrengt familiefar med dårlig økonomi, er en sydentur med kona, låter ikke sannsynlig.

 

Dersom Victor virkelig hadde vært dødssyk og bare kunne reddes av et sydenopphold sammen med konen, et konstruert scenario, ville ganske sikkert faren eller broren Alfred, som hadde betalt husleie for paret da de bodde i København, tatt regningen. Lauras «naturlige følelse» baserer seg altså på en høyst tvilsom påstand. Det kan også gjøres gjeldende for Noras påstand, og her er trusselbildet, Torvalds sikre død, enda svakere enn i Lauras tilfelle. Tross alt hadde Victor hatt en mindre blodspytning, som riktignok kan ha flere årsaker, og det fantens to i slekten som hadde dødd av tuberkulose. Her må det skytes inn at på denne tiden var det mange slekter som kunne skilte med dødsfall grunnet tæring.

 

Det som siden skjedde med Laura, har trolig bestyrket Ibsens skepsis; han fester ikke lit til hennes historie. Mistroen har vokst etter at dikteren fikk rapporter om det som siden hendte, da Laura etter hvert helt mistet grepet om virkeligheten. Det er på denne tiden dikteren begynner på Et dukkehjem. Det første vitnesbyrdet om at Ibsen hadde begynt å tenke på et nytt skuespill (Et dukkehjem), er et brev til forleggeren Frederik Hegel 5. mai 1878. På dette tidspunkt hadde det skjedd dramatiske ting i Lauras liv, som Ibsen hadde fått underretning om.

 

I et brev til Suzannah forteller Laura at hun bærer på en stor byrde. Brevet er bare kjent gjennom Suzannahs svar, men det dreier seg utvilsomt om problemer med å innfri forpliktelsene med lånet. Etter hjemkomsten fra kurreisen hadde lånet blitt til flere lån, som ble stadig vanskeligere å håndtere. Victor hadde fått ny jobb i Frederiksborg, og Lunde skriver at paret etter Lauras ønske hadde de leid en herskapelig leilighet i tilknytning til slottet. Planen hennes er å skaffe penger ved å sende inn et manus til Hegel, forhåpentligvis med Ibsens anbefaling. Romanen var forfattet i all hast, Laura var gravid; hun fødte en sønn i desember, 1877, og var i psykisk ubalanse. Ibsen synes manuset («Ultima Thule») er dårlig og avslår å hjelpe henne, i et brev datert 26. mars, 1878. Tampen brenner, vi nærmer oss tiden da dikteren begynner å tenke på et nytt stykke med et plot inspirert av Lauras historie.

Ibsens avslag var en sten til byrden; Laura mistet fotfestet og arbeidet seg lenger og lenger inn i en fantasiverden, skrev falsk på en veksel og kjøpte et kostbart møblement som hun ikke hadde penger til å betale. 15. mai, 1878 ble hun tvangsinnlagt på Sankt Hans Hospital, Kurhuset. Ibsen hørte ganske sikkert rykter om det som hadde skjedd, samtidig bad han om opplysninger fra Hegel. 11. juni forlot Laura Kurhuset og flyttet inn til moren i en liten leilighet i København. Victor hadde begjært skilsmisse. Kort etter utgivelsen av Et dukkehjem ble ekteskapet gjenopptatt, og paret fikk etter hvert tre barn til.

Det er flere detaljer ved Helmers’ tvilsomme kurreise som kan peke mot Kielers. Nora beskriver Italia-reisen overfor Kristine:

 

«Å, det var en vidunderlig dejlig rejse. Og den frelste Torvalds liv. Men den kosted svært mange penge, Kristine.» Det er merkelig at en kur mot en «så dødelig sygdom» er «vidunderlig dejlig».

 

Et gammelt legeråd lyder: «Ondt skal ondt fordrive». Dette kjente ganske sikkert den gamle apotekermedhjelper Ibsen. Et probat middel mot overanstrengelsen som fremkalte sykdommen, hadde vært: Bruk mindre penger, lev tarvelig, som det het tidligere. Men Helmers bruker altså «svært mange penge» i stedet, akkurat som Kielers.

 

Lunde skriver at Laura i brev til moren under utenlandsreisen forteller at hun og Victor nøt livet og spiste voldsomt. I Chillon i Sveits leste Victor ukentlig med en fransklærer, noe som gjorde ham lykkelig. Det var ro og fred. Teater eller konserter var det ikke på stedet; det fikk vente til Italia. På reisen traff de mange interessante mennesker, spesielt den finske dikteren Zacharias Topelius, som ble deres venn. Kielers’ reise minner langt mer om en opplevelsesferie enn en kur mot tuberkulose. Det er sannsynlig at paret har berettet om ulike opplevelser, kanskje av kulturell art, under besøket hos Ibsens. Dikteren hadde all grunn til å tvile på Kielerparets tosomme «kur» mot mannens dødelige sykdom, som senere skulle gjenspeiles i Noras omtale av den vidunderlige deilige Italia-reisen, som reddet Torvalds liv.

 

Ibsens lerkefugl dukker altså opp på dikterens dør sammen med en frisk ektemann, som nettopp har vært dødssyk, etter en kostbar tur til attraktive reisemål i Europa. Laura og Victor hadde et barn, to år gamle Valborg, men ingenting tyder på at hun var med. Lauras brev til moren vitner om at ekteparet har nytt livet uforstyrret av barn. Under reisen skrev Laura artikler til aviser, uten at dette gav den forønskede inntjening. En slik tilværelse lar seg vanskelig kombinere med omsorgen for en toåring. Dette har Ibsen formodentlig notert seg, noe som bringer oss til et tilsvarende tema i Et dukkehjem.

 

I den første scenen mellom Nora og Kristine, der Nora forteller om Italia-reisen, sier Kristine: «Ja, I oppholdt jer jo et helt år i Italien?» Nora svarer: «Ja visst. Det var ikke let at komme afsted, ​kan du tro. Ivar var netop født dengang. Men afsted måtte vi naturligvis. Å, det var en vidunderlig dejlig rejse […]» Nora hevder altså at hun og Torvald naturligvis måtte reise, selv om Ivar nettopp var født. Utsagnet er ikke helt entydig, men det er nærliggende å oppfatte det slik at Nora og Torvald reiste uten Ivar. Det skjedde en måned etter at Nora hadde fått pengene. Det kan nærmest utelukkes at reisen hadde vært «vidunderlig dejlig» med tarantelladans og sikkert andre festlige opplevelser, dersom ekteparet hadde reist med en nyfødt baby som skulle mates, skiftes tøybleie på og trøstes midt på natten. Hvis Ibsen har ment at de drog sammen med Ivar òg en amme eller barnepike, ville han trolig ha nevnt det. Mellom linjene står det at Nora forlot sin nyfødte sønn et helt år for å ha det vidunderlig deilig i syden. Sannsynligvis er reisen anledningen til at Nora igjen knyttet kontakt med sin gamle amme, Anne-Marie, som på hnadlingens nåtidsplan er ansatt som barnepike hos Helmers. Det var trolig mange år siden Anne-Marie hadde sluttet som amme/barnepike for «lille Nora». Nora forlot altså sitt barn hos «fremmede», akkurat som sin amme. Hun konfronterer Anne-Marie med dette: «Hør, sig mig, Anne-Marie, – det har jeg så ofte tænkt på, – hvorledes kunde du bære over dit hjerte at sætte dit barn ud til fremmede?»

Det ser ut som om Noras handlinger i forbindelse med Italia-reisen speiler Lauras i en forstørret, mer negativ versjon. Victor hadde fått et halvt års permisjon på grunn av overanstrengelse, så det er mulig reisen ikke varte utover dette. Lunde skriver at reisen fant sted vinteren og våren 1876. Helmers er borte et helt år. Ibsen smører tjukt på. Laura er oppvokst med tjenere, men biografien gir ikke inntrykk av at hun var rask til å skyve arbeid over på andre, slik som Nora. Om Kielers hadde stuepike slik som Helmers, er jeg ikke kjent med. Nora kaller stadig på Helene for å slippe å bevege seg bort fra stuen og hiver ting fra seg med en gang hun går lei. Dessuten fantaserer hun om å rive i stykker ting som minner om noe ubehagelig, for eksempel gjeldsbeviset med falskskriften. Ibsen har lagt vinn på å fremstille Nora som et bortskjemt barn. Men det kan ikke utelukkes at han har fått vite at Laura rev i stykker en veksel med hennes egne falske underskrift og sendte den til Victors bror, som hun mente burde ha hjulpet henne med penger.

Det er viktig for forståelsen av Ibsens bruk av Laura Kieler som modell å fokusere på dikterens inntrykk. Ibsen hadde ikke anledning til å lese de ulike forsvarsskriftene for Laura, blant annet av hennes barn og henne selv. Hans inntrykk baserer seg på møtene med Laura og ulike samtidige opplysninger, samt hennes litterære arbeider. Første gang Ibsen møtte Laura Kieler, i Dresden i 1871, fikk han god anledning til å bli kjent med henne. Laura oppholdt seg i Dresden etter hans invitasjon. Foranledningen var romanen Brands Døtre, som Laura utgav i 1869 og tilegnet Ibsen. Under besøket kalte dikteren henne lerkefuglen. Hun var datter av den høyt respekterte magistraten i Steinkjer, Morten Smith Petersen. Hjemmet var den staselige fogdegården Lø, og hun hadde fått en del oppmerksomhet for boken. Livet smilte og lerkefuglen kvitret.

 

Laura har trolig ved sin fremtoning røpet bakgrunnen fra den øvre embedsstand. Hun behøver ikke å arbeide, og kan foreta reiser til attraktive steder. Nora speiler Lauras klassebakgrunn (jfr. innlegget 09.03.2025). I 1872, året etter Lauras opphold i Dresden, raser grunnmuren i hennes trygge solide tilværelse. Få dager etter farens død og minneverdige begravelse oppdages en manko på 5780 specidaler i fogdkassen. Først gikk ryktene, siden stod det i avisen; da skjønte folk at det var sant. Dette er utvilsomt forelegg for historien med den uetterrettelige embedsførselen til Noras far. Nora minnes saken i en samtale med Torvald: «[…] Husk bare på, hvorledes ondskabsfulde mennesker skrev i aviserne om pappa og bagtalte ham så grueligt. Jeg tror, de havde fået ham afsat, hvis ikke departementet havde sendt dig derhen for at se efter, og hvis ikke du havde været så velvillig og så hjælpsom imod ham.» Torvald har altså reddet Noras far fra å havne i samme uføre som Lauras far. Det ble ingen tvangsauksjon i Noras hjem, slik som på Lø. Nora kan altså kreve å få sendt sin «ejendom hjemmefra» etter seg, da hun forlater Torvald.

Lauras biografi, som dels baserer seg på selvbiografiske skildringer i de skjønnlitterære bøkene, gir inntrykk av at hun kom fra et «finere møblert hjem». Alt av verdi i hjemmet ble solgt på auksjonen, og fordringene ble innfridd. Klara og hennes familie var blitt fattige. Lunde viser til pasientjournalen, det det hevdes at sorgen og ydmykelsen over det som hendte, skapte en åndelig brist som ikke lot seg lege og som fremkalte «den ubændige tros, som senere har ført hende til næsten vanvittige handlinger.»

 

Laura gikk inn i ekteskapet med Victor Kieler uten økonomiske midler, og det første året i København slet paret tungt økonomisk. Victors far og bror betalte husleien. Etter at de flyttet til Viborg, der Victor fikk ansettelse som adjunkt, ble økonomien bedre. Victor bidrag også med ekstraarbeid. Laura mistrivdes på Jylland og hadde liten inntjening på skrivingen. Det kan synes som om Kielers hadde problemer med å senke levestandarden fra det de var vant til. Da Laura igjen melder seg hos Ibsens i 1876, er det sammen med ektemannen. Victor er klassisk filolog og estetisk anlagt. Paret kommer hun fra en deilig reise, rik på kulturelle opplevelser, som har kostet mange penger. Magistratens datter har i all hemmelighet lånt penger med «sikkerhet» i egne fremtidige skriverier. Man kommer unektelig til å tenke på Smith-Petersen, som hadde «lånt» av fogdkassen til privat forbruk.

 

Laura har lurt seg selv, mannen og den dannede allmennhet om at hun uten tanke på egne behov har reddet mannens liv. Men Ibsen har hun ikke lurt. Det fremgår av Nora-karakteren, der Lauras handlinger er forstørret og retorikken trukket ut i det parodiske. Et eksempel på sistnevnte er da Nora skal forklare overfor Kristine at hun ikke kunne reise og stelle sin dødssyke far; dette punktet savner motstykke i Lauras biografi. Først forteller Nora at hun daglig gikk og ventet på at Ivar skulle bli født. Avstanden mellom Noras hjemsted og byen der Helmers bor, er tema i neste innlegg. Det er ting som tyder på at den hverken er så lang eller slitsom som Nora hevder. Så kommer hun på at hun har enda en unnskyldning: «Og så havde jeg jo min stakkers dødssyge Torvald at passe.» Man kan lure på hvordan Nora har passet sin dødssyke mann, som ikke har ant at han var dødssyk, slik at hun var forhindret fra å reise og stelle den døende faren. Noras påstand er en litterær konstruksjon som inviterer til nærmere granskning. Nora er en mester i å legge ethvert gjøremål som innebærer det minste besvær over på andre, det være seg barnepiken, stuepiken, sypiken, utvilsomt kjøkkenpiken, og venninnen. Og som Torvald sier, han har båret henne på hendene gjennom hele deres ekteskap.

Flere ganger i løpet av stykket bryter Ibsen av fra Lauras bane. Det gjelder for eksempel det som skjedde med løsøret som henholdsvis Lauras og Noras far etterlot seg. Alt på Lø som kunne innbringe penger, ble bortauksjonert. Men fordi Torvald så gjennom mislighetene med Noras far, kunne hun ta med seg ting hjemmefra. Faren likte å ha det fint i hjemmet, slik man også får inntrykk av at Lauras far gjorde, som ifølge datteren var en musikalsk selskapsmann. Disse tingene, som trolig hadde en viss verdi, vil Nora ta med seg etter oppbruddet fra dukkehjemmet, bare andre besørger det.

 

Det er verdt å notere at Nora omtaler tingene som «min eiendom hjemmefra», som trolig viser til en juridisk bestemmelse. Det dreier seg ikke om ting hun har skaffet seg mens hun var gift, ganske sikkert heller ikke personlige småsaker. Snarere gjelder det gjenstander av en viss verdi, og det er naturlig å tenke på ting fra barndomshjemmet, som hun har arvet etter faren.

Mens Kristine syr på tarantelladrakten, kommer hun på at hun har glemt å takke for selskapet julaften. Nora synes ikke det var så hyggelig som det pleier, men hun legger til: «Ja, Torvald forstår rigtignok at gøre hjemmet fint og dejligt.» Nora sikter til noe materielt; det kan være spisestuemøblementet, servise, bestikk, pianoet, salongmøbler eller annet innbo. Kristine svarer:

«Du ikke mindre, tænker jeg; du er vel ikke for ingenting din faders datter. […]»

Replikken åpner for at de fine og «deilige» tingene i Helmers’ hjem er arv etter Noras far. Det vi får vite om Helmers’ økonomi, tilsier at det har vært lite rom for å kjøpe ting som gjør det fint og deilig i hjemmet. Spisestuen hos Helmers får vi ikke se, og det er sannsynlig at Kristines replikk om den hyggelige aften dels refererer til måltidet, og at Nora sikter til den materielle siden av dette. Det er mulig spisestuen, dekketøy og bestikk er arv etter Noras far. Her vil man kanskje innvende at Ibsen umulig kan ha tenkt så konkret om dukkehjemmets møbler og utstyr. Men i Laura Kielers historie er innkjøpet av et fint møblement til 3000 kroner det som får Lauras hemmeligholdelse av sitne lånopptak til å sprekke og hun selv tvangsinnlagt på sinnssykeasyl. Videre er sceneanvisningen til Helmers’ stue meget detaljert hva interiør angår.

Stuen er det eneste rommet som vises i stykket, i sceneanvisningen står blant annet: «En hyggeligt og smagfuldt men ikke kostbart indrettet stue.» Enkelte møbler eller andre gjenstander i stuen kan virke avstikkende i forhold til den generelle beskrivelsen «ikke kostbart indrettet». Det gjelder blant annet et «lidet bogskab med bøger i pragtbind» og en «etagère med porcellænsgenstande og andre små kunstsager». Det er sannsynlig at Helmers har brakt med seg enkelte små skulpturkopier fra Italia. Porselensgjenstandene, som også er «kunstsager», trolig skulpturer, peker snarere i retning av Danmark, der Den Kongelige Porcelainsfabrik og Bing & Grødahl produserte små porselenskopier av Bertel Thorvaldsens skulpturer, som var populær pynt i borgerskapets stuer. Torvalds uttalelser om det skjønne speiler Thorvaldsens estetikk (jfr. innlegget 10.04.2025). Bankdirektørens (les teaterdirektørens) rene, giftfrie ideal gjøres også gjeldende for mennesket og dets livsførsel, selv om Torvald og Noras liv vitner om at de er vel så fordervelige som resten av menneskeheten.    

 

I Første akt beskriver Torvald Noras forhold til penger, som han hevder er akkurat liksom farens: «Du er en besynderlig liden en. Ganske som din fader var. Du er om dig på alle kanter for at gøre udvej til penge; men så snart du har dem, blir de ligesom borte mellem hænderne på dig; du ved aldrig, hvor du gør af dem. Nå, man må tage dig som du er. Det ligger i blodet. Jo, jo, jo, sligt er arveligt, Nora.» Nora har ingen direkte kommentar til at faren alltid var på jakt etter penger, som forsvant like fort som de kom. Hun sier: «Ak, jeg vilde ønske, jeg havde arvet mange af pappas egenskaber.» Dette kan godt tolkes som en aksept av farens forhold til penger. Samtidig er det svært sannsynlig at eiendommen hjemmefra sikter til arv etter pappa, nemlig finere innbo og utstyr som han har kjøpt etter «lån» fra statens kasse. Dette er ikke blitt oppdaget, fordi Torvald så gjennom fingrene med det. Denne arven etter pappa vil Nora ha med seg. Noras manglende kritikk av farens forhold til penger har sitt motstykke i Laura. Hun forsvarte faren, idet hun mente pengene var blitt brukt på oppgradering av fogdgården, som var statens eiendom.

 

Noras fremstilling av bakgrunnen for sydenturen, der Torvalds angivelig dødelige sykdom står sentralt, virker ikke troverdig. Det er sannsynlig at Laura Kielers påstand om at hun hadde reddet Victors liv, har vekket skepsis hos Ibsen, og at denne er blitt styrket etter at hun mistet grepet om virkeligheten, opptok nye lån og kjøpte kostbart innbo. Lauras tvangsinnleggelse på sinnssykeasyl har beseglet dikterens mistro. Lauras mistrivsel i Viborg og sorg over sønnens død har avfødt et ønske om å reise bort. Mannens mindre blodspytning har, ubevisst, vært et påskudd til å realisere ønsket. Denne dobbelthet fremgår av Ibsens versjon. Først forteller Nora at Torvald ble så dødelig syk av å overanstrenge seg så aldeles forferdelig. Etterpå avslører hun hvordan hun prøvde å overtale Torvald:

«Jeg talte til ham om, hvor dejligt det vilde være for mig at få rejse til udlandet ligesom andre unge koner; jeg både ​græd og jeg bad; jeg sagde, at han værs’god skulde huske på de omstændigheder, jeg var i, og at han måtte være snil og føje mig […]»

Her har Ibsen lagt til en detalj fra Laura Kielers historie, graviditeten. Edmund, som var oppkalt etter sin bror som døde, ble født i desember 1877. I scenen der Nora øver seg på tarantellanummeret og hun ber Torvald om bare å veilede henne – ikke åpne brevkassen – sier Rank sakte til Torvald: «Du bør ikke sige hende imod.» Dette er neppe første gang Rank har nødet vennen til å føye Nora. Da hun maste om sydentur, var hun gravid. Idet Rank skal til å gå etter at han rådet Torvald til å la henne få viljen sin, sier han sakte til vennen:

«Der er da vel aldrig noget – sådant noget ivente?»

Rank antyder at Noras eksalterte oppførsel skyldes at hun er gravid. Under graviditeten kan kvinner få spesielle rare lyster og bli psykisk ustabile. Ifølge doktor Rank bør mannen rette seg etter disse lyster og svingninger. Nora bruker altså dette argumentet overfor Torvald, når hun maser om sydentur og at han gjerne kunne oppta et lån. «Men da blev han næsten vred, Kristine. Han sagde, at jeg var letsindig, og at det var hans pligt som ægtemand ikke at føje mig i nykker og luner – som jeg tror han kaldte det. […]» Torvalds oppfatning går i siste instans tilbake til Skapelseshistorien; en del av kvinnens syndestraff er at hun må underkaste seg mannens vilje.

Laura Kielers historie aktualiserer tidens tema: kvinnens stilling i ekteskapet. Dette har Ibsen plukket opp og skapt en kvinnekarakter og et mannlig motstykke, som dels kopierer, dels forstørrer og karikerer de faktiske personene, Laura og Victor Kieler. Magistratens datter lot seg friste til å låne penger for å kunne forlate triste Viborg til fordel for mer fornøyelige steder lenger sør i Europa. Dette gjorde hun uten mannens vitende. Det var forbudt ifølge norske lov og en forsyndelse mot religionen. Hva Ibsen syntes om dette, fremgår tydelig av hans svarbrev til Laura da hun bad ham anbefale sin roman overfor Hegel, og kan ikke misforstås. Dikterens synspunkter på forholdet mellom mannen og kvinnen skal omtales nærmere i et senere innlegg.